torsdag 7. mars 2019

Mot Fernando de Noronha


10. – 16. februar 2019

Søndag for en uke siden (se dato) seilte vi fra Ascension Island mot San Fernando de Noronha, ei øygruppe som ligger utenfor nordkysten av Brasil. Har tatt det med stor ro og seilt hver dag, med bare generator som motor. Det må vi nå gjøre, for batteriene våre har takket for seg og klarer ikke lenger å levere nok strøm til våre daglige gjøremål. Kapteinen og lettmatrosen er hver dag i kontakt med folk som skal hjelpe oss med å finne noen som har batterier på lager, og som har kortest mulig leveringstid. Dette gjør de via e-post og satelittelefon. Imens nyter vi alle fordelene med å kjøre generator hele tiden. Vi fråtser i nedkjøling av soverom og oppholdsrom, og vi trenger aldri å tenke på om vi har slått av – eller på generatoren. Imens nærmer vi oss ekvator, og det kjennes! Svetten renner i strie strømmer når vi er oppe i cockpiten eller ute på dekk for å skifte seilføring.

Kjøkkentjeneste kan også være en sann prøvelse, for vi vasker vanligvis i varmt vann, og koker på komfyren. I tillegg er generatoren plassert under golvet i nærheten av kjøkkenet, og den produserer kontinuerlig varme.

Imens går dagene. Vi spiser frokost, og mannskapet sover til lunsj. Så spiser vi igjen, og deretter har vi en daglig quiz med de andre båtene i flåten. På ettermiddagen går vi (kaptein og kaptinne) enten på stranda (les: soler oss) eller ned i det avkjølte soverommet og hviler til det er ny radiorunde. Så lager vi middag. Mandag, onsdag og fredag er fiskedag. Tirsdag, torsdag, lørdag og søndag har vi kylling eller andre kjøttretter. Vi baker brød, pizza, kaker og boller, og lider ingen nød. I dag tok vi fram bananene to av kapteinene kappet ned på Ascension for en uke siden. Vi fikk beskjed om å ta så mange bananklaser vi ønsket, dermed tok vi en klase til hver båt. Vi har oppbevart dem mørkt i en uke, og i dag var det tid å smake på dem. Det er noe helt annet enn de vi kjøper i butikken hjemme i Norge!

Vi har sett for oss å komme fram til Fernando senest mandag formiddag. Da vinden i dag stilnet av, var ikke kapteinen sen om å starte motoren. Deretter har vi fosset av gårde med 7 knops fart hele dagen. Nå ser vi faktisk for oss at vi kan være der enda tidligere – allerede på søndag, siden det er så fint måneskinn at vi kan se selv om det er mørkt. Vanligvis liker vi å komme til et ukjent sted i dagslys, men nå kommer vi til å ha nesten fullmåne, så det skulle likevel la seg gjøre….

17.februar 2019

Joda, nå har vi bare noen få timer igjen til vi når Fernando. Martin har ordnet med behørige kart og veipunkter, slik at vi kan navigere oss trygt gjennom eventuelle grunner og korallrev – i mørket, det vil si – i måneskinn – med lyskastere.

Nå kan vi igjen se for oss dager med fortettede opplevelser, snorkling og turer, middager om bord og på land, og lite eller ingen tid til blogging.

I dag har vi hatt strutsekjøtt til middag. Kapteinen vartet opp med nydelig saus. I tillegg har han bakt brød – igjen. De er litt leie av de firkantede loffene som vi får kjøpt rundt omkring på øyene. Det skal bli interessant å se hva butikkene på denne øya har å by oss. Bøkene vi har gir oss ikke de helt store forhåpningene, men det er nå engang slik at dette har vi valgt helt selv. Vi valgte heller å gå til flere øyer, enn til store San Salvador som vi kan fly til dersom vi vil det ved en senere anledning.




tirsdag 19. februar 2019

Re: St.Helena itil Ascension Island

Torsdagen har jeg allerede fortalt en del om. Det var den dagen da vi ble
kjørt rundt på øya i landrovere og til slutt var innom Comfortless Cove,
badestranda med store skilt om haiangrep og gravene til de som hadde dødd av
gulsott. Etter at vi hadde inntatt lunsjen vår, måtte vi plutselig dra
derfra. Grunnen var at nettopp da hadde de gjort klar
«bargen(drivstofflekteren)» som skulle fylle oss opp med diesel. Vi så ingen
grunn til å dra til land igjen for å spise middag, for vi hadde en avtale
med en gruppe damer som skulle ta oss med på stranda for å se når
skilpaddene la egg. Det skulle skje etter mørkets frambrudd, og vi måtte ha
røde hodelykter på oss. Ingen fikk filme med hvitt lys eller bruke blits.
Det var jo kjekt å se, men bildene/filmene ble ikke fine på grunn av alt det
røde lyset.

Fredag 8.februar sjekket vi ut. Vi var på brygga kl.8 om morgenen, og det
var først og fremst for å treffe en som skulle ta oss med på dykke- og
snorkletur på øya. Han kom, og han sa at han dessverre ikke kunne ta oss
med, for han hadde en annen avtale. Dermed måtte vi finne ut av dykking og
snorkling selv. Vi fikk i alle fall ordnet med at vi kunne forlate øya i
løpet av helgen.

Etterpå dro vi opp på den grønne fjelltoppen igjen, og denne gangen gikk vi
den lengste turen rundt hele toppen. Vi gikk i nydelig, grønn regnskog, og
tåka hang tjukt over oss, så vi hadde ikke så mye utsikt, men fikk likevel
mange, fine bilder – inne i tuneller og trange passasjer. Vi samlet oss til
slutt ved noen picnickbord for å spise det vi hadde tatt med oss. I
mellomtida hadde damene funnet ut at de ville dra helt opp på toppen, til
«Dew pond».

Vi trasket i vei. Ungdommene på «Cayuse», og Josh fra «Mad Monkey», damene
fra alle fem båtene, med unntak av Helen fra «Aurora Polaris». Det var litt
lengre å gå enn vi hadde regnet med, og et stykke oppe kom vi til en
vegsperring. Vi ble enige om at vi slett ikke hadde sett den vegsperringen.
I tillegg datt den plutselig ned fra stokken den stod på, og en av
ungdommene la den med «ansiktet» ned. Vi fortsatte oppover noen flotte
trappetrinn, og kunne ikke forstå hvorfor veien var sperret – helt til vi
traff på vegarbeiderne…. Da skvatt to av damene såpass at de returnerte til
vegsperringen. De andre damene, med Sid fra «Influencer» i spissen, skrytte
av vegarbeiderne og den flotte veien de holdt på å lage. Her kommer vi fra
flere deler av verden, «once in a lifetime» - kunne vi ikke bare få lov å gå
opp på toppen? Bare for å få se den lille dammen der oppe, og få stempel på
at vi hadde vært der? Joda, etter noen flere overtalelser slapp de oss
forbi. Der var litt sørpete akkurat der vegarbeiderne holdt på, men etterpå
var veien helt ok! Vi gikk gjennom høye bambustrær – helt til toppen på
fjellet. Der var postboksen med stempel, og en liten, rund og grønnkledt dam
med en krokodille oppi. Den var heldigvis ikke levende, og vi fikk stemplene
våre! Og bildene!

På nedturen lurte vi på om mennene kanskje var litt sure på oss. Sid mente
at kapteinen på Aurora Polaris i alle fall ikke var sur. Og kaptinnen var
helt enig! De to andre damene var litt lei seg for at de ikke hadde blitt
med helt opp. Jeg vet ikke om de var urolige for stemningen blant mennene,
men Sid og jeg mente at de helt sikkert var så oppslukt av generatorer og
toaletter og batterier og alt sånt som kapteiner er opptatt av, at de helt
sikkert ikke hadde lagt merke til at vi var borte. Men det hadde de!
Heldigvis hadde de ikke straffet oss med å gjemme seg for oss, eller kjørt
et stykke av gårde for å skremme oss, slik vi fabulerte at de kunne ha
gjort.

Vi kom oss ned til «Two boats» akkurat klokka 14 – da matserveringen stengte
for dagen. Heldigvis for oss, hadde en av kapteinene klart å sjarmere damene
såpass at de tilbød seg å lage mat til oss dersom vi godtok enten
kyllingnuggets eller pølser med chips. Vi delte oss i to grupper, og dermed
fikk vi mat!

Lørdag skulle leiebilene leveres, dermed ville de fleste ta det med ro den
morgenen. Kaptein og kaptinne – med mannskap, brukte formiddagen på
internettkafe. Da skulle nye batterier til Aurora Polaris oppspores og
bestilles, og oppdateringer på bloggen gjøres. Da det var ferdig, hadde vi
en og en halv time på oss til å kjøre rundt på øya. Kaptinnen hadde sett for
seg at hun skulle se «Devil's ashpit» før hun reiste derfra. Det var her
NASA hadde holdt til, og noen av øyboerne mente at de hadde «faket»
månelandingen.

Vi var heldige og fikk øye på en landkrabbe som krysset veien. Da var heller
ikke den turen forgjeves! Omsider fikk vi levert bilen. De hadde åpenbart
glemt avtalen om å levere den halv tre på kaien, så vi måtte rope opp
Ascension Island radio og minne dem på det. Da ville de vi skulle legge
nøklene i bilen (noe de i utgangspunktet ikke hadde villet)!

Etter dette skulle vi snorkle i Comfortless Cove! De andre hadde allerede
dratt, og Helen og Martin ventet på oss. Vi brukte lettbåten bort til
stranda, og jeg må si jeg angret litt på at jeg hadde «feiget ut» og ikke
tatt med meg snorkleutstyret. Stranda så virkelig innbydende ut, og «alle»
snorklet, med unntak av meg. Jeg fikk tilbud om å låne utstyr, men sa jeg
skulle svømme inn til stranda og kose meg der mens de andre snorklet. Jeg
traff ei portugisisk dame der, og hun var på ukesbesøk og skulle hjem dagen
etter. Typen hennes hadde bodd her et par år, og han skuffet kull på bålet
om alle haiangrepene som hadde vært der. Kaptinnens øyne ble større og
større, og det hjalp ikke på motet at han fortalte om ei dame som hadde
stått på klippene der vi var, og fikk bitt av den ene foten av skikkelig
aggressive haier som herjet kysten av Ascension i 2018. Jeg vet sannelig
ikke hva jeg skal tro! Jeg prøvde meg i alle fall på om de ikke kunne komme
inn med dinghyen, slik at jeg slapp å svømme ut igjen. Da ble imidlertid
kapteinen veldig vanskelig, og jeg var pent nødt å svømme ut igjen. Jeg ble
i alle fall ikke «beitet på» av småfiskene som svømte der. De andre fortalte
at de hadde blitt bitt av fiskene, og de viste meg endatil merkene!

Søndag morgen, før det ble lyst, dro vi inn med lettbåten for å se
skilpaddene legge egg på stranda. Vi hadde Sid med oss, og hun skulle hente
noen klær i vaskemaskinen på kaien før vi dro videre. Vaskemaskindøra lot
seg ikke rikke, og jeg foreslo at vi skulle stappe på noen mynter igjen og
bare tappe ut vannet, slik at døra kanskje ville åpne seg. Som sagt, så
gjort, og så begav vi oss ut på stranda for å se på skilpadder.

Vi fikk se ei kjempediger skilpadde bli skylt på land av bølgene. Der ble
den stående og kikke på oss, før den snudde seg og lot seg skylle ut igjen.
«Cayuse» og «Smoke and roses» var heldigere. De fant ei skilpadde som
nettopp hadde lagt egg, og som skuffet sand over dem og krøp ut av gropa og
gikk ned til strandkanten for så å bli skylt uti. De fikk mange, flotte
bilder!

Da vi kom tilbake til vaskemaskinen, var den fortsatt ikke til å rikke! Vi
visste ikke vår arme råd, før Sid fikk stanset en bil og spurt om de hadde
skrujern slik at vi kunne få skrudd fra hverandre den gjenstridige
vaskemaskinen. Eieren av skrujernene satt i bilen og trommet med fingrene,
mens to av kapteinene opererte på vaskemaskinen, uten hell. Til slutt måtte
damene bort og spørre skrujerneieren om han visste hvem som eide
vaskemaskinen. Det gjorde han, og vi lurte på om han kunne få mannen ned på
kaien og hjelpe til med å få ut klesvasken. Omsider kom eieren av
vaskeautomaten, og han klarte å få vasken ut!

Klokka 12 gikk Aurora Polaris ut av bukta, som siste båt av oss fem som nå
seiler sammen.

lørdag 9. februar 2019

Ascension

6.-9.februar 2019
Ascencion er vel først og fremst ei militær øy. Som tidligere nevnt, er her både amerikansk og britisk base, og bærer preg av det.

Her har vi nettopp gått i land! Kapteinene Terje og Matt

Two Boats
 
Utsikt over bukta vi er ankret i - Georgetown

Første dag med bil, onsdag 6.februar, dro vi for å utforske den høyeste toppen. Nederst var det temmelig ørkenaktig, med småbusker her og der. Etter hvert var det vakre blomster i veikanten. De ligner «flittige Lise», og blomstrende trær med middels store, gule blomster. Vi kjørte oppover i hårnålssvinger, og det var temmelig bratt. Noen svinger måtte tas i flere etapper.

Hadde en fin liten spasertur rundt den ene toppen, akkurat passe for alle ombord i Aurora Polaris. Kvelden hadde vi på den amerikanske basen, i Volcano Club. Da feiret vi bursdagen til Matt Hayes, kapteinen på «Influencer». Han er den som ikke helt klarer å vente på oss andre når vi seiler. Han har litt for mye konkurranseblod i årene. Han har noen mesterskap bak seg, Olympiske, tror jeg. Maten var typisk amerikansk! Frityrstekt og med massevis av karbohydrater.

Torsdag formiddag hadde vi guidet tur i landrovere. Turen gikk gjennom den amerikanske basen til et fuglehekkingsområde. Der var det massevis av terner, og vi fotograferte flittig. Kapteinen vår fikk til og med ei terne til å lande på hatten. En av oss foreslo at det kanskje måtte være fordi den liknet et rede.

Tur i nasjonalparken - jungel - subtropisk


Kaptinnen i en åpen tunnel


Er de ikke fine?


Neste stopp var nasjonalparken deres på toppen. Der hadde vi vært dagen i forveien, men denne gangen fikk vi gå inn i et gartnerområde der de dyrket opprinnelige og truede plantearter. Siden vi hadde vært på Monkeys cemetery (og til og med inne på administratorens eiendom), dro vi nå nedover til kysten igjen.

Administratorens bolig oppe i nasjonalparken. Vi fikk komme inn og fotografere!

Naughty yachties ;-)


Her fikk vi kjøre til det området med svære antenner som vi kan se fra der vi ligger oppankret. Igjen må jeg si at landskapet er svært vulkansk. Ubegripelig at det ikke har vært noen utbrudd her på tusen år. Det ser virkelig ikke slik ut! Der, mellom svart lavastein, åpenbarte det seg ei nydelig, gyllen strand. Opp fra stranda var der en merket sti til en gravplass. Der lå det begravd noen som hadde dødd av gulsott. De hadde alle sammen vært ombord i et skip. Jeg prøver meg ikke på noen historie, for jeg husker ikke detaljene, og må skynde meg før internettida går ut.

Stranda med gravsted ved siden av


Her er gravene


Krabbe med blå øyne - under ekvator. Et resultat av evolusjon?



På stranda hadde det vært haiangrep, og det var varsler på store plakater. Likevel både bader og snorkler folk her!
De to siste stoppestedene vi hadde, var english bay, med hvit sand, og et gammelt fort fra krigstida. Etterpå hadde vi lunsj i «Two boats» før vi returnerte til båtene for en liten hvil og middag. Uheldigvis ble det lite hviletid for Martin, for han måtte opp i masta til «Influencer». Som tidligere nevnt, har han litt problemer med å ta det med ro når han seiler, og som resultat blir det litt reparasjon.

Ennå er ikke alt referert! Har tidspress å forholde oss til, men kan kanskje skrive litt mer senere - når vi seiler mot San Fernando i morgen, søndag?





fredag 8. februar 2019

Mot Ascension Island

29. januar – 2.februar 2019

De siste dagene på St.Helena brukte vi til fotturer, utsjekk og innkjøp av ferskvarer til neste seilas. Vi seilte derfra kl.8 om morgenen torsdag 31.januar. «Smoke and Roses» stakk av gårde litt tidligere av frykt for å bli sist i flokken. Da måtte vi demonstrere at det faktisk går an å være sist – ta livet med knusende ro, nyte mat og tilværelse, og ha en behagelig seilas!

Døgnrytmen går som den pleier! Vi har frokost sammen, deretter sover Helen og Martin fram mot lunsjtid. Kapteinen og kaptinnen tar seg av radioforbindelsen med den lille flåten som nå bare består av fem båter. Lunsjen blir forberedt av kaptinnen (og av og til kapteinen), og oppvasken tar mannskapet. Så er det hviletid for kaptein og kaptinne, og radiotid tar mannskapet. Deretter er det ofte dem som lager middag, og når de går og legger seg, tar kaptinnen (og noen ganger kapteinen) oppvasken. Nattevakten fordeler vi litt forskjellig, men hvert lag har sine seks timer vakt når det er mørkt. Av og til har vi noen timer sammen og fordeler sovetid på hverandre, andre ganger har vi vakt sammen hele tiden. Det kommer litt an på formen. Akkurat nå er det en som sliter litt med helsa, og da får han litt ekstra hvile!

Ellers går tida med til å ordne ting som betalinger på nett. Det er jammen ikke like lett lenger, særlig når man har mistet telefonen med bankkodene på, og banken krever 400 kr ekstra pr betaling for å ordne det for kunden. De har jammen gjort det vanskelig for oss! Dersom det er snakk om flere slike regninger, ser det ut til at det nesten er billigere å fly hjem for å betale dem selv!
I tillegg har batteriene i båten takket for seg! De virker rett og slett ikke lenger, og aggregatet går kontinuerlig. Selvfølgelig har vi så sjeldne og gode batterier, at det nesten ikke går an å få tak i erstatning for dem. Det medfører at kaptein og mannskap kontakter alle dem de kan få tak i for å sjekke tilgang og leveringstid både i Sør-Amerika, Karibien, USA og Tyskland. Den korteste leveringstiden vi til nå har fått, er ti uker.

Vi holder likevel humøret oppe, og forbereder oss på neste eventyr på Ascension. Etter at vi har sjekket inn der, på tirsdag (har vi regnet ut), skal vi på tur på stranda for å overvære skilpaddenes egglegging. Den turen er kl.21 om kvelden, så jeg antar vi må ha med lykter. Onsdag skal vi på rundtur på øya, og fra torsdag til lørdag har vi tre leiebiler, slik at vi kan lage våre egne utflukter.
I dag, søndag, kom vi innenfor rekkevidde av en AIS, «Mad Monkey». Det var lenge siden sist, så vi tok straks kontakt med dem. Det viste seg at de holdt på med å skifte seil – til spinnaker, så da regnet vi med at det kom til å bli oss alene igjen. Ved ettermiddagstid var vi fortsatt innen rekkevidde, og da foreslo Martin at vi skulle lage til en quiz. Den var de straks med på! Akkurat da bet fisken, og alle mann ble naturligvis opptatt av det! Det var Martin som halte den om bord. Han fikk avlivet den, og kapteinen fileterte den akkurat passelige tunfisken. Da hadde vi bare ett spørsmål igjen å lage. Josh på «Mad Monkey» var kjempeklar! Han hadde 7 spørsmål ferdige til oss, og siden det var Aurora Polaris som hadde foreslått leken, var det vår tur til å fyre løs. Da «Mad Monkey» hadde fått avlevert sine spørsmål, gav vi hverandre 10 minutter til å besvare. Resultatet ble i første omgang 4,25 til «Aurora Polaris», og 3,5 til «Mad Monkey». Så kom bonusspørsmålet: Hva er den sammenlagte alderen på alle om bord i «Aurora Polaris» og i «Mad Monkey»? Der var «Mad Monkey» spot on! Vi bommet med 7 år (oioioi)! Dermed gikk de av med seieren!

Litt senere på kvelden, etter radiokontakten med de andre, stilnet vinden så pass av at vi satte motoren i gang! Nå er vi så godt i gang at vi ikke har lyst å slå den av, selv om det blåser såpass godt at vi kunne ha seilt. Det betyr liksom ikke så mye lenger når vi ikke er i konkurranse med resten av flåten. Vi har planlagt å komme fram på tirsdags formiddag, så vi får se hva vi gjør med motorseilingen vår!



3.-4.februar 2019

Motoren ble slått av på morgenkvisten. Vi hadde klart å ta igjen to av medseilerne våre, så nå ruslet vi sammen med dem mot målet. «Smoke and roses» ble også med på quiz, så vi hadde en trivelig seilas på mandag. Vi valgte å seile helt til sola gikk ned, men da falt vindstyrken såpass at vi startet motoren igjen. Denne gangen gikk den ikke så lenge. Mesteparten av natta seilte vi uten.

Tirsdag morgen våknet vi til solskinn og utsikt mot Ascension. Kapteinen hadde tatt oppgaven med å løse opp i alle knutene på fiskesnøret som hadde hengt ute hele natta og vast seg sammen i et virvar av knuter. Da han endelig var ferdig, kunne han innta frokosten sin – egg og baconsandwich, og iaktta øya vi nærmet oss. Plutselig nappet det i snøret, og mennene for opp for å se hva som hadde bitt seg fast i agnet. Martin dro opp en flott 6 kg fisk som lignet litt på tunfisk, men som ikke var det likevel. Vi måtte lete litt i fiskeleksikonet, og fant ut at det var en sort fisk som er vanlig utenfor Queensland i Australia. Fisken ble behørig renset og filetert og lagt i kjøleskapet. Heldigvis hadde kaptinnen tint og vasket det dagen i forveien, slik at det kjølte fisken effektivt ned.

På land åpenbarte det seg et militært område av dimensjoner! Vi fotograferte et stort fly som stod på rullebanen, og så langt øyet kunne se, var der antenner og måleinstrumenter i alle størrelser og fasonger. Vi ble henvist plass, og fikk komme i land for innsjekk.

Selv om «Cayuse» og «Influencer» ankom mandag kveld/natt, sjekket vi alle inn samtidig. Vi ble vel mottatt, fikk masse info og gikk etterpå rundt omkring i lille Georgetown. Der bor ikke flere enn rundt 800 mennesker her, men vi er fortsatt usikre på om de da har tatt med alle militære som befinner seg på øya. Der er både britisk og amerikansk base her, og BBC har en relay-stasjon. De sier at rullebanen her er verdens nest største. Hvordan den kan være det, begriper jeg ikke, for den ser ikke så stor ut. De har også hatt/har NASA her på øya. De har gjort undersøkelser ute i «verdensrommet» herfra, og vi har fått vite at selveste Charles Darwin også har vært her – akkurat som på Galapagos.

Vi undersøkte butikker, postkontor og turistbyrå, og fant ut at mattilgangen ikke var så aller verst. Vi fikk til og med kjøpt pink lady-epler! Resten av ettermiddagen tilbrakte vi på «The Saint’s bar». Der laget de i stand et måltid til oss, selv om de vanligvis ikke drev restaurantvirksomhet.
Planlegging lønner seg vanligvis, og også denne gangen. Likevel har vi måttet være fleksible, for det har vist seg gang på gang at ting kan forandre seg!

onsdag 30. januar 2019

St. Helena, - en øy midt i Sør Atlanteren

23.- 28.januar 2019

Aurora Polaris motorseilte de to siste døgnene helt inn til St. Helena, og vi ankom i grålysningen. Da var det helt fullt på alle mooringene, og vi måtte legge oss på anker. Slik det fungerer her, er at ingen har lov å bruke sin egen lettbåt for å fortøye den til land. Vi kan frakte folk inn, men må returnere lettbåten til egen båt. Dersom alle skal til land, må vi bruke taxibåt. Den må bestilles over VHF, og de har rutetider vi forholder oss til, en pr time. Det har skapt en del frustrasjoner, både for båtfolkene og for beboerne. Vi har imidlertid nå vent oss til det, og det betyr i praksis at når vi går i land, så gjør vi det for resten av dagen. Ofte blir det siste taxibåt tilbake, noe som igjen betyr at vi må returnere ved 18-tida dersom vi ikke har spesialavtaler om et senere tidspunkt. Alt må avtales og tidfestes!

Vårt første møte med St. Helena var svært positivt. Vi gikk i land, inn gjennom byporten og opp i hovedgata. Innsjekken var svært langt oppe, og vi syntes det var ganske bratt og varmt å gå opp, men ble overrasket over hvor godt vi ble mottatt. For første gang på hele vår seilas jorden rundt, har vi måttet presentere vårt europeiske helsetrygdkort. Dersom vi ikke hadde hatt det, måtte vi kjøpe egen forsikring hos dem.

Etter innsjekken utforsket vi butikkene i Jamestown, og fant ut at det kunne bli litt vanskelig å få tak i frukt på denne plassen. Vi fikk tak i salat, agurk, tomater og poteter, men kapteinen fikk ikke tak i epler! Da ble det tilløp til litt panikk, og strakstiltakene ble rasjonering av eksisterende beholdning om bord.

En annen viktig post på agendaen, var sim-kort (internett). Problemet med det, var imidlertid at dekningen var så som så. Dermed ble det til at vi samlet oss på hoteller og restauranter for å kjøpe internettilgang. En time nettilgang koster £6,60, og kapteinens oppgaver var naturligvis viktigst. Dermed kommer vi nå til det avgjørende spørsmålet for alt som har med blogging å gjøre: viktighet, tid og prioritet. Som dere som følger med oss forstår, har vi et ganske stramt program de fleste stedene vi oppholder oss. I tillegg stakk vi av til Namibia, og fikk dermed svi litt for det. Ikke at det gjør så vondt, for det var en fantastisk opplevelse for oss, men vi fikk litt kommentarer fra noen av de andre i flåten – flest positive, heldigvis!

Onsdag kveld ble vi med på en liten rundtur til pubene på øya. Meningen var å få innblikk i den engelske tradisjonen det er å gå på bar. Den første baren vi kom til var stengt. Den andre baren vi skulle til var åpen. Den så ut som et forlatt selskapslokale med stoler stablet langs veggene. Ingen bord var utplassert, bare et biljardbord i midten av det ene rommet, og det var tildekket av et klede. Ei luke i veggen indikerte barfunksjon, og jeg spurte om det gikk an å kjøpe drikke, noe jeg fikk positiv respons på. De solgte imidlertid bare kalde drikker, så jeg kjøpte en boks ingefærøl. Det begynte imidlertid å ulme rundt omkring i flokken, for de andre lurte på om hvor vi skulle spise. Vi fikk til svar at de hadde medbragt mat, og vi skulle spise her. Da ble det nok for noen av medseilerne våre, som forlangte å bli kjørt tilbake til byen for å spise der! Det ble nesten håndgemeng, for arrangørene ble naturligvis skuffet over de kravstore seilerne, og stemningen var veldig trykket. Resultatet ble at vi ble kjørt tilbake til Jamestown, og vi fant oss en orientalsk restaurant og spiste der. De måtte tilkalle ekstrahjelp siden de ble invadert av seilere, og vi godtok å bli servert samme type mat, siden de ikke var forberedt på et slikt voldsomt besøk.

Torsdag var dagen for rundtur på øya. At det var samme arrangør som stod for den turen, gjorde at vi nok var litt avventende. Vi hadde Collin som sjåfør, samme som kvelden i forveien. Han var veldig hyggelig mot oss, og vi fikk besøke Napoleons gravsted, værstasjonen på øya, med oppsending av værballongen klokka 11.15, deretter Napoleons hus (han hadde flere)! Snakk om å være fengslet på St.Helena og likevel bo i et gyllent bur med bevegelsesfrihet over hele øya! Det sier litt om hvor stor makt han hadde!

Turen ble avsluttet med besøk på guvernørens eiendom og Knoll fort, med utsikt over havet og øya.

Vi var godt fornøyde med denne dagen, og ble sittende ved det stedet vi skulle ha prisutdeling og fest om kvelden. Det var da vi skulle tilbake til båtene våre, at taxibåtordningen ble et lite hodebry for oss. Alle ble imidlertid fraktet ut, men vi fikk irettesettelse fra rally-control om å overholde ferjetidene. Det hjalp ingenting at arrangementet vårt holdt på så lenge at siste båt var gått. Det var vi som måtte passe på å overholde tida!

Fredag dro vi på hvalhai-tur. En utrolig, fantastisk opplevelse, og tusen takk til Martin som tok seg av kaptinnen slik at hun også fikk en nær-opplevelse av hvalhaien. Den kom rett mot oss, med en svær munn, og vi hadde ikke lov å være nærmere enn tre meter fra den. Det var jammen ikke lett når den selv oppsøkte oss!

Fredag kveld fikk vi fisk og chips i yachtklubben, og passet godt på å være til stede før siste taxibåt forlot brygga.

Lørdag formiddag startet rallyet igjen mot San Salvador, Brasil. Helen og Martin vinket dem farvel, og kaptinnen gikk de 699 trappetrinnene opp Jacob's ladder – og ned igjen. Hun var litt redd for at det ikke skulle bli tid for henne til å gjøre det. Kapteinen brukte mye tid på internett for å få tak i batterier til AP og bil slik at vi kunne komme oss rundt. «Influencer» hadde imidlertid klart å leie seg en BMW, og inviterte oss på biltur. Dermed fikk vi guide dem litt rundt, siden de ikke hadde vært med turen på torsdag. Uheldigvis er alle museene stengt i helga, men vi fikk i alle fall vist fram flott landskap og planlagt litt for dagene som kommer.

Den kvelden hadde vi «Aussie-day» om bord i «Influencer». Det betyr at alle inviterte hadde med seg grillmat og drikke for dem selv. «Influencer» holdt «lokale». Helen og Martin hadde laget deilig potetsalat, salat og grillet pølse vi hadde kjøpt i Namibia. Det var en veldig hyggelig kveld, og det ble også avtalt at vi skulle ha en lignende sammenkomst tirsdag kveld om bord i Mad Monkey, med temaet pasta og pastasaus.

Søndag opprant, med en fredelig start på dagen. Vi hadde ingen avtaler før kl.10, og satt i cockpiten og nøt en lang frokost – helt til det banket i skroget. Det viste seg at «Influencer», Sid og Matt hadde tatt seg en svømmetur på morgenkvisten. Vi inviterte dem om bord og serverte kefirvann og te, helt til vi måtte forberede taxitur til land igjen.

Denne gangen hadde vi Robert, 82 år gammel som sjåfør. Vi knødde oss inn i bussen hans, i alt 8 stykker, og han tok oss opp til Diana's peak. Vi måtte gå fra veien, og det tok omtrent 2 timer å komme opp. Vi tok oss god tid, for alle var ikke like veltrente, og hele vitsen var jo å ha det hyggelig sammen i tillegg til at vi skulle få en fin tur. På nedturen igjen, tok han oss til noen graver fra krigstida. Der var rundt om 96 krigsfanger gravlagt. Ingen av gravene hadde navn, bare et nummer, mens to gravstøtter viste både navn og nummer på alle fangene. De var i alderen 16-61 år da de døde.

Etter turen slappet vi av på «Napoleons hotell». Der fikk vi litt å drikke og planla litt videre hva vi skulle gjøre framover. Vi ble enige om å ha middag på «Rosie's restaurant» oppe på fjellet. Det betydde at vi måtte ha transport opp dersom vi ikke ville gå Jakobsstigen. Ikke alle hadde lyst til det, derfor tilkalte vi Robert slik at vi fikk skyss opp. Helen og Martin gikk Jakobsstigen sammen med «Mad Monkey's» Josh. De var oppe før oss andre, og vi hadde en kjempefin kveld sammen, med utsikt over havet og solnedgang og det hele. I tillegg var vi så heldige at noen andre hadde avtalt med taxibåten om en avgang kl.21, slik at vi fikk en rolig kveld uten å måtte skynde oss.

Mandag morgen hadde kapteinen heldigvis en avtale om snorkling med hvalhaiene igjen. Det gav en etterlengtet tid med PC-en for blogging, til glede for alle som gjerne vil høre litt nytt! Det som gjør at bloggen tar tid, er bildene og internettilgang. Jeg er ikke flink til å redusere størrelse på bilder for forsendelse via satellitt, dermed må jeg vente til vi er på kafe slik at vi har internett.
Hvalhaiens renseri

Naturens fine blomster

Sti mot toppen

Haihval

Nærbilde av Haihval

Skipper damene som er med på "utbrytergruppen"

Rød snegle fra St.Helena

St.Helena på innsiden

Rød snegle som kun finnes på noen av dalene på St.Helena

Jacobs trapp (699trinn)

Villniss!!??

Pia på et utsiktspunkt

Blomst i naturen


Napoleon grav

Jamestown fra sjøen

Jamestown fra høyden

Fargede vulkanfjell 

Napoleon hus

Mot St.Helena

16.-23.januar 2019

Tidlig om morgenen, 16.januar, var vi på vei igjen – mot St.Helena. St. Helena er ei Britisk øy som ligger midt i Sør- Atlanteren. I de senere årene har de fått flyplass her, men forholdene er såpass vanskelige, at der er svært få flyselskap som ønsker å ha ruta dit. Med andre ord, er vi noen av de få som kommer hit – med båt.

Disse dagene har Aurora Polaris brukt til å komme seg etter all sykdommen som har gått sin seiersgang til alle om bord. Det er drukket utallige kopper ingefærvann med sitron og honning, og papirlommetørklene flakser stadig over bord. Helen er den som holder lengst ut! Hun pleier ikke bli syk før alle de andre er ferdige, og er klare til å gå i land igjen. Denne gangen har hun gjort det klart for alle at hun ikke akter å gå glipp av flere plasser, så vi fikk vær så god holde oss langt unna henne! Hun sier det med et smil, riktignok, men vi forstår henne veldig godt.

Vi har hatt medvind hele tiden, helt til mandag. Da begynte vi å kalkulere, for vinden falt plutselig nokså langt ned, og vi er skjønt enige om at vi ikke akter å tilbringe mer tid på havet enn nødvendig. Resultatet ble at vi etter å ha seilt med det røde seilet, erstattet det med vår sedvanlige butterfly-seilføring, og nå kjører motor på full guff for å komme til St.Helena onsdag formiddag i god tid før innsjekken stanser for dagen.

I skrivende stund holder kapteinen til på kjøkkenet. Han skal ha gulrotkake klar idet vi seiler inn i bukta. Han har gjort det slik nå, at alle forventer å få noe godt når vi kommer fram. Kaptinnen tenker bare på seg selv, og har strikket seg ei jakke, takket være at hun nå har mannskap og kan tillate seg å sitte mer nedpå. Dagen i dag har gått med til klesvask, fylling av vanntankene, samt at mannskapet vasker og støvsuger og gjør oss klar for landfall. Aurora Polaris kommer igjen til å framstå som et smykkeskrin!

tirsdag 15. januar 2019

Namibia, 14.-16. januar 2019


Morgenen den 14.januar, seilte vi inn til Walvis Bay. Vi fikk plass mellom store fartøy, og ble fortøyd til Influencer, som igjen var fortøyd til politiet sin båt. Aurora Polaris duftet av nystekte kanelboller, og ble slett ikke avvist av noen som helst.

Norsk plattform


Rakk akkurat å få med Helen før hun dukket ;-)



Der, på babord side av Influencer fikk vi ligge


Etter å ha fylt drivstoff, gikk vi til immigrasjonen for å sjekke inn. Martin ble liggende igjen i båten, for han følte seg ikke i stand til å være med på innsjekk. Det gikk imidlertid ikke, så kaptinnen måtte gå tilbake og hente ham. Alle måtte være tilstede, og ingen hadde lyst å fortelle at de var for syke til å bli sjekket inn.

Vi kunne bare betale med kontanter for drivstoffet, så kapteinen dro av gårde for å ta ut penger. Det tok ikke lite tid, og etter middagstid kom han tilbake. Da var han så trøtt og lei, at vi kastet fortøyningene og holdt på å dra av gårde uten å betale. Det skulle de imidlertid ikke ha noe av, så de stoppet oss med en gang. Kaptinnen måtte unnskylde kapteinen med at han nok begynte å bli litt gammel og glemsk, og da ble det litt humring og latter.

Her ser dere plasse

Omsider kom vi oss bort til oppankringsstedet utenfor yachtklubben. Det var deilig å ligge på anker igjen. Utenfor lekte selene, eller sjøløvene (litt vanskelig for meg å avgjøre hvilken sort det er). Søte er de i alle fall, der de enten ligger på ryggen og slumrer, eller svømmer ivrig rundt båtene.
Kapteinen og kaptinnen tok med seg handleposer og dro inn til land for å handle mer mat og ha litt lunsj på land. De tok taxi til kjøpesenteret, men ble der ikke så svært lenge. Kapteinen slet fortsatt med magesjau, og hadde i grunnen mest lyst til å returnere.

De har veldig god mat på yachtklubben, og hadde dekket langbord med hvite duker på til oss om kvelden. Kaptinnen hadde kingclip (torskefisk), og den porsjonen var kjempediger! Det var slik at vi måtte tenke oss om til neste gang vi skulle spise, slik at vi ikke bestilte så mye mat.

Klokka 8 den 15.januar, dro vi inn til yachtklubben igjen. Denne gangen forlot vi Helen i båten. Nå var det dessverre hennes tur til å ligge med magesjau.

Sid på Influencer, hadde arrangert heldagstur for oss. Vi dro av gårde med minibuss og offroad-biler (SUV-er). Første stopp var noen høye sanddyner i ørkenen. Der ble vi sluppet av og fikk beskjed om å leke og springe og ha det moro. Da var det av med skoene, og full fart oppover bakke – en meter fram og en halv tilbake – til vi nådde toppen. En fantastisk utsikt, og så nedoverbakke… Ennå var det tidlig på dagen, så sanden hadde ikke rukket å bli varm.







Turen videre gikk mot fjellandskap, eller månelandskap. Vi fotograferte både landskap og en liten, giftig skorpion som straks ble omringet av nysgjerrige seilere.



Lunsjen hadde vi mellom fjellene. Sjåførene pakket ut lekkert tilberedte fat med fingermat og diverse drikke til. Der var til og med utedo på picnicstedet!



Etter lunsj dro vi tilbake til sivilisasjonen for å besøke en tysk bydel. Vi hadde godt og vel halvannen time til rådighet der, og kaptinnen burde nok kanskje fulgt med noen andre kaptinner i stedet for å være i lag med to menn! For å si det slik, så ble denne gatevandringen mistenkelig lik gatevandringene i Australia, eller så hadde de bare verktøybutikker i den byen???



Vi avsluttet i alle fall med fine flamingoer langs stranda i Walvis Bay, og deretter utsjekk og avskjedsmiddag i yachtklubben.



Langs Namibia-kysten

12. og 13. januar

Herlige dager, med stille vær og behagelige temperaturer! – Og hvilket
dyreliv! Vi har sett på tusenvis av sjøløver! De ligger enkeltvis og i store
flokker på ryggen i vannflaten, med luffene i været og varmer seg i sola.
Når vi nærmer oss, blir det liv i leiren! Da hopper og dukker de, og
oppfører seg nesten som delfiner.



Landet viser seg å være sanddyner – endeløse sanddyner med skygger av skyene
som henger over. Har forsøkt å gå så nær med båten som vi tør for å få noen
bilder. I timevis har vi gått langs denne golde kyststripen, og får følelsen
av å være i en eventyrverden. Det skal bli virkelig moro å gå i land her!



Dessverre begynner mannskapet vårt nå å føle seg uvel. Martin ble den neste
til å holde sengen, og Helen går og kjenner på «vaskemaskin» i magen. Håper
bare det gir seg til tirsdag, for da skal vi på tur i Namibia. Det er ingen
ønskesituasjon med magesjau når vi skal på busstur! Vi måtte bytte litt på
nattevaktene, slik at Helen tok de fire første timene alene. Deretter kom
kaptinnen på og hadde to timer alene, for så å overlappe litt med kapteinen.
Han har kanelbollebaking på gang, slik at vi kan servere nystekte boller til
våre følgesvenner når vi går til land. I mens holder kaptinnen øye med radar
og kartplotter slik at vi ikke kolliderer med fiskefartøyer. Her i området
er det mye tåke, og rett som det er går vi inn i tette tåkebanker. Vi
frykter også at der kan være tett skodde når vi skal gå inn i Walvis Bay om
morgenen. Det kan hende vi må ankre opp og vente til vi har klar sikt.

Langs Sør-Afrikas vestkyst

9. – 11. januar 2019

I lyset fra nymånen drar vi nordvestover langs kysten av Sør Afrika. Det er
flere grunner til at vi har valgt som vi har gjort, men mest av alt har det
vært viktig for oss å unngå sterk motvind. Langs land har det vært nokså
stille, med pålandsvind utover ettermiddagen. Det har ført til at noen av
oss har kunnet seile en del timer. Nattestid og morgentimer har vi måttet
bruke motor.

Vi forlot Cape Town i strålende sol, og med selene som lå i vannflaten og
vinket til oss med luffene. De hadde sin boplass i samme havn som oss, men
med egen brygge som de måtte holde seg på. Hver dag gikk en vakt for å passe
på at ingen av dem kom og la seg til på våre brygger. Der var mye liv inne i
havnebassenget, og stort sett hver dag kunne vi observere sol-fisk. Det er
store, runde fisker uten hale, men med desto større finner. De svømte rundt
inne mellom båtene, til tross for at de som bestemte, ville ha dem ut
derfra, fordi det ikke var noe godt miljø for dem. Det kunne rett og slett
virke som om de var litt uenige i det!

Startskuddet gikk, og flåten dro av gårde med litt vind til å begynne med.
Etter en times tid, fikk vi beskjed om at en av gjengen måtte returnere på
grunn av VHF-trøbbel. Så økte vinden på, og vi fikk virkelig god fart – helt
til vi fikk paniske skrik over VHF-en. En av de andre i flåten hadde fått
problem med seilet sitt. De hadde ventet for lenge med å reve, og nå var
vinden så sterk at de var på full fart mot noen andre. Litt senere fikk vi
høre at de også måtte returnere. De hadde fått ødelagt både seil og stag.

Den første natta var iskald. Vi måtte på med alle de varme klærne vi hadde.
Kaptein og kaptinne har første nattskift. De seks timene fordeler vi akkurat
som vi vil, og slik det nå har vært, har kapteinen fått sove litt mer.
Kaptinnen har vært på bedringens vei, og er snart helt restituert. Første
dag ble hun sjøsyk. Andre dag var hun kun forkjølet. Tredje dagen fikk hun
litt magesjau, men det gav seg på formiddagen. Nå er det kapteinen sin tur!
Det betyr at kaptinnen har vakt alle sine seks timer – alene.

Det er herlig med crew om bord! De varter oss opp, og vet ikke det beste de
kan gjøre for oss. Vi sitter her som konge og dronning, og av og til må vi
be dem om å sette seg, slik at vi også kan få gjøre noe. Jeg fikk for
eksempel lage lunsj både torsdag og fredag, og forlangte å få vaske opp
etter middag begge dagene.

Etter hvert som dagene har gått, er det blitt mer og mer klart for oss at
til tross for tidligere bestemmelse om ikke å gå inn til Namibia, nettopp
blitt til at vi mest sannsynlig gjør det. Kursen er nå satt for Walvis bay.
Der kan vi gå inn for å fylle nødvendig drivstoff og kjøpe ting vi har glemt
å handle. I tillegg kan vi få sjekket propellen vår. Det er begynt å komme
ulyd enkelte ganger når vi går på motor, så det er best vi får sjekket det
mens vi kan, og helst før vi krysser Sør-Atlanteren.


tirsdag 8. januar 2019

Cape Town 3.-9. januar 2019


Flyturen tilbake til Cape Town var en kald opplevelse. Av og til var det som om noen åpnet ei luke i flyet for å slippe inn mer kald luft. Vi fikk plass nesten i «baksetet», til tross for at vi prøvde å oppgradere billetten til busyness-klasse. Det viste seg at hun ved siden av meg også hadde prøvd seg på samme klasse, men ikke lyktes. Likevel fikk hun svært så mye oppmerksomhet fra flypersonalet, og jeg klarte ikke å dy meg lenger, men måtte spørre henne om hun kjente de ansatte. Joda, det gjorde hun! Purseren på flyet var mannen hennes, og de skulle ha en lang weekend i Cape Town sammen, for senere å returnere for et lengre opphold i mars. Vi utvekslet adresser, og jeg sa at hvis de hadde tid og lyst, kunne de jo komme på besøk til oss i båten.

Det var litt varmere å komme til Sør Afrika igjen. Nå er det midtsommer her, og Terje hadde godt med klær på seg. Han vrengte av seg fleece-vesten, hengte den over ryggsekken og fortsatte å gå mot passkontrollen. Der måtte vi vente ganske lenge, for det er svært møysommelig sjekking av papirer her. Jeg var sikker på at bagasjen vår allerede ventet på oss, og ikke omvendt. Det viste seg å være helt riktig.

Helen og Martin ventet på oss, iført Aurora Polaris uniformer. Det var godt å bli hentet, for klokka nærmet seg midnatt. De hjalp til med bæring av bagasje, og da vi kom til Aurora Polaris, så vi en aldeles skinnende og blankpolert båt. Det var så nydelig ryddet, med rene og oppredde senger, at jeg sukket da vi måtte dra inn alt rotet vi hadde med oss.

Vi hadde en del å snakke om, så vi fikk ikke kommet oss i seng før bortimot klokka 2 om natta. Det medførte at vi sov til godt over ni om morgenen, og da begynte det å bli ganske varmt. Det ble imidlertid ikke kjøligere da kapteinen oppdaget at telefonen var borte! Han har to telefoner, og den som var forsvunnet hadde to sim-kort i seg. Det ble en masse ringing og leting, uten noe resultat. Vi kom fram til at telefonen muligens hadde glidd ut av lommen hans da han vrengte av seg tøyet på flyplassen. Han forsøkte hittegods-avdelingen der, men fikk til svar at «dette er Afrika» og at han ikke måtte regne med å få den igjen. Nå har han ikke lenger norsk sim-kort, og kommer nok heller ikke til å ha det før vi kommer hjem igjen.

På lørdag fikk vi besøk av Jaqueline og Brecht. Det var veldig hyggelig. De hadde en del spørsmål til oss om hvordan det er å seile jorden rundt, noe vi ikke er forundret over. Som purser i KLM reiser han rundt omkring, men det er jo ikke slik som vi reiser.

Søndag morgen pakket kapteinen og kaptinnen litt overnattingsting og dro av gårde mot Mossel Bay og Knysna. Det var en svært lang kjøretur, og vi hadde følelsen av at vi var et sted på østlandet i Norge, med høye fjell i bakgrunnen og gule og grønne bølger av jorder imellom. På veiene var der en del folk som både gikk og haiket. Noen stod med penger i hånda for å vise at de ville betale dersom vi tok dem oppi. Over alt var skiltene på hollandsk, så det viste med all tydelighet hvem det var som har hatt innflytelse her. Vi overnattet på hotell i Knysna. Jeg sa det var omtrent som å være på Voss, bortsett fra at det var ei båthavn rett utenfor vinduet vårt. Før vi dro derfra, måtte vi se innløpet til fjorden vi hadde ligget ved. Det er ikke noen enkel innseiling, må dere tro, men dersom man kjenner forholdene, ser vi at det slett ikke er umulig å gå inn med båt.


Mossel Baaii


Innseilingen til Knysna. Se hvor trang den er!

Brent jord i Montagu-passet
Vi tok en liten omvei gjennom et fjellpass med grusvei. Der var det store områder med avsvidd natur, og oppe på toppen fikk vi øye på en liten tesalong. Der hadde vi lunsj. Vi satt ute i hagen under solskygge. Framfor oss var det blomsterbed med store, velduftende hvite og blå blomster. Plenen var myk, varm og fuktig å gå på. Inne mellom blomstene fikk vi øye på små kolibrier som stod stille i lufta og sugde nektar. Denne gangen lyktes det meg å ta bilde av dem. Jeg måtte krype bortover plenen, og da fløy de. Men oppe i treet følte de seg nok litt tryggere, for der klarte jeg å få et bilde og to.
Tehuset

Kolibrien inni blomstene

Kolibrien i treet

Dekorerte vegger ute på tehuset
Dette passet veldig bra her
Tilbaketuren var delvis sovende, delvis våken for kaptinnen. Hun har pådratt seg et virus, og sliter fortsatt med det.

Dagen før avreise har vært brukt til besøk i skipshandel, utsjekking, innkjøp av mat for en del måneder og avlevering av leiebil. At kaptinnen ikke er i toppform har nok preget gjøremålene en god del, men Helen og Martin hadde forberedt og frosset mange måltider mens vi var hjemme i Norge.






Slik så hagen ut



Innløpet til Knysna-fjorden. Legg merke til hvor lite plass der er i åpningen