lørdag 20. oktober 2018

Safari på Mauritius


Etter mye gnikking og gnukking på Aurora Polaris, var det godt å endelig komme seg ut av hovedstaden. Kaptinnen hadde pakket bagen (overnattingsbag), og ut av byen bar det. Vi kjørte målrettet mot dyrehagen, og etter at vi kom dit, fant vi ut at vi nok ikke hadde tenkt helt gjennom hva som skulle være med. Vi hadde med oss to utladete kamera, og telefoner som vi ladet i bilen. Skuffelsen var derfor enorm da vi oppdaget at vi ikke kunne fotografere alle de nydelige fuglene vi så der. Vi måtte rett og slett bruke telefonene våre!





Vi fikk noen fuglebilder på veien mot det viktigste; løvene! Kaptinnen var helt bestemt på at hun skulle inn til dem. Kanskje hadde hun også et lite håp om at kapteinen ville bli med inn – som en moralsk støtte. Det hadde han imidlertid ikke tenkt seg! Han tilbød så vidt å holde solbrillene og kameraet for henne, og der stod hun – bak lås og slå – med et underskriftsark hvor hun måtte erklære at hun gjorde dette på eget ansvar. I tillegg ble det gjort opprop på alle navnene til de som skulle inn til løvene, samt en opptelling, slik at de visste hvor mange ofre de hadde. Vi ble tildelt hver vår gjeterstav, og fikk beskjed om å holde oss i nærheten av en av vaktene som var med oss. Beskjeden var at vi for all del ikke måtte snu ryggen til løvene!




Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg gjorde i alle fall det jeg fikk beskjed om. I samlet flokk gikk vi mot løvene, og stoppet der vaktene ville vi skulle stoppe. Jeg kikket etter om de hadde våpen med seg, men de hadde ikke annet enn gjeterstaver de heller. Så her stod en flokk mennesker – en ti-tolv stykker – bevæpnet med gjeterstav inne i løveinnhegningen med 4-5 løver. (Jeg hadde spurt på forhånd om løvene hadde fått mat!) Så ble vi vinket fram mot ei løve som lå fredelig under et tre, damene først! En for en satte vi oss inntil løven, og så skulle vi klappe den! Ikke fint og forsiktig! Vi skulle klapse hardt på den, og gjerne klype litt. Jeg fikk til og med beskjed om å se ut som om jeg var på «honeymoon»!

Heldigvis var det ei dame i flokken som var så elskverdig å ta bilder av meg og løva med min mobiltelefon. Telefon eller kamera var eneste tillatte utstyr utenom gjeterstaven. Jeg må jo si det var litt av et adrenalinkick! Av og til måtte han som administrerte fotograferingen og rekkefølgen av oss, korrigere litt på løva, ettersom den rørte litt vel mye på seg. Ei av damene glemte seg ut og gikk tilbake med ryggen til løva. Da skal jeg si den reagerte! Mannen måtte ut med stokken og tappe på snuten til løva for å roe den ned. Skal innrømme det var betryggende å komme seg helskinnet ut igjen, uten å måtte telle fingrer, armer og bein! Selv om dette er trent på og nøye gjennomgått og overvåket, vet alle at det er rovdyr. Likevel – jeg synes det er stas å ha gjort det!

Neste sted var en flott foss, og 7-farget jord. De hadde rett og slett avkledt et område jordhauger som viste sju forskjellige farger. Sikkert litt av et arbeid å holde det rent for gras og andre vekster i disse flotte vekstforholdene.




Hadde fått i oppdrag å kjøpe et håndkle for ei dame i flåten vår, så da måtte vi innom en romprodusent. Der var vi bare til oppdraget var utført, og så kjørte vi til et nytt vannfall. Der var veien så humpete på slutten, og så regnet det slik at vi for alvor begynte å lure på om vi ville klare å kjøre tilbake igjen. Idet vi humpet oss ned den siste bakken, ble vi vinket på plass av en av de lokale folkene. De hadde rigget seg til i en liten buss, og laget et bord der de delte opp frukt og åpnet kokosnøtter. Jeg fikk plassert en diger nøtt opp i hendene, og så trakk de meg med. Jeg lurte jo på hvor vannfallene var, for der var ikke noe brøl av vannmasser, bare en liten bekk å komme seg over. Møysommelig klarte jeg å få med meg klikk-klakkene og kokosnøtta, med en lokal, hjelpende hånd. Og der nede i bekken stod fire personer til, like hjelpeløse som meg! Vi måtte le litt sammen! De var på hver sine to båter i samme flåte som oss, "Mischief" og "Smoke and Roses". Etter å ha blitt geleidet inn i buskaset på en sti, kom vi nedenfor den lille bekken vi hadde vasset over. Da forstod vi hvor flott den egentlig var! Det var slike 6-8-kantede steinsøyler i forskjellige høyder, som vannet laget et flott mønster over. Da vi var trygt plassert, og hadde fått fotografert oss med fossen i bakgrunnen, var det den lokale mannen sin tur! Han skulle hoppe uti fra der vi nettopp hadde vadet over! Vi filmet og fotograferte, og etterpå ville de ha betaling. Først sa de at vi kunne betale hva vi ville, men så begynte han å snakke om at han ville ha et beløp tilsvarende 500 kr for hoppingen, frukta og kokosnøttene. Da måtte det forhandlinger til! De fikk selvsagt litt betalt, men 500 kr syntes vi var litt vel drøyt.







Arbeidsdagen deres var over, og «folkevognbussen» kom seg av gårde. Vi måtte se til å karre oss opp, vi også, og med et nødskrik og litt svilukt kom vi oss til slutt opp steinura, som nå var ganske sleip etter regnet. – Og det var den lørdagen!

fredag 19. oktober 2018

Mauritius

Der er paraplyer flere steder i denne verden....også i Port Louis, Mauritius


Endelig fremme! Tidlig på morgenen den 15.oktober kom vi til Mauritius som første båt den dagen. Senere fulgte de andre på, og i dag 16.oktober er det noen få fra flåten som enda ikke er kommet. Vi har fått oss sim-kort, noen lokale penger, en hårklipp og noen restaurantbesøk. Gutta har leid bil og er nå på chandlery for å kjøpe litt mer ballast.

Førsteinntrykket av stedet, er indisk. Damene er flott antrukket i stilige kjoler og høye hæler, mens vi seilere utpeker oss med casual wear. Port Louis er en by med rundt 175.000 innbyggere. Den var tidligere fransk, så ble den engelsk, og nå er den uavhengig. De har engelsk som første språk på skolen, men snakker fransk og creolsk til daglig.

Det var deilig å komme til sivilisasjonen igjen, selv om Cocos-øyene var en opplevelse i seg selv. Nå kan vi bare gå i land og rett i kjøpesentrene og restaurantene. Likevel sitter jeg i båten. Det er mange ting som må gjøres om bord, som rengjøring og klesvask. Vi har til nå bare fått vasket halve båten, for der er så mange hensyn å ta. Da vi klappet til kai og hadde fått all informasjonen vi trengte, gikk vi på hotellet på kaien og spiste en bedre frokost. Etterpå kom serviceteknikeren som skulle sjekke inverteren for batteriene våre. Vi bestemte oss for å skifte ut den gamle, og fikk ham til å installere en større med bedre kapasitet for de store batteriene vi har om bord. Den gamle gikk seg bare varm og viste rødt lys som betyr at generatoren ikke ladet i det hele tatt.

Vi skal også ha folk om bord for å overhale motoren, og så må vi dobbeltsjekke autopiloten, for er der noe som ikke må svikte nå, så er det den! Vi har noen tøffe havstrekk igjen, så vi vil helst at alt skal virke.

Mens jeg satt her og skrev, kom et norsk ektepar forbi og så at der lå en båt med Stavanger skrevet på hekken. Da kunne de jo ikke gå forbi, heldigvis. Jeg fikk meg en hyggelig passiar med dem. De var fra Haugesund, så stammespråket passet perfekt. De var her for å feire 160 år, og var erfarne seilere som hadde vært i seilerklubben i Haugesund hele livet. De syntes det var tøft gjort av oss å ta på en så lang tur alene, og jeg kunne jo ikke annet enn å si meg ganske enig i det. (Lurer på hvordan det føles å være tøff?!)


søndag 14. oktober 2018

World ARC - Oppdatering på seilasen til Mauritsius

12. oktober

Vi har vært inne i et område med 35 knops vind en stund. Noen i flåten rapporterte at de hadde kast opp i 55 knop. 40 knops vind er grensen opp mot storms styrke. Vi venter på at vinden skal legge seg og dreie i mer østlig retning. Det er en stor fordel for oss, som seiler veldig godt med fokken og genoaen ute samtidig.

Ved ni-tiden i dag, lyktes de endelig å føre over pasienten fra seilbåten til losbåten, og nå er de på vei med henne med legeteam om bord. Det har vært litt dramatisk, men veldig godt å se og oppleve den store omsorgen og velvilligheten til å hjelpe hverandre når noe står på.

Vi seiler fortsatt i kompaniskap med den andre seilbåten vi har nevnt tidligere. Nå har vi oppe litt mer seil. Da det stod på som «verst», hadde vi over 11 knops hastighet med bare et par små kluter oppe i masta.

14.oktober

Nå har vi altfor lite vind til å seile på. Motoren går på marsjhastighet, og vi har produsert to fulle vanntanker, dusjet, vasket tøy og avrimet kjøleskapet. Regnestykket går ut på at holder vi en fart mellom 6 og 7 knop, kommer vi inn til Mauritius tidlig mandag morgen. Det betyr at serviceteknikere kan komme om bord nesten med en gang vi legger til. Vi gleder oss storlig over snart å kunne gå i land – og til sivilisasjonen! Attpå får vi nesten en hel uke her! Da gjør det ingen ting om vi går glipp av noen fartspriser.

torsdag 11. oktober 2018

World ARC - Vi nærmer oss, siste del av seilasen til Mauritsius

Etter å ha seilt over halvvegs, kom vi til det området hvor vi kom til å ha en del vind. Pål, sønnen vår, informerte om at dersom vi fortsatte med samme kurs og fart, ville vi ankomme dette området innen tre dager. Nå er vi altså her, og vi har vind fra 25-30 knop og ganske høye bølger. Jeg har ikke før tørket opp sjøvannet hvor jeg sitter i cockpiten, før jeg får meg en ny dusj. Vinden ventes å øke på, og vil være på det sterkeste i ettermiddag. Etter det skal den dreie mot øst, og vi vil få den bakfra. Vi har gitt opp å ligge i teten denne gangen. Det er forskjellige grunner til det. Vi har bevist at vi kan seile fort, og nå dreier det seg mer om komfort og gjensidig støtte fra våre medseilere. Slik situasjonen er nå, har vi avtalt med naboen vår, Mischief, om å dreie litt nordover, slik at vi slipper sideslingringen. Når så vinden dreier, vil vi også dreie med den slik at vi får rettet opp kursen igjen.

I tillegg har det vært en del dramatikk i flåten vår. Ei dame som seiler i en båt noe lenger framme, falt og slo seg i hodet. Situasjonen hennes var ganske alvorlig i går, og det var mye diskusjon på SSB-en om hva som burde gjøres. Også denne gangen seiler vi sammen med en del leger, og alle var heldigvis enige. De har forsøkt å få ut redningshelikopter, uten hell. Deretter forsøkte de å få tak i et frakteskip som kunne ta henne om bord. Nå er en losbåt på veg ut til dem, men det vil ta dem 30 timer å komme fram. Hun er heldigvis ved bevissthet etter at hun har sovet, men de regner ennå situasjonen som kritisk.

Dette har ført til et forbud mot strikkesokker om bord i Aurora Polaris. Jeg har lov å bruke dem mens jeg sitter oppe i cockpiten, men hvis jeg skal nedenunder, må sokkene av. Det er ikke fullt så varmt lenger, så på nattetid har vi både langbukser, sokker og tykke jakker når vi sitter vakt. Vi forstår etter hvert at det er menneskene som er den største begrensningen. Båtene våre tåler ganske mye, viser det seg.

Til tross for vind og bølger, sover vi godt når vi ikke har vakt. Ingen av oss er trøtte på dagtid, men vi tar vekselvis en lur utpå ettermiddagen før nattevakten tar til. Kapteinen sover bare unntaksvis i senga si. Han sier han liker å sove ute i cockpiten, eller eventuelt i sofaen. Men av og til lar han seg presse til å sove i senga, og da ser jeg at han sover veldig godt! Det er jo noe med det å være kaptein og ha mesteparten av ansvaret. Den første trettheten hans som jeg skrev om, forsvant ganske fort, og nå er han sprek og oppegående igjen.

Noe tidligere, for en to-tre netter siden, måtte han ut på dekket alene og tre om fokken og hovedseilet. Det kom et kraftig smell fra masta en halv til en time etter at jeg hadde gått av vakt. Det viste seg at den kraftige metallblokka som holder hovedseiltauet hadde vridd seg under belastningen og røk rett av. Jeg er så glad det ikke skjedde på min vakt! Jeg hadde fått panikk, tror jeg. Nå er hovedseiltauet tredd på ei blokk som har riktigere retning enn den forrige, så det ser mye tryggere ut. Han skulle jo bare ha vekket meg, slik at han hadde hatt backup om noe skjedde med ham der ute. – Men det gikk godt, heldigvis!

tirsdag 9. oktober 2018

World ARC - Seilasen til Mauritius

Vi fikk vite at vi kom til å ha plenty med vind over Indiahavet. De to første dagene hadde vi tilnærmet vindstille. Seilte de første 4 timene, men da gadd ikke kapteinen mer! Motoren i gang, og vi kom oss fort av gårde – helt til vi traff på vinden. Da var vi i et rotete område med vind, strømmer og bølger i disharmoni. Alle rapporterte om ubehagelige bevegelser i båtene sine, og vi var ikke noe unntak. Likevel er her noen i flåten som fortsatt har 0 motortimer, og en av dem er flere timer lengre kommet enn oss. Forstå det de som kan! (De har mannskap om bord, da!)

Min kaptein er trøtt, og han klarer dårlig å bevege seg rundt i båten under fart. Han sier han blir kvalm. Dermed blir forflytningsoppgaver lagt på kaptinnen. Oppgavene er stort sett matlaging og oppvask – samt loggoppdateringer. I dag, 5.oktober, står en yoghurt-batch under gjæring på komfyren. Senere skal det kanskje bakes et nøttebrød. Vi får se hvordan bølger og vind harmonerer. Det er ikke så lett å gjøre noe på kjøkkenet med sideslingring. At vind og bølger kommer bakfra, er langt å foretrekke. Vi seiler med 14-20 knops vind fra 120 graders vinkel. Det skulle tilsi ganske god fart på skuta. Likevel har vi ikke mer enn gjennomsnittet – omtrent 6-7 knop.


Dagene har gått, og denne oppdateringen ligger her fremdeles. Vi har opplevd både sol og regn, og om nettene må vi kle oss litt mer enn tidligere. I går, 8.oktober, hadde vi en dag med stillere seilas. De store bølgene hadde lagt seg, og sola tittet fram. Da vi i tillegg la merke til at naboen vår, Mischief, hadde satt opp spinnakeren, måtte vi ta kontakt og høre hvilke hensikter de hadde. Jaja, da kunne jo ikke vi være verre. Opp på dekk, med redningsvester og seilerhansker, og litt mer rutinerte nå enn vi var da kapteinen spydde. Den asymmetriske spinnakeren vår er 180m2, og tar seg ganske godt ut rent visuelt. Hva farten angår, er vel så som så. Vi sliter fortsatt med å optimalisere utbyttet av den, og da vi tok den ned ved 17.30 tida, hadde Mischief gått forbi oss med sin 106m2 spinnaker. Vi erstattet seilet med genoaen og hovedseilet, satte styringen etter 120 graders vindvinkel og kontrollerte seilasen med +/- gradeknappen. Da skal jeg si Aurora Polaris sparket ifra! Vi fløy av gårde, og før jeg gikk av vakt, hadde vi tatt igjen Mischief. Det hører med til historien at vi faktisk må ha en god del vind for å seile fort. Båtvekta vår er 26 tonn (uten last). De som kjenner kapteinen og kaptinna godt, vet at det er fort gjort å fylle opp tomrom.


Når vi først nevner tomrom, må vi også, uten å røpe noen skipsnavn, fortelle om en annen båt i flåten vår. De oppdaget plutselig en lekkasje i båten sin, og fant ut at det var ferskvannet som var på avveie. I kampen om å finne lekkasjen, klarte kapteinen å få hull på en av gjennomføringene i skroget, og dermed begynte Indiahavet å strømme inn. Heldigvis hadde de treplugger, og klarte å slå i en og tette igjen hullet. Som dere sikkert forstår, er det mange ting som kan hende.

søndag 7. oktober 2018

World ARC - Cocos Keeling og klargjøring for Indiske Hav

Da vi var ankommet Cocos Keeling hadde, jeg kapteinen, et par hovedgjøremål og det var å få autopiloten til å fungere samt få emailen til å virke.

Det viste seg at ingen i flåten hadde tilsvarende vår motor som reservedel og ikke fikk vi svar fra Lewmar, leverandøren av driveuniten. Gode råd var dyre og det ente opp med at vi fikk tak i en gammel rustet elektromotor som hadde mye større børster som måtte files/pusses til rett størrelse. Motoren var forseglet, ikke skrudd i sammen og denne måtte deles med det verktøyet vi hadde tilgjengelig.

Da vi skulle hente den gamle motoren kom vi borti en generator som senkes ned i sjøen, noe som medførte at dette feste brakk i to. Nå var vi uten autopilot og båten som gav oss den gamle motoren uten lader fra strømmen i sjøen under seil. Kapteinen måtte dermed avgårde med dinghyen til Home Island og oppsøke flere hus før han fikk et materiale han mente kunne brukes til å lage nytt feste. Dette var rester fra bryggen på øya, en syntetisk material som de brukte til stolper, pilarer etc. Han brukte motorsag til å grovkappe et stykke fra en stolpe som var 200x100mm i tverrmål. Deretter var det tilbake til båten for å lage nytt feste med det verktøyet vi har tilgjengelig. Når dette var ferdig og avlevert kunne arbeidet med vår egen autopilot starte. Vi fikk pusset ned børstene til ca 1/4 av størrelsen og monterte det sammen. Nå var det store øyeblikket kommet for å se om fiksen ville virke. Når spenningen ble skrudd på og autopiloten startet, startet rattet umiddelbart å rotere. Vi lot autopiloten stå på vindror mens vi lå på anker for å verifisere at den virket. Etter et par dager følte vi oss komfortable på å sette avgårde over det Indiske Hav.

Torsdag 27. september skulle (nesten) alt skje. Det skulle toppes opp med drivstoff for 14 dagers seilas via kanner fra en båt. I tillegg skulle hele flåten over til West Island og utforske den. Vi hadde nesten ikke klart å svelge frokosten, før en lettbåt med våre Madrigal-venner dukket opp og lurte på om vi ikke skulle være med inn på ferja til vest-øyene. Joda, men det hadde vi jo god tid til! Nei, ferja kommer kl. 8.30! Ja, men nå er den jo kvart på åtte! Nei, den er kvart over!

Da ble det et «hattafåk» igjen! Jeg måtte bestemme meg for hva jeg ville gjøre, og det på minuttet. Kapteinen skulle være igjen i båten og vente på diesel. Enden på visa ble at jeg kom meg med ferja. Den gikk fra brygga inne på stranda. Vi må altså bruke lettbåt her for å komme til land.

Ferjeturen endte på Home Island, og der ble jeg for sent klar over at jeg var svært uanstendig kledt. Her skulle hverken knær eller skuldre være bare. Heldigvis hadde Sofia, ei dame fra Ungarn, et ekstra tørkle i ryggsekken sin. Det bandt Angela rundt livet mitt, og jeg forsøkte å dekke til skuldrene med ryggsekkstroppene.

Så begav vi oss ut i gata! Først skulle vi innom og betale for oppankringen. Der kunne i alle fall jeg vise dem veien, siden vi hadde vært her i går. Etterpå gikk vi til museet og fotograferte to gamle, fine trebåter, og leste litt om historien på øya. Forstår det har vært litt rift om disse øyene også.

Det siste vi skulle gjøre før ferja gikk videre til West Island, var å besøke Oceania House. Det var et nydelig herskapshus som vi fikk omvisning i. Vi kom der litt sent, for omvisningen var allerede i gang. Det er grunnen til at jeg ikke kan referere historien uten å være på tynn is. Vi fikk fotografert litt, og klappet katten som tydeligvis hørte til i huset.

Inne i ferja, kunne jeg ta av meg tørkle og føle meg litt normal igjen. Det er i grunnen rart at slik en liten prikk på kartet kan være så stor i virkeligheten. Det tok en halv time fra Home Island til West Island med hurtigbåt. Der måtte jeg igjen bestemme meg på flekken hva jeg ville gjøre! Bussene stod klar for å ta imot oss, alt etter hva vi ville se. Jeg valgte Cocos-turen.

Tony, som eieren av kokosnøttfarmen heter, fortalte om sitt levebrød. Han hadde også kommet hit med tomme hender, og bygget seg opp en bedrift. Først hadde han tørket salt for salg, og funnet ut at dersom han tilsatte saltet forskjellige krydder

World ARC - Cocos Keeling og turen dit eller omvendt

Vi forlot Christmas Island samtidig med Madrigal – de vi lå sammen med på bøye i bukta. Vi skiltes likevel på startlinja. Madrigal valgte å gå rett vest, og vi litt lengre sør. Det skulle vise seg å være litt uklokt av oss. Ikke bare gikk vi litt tregere, men vi kom også senere i mål, og måtte gå litt nordover igjen før sluttlinja. I tillegg begynte kaptinnen med magesjau – og den varte i tre dager, like lang som overfarten til Cocos Keeling. Som om ikke det var nok, begynte det å skje saker og ting undervegs. Først fikk vi noen underlige alarmer – på kaptinnens vakt. Meldingen på skjermen var: vil du gå på pilot, track eller standby? Kaptinnen ville selvfølgelig fortsette på track (slik vi pleier å gå), derfor valgte hun den opsjonen. Da snudde Aurora Polaris 180 grader og begynte å gå i motsatt retning. Da ble det panikk om bord! Kaptinnen grep rattet, rettet båten opp og trykket «auto», men Aurora Polaris ville ikke lystre. Hun fortsatte å snurre rundt, og beskyldningene haglet rundt henne. Omsider fikk kapteinen tøylet skuta, og da syntes han det var naturlig å sende kaptinnen til sengs. Det var en litt trykket stemning om bord, men kaptinnen gikk og la seg, og sov noen timer – helt til hun ble vekket av et rop om hjelp. Hun styrtet naturligvis opp, og fikk beskjed om å holde rattet og styre mot månen. I kaoset fikk hun beskjed om at nå virket ikke autopiloten, og at kapteinen hadde håndstyrt en times tid, og at han trengte hjelp slik at han kunne få autopiloten opp å gå igjen.

Omsider fikk han den til å virke, og kaptinnen fikk legge seg igjen – med den forklaringen at det sikkert var det samme hun hadde opplevd på sin vakt. Hun hadde akkurat fått lukket øynene igjen – så kom alarmen på nytt. Hun måtte bare se å komme seg opp igjen! Nå skulle det håndstyres – og vaktene endres. Først hadde hun hatt vakt fra 19-24 + (vanligvis til ett om natta). Så måtte hun opp igjen og være med på håndstyring – en time på, og en time av – fra omtrent i fire-fem tida om natta. Da begynte det for så vidt å lysne litt – sånn i halv sekstida. Det er alltid litt lettere å styre når man ser ordentlig. Heretter var det ikke snakk om å gå ned i senga og sove. Det skulle soves i cockpiten, slik at begge to kunne være tilgjengelige om noe skjedde.

Hele dagen gikk slik, mellom styring og soving. Kaptinnen måtte lære å styre både med kompass og på vindvinkel, og etter hvert gikk det ganske greit. Men da natta falt på igjen, ble det for mye for henne. Da fikk hun ikke lenger lov å styre slik hun hadde gjort om dagen. Nå skulle det styres ved hjelp av kartplotter! Magen verket, nakke og skuldre verket, og tårene presset på. Det ble mange toalettbesøk, for maten rant rett igjennom uten å bli opptatt i kroppen. Likevel visste hun at der var ingen vei utenom, og at hun bare måtte bite tennene sammen og fullføre sin del av jobben. Nå var det to timer på, og to timer av. Nå må det også sies at vi hadde fullmåne, og da månen begynte å komme foran båten – sånn utover natta, kunne vi styre mot den og faktisk bruke den som ei fyrlykt. Det samme kunne vi gjøre med solnedgangen!

Etter hvert fikk jeg til styringen, og kartplotteren viste framdrift til tross for at baugen fløy i mange retninger. Av og til tok vinden kraftig tak i seilene og dreide oss rundt, og da måtte rattet holdes hardt for ikke å miste retningen. På ett tidspunkt, ville Madrigal avse en person for å hjelpe oss, noe som høflig ble avvist av kapteinen. Han mente at dette måtte vi klare! Og det gjorde vi! Det siste stykket mot Cocos Keeling, styrte kaptinnen hele tre timer mens kapteinen snorksov. Han overtok da vi skulle gå inn i korallrevet, og da var det mørkt. Klokka viste 22.50 idet vi passerte sluttlinja, og vi gikk inn med motor og ankret opp og fikk endelig sove i senga.

Vi våknet til en nydelig, vakker morgen, med utsikt til kokospalmer, hvit strand og turkis vann, og fikk på nytt se svarttipphaien svømme nysgjerrig rundt båten. Det var faktisk veldig koselig! Den har vi ikke sett siden stillehavsøyene! Etter australsk innsjekk på stranda, ble det en masse jobbing om bord for å finne ut hva som feilte autopiloten. Kaptinnen fikk seg en halvdagsjobb med å rengjøre golvluker på kjøkkenet. De hadde fått seg et egg-bad en gang kjøleskapsdøra fløy opp under en av de mange krengningene vi vanligvis har på seilasene.

«Sundowneren» tok vi på den nydelige stranda. Da hadde noen av oss tatt med grillmat og drikke, og kapteinen på Aurora Polaris tok med kjedesaga for å skaffe ved til grillen der. Misto hadde vært så heldig å fange en wahoo som var større enn det de kunne spise. Dermed ble den grillet sammen med noen stykker tunfisk fra Aurora Polaris.

Den andre dagen hadde vi bestemt oss for å gå over til Home Island med dinghy. Vi kledde oss i regntøy, for vi hadde hørt det kunne bli en våt opplevelse å gå mot bølgene. Det ble det ikke! Vi var like tørre da vi kom fram, og regntøyet kunne vi legge fra oss i baugluka. Ikke engang solbrillene hadde fått sjøsprøyt på seg. Home Island er ei muslimsk øy, og vi (damene) kledde oss slik at skuldre og knær var tildekket. Det var et lite øysamfunn, hvor alle kjenner alle. Etter hvert begynte de å kjenne oss også, for vikingene lar seg ikke gå ubemerket hen. Oppdraget vårt var å betale for drivstoff, gå på hotspoten for å få litt internett, og betale oppankring på Direction Island. Etterpå gikk vi på kafe og hadde lunsj/middag, og til slutt gjorde vi litt matinnkjøp for neste passasje, som blir ca.14 dager.

Problemet vårt på Cocos Keeling, er at vi ikke har mobilnett i det hele tatt. Dermed får vi ikke betalt regninger med koder fra banken. Vi kan klare internett og oppdateringer, men pc-en blir stort sett liggende i båten, og der ligger alle kladdene og bildene.

lørdag 6. oktober 2018

World ARC - Rundur på Lombok, Indonesia

Som dere sikkert har forstått, er det ikke noe latmannsliv å seile rundt jorden. Det er rally både til lands og til vanns.

Torsdags morgen stilte vi på stranden kl.8 for å bli fraktet over til fastlandet Lombok. Først var det besøk på det lokale markedet. Der fikk vi fotografere både varer og folk. De syntes det var morsomt å bli tatt bilde av, og de fikk se dem etterpå.

Så gikk turen mot Mataram. Der skulle vi besøke pottemakere, men først skulle vi kjøre med de lokale Ferrariene der. Det var ei lang rekke med hestedrosjer oppstilt ved siden av veien. Vi skulle være to og to i drosjen, og dermed ble det jo naturlig at Aurora Polaris' kaptein og kaptinne kjørte sammen. Sjåføren var en bitte liten, ung mann, med en enda mindre sønn på fanget. Han var redd disse svære vikingene som entret den spinkle hestekjerra, og gråt så sårt at det gjorde vondt langt inne i sjela til besteforeldre som hadde barnebarna sine langt vekke. Vi kunne jo ikke trøste den lille som var så redd for oss. Heldigvis klarte faren å roe ham. Den stakkars lille ponnien som dro oss, ble nesten løftet opp av skjekene på kjerra under tyngden av lasten, men jeg skal si det var en spreking! Han la på sprang med oss, og vi må ha vært litt av et syn!

De stoppet inne i landsbyen ved pottemakerverkstedet, og vi fikk være med i hele prosessen og fram mot ferdige produkter. Jeg så i grunnen ikke syn på mer knuselig ballast i båten, så det ble fotografier. Hadde jeg hatt mulighet til å få det fraktet trygt hjem, var det mye jeg kunne tenkt meg å ha, for de laget mye fint!

Etter lunsj og enda et tempelbesøk, dro de som hadde bestilt fjelltur videre mot nord og øst på Lombok. Mørket faller raskt på etter kl. 18, og vi registrerte bare at det gikk opp og ned, og til slutt veldig bratt – mest opp. Vi ble tatt godt imot på lodgen vi skulle bo på, og middagen var svært slanke, grillede kyllinger med ris. Jeg forsøkte meg på å bestille en grønnsakrett, men fikk til svar at den var utsolgt. Den hele, grillede kyllingen, måtte vi rett og slett lete etter kjøttet på!

Hotellrommet var rent, og hadde det nødvendigste. Det var kaldt, og vi måtte pakke oss inn i de varme teppene vi fikk.

Frokosten ble servert oppe i annen etasje, med masse god utsikt i alle
retninger. I kunne velge mellom nudler og kylling ris og kylling og pannekaker med honning. Etterpå brukte vi tida til å gå rundt i landsbyen for å se oss om. Der var store ødeleggelser etter alle jordskjelvene, og mange bodde i telt av frykt for flere skjelv. Der var flere, store militærleire og hjelpeorganisasjoner for de som var mest rammet av katastrofen.

På tilbaketuren fikk vi informasjon om at vi kom til å få se områder som var enda mer rammet av jordskjelvene. Der fikk vi ikke stoppe, men måtte fotografere gjennom bussvinduene. Vi stoppet imidlertid ved en flott foss, og der så vi også mange aper. Så var vi innom en tradisjonell landsby. Der hadde de virkelig gjort seg flid med rengjøring og orden. Husene hadde stråtak, og utenfor stod tobakksplanter. Her var det bare ett hus som hadde ramlet sammen, og det var et murhus.

Etter en lang og begivenhetsrik tur, var det «pricegiving dinner» på Gili Gede. Der vant Aurora Polaris første pris i klasse A for første båt som kom inn til Lombok. Premien var ei fin, flettet veske – antakelig laget i Lombok.

Dagen etter dro kaptinnen sammen med tre andre damer til det lokale markedet i Lombok for å handle egg, frukt og grønnsaker. Kaptinnen på AP hadde først forsikret seg om at hun kunne få prutehjelp av en annen kaptinne. Da var det trygt å dra. Vi hadde først taxibåt over til fastlandet. Deretter en privat taxisjåfør som også fulgte oss rundt på markedet og så til at vi ikke ble lurt. Han hjalp også til med bæring av varer. Senere på dagen skulle vi ha skipper's briefing og utsjekk. Nå skulle det seiles igjen!

Vi fikk en times utsettelse for avgang, dermed ble det kl.10.30 på formiddagen, søndag. Det ble en pangstart på en heftig seilas mot Christmas Island. Seilbåtene lå i 45 graders vinkel – noen fikk til og med ganske mye vann inn. Vi forlot startlinja som fjerde siste båt, men seilte raskt forbi svært mange av de andre. «Alle» så ut til å gå nokså vestover, mens vi valgte å gå rett sør. Det skulle vise seg å være et bra valg! Vi fikk nemlig en kraftig medstrøm, noe som førte til en toppfart på 15 knop SOG. Men du verden for en humping og skumping!

I tillegg var vi ikke friske! Jeg hadde startet med magevondt om morgenen, mens kapeinen ikke begynte før vi var godt i gang med seilasen. Den stilleste dagen, dag to, brukte vi hele to timer for å få opp den rødfargede gennakeren vi kjøpte i Australia. Da var kapteinen så kvalm at han hang over rekka og spydde. Han var så uheldig å få det «begge veier». Dermed hadde Aurora Polaris et mannskap på en og en halv person – i det været….. Vi suste forbi den ene etter den andre, og inntil siste døgn lå vi først. Men den siste natta, mens kapteinen sov, og kaptinnen hadde vakt, kom Mad Monkey og for forbi oss. Vi hadde redusert seilføring for å få en noe behageligere natt. Det skulle vise seg å få følger for konkurransen. De kom til Christmas Island to-tre timer før oss, og i tillegg halte Influencer innpå mot mållinja. Etter våre beregninger var de 20 sekund bak oss. Det var veldig jevnt, men både de og Mad Monkey hadde flere motortimer, noe vi ikke hadde i det hele tatt.

fredag 28. september 2018

Lombok - Bali - Lombok

Kaptinnen våknet idet Aurora Polaris snirklet seg inn mellom perlefarmer og inn til Gili Gede idet sola stod opp. Da hadde kapteinen kjempet seg gjennom kanalen helt alene, med kraftig motstrøm og fiskere uten lys på båtene sine. Motstrømmen hadde vært så kraftig, at på ett tidspunkt gikk vi bakover og tegnet en grisehale på trackingen vår.

Det var en vidunderlig ny verden som åpenbarte seg. Husene var tydelig annerledes, og det samme var båtene. Til og med trærne var forskjellige fra det vi før hadde sett! Vi ankret først opp utenfor pontongen. Siden fikk vi anvist plass og ble tatt imot som første båt. Vi bestemte oss for å dra til Bali med en gang vi hadde blitt sjekket inn. Det varte og det rakk! Immigrasjonsmyndighetene kom ikke til avtalt tid kl 11 på formiddagen. Dermed gikk hurtigbåten vi skulle tatt til Bali. Vi ble først sjekket inn rundt kl.16 om ettermiddagen. Da gikk det ikke flere båter! Men vi kunne fly!

For å gjøre en lang historie kortere, kom vi til Bali ved 22-tiden. Vi sjekket inn på et hotell vi fant på nettet, og gjorde store øyne da vi så hva det var! Det var en suite med to soverom, to bad, kjøkken, spisestue og stue foruten en svær balkong.


Dagen derpå leide vi bil med sjåfør på hotellet. Han skulle ta oss med på en åtte timers runde på Bali. Der var vi innom tekstilproduksjon og batikk, sølv- og gullsmed. malerier og treskjæring. Sjåføren førte oss trygt gjennom et kaotisk trafikkbilde, med to-tre scootere og en bil ved siden av hverandre i ett felt - og ditto på motgående side. Alt foregikk så smidig og flytende, og helt uten aggresjon! Et lite trykk på hornet i ny og ne for å varsle medtrafikkanter om at her måtte de passe seg!

Her males med voks, deretter farger. Etterpå vaskes stoffet og etterlater seg mønster.

Her veves fint mønster av "flammegarn"

Filigransarbeid i sølv

Treutskjæringer

Bad i varme kilder fra vulkanen

Fruktutsalg i fjellområdet

Terje og Sugiantara (guiden/sjåføren) i et buddhisttempel

.. og jeg bestilte kokosnøttvann ...










lørdag 15. september 2018

Darwin - Lombok

Wain, en servicemann som gikk om bord i flere av WORLD ARC – båtene, hadde fullt opp med arbeid før vi dro. Han hadde vært innom oss nesten hver dag vi var der – for å hjelpe oss med VHF og AIS-en vår. Vi var tredje siste båt til å forlate Tipperary Waters Marina, og ble tatt ut i henhold til draftet på båtene, siden vi skulle sluses ut. Tidevannet var det som avgjorde når vi kunne dra.
Utslusingen gikk kjempefint, og vel ute, snirklet vi oss gjennom skipskirkegården igjen, helt til der de andre lå oppankret og ventet på startsignalet. Ankeret ble sluppet, og kapteinen gjorde seg klar med VHF-en for å snakke med naboene våre. Plutselig satt han der med «røret» i hånda…. Ingen kontakt! Han satte i ledningen – helt dødt! Hva skulle vi gjøre? Vi kunne ikke dra uten VHF! Da var det å hive seg på telefonen og få tak i Wain igjen. Oi, oi, oi – han hadde montert feil VHF til oss. Vi skulle ha en med «inne + utedel», og hadde bare fått «innedelen». Vi måtte lette ankeret igjen og gå direkte til Cullen bay marina. Dermed fikk vi ikke være med på starten til LEG 9.

Da vi la til i marinaen, kom Wain på flekken med ny VHF som han monterte prompte (med en gang). Alt ble gjort i løpet av en klokketime, og da vi dro av gårde, kom vi inn sammen med de siste båtene i flåten. Snakk om å være heldige!

Vi fosset av gårde på motor først, for det var helt stille i bukta. Etter som vi kom lengre ut, økte vinden på, og vi kunne begynne å seile.


Senere stilnet vinden av, og vi måtte til med motoren igjen. Slik har vi gått nå i flere døgn. Vi har hatt svært lite vind, men regnet med at vi skulle få mer når vi nærmet oss Lombok (Indonesia). Vi hadde lagt ruta vår nær land, for vi ser alltid etter korteste strekk. I etterkant har vi forstått at det ikke alltid er det lureste. I natt, for eksempel, da jeg hadde gått og lagt meg, våknet jeg ved fire-tida av et forferdelig spetakkel. Bommen fløy veggimellom, og kopper og kar skranglet og støyet, og det var vanskelig å fote seg. Jeg fløy likevel opp av senga og opp i cockpiten for å se hva det var som holdt på å skje. Der så jeg vindmåleren fly i sirkel – med 4 – 6 knops vind, og bølgene kom fra alle kanter. Det var som å være i en vaskemaskin! Da var vi rett oppunder land!

På morgenrollcallen måtte skipperen advare de andre i følget, slik at de kunne holde seg lenger ute. Vi har også støtt på utfordringer med fiskere som er ute om natta. Heldigvis har de lys med seg, for de er nesten umulige å fange opp på radaren, og AIS har de i alle fall ikke.

Vi nærmer oss mållinja, og har to båter i hælene på oss. Klokka nærmer seg midnatt, og det er vaktskifte kl.01.00 Darwin-tid. Det betyr at det er kapteinen som krysser mållinja og tar oss inn til marinaen i Lombok i morgentimene. Vi ble advart mot å gå inn i mørket, så jeg antar vi ikke gjør noe forhastet. Hele denne dagen har vi hatt god vind bakfra, og da koser Aurora Polaris seg storlig. Hun er skapt for denne vindretningen, og det er mange som lurer på hvordan vi klarer å få så god fart. Når vinden bakfra ligger mellom 8-12 knop, har vi en fart på over 6 knop. Det er stas!

tirsdag 4. september 2018

Etterhvert kom flåten seg på plass. Vi hadde hatt det travelt med arbeidsfolk om bord, og jeg spurte vedkommende om det alltid var slik med alle båter – at et eller annet måtte repareres? Det bekreftet han. Det var det samme enten båten var gammel eller ny!

Onsdags morgen klokka åtte (vi kom inn mandag kveld), var det busstur til jumping crocodiles. Det var jo jammen godt vi skulle få se alle krokodillene de har snakket om. Kaptinnen trodde de lå tett i tett som tømmerstokker i alle havnene. Det er jo de de har fortalt oss!

Da vi kom til elva, omgitt av mangroveskog, gikk vi uti to «pansrede» båter. De hadde ikke før lagt ut på elva, så kom fotomotivene flytende. De hadde lang erfaring, og visste at nå var det foringstid! Crocodile-dundee hadde ferskt kjøtt i et snøre som han viftet med på ei lang stang. Turistene fikk bildene, og noen forskrekkelige opplevelser!



Vi hadde leid bil sammen med Madrigal, og etter krokodillesafarien dro vi til Kakadu National Park, et tidligere område for aboriginerne i Australia.




Her er kapteinen og advarselen

..og her ser dere hva han gjorde med den

søndag 2. september 2018

Darwin - and it's a long way to Tipperary...

Vi fosser mot Darwin – ved hjelp av motor, strøm og litt vind. Kommer til å være der i ettermiddag. Da starter en prosess med å sjekke inn igjen. Det er ikke nok med en innsjekk i Australia. Har vi gått rundt toppen, forlanger de en ny. De er så redd for «Papua New Guinea-lukta» og alt det farlige som kommer derfra.

...men da vi ankom, slapp vi flere kontroller fordi båten vår har vært på land her i ett år, i tillegg til at vi ikke stoppet noe sted i nord! Vi fylte bare på litt mer drivstoff i Cullen marina, og gikk til Tipperary marina. Der måtte vi snirkle oss gjennom gamle, møkkete fartøyer (les VRAK) som lå oppankret midt i leia. Vi kunne ikke se marinaåpningen, og gikk litt for langt. Måtte snu igjen, og så åpningen, ei sluse vi måtte gjennom for å bli løftet opp til marinaen.

Her inne fikk vi hjelp til å legge til. En del av våre følgesvenner hjalp oss med fortøyningene. Godt å komme i land igjen, men sååå varmt. Vi pøste på med vann og jeg holdt meg inne til sola var gått ned.

Det var ikke snakk om å sove uten air-condition. Hadde til gjengjeld ei veldig god natt!

Dagen derpå var en like varm dag. Den gikk med til oppdateringer på nett og venting på en som skulle fikse AIS og VHF for oss. Vi har fått for svake signaler etter vinterlagringen, så nå lurer vi på om fuglene har forsynt seg av antennen i masta vår. Vi får se hva som kommer ut av dette. Får inderlig håpe de kan fikse det for oss, for det går virkelig ut over sikkerheten.


Toppen av Australia, i nord....



Vi kom oss til passasjen – og gjennom den! Idet vi nærmet oss, observerte vi et område fullt av strømmer. Tunfisken hoppet rundt oss i et antall vi aldri før har sett. Det var nesten helt umulig å se med det blotte øye at her var en passasje gjennom. Vi hadde laget oss lunsj; blodferske, stekte fiskefileter som kapteinen hadde laget av fisk han hadde dradd inn i båten. Det kan ha vært makrellstørje, for de hadde ikke den størrelsen vi er vant med fra tunfisk. Gode var de i alle fall.
Resten får dere se på bilder.
Mange flotte steinheller her

Stripete fjell
Vår lille overnattingsgjest
Åpningen gjennom Gugari rip


Klesvask på havet

Vi motorseilte hele natta og dagen derpå. Om natta hadde vi besøk av et par terner som hvilte seg hos oss. Vi syntes det var så koselig, at vi lot være å gå ut på dekk slik at de kunne få sitte i fred til soloppgang. Temperaturen er nå upåklagelig! Svetten siler i strie strømmer, og vi er overlykkelige over at vannmakeren virker. Nå kan vi bruke alt det vannet vi vil. Vi sysler med alt det som kan gjøres under tak. Kapteinen lager oppheng til tengene sine, og kaptinnen vasker klær og henger til tørk ute. AP ser ut som den rene sigøynerbåten. Innimellom løser vi sudoku eller kryssord, leser og/eller hører musikk – og lager mat, selvfølgelig.

Det største minuset er fravær av nett. Den 25.august ville vi svært gjerne ha gratulert vår kjære sønn med 35 årsdagen. Det går ikke når hverken nett eller satelittelefon fungerer. Vi føler oss ganske ensomme i den leia vi har valgt å gå. Da vi nærmet oss Wessel islands, så vi for første gang etter å ha påbegynt kryssingen av den store bukta i nord, ikke bare ett, men hele to fartøy. Det første var uten AIS, og vi konkluderte ut fra fasongen, at det må ha vært et militært skip. Det neste lasteskipet hadde kollisjonskurs med oss, men vek høflig av for Aurora Polaris.

Australia er et ufattelig stort kontinent/land. Jeg hadde ikke sett for meg at det ville ta ei hel uke å gå fra Lizard island til Darwin. Kapteinen har selvfølgelig visst det hele tiden, og fortalt meg det, men det når ikke helt inn før jeg har erfart det.

26.august ble Aurora Polaris utnevnt av en annen båt til å overta som «netcontroler». På innvendinger om at vi er nordmenn og snakker litt «godagmannøkseskaft», fikk vi beskjed om at vi snakker mer enn godt nok. Kampen om å få være nettkontrolløren ble vunnet av kapteinen. Kaptinnen fikk det meget travelt med andre gjøremål da det nærmet seg «morgenrollcallen». Han greide seg veldig godt! (Uten suffløse 😉) Vi er nå de siste båtene i flåten på vei mot Darwin. Vi må være der innen 29.august, for da begynner programmene.

tirsdag 28. august 2018

Gjennom siste del av Great Barrier Reef

Nå hadde vi brukt opp alle dagene vi hadde, og resultatet ble intensiv seiling mot Darwin – dag og natt!

Vi hadde mye, og god vind fra sørøst, og Aurora Polaris sparket og vrinsket og fløy oppover i skipsleia. Nå hadde hun ligget og svingt og dradd i ankeret i fire døgn, og var overlykkelig over de optimale forholdene. Kapteinen måtte tøyle henne litt, og reduserte seilene for å holde følge med våre venner. Det er bare det, at å ligge bak noen som ikke seiler like fort i ei smal lei, det er jammen ikke greit. Når det så kommer et stort lasteskip i mot på babord side, og det ligger en seilbåt foran, med skjær og fyrlykt på styrbord side, så er det ikke bare å tråkke på bremsen slik man gjør når man kjører.

Vi kom oss gjennom det også. Den 23.august rundet vi toppen på Australia, og fikk kraftig medstrøm gjennom Torres-stredet. I skrivende stund er vi over halvvegs over bukta, og i morgen, midt på dagen, skal vi gjennom et smalt sund. Det er noe kapteinen har valgt ut, og vi må være nøyaktige på tida, for dersom vi få motstrøm her, kommer vi ikke gjennom. Strømmen kan ha hele 12 knop, og Aurora Polaris går ca.7 knop i marsjfart.

Lizard Island

Her hadde vi bestemt oss for to netter. Vi ble fire!

Det var som å komme oss ut på koralløyene i Stillehavet igjen! Det første vi gjorde, var å snorkle – uten stingersuits! (Det er drakter som skal beskytte oss mot de dødelige manetene som ferdes i dette området om sommeren). Dette er det fineste korallrevet vi har snorklet på i Australia! Der var digre kamskjell som lukket seg idet vi svømte over dem, og der var fine koraller i mange farger – og ditto fisk.




Neste dag fikk vi tilbud fra Misto (noen vi kjenner fra vår forrige seiltur i 2017) om å være med dem ut til korallrevet på dagstur for å snorkle der. Da hadde kapteinen bestemt deg for å gå tur opp til toppen på øya, så Misto gikk alene ut for å snorkle.

Fotturen vår tok litt lenger tid enn angitt, for det var varmt, og ikke alle av oss var like trent! Men vi fikk flotte foto, og fantastisk utsikt! Vi så til og med Misto ute på korallrevet gjennom kikkerten vår.
Tredje dagen skulle vi svømme med skilpadder. Da hadde vi med oss «Madrigal» i lettbåten vår, ankret opp i skilpaddebukta, hoppet uti og fikk komme ganske nær skilpaddene som gresser på den stranda.


Tilbake i båten, måtte vi bruke litt tid på å fordøye inntrykkene og sortere bilder.
Fjerde dagen var vi invitert på forskningsstasjonen på øya – via Madrigal. Først en lang fottur i varm sand. Så en film laget av han som har filmet «Den blå planeten». (Han landet på øya samme ettermiddag som vi hadde vært på forskningsstasjonen.) 

Etterpå fikk vi omvisning av en som ønsket å bli lærer. Han forsket på små fisk som rengjorde andre fisker. Før vi gikk derfra, kjøpte vi oss like t-skjorter, slik at vi har «uniform» når vi vil det. Vi inviterte med oss han som hadde tatt imot oss, på baren på stranda om kvelden. Da hadde vi like t-skjorter, og spanderte burger på ham som takk for omvisningen.