torsdag 29. juni 2017

25.-29. June 2017 - World ARC 2017-2018

Bilturen vi hadde på øya, er billedgjort på facebook under Aurora Polaris, den offentlige og gruppesida vår. Den offentlige kan alle som vil bare «like», og deretter vil den være i nyhetsoppdateringene.

Utenom bildene, kan jeg fortelle litt nærmere om en opplevelse vi hadde. Vi så en kirke ved veien. Den var veldig liten og unnselig, men Rita hadde lyst å stoppe for å se nærmere på den. Da vi hadde parkert utenfor, kom først en flokk med jenter bort. Vi hilste på dem, og deretter kom de voksne. Vi ble hilst hjertelig velkomne. De gav tydelig uttrykk for at de satte pris på besøket, for vi ble straks invitert hjem til den ene familien på te og pannekaker (vi ville heller sagt «lapper» på norsk).

Det var ikke rare greiene av et hus de bodde i, men alle tok av skoene før de gikk inn. Bord og stoler fantes ikke, men de dekket på ei palmematte, og hadde duk under. Koppene var fulle av krakeleringer og skår, men vi drakk teen vi fikk servert. Den smakte annerledes enn noe av det jeg har drukket før. De lo litt da jeg ikke ville ha sukker i den. Lappene smakte veldig godt, og vi var forundret over at de tok seg tid til dette, enda møtet i kirken skulle starte bare 45 minutter etterpå.

Vi fikk vite at dette var en pinsemenighet, og at de ikke drakk kava her. Da måtte vi prøve å finne andre gaver til dem. Jeg hadde pakket en stor ananas og fire små appelsiner, samt en pakke mandler. Det var noe av nisten vår for dagen. De tok imot med takk. Vi sa de kanskje hadde alt dette fra før, men de sa at ananassesongen ikke var begynt ennå, og jeg sa at appelsinene var importert fra Australia, slik at de i alle fall var annerledes enn de lokale. Jeg ville fotografere dem, og fikk lov til det, men mor i huset, ba om at hun fikk fikse seg litt først, noe vi damer av og til kan forstå!

Vi ble med på møtet i kirken etterpå, men sa at vi ikke kunne bli der lenge, for vi hadde lang vei å kjøre. Kirken var pyntet med blondeduker og tekstiler i flotte farger. Framme hadde de lagt et palmeteppe som de minste skulle sitte på. De eldste fikk stoler (og gjestene var blant dem).

Før møtet hadde musikkansvarlig satt i gang aggregatet som leverte strøm til keybordet. Det var plassert et stykke fra kirken for ikke å forstyrre. De startet med flott sang; «All that you need is Jesus», og jeg filmet litt rundt omkring. Vi ble ikke lenger enn innledningen, men fikk med oss da «mor» kom pyntet inn i kirken med det lille barnebarnet i armene. Barnet var bare to uker gammelt, og i kirken for første gang. Da fikk jeg lov å fotografere.

Det ble middag i marinaen denne kvelden, for vi hadde kjørt så langt at det ble mørkt den siste timen av veien. Dagen etter, gjorde vi forskjellige innkjøp til neste stoppested. Vanuatu har gitt oss ei ønskeliste over ting de trenger, så vi kjøpte litt i henhold til den. Vi fikk også hentet delene som «Shamal» ventet på, og etterpå hjalp Terje Marcel med installasjon av sjøvannspumpa til watermakeren, så nå lager de vann selv.

Tidligere på morgenen, kom «Nora Simrad», en norsk båt inn i havna vi lå. De ropte over VHF-en, men ingen fra marinaen svarte. Da fikk Terje geleidet dem inn, og de la seg på bøye ved siden av oss i påvente av innsjekk. Vi snakket med dem senere, og fikk i alle fall bekreftet at vi hadde felles kjente. J

Så kom kvelden, og vi spiste nok en gang middag på Coprashed marina. Der hadde også «Nora Simrads» besetning spist, og morgenen etter var jeg syk. Det var også noen av de andre. De hadde til og med vært hos lege. Jeg bare lot naturen gå sin gang, og vi dro fra marinaen rundt middagstider. Jeg lå og sov når jeg ikke kastet opp, og om kvelden la vi oss til utenfor øya Namenalala, et naturreservat. Der var det massevis av fugler, og Terje var fast bestemt på å gå i land morgenen etter. Jeg la meg klokka sju, mens Terje insisterte på å sitte oppe lenger, for han var redd for å våkne midt på natta og ikke få sove igjen.
Før vi dro derfra, gikk Terje og Marcel i land. Han fotograferte noen fugler, men tror ikke de ble så bra, siden bildene ble tatt nedenfra. Det som var rart, sa han, var at fuglene hekker nå, midt på vinteren her – akkurat på samme tid som fuglene hjemme.

Vi kom forholdsvis tidlig til neste bestemmelsessted, Naigani island. Jeg hadde sovet store deler av denne turen også, så nå begynte livet å vende tilbake. Vi kledde oss for snorkling, og fant en virkelig fin plass å snorkle på. Terje klarte nesten å fange en hummer, hadde det ikke vært for den ødelagte ringfingeren på venstre hånd. Han klarer ikke å bøye fingeren 90 grader ennå. Ellers så vi flotte, fargerike koraller og ditto fisk. Marcel fant koraller som skiftet farge, så da måtte vi alle bort dit og se og dytte borti for å få korallen til å skifte farge fra brunt til hvitt.

Før alt dette, hadde vi snakket med noen fiskere som også lå oppankret der vi var. De gav oss råd om hvor vi burde ankre, og da vi lå fast, kom de bort til båten for å prate. De fortalte at de var fra øya, og at de hadde jobbet på resorten på den andre siden. Nå livnærte de seg av å harpunere fisk til seg selv, og for salg etter den forferdelige syklonen som hadde ødelagt for hotellet og for mange av øyas innbyggere. Terje lurte på hvor mye de ville få for fisken på markedet, og om fisken var spiselig når den kom fra revet. De bekreftet av deres fisk var helt ok å spise, og ville gi oss en. Vi ville ikke ta imot uten at vi fikk betale for den. Til slutt gikk de med på å få penger, og vi fikk en nydelig, turkis og oransje fisk som vi stekte som forrett til oss og «Shamal» samme kveld. Skjellene på den fisken, var så store og harde, at de lignet plast. De renset den for oss, men vi har ett skjell igjen som minne.

Den 29.juni dro vi videre etter frokost, med kurs for moon-reef. På satelittbildet av revet, ser det ut akkurat som månen, og ingen øy stikker opp derfra. Det er kun et rev, og vi hadde tenkt å snorkle der. Da vi kom dit, blåste det så veldig, at ingen av oss så syn på det eventyret.

Vi dro videre langs land på den største øya i Fiji, Viti Levu. Ennå, et og et halvt år etter Winstons herjinger, kan vi se ødeleggelsene av landskapet. Den har skrelt vegetasjon av fjellene, og ødelagt hele eller deler av landsbyene. Noen steder har de fått bygget opp skoler og sykehus, andre steder venter de ennå, og lurer på om de noensinne får midler til å bygge opp igjen.

Vi har funnet oss ei bukt som ser ut til å være godt skjermet mot havdønninger i alle fall. Nå i kveld, blåser vinden med om lag 23 knop i kastene, men båten ligger stille. I morgen tar vi trolig avskjed med «Shamal», som har tenkt å bli her på Fiji og omegn til neste år når ARC kommer med nye seilbåter igjen.

Vi fortsetter til Musket Cove, eller Denerau, for å få fikset kjøleskapet vårt. Slik det er nå, er det bare en kjøleboks med elementer i. Det virker altså fortsatt ikke, så nå gir vi oss ikke før det er i orden.

For så vidt er det ikke så varmt ute lenger. I dag har jeg småfrosset i 26-27 varmegrader. Som jeg sa tidligere, er det vinter her, men temperaturen blir visst ikke så mye lavere enn dette (heldigvis), for nå er vi godt vant!

lørdag 24. juni 2017

24. June 2017 - World ARC 2017-2018

Etter frokost hørte vi på Copra Shed sin VHF-kanal, nyheter og innspill fra seilerne som ligger i havna her. Han som styrer radiokanalen er litt lik de som har radio Lyngdal. Til å begynne med trodde jeg han bare tøyset, men så fant vi snart ut at alt var på ramme alvor, selv om han på en måte var litt flåsete. Terje spurte ham om han visste om noen som kunne reparere kjøleskapet vårt. Han oppgav et navn og telefonnummer, og ikke lenge etter var kjøleskapsmannen om bord. Han fant ut at de som var her i går og reparerte, måtte ha gjort en feil og tappet ut KFK-gassen fra kjøleskapet, så han fylte på ny gass, og etterpå virket det. I tillegg byttet Terje ut styreenheten, så nå så det veldig bra ut. Jeg nevnte også at airconditionen ikke virket, og da ville han kikke på det med det samme. Det varte ikke lenge, så hadde han funnet en lekkasje på en rør. Han måtte ha mer verktøy, så han sa at han skulle komme tilbake og fikse det for oss. Han var ikke borte så mye lenger enn en halvtime, og reparerte lekkasjen og fylte på gass. Dermed har airconditionen vært på resten av dagen, og det har vært deilig! Vi takket og bukket, og Terje tok han med til resepsjonen i marinaen, og fortalte hva han mente om teknikerne som var hos oss i går, og roste i store ordelag han som hadde fikset opp i dag.

Resten av dagen har vi brukt til rengjøring og vedlikehold på båten. Om kvelden leide vi en stor firhjulstrekker som vi skal kjøre rundt med i morgen – på søndagstur med Shamal's. Vi brukte den også bort til en resort hvor vi spiste en fireretters.

23. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Etter frokost hørte vi på Copra Shed sin VHF-kanal, nyheter og innspill fra seilerne som ligger i havna her. Han som styrer radiokanalen er litt lik de som har radio Lyngdal. Til å begynne med trodde jeg han bare tøyset, men så fant vi snart ut at alt var på ramme alvor, selv om han på en måte var litt flåsete. Terje spurte ham om han visste om noen som kunne reparere kjøleskapet vårt. Han oppgav et navn og telefonnummer, og ikke lenge etter var kjøleskapsmannen om bord. Han fant ut at de som var her i går og reparerte, måtte ha gjort en feil og tappet ut KFK-gassen fra kjøleskapet, så han fylte på ny gass, og etterpå virket det. I tillegg byttet Terje ut styreenheten, så nå så det veldig bra ut. Jeg nevnte også at airconditionen ikke virket, og da ville han kikke på det med det samme. Det varte ikke lenge, så hadde han funnet en lekkasje på en rør. Han måtte ha mer verktøy, så han sa at han skulle komme tilbake og fikse det for oss. Han var ikke borte så mye lenger enn en halvtime, og reparerte lekkasjen og fylte på gass. Dermed har airconditionen vært på resten av dagen, og det har vært deilig! Vi takket og bukket, og Terje tok han med til resepsjonen i marinaen, og fortalte hva han mente om teknikerne som var hos oss i går, og roste i store ordelag han som hadde fikset opp i dag.

Resten av dagen har vi brukt til rengjøring og vedlikehold på båten. Om kvelden leide vi en stor firhjulstrekker som vi skal kjøre rundt med i morgen – på søndagstur med Shamal's. Vi brukte den også bort til en resort hvor vi spiste en fireretters.

21.-22. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Så er det gått to dager siden jeg sist skrev! Må bare si at det ikke er noe hvilehjem vi er på! Det skjer noe hele tiden, men nå valgte jeg å bli i båten for å skrive videre på bloggen. Har barrikadert meg med tepper rundt cockpiten for å stoppe sola fra å skinne inn på meg. Det er tilsynelatende alltid altfor mye arbeid å henge opp solskyggen vi kjøpte i Shelter Bay, så da blir det altså tepper! Jeg foreslo forsiktig å ta opp skyggen da vi ankret opp i Fawn Harbour etter om lag fem timers seilas den 21. midt på dagen, for lufta stod stille. Rita og Marcel plumpet uti med en gang, og etter en stund hoppet vi også uti. Terje tok skrubben fatt, og feide over den ene skutesida. Litt senere kom Shamal's og lurte på om vi ville være med og snorkle. Det sa vi selvsagt ja til, men vi måtte først få opp solskjermingen.

Vi dro bort til ei lita, øde øy, og snorklet rundt der omkring. Det var ikke så mye å se, så vi dro raskt tilbake. Snakket forresten med to damer som var ute i en liten båt og fisket. De viste oss ei halv bøtte med småfisk, mange med vakre farger på. Vi lurte på om vi fikk lov å bruke den havna de gikk inn på, noe de sa var helt greit.

Gjorde oss så klar for å gå i land, noe som viste seg å ikke være helt enkelt. Vi fulgte leia damene gikk for å komme til land, det var gjennom mangroveskog, og vi måtte hele tida se etter om der var korallrev under. Innerst inne var det så mye sørpe, at ingen av oss så syn på å gå inn der. Vi snudde og dro til en annen kant, men fant ut at der var det noen som eide strandlinja. I mellomtida hadde det blåst opp – faktisk ganske kraftig. Vi ble enige om å lage middag i Shamal sin båt, og vi stod for desserten. Det blåste nå så kraftig, at vi ble redd for solskyggen. Dermed måtte den ned igjen. Antar det var spikeren i kista for den!

Avtalen vår for neste dag, var å gå inn til land og se oss omkring. Det skulle vi bruke to timer på, fra kl.08-10. Vi valgte å gå inn på en tidligere resort drevet av ei amerikansk dame. Nå hadde den nye eiere, og de leide bare ut småhyttene, og så måtte de lage maten sin selv, for der var ikke restaurantdrift lenger. Det var en nydelig plass, så det var ikke det det stod på. Vi gikk en liten stund på veien, så skolen med 90 elever, og hadde tenkt å gå til landsbyen som etter sigende skulle være ti minutters gange i den ene retningen. Vi traff en mann med en machete i hånden. Han skulle til skolen for å arbeide der. Han sa landsbyen var 20 minutters gange borte. Det avgjorde saken! Vi syntes ikke vi hadde så mye mer tid å gå på, så vi snudde. I mellomtiden hadde vannet sunket ytterligere, så nå stod begge dinghyene tørt. Dermed måtte vi bære og dra for å få dem uti igjen.

Neste seilas tok også ca. 5 timer. Da var vi kommet til Copra Shed. Her var det fullt av yachter, inkludert noen av «våre» folk. Denne gangen skulle de ikke dra helt med det samme! Fikk være med å feire dagen til Steven på «Timshel». Vi ble en hel gjeng rundt bordet. Kjekt å treffe flere folk fra ARC-flåten.

Natta ble ganske varm og fuktig. Som jeg fortalte tidligere, virker ikke lenger airconditioningen, og vi måtte ha takluka oppe. Det er bare det, at om nettene har det en tendens til å regne her. Jeg måtte åpne og lukke takluka flere ganger, og i tillegg ha på ei vifte.

tirsdag 20. juni 2017

20. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Kapteinen er alltid tidlig på an, så klokka 7.30 var vi i dinghyen på vei mot nye eventyr. Han tenkte ikke på at det var 12 timer siden vi kavet for å komme oss gjennom korallrevet. Nå var vi i nesten samme situasjon, men denne gangen i dagslys. Det gikk jo greiere enn sist, og nå begynner vi å lære hvordan vi skal te oss. Taxisjåføren var på pletten. Vi hadde bestilt ham til kl.8, men han var der allerede da vi dro dinghyen på land.

Så kjørte vi på austsida av Taveuni. Det var ikke lenge før veien gikk over i grusvei, og vi humpet oss gjennom landsby etter landsby. Også her har husene strålende farger, noen har fått seg murhus, andre har trehus eller blikkskur. Klesvaskene hang på snorene rundt omkring, og hvitt tøy var ikke alltid hvitt.

På Fiji er grisene i bur. De har satt buret på påler, og lagt tak over slik at den ikke skal stikke av. Hønene, kattene og hundene får gå fritt. Kveget er inngjerdet, og hestene bundet. Over alt er det sørpe, for det regner en del her, selv i tørketida. De fleste ser ut til å ha noenlunde samme størrelse på husene sine, men ei dame, Theresa, som vi snakket med, bodde i et blikkskur. Broren hennes bodde i nabohuset, og det så ganske fint ut etter standarden. Theresa hadde mistet huset sitt i syklonen, og visste ikke noe om når det ville bli bygd opp igjen. Hun satt utenfor et annet skur med klesvasken sin. Hun hadde allerede ei snor med klær, og var i ferd med å gjøre ferdig en ny vask. Hun sa det bodde 4-500 mennesker i landsbyen, og der var over 100 barn på den nye skolen. Den var nettopp blitt ferdigbygd etter syklonherjingen.

Det var chiefens sønn, Manasse, som var guiden vår for dagen. Han var far til to gutter og to jenter. Han demonstrerte for oss hvordan de gjorde når de klatret i kokospalmene for å hente ned nøtter. Han var barbeint, og jeg var dum nok til å spørre om det aldri var vondt å gå slik han gjorde. Han hadde nok gått slik hele sitt liv, for han forstod ikke spørsmålet engang.

Ellers måtte han besvare en masse spørsmål fra oss, for vi lurte jo på litt av hvert. Han var tålmodig med oss, og av og til stakk han av fra stien for å hente blader, frukt og vise oss kavaplanter og taro (en slags dyr potet de dyrker her). Målet for turen vår, var å gå en kyststi mot noen fossefall. Det skal litt til for å imponere nordmenn og sveitsere med fossefall, så vi ble ikke akkurat vippet av pinnen da vi kom så langt at vi var der. Jeg tror det var mye mer eksotisk for oss at vi faktisk måtte gå gjennom ei frådende elv for å komme dit. De hadde spent et tau over fra den ene siden til den andre, og vi måtte holde oss i det uten å miste balansen eller dra tauet mot eller dytte det fra oss. Det skulle holdes stramt, og vi måtte passe på hvor vi satte føttene. Vannet rakk de minste av oss til livet, og alle forsøk på å holde oss tørre etterpå, kunne vi bare glemme. Vi var dassvåte, og var glade for at det faktisk er ganske så behagelige temperaturer her.

Tilbaketuren skulle være med båt. Der var piknikbord der vi ble hentet, og Manasse hadde plukket ei kokosnøtt og delte med oss. Da delte vi også vår matpakke med ham og kameraten som hentet oss. Vi skulle få med oss enda en foss som var i tre etasjer. Dit kunne de gå helt inn med båten dersom det var høyvann. Han var dessverre uheldig med propellen, for i en bølgedal red han inn i korallene. Vi så imidlertid at han hadde en i reserve, så det var nok en helt vanlig problemstilling.

Manasse kom med en pose med bananer til oss før vi dro derfra. De er så vennlige og omsorgsfulle!

På veien tilbake, så vi et nytt skilt med fossefall på. Marcel ba sjåføren om å stanse, for han ønsket å gå dit også. Første foss var bare 10 minutter å gå til fra veien. Denne veien var mye finere og mer velstelt og beplantet enn den forrige. Mens vi gikk innover, hørte jeg noen fugler som skravlet. Jeg stoppet, og vi begynte å lete etter hvor lyden kom fra. Da ble vi var noen fine papegøyer med røde hoder, grønn kropp og blåe stjerter. Jeg begynte å ape etter dem, men da gjemte de seg. Så laget jeg gjøkelyder, og da ble de nysgjerrige og kom fram slik at vi fikk fotografere dem. Rett etter, traff vi nordmennene fra i går kveld. Vi sa de måtte skynde seg, så de også kunne få se papegøyene.

Framme ved fossefallet var jeg helt klar for et bad. Rita og Marcel ville videre oppover, så Terje og jeg ble igjen og badet nedenfor fossen. Etterpå gikk jeg på toppen for å nyte utsikten. Da jeg kom ned igjen, hadde Terje gått tilbake til taxien vår. Jeg gikk også dit, og der satt vi til Marcel og Rita kom tilbake.

Vi ble enige om å spise middag før vi dro i båtene våre. Restauranten var den som var stengt i går, og vi kunne sitte og se utover bukta der Shamal og Aurora Polaris lå oppankret. Vi klarte akkurat å bli ferdige før det ble helt mørkt. Denne gangen var det høyere vann, så det gikk relativt greit å komme oss ut igjen.

mandag 19. juni 2017

19. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Hvilke opplevelser! Vi gir oss ende over! Klokka er 21.15, og vi er i seng! Dagen begynte på Qavea, og vi hadde avtalt med Shamal å gå derfra kl.08. Shamal er et riktig fartsfantom, og vi hadde nok med å holde følge med dem. De kom først til Taveuni, selv om vi motorseilte, og mot slutten hadde vi til og med 9,5 knop innover mot bukta vi nå ligger i. Det lå en 4-5 båter oppankret her fra før, så vi tenkte det var gode grunner til å være her.

Vi hviler aldri lenge, så vi var i land allerede 10.30. Da stod vi utenfor en resort (et hotell) og lurte på om vi kunne ha lunsj der. Det kunne vi ikke! Det var kun for hotellets gjester. Vi ville gjerne dra på coastal-walk, den med alle fossefallene. Noen damer utenfor hotellet sa det skulle komme en buss vi kunne ta dit, men vi (Aurora Polaris-crewet) hadde ikke pakket ferdig til den turen, så vi begynte å lete etter alternativer med en gang. Det ble en masse fram og tilbake med taxitur-buss-leiebil, og vi endte med å bestille en taxi. Da taxibussen kom, begynte forhandlingene. For de som kjenner kapteinen på Aurora Polaris, behøver jeg ikke fortelle at vi hadde en god deal med en gang. Vi fikk taxi både i dag og i morgen for mindre enn det en leiebil koster, og i tillegg har vi sjåføren som kjentmann! Han kjørte oss til Somosomo, hovedstedet på øya. Der fikk vi tatt ut penger, lokale fijidollar, slik at vi fikk oss lunsj. Etterpå kjøpte jeg meg ei second-hand bukse, slik at jeg følte meg litt mer anstendig kledt. De forsikret meg om at jeg kunne bruke shortsen jeg hadde på meg, men det var ingen andre jeg kunne se som viste knærne slik jeg gjorde. Det er nemlig slik at vi på Fiji (på landsbygda), særlig damene, må tildekke knær og skuldre. I tillegg får vi ikke lov å ha noe på hodet, heller ikke solbrillene. Hvis vi skal oppbevare solbrillene et annet sted enn på nesen, må vi ha dem hengende fra kragekanten eller liggende i veska (eventuelt i etui). Det er fornærmende å bruke dem som hårbøyle. (Jeg glemmer det stadig vekk, og må ha støtt flere allerede!)

Etter å ha handlet frukt og grønt, kjørte taxisjåføren oss til datolinja, 180 grader! Der fikk vi stå med en fot «i går» og en fot «i dag», altså akkurat der hvor vi bytter dato og ligger en dag foran dere. Før Tonga lå vi en dag bak dere. Av praktiske årsaker har Tonga samme dato som Fiji, men det er her datolinja er! Etterpå kjørte han oss til fengselet, hvor tyvene bor. Det heter forbedringsanstalt! Tyvene har stjålet kava og en kostbar frukt fra bøndene her. Det er de alvorligste forbrytelsene! Derfra tok han oss til vannskliene. Det er en bekk hvor han som ung, badet og skled sammen med kameratene sine, og hvor han nå tar ungene sine. Etter dette, kjørte han tilbake til stranda hvor dinghyen lå. Han sa at vi kunne spise middag på en restaurant rett i nærheten av der vi hadde lettbåten på stranda, og vi bad han om å bestille et bord til oss der kl.18, noe han lovte å gjøre.

Klokka ble 17.30, og vi måtte gjøre oss klar til å dra i land igjen. De viste seg å være lettere sagt enn gjort. Det var begynt å bli lavvann, og plutselig stod dinghyen på korallene! Vi var langt fra stranda, og måtte ta årene fatt for å komme oss løs igjen. Et stykke fra land måtte vi gå uti og dra dinghyen inn. Vi var redde for at det kunne flø igjen, derfor dro vi lettbåten laaaangt inn på stranda og fortøyde den godt. Før vi hadde dradd fra Aurora Polaris, syntes vi det så merkelig stengt ut på restauranten, men så oppdaget Terje at der var lys der likevel, så vi tenkte at de nok åpnet kl.18. Da vi begynte å gå mot veien, så vi plutselig taxisjåføren vår stå på stranda. Han beklaget seg at han hadde glemt at det var mandag, og at restauranten hadde stengt, derfor var han der for å få oss til en annen restaurant! Vi var overveldet av servicen han gav oss, og inviterte ham med oss slik at han også kunne få spise med oss. Det var en riktig trivelig restaurant/hotell. Vi bestilte en lokal rett, fisk i kokosmelk med kassava og grønne blader, mens taxisjåføren foretrakk fish&chips. Der var også dekket til kava-seremoni, og vi var invitert. Sjåføren ville svært gjerne være med på den, og da vi hadde spist, gikk han og satte seg på golvet oppå palmemattene for å delta. Der satt en gjeng med menn, to med gitar, den ene med kavabollen foran seg. Hver gang han hadde sunget/spilt en sang, rørte ham i kavabollen med skallet av ei halv kokosnøtt, fylte det med kava og rakte det til en av de som satt i sirkelen. Da skulle den som tok imot, klappe en gang, si «bulla» og drikke opp alt innholdet, levere kokosnøttskallet tilbake og klappe tre ganger. De ville at jeg også skulle sette meg ned, og da det ble min tur, fylte de skallet bare halvt og rakte meg det. Jeg drakk i alt to halve skall, før jeg takket for meg og gikk tilbake til bordet.

Da vi spurte sjåføren om når han vanligvis gikk til sengs, sa han at det var omkring kl.20. Vi gav ham dobbelt av det han ville ha for å kjøre oss, sa godnatt og gikk til dinghyen for å komme oss ut til båten. Men hvilket syn! Bukta var omtrent tørrlagt, og dinghyen lå nesten oppe på veien! Heldigvis hadde vi to lykter. Terje og Rita lyste rundt omkring for å finne letteste vei tilbake. De gikk utover på korallene, og korallene var så kvasse at de gikk gjennom skoene til Rita. Til slutt snakket vi oss til en løsning, tok dinghyen mellom oss og begynte å dra den ut der vi trodde det var best. Da den fløt, satte vi oss oppi. Så tok vi årene fatt, mens to andre lyste og viste vei. Til slutt innså vi at vi ikke kom noen vei. Vi måtte ut av båten og dra den over til kanten av korallene. Da vi var av revet, begynte vi å lure på hvordan det skulle gå i morgen, nå når vi var så opprevet av koraller. Nå har vi plastret føttene, i alle fall jeg, så får vi ta det som det kommer!

søndag 18. juni 2017

15.-18. juni 2017 - World ARC 2017-2018

I "Bay of Islands" lå svært mange av våre ARC-båter. Vi ble ønsket velkommen av dem der vi kom inn og la oss til rett før solnedgang. Neste morgen dro alle de andre videre, og vi og Shamal ble liggende igjen. Vi ønsket å utforske bukta før vi dro videre. Det vi da gjorde, var å ta dinghyen ut og gå med den langs land, rundt øyer og bortgjemte viker for å fotografere og nyte synet av alt det ukjente. Der var øyer som så ut som sopper, og alle sammen var helt tilgrodd med vegetasjon. Tok vi borti fjellveggene, måtte vi være forsiktige, for de var kvasse som nåler. Nedi sjøen så vi massevis av nydelige fisker i alle slags farger, og noen av vikene hadde turkis farge og var innbydende å bade i.

Omtrent midt på dagen, dro vi tilbake til båten for å gjøre forskjellige ting, og rundt kl.15 skulle Shamal komme over til oss for å få vann. De venter på en del til vannmakeren sin, så vi må supplere dem med vann inntil de kan lage det selv. Terje hadde helt glemt ut at vi skulle gi vann, så han snorklet av gårde rundt i bukta hvor vi lå. Da Shamal var klar for vannoverføring, sa jeg at det var bare å komme. De la seg fint inntil Aurora Polaris, og jeg og Rita fortøyde båtene inntil hverandre. Jeg koblet slangen og ordnet med vannleveringen. Omsider kom Terje, og var strålende fornøyd med alle bildene og videoene han hadde tatt av fisk og korallrev.

Om kvelden hadde vi middag om bord i Aurora Polaris sammen med Shamal.

Lørdag: Avtalen vår var å gå mot et korallrev fra morgenen av, for kanskje å overnatte der og bruke dagen til å snorkle. Da vi kom dit, var det så mye vind, og så lite øy å få ly av, at vi snudde uten å prøve å slippe ut ankeret engang. Vi fant ut at hvis vi skyndte oss, ville vi nå fram til øya Qamea før det ble mørkt. Vi hadde meget god seilas den dagen. Farten var fra 7-10 knop, med gunstig vind og bølgeretning. Da vi kom fram, lå det også her flere ARC-båter, og morgenen etter – forsvant de!

Søndag: Vi ble enige om at vi ville gjøre som de som seilte fra oss anbefalte; dra med dinghyen over til naboøya og tilbringe dagen der på en resort med spa. For å gjøre en lang historie kort – for nå er jeg trøtt - dro vi over dit, bestilte lunsj og gikk en fjelltur før lunsjen. Etterpå skulle Rita og jeg ha spa. Mennene ble sittende utenfor og drakk kaffe. Da vi var ferdige, overtalte vi dem til å gjøre det samme mens vi betalte for oppholdet. Det gikk de med på, og Rita og jeg fikk oss ei hel mugge med limegrass-te (on the house) mens vi ventet. De kom ut igjen, glade, skinnende av kokosnøttolje og fornøyde, og vi kunne dra tilbake i båtene igjen. I morgen seiler vi videre, og da skal vi gå til noen fossefall på øya Taveuni.

12.-15. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Det gikk som planlagt! Vi kom inn i atollen Vanuana Balavu, og gikk til Lomolomo. Der ventet toll og immigrasjon på oss. Vi trodde de skulle komme om bord, og jeg hadde hatt et svare strev med å rydde opp etter seilasen. En del saker og ting har en tendens til å fly rundt når vi stamper av gårde i slik vind vi har hatt de siste dagene. De speedet imidlertid opp den prosessen, så kapteinen for av gårde med alle papirene til «Laura Dawn». Der fikk han ordnet både immigrasjon og internett for oss.

Senere gikk vi i land i den lille fiskerlandsbyen som minner meg litt om en vi besøkte i Las Perlas. Her var det imidlertid litt ryddigere, selv om Lomolomo var ramponert av syklonen Winston i februar 2016. De fortalte oss at bare i denne landsbyen var seks mennesker omkommet. De hadde fått noe støtte fra New Zealand og Australia for å bygge opp skoler og sykehus etterpå. De hadde ingen erstatning fra forsikringsselskaper, kun fra staten. Ennå, halvannet år etter syklonen, jobber de med gjenoppbygging etter ødeleggelsene!

Vi tok dinghyen til land, og gikk en liten tur for å kikke på landsbyen. Traff vi noen, slo vi av en liten prat med dem, og vi spurte om vi fikk lov å fotografere. Alle vi spurte gav sitt samtykke. Vi fotograferte inn i en liten, velholdt hage. Der trippet høns, haner og kyllinger sammen med kattene og hundene. En ung mann stod under et tre og laget i stand middagen. Han hadde ei stor skål laget av en dobbe fra et fiskeredskap. Han hadde kuttet kula i to deler, og laget to skåler av dem. Ei mor og en datter satt ute på vevde tepper av palmer og laget i stand materialer til flere tepper. Vi spurte dem hvor ofte de måtte klippe plenen, og fikk flere svar. Jeg foreslo to ganger i uka, men da sa kona at det bare var en gang i uka. En annen sa det var en gang i måneden, så vi var like kloke. Gresset var imidlertid kort og velstelt.

Vi fikk tatt ut penger hos en slags bankagent. De andre følgesvennene våre, hadde også prøvd å ta ut penger, men de fikk ikke. Kapteinen på Aurora Polaris er ikke den som gir seg i første sving, så vi meddelte at det gikk an. Dermed var det noen flere som også fikk tatt ut litt.

På vår vandring langs stranda, fikk vi snakket med både skoleelever på vei hjem, sykehuspersonell, og fiskere. Sistnevnte var på stranda og kastet garn. De dro opp 30-40 fisk av ulike størrelser og arter. Kapteinen var interessert i hvordan de gjorde det, om de skulle selge fisken, og hvordan de tilberedte dem. Vips, så var vi invitert om bord i en tug-båt for å spise Fiji-tilberedt fisk. Vi sa vi hadde en middagsinvitasjon, og da sa de vi kunne komme dagen etter og spise frokost med dem. Det takket vi selvfølgelig ja til!

Kvelden hadde vi om bord i «Laura Dawn». Der fikk vi bli litt bedre kjent med datteren til Andrew, eieren av båten. Stefano, vår ARC-medarbeider, hadde laget italiensk mat. Siden vi hadde Cecilie Hammersland om bord, ble vi også invitert. Det var en hyggelig aften sammen med mange kjente. Stefano hadde laget carbonara, og Elisabeth hadde med salat. Vi bidro med litt knask attåt. Disse katamaranene har så god plass, at det slett ikke var trangt selv om vi var 7 stykker rundt bordet. De to jeg ikke har nevnt, var våre tidligere naboer på Niue, Steven og Elisabeth fra «Sumore».
Klokka 6 neste morgen, var vi alle tre oppe og «steinklare» for frokost på tug-båten. Kapteinen hadde bakt kanelsnurrer, jeg traktet kaffe, og så dro vi inn med dinghyen. Da vi kom ut til brygga hvor tug-båten lå, fant vi ut at vi ikke skulle være i den, men i lekteren som lå klemt mellom kaien og tug-båten. De ønsket oss varmt velkommen, og vi tok av oss skoene og gikk inn i et rom med flettet palmematte. Vi hadde tatt av oss skoene, og ble bedt om å sette oss ned på matta. Rundt omkring oss hadde vi køyesenger på alle kanter, og en mann lå enda i senga si. Vi håndhilste på alle sammen. De kom til litt etter litt. Det startet med et par mannfolk, og så økte det på etter hvert.

Først fikk vi kokt fisk, ett stykke til hver. Det var kokt kassava til, og noen bittesmå sitroner og grønne chili. Vi forsynte oss, og begynte å spise. Etter hvert måtte de demonstrere hvordan vi skulle spise. Vi skulle klemme ut safta av de små sitronene, knekke chiliene oppi, og strø litt salt i safta. Deretter skulle fiskestykkene dyppes i sitronsafta og spises. Det smakte veldig godt, og så fikk vi store kopper med fiskekraft/suppe å drikke til.
Da vi var ferdige med fisken, dekket de med Fiji-brød (hvitt brød) og syltetøy. De drakk kakao til måltidet, og etterpå fikk de kanelsnurrer og kaffe av oss. Vi fortalte om turen vår, og de lurte på om vi ikke kunne komme tilbake neste år. Jeg sa at det kunne vi nok ikke. Da ville de ha muligheten til å følge oss på bloggen. Dette var ei gruppe på 12 mann. De skulle lage/erstatte alle sjømerkene som ble tatt av syklonen som herjet denne atollen for ett og et halvt år siden.

Neste bukt, Malaka bay, var vi invitert til landsbyfest om kvelden. Da vi hadde ankret opp, tappet vi sjøvann i badekaret, fant saltvannssåpe og fikk Cecilie oppi badekaret. Vi måtte naturligvis fotografere, for vi regnet ikke med at hun ble der så lenge. Ganske riktig! Så snart de andre hadde fått ankret opp, begynte trafikken på VHF-en, og Cecilie måtte ordne opp – fra badekaret. Da måtte vi jo invitere de bort, slik at de fikk bivåne seansen. Jeg fikk air-droppet noen bilder til Cecilie, og hun delte videre.

Om kvelden dro vi inn til landsbyen. De hadde laget stort partytelt for anledningen, dekket bord med hjemmelaget mat og drikke, laget scene og satt fram plaststoler til oss. De holdt tale, og pastoren ba en bønn for oss. Deretter fikk vi forsyne oss av alle de gode rettene. Etterpå danset de akkompagnert fra en musikergruppe som satt rett bak oss. Som tidligere sett, var dansen mye armbevegelser. Musikergruppen fortsatte etterpå, og de laget til en polonese for å få oss med. Det lyktes de delvis med! Vi avtalte med landsbybeboerne å komme tilbake om morgenen for å besøke skolen. Før vi gikk, satte vi igjen poser med gaver til de yngste landsbybeboerne.
Nese morgen dro vi som avtalt inn til landsbyen. Da hadde de laget en liten «stand» med hjemmelagede vesker, hatter, myggpisker og matter, det meste laget av kokospalmer. Jeg kjøpte ei veske, og Terje en myggpisk. De eldre damene spurte oss om vi hadde hatt det kjekt i går kveld, og da vi bekreftet det, repliserte de: «Jammen dere danset jo ikke!» Vi var himmelfalne! «Vi trodde da ikke at dere likte at vi danset!» «Vi hadde jo ordnet med orkester for at dere skulle danse!» var svaret. Så feil kan man altså ta!

Så var det skolebesøk! Veien gikk oppover fra stranda, og bak første høydedrag var ei slette der det stod noen brakker. Det var forventet at vi skulle ta av oss på føttene før vi gikk inn, og inne var det vevde palmetepper med fargede pyntekanter. De minste elevene satt på teppet med tegninger de skulle fargelegge. Noen eldre elever satt i to grupper nærmere tavla, som så ut som ei hyntonittplate (vet ikke hvordan det skrives). Overalt på veggene var det skrevet stillaser for læring. Det så ut som de hadde svært god kvalitet på skolen. Eneste tillatte språk var engelsk. Uniformene var det varierende kvalitet på, men det så ut som om de skulle være i blått og hvitt. De viste oss tomta hvor den nye skolen skulle bygges, men ingen visste når byggeaktiviteten skulle begynne. Skolen var en av bygningene som ble ødelagt av syklonen.

Vi stakk også innom kirken. Den var meget enkel! Ikke mye pynt eller stæsj. Belysningen var ei lyspære som hang i et stativ, og framme lå en stor, velbrukt Bibel og et par kollektkurver snudd opp-ned. På gulvet lå hjemmelagde tepper i en slags patchwork teknikk.

Etter å ha tatt avskjed med befolkningen, dro vi videre – hver til vår bukt. Vi fulgte med «Shamal» og «Ashia», for vi skulle ha avskjedsmiddag sammen.

Dagen derpå dro Ashia videre mot møtestedet vårt som er i begynnelsen av juli. (Shamal skal være her på Fiji, og vi skal snart hjem – i august.) Vi bestemte oss for å gå i land på ei brygge. Der fant vi ei trapp med nesten 300 trappetrinn. Vi begynte å gå oppover, og nesten oppe traff vi et par som hadde gått tur der. De fortalte at det bodde folk der oppe, og at de forventet en gave av oss for å få lov å gå der. Jeg sa at jeg hadde kava med i ryggsekken, så da våget vi å fortsette. Da vi kom opp, var det helt riktig en gård der oppe. Vi gikk gjennom grinda, og ei dame kom mot oss. Hun ønsket oss velkommen, tok oss med til butikken og bad oss om å skrive oss inn i gjesteboka. Det var en liten butikk, og sparsomt utvalg. Hun fortalte at de hadde gård med sauer, kveg og hester, og hun fortalte oss hvor vi kunne gå. Før vi gikk gav jeg henne posen med kava. Da klappet hun to ganger i hendene og sa et ord vi ikke forstod, men vi skjønte at det var bra vi hadde den med.

Vi hadde en kjempefin tur, og fant en utkikksplass der vi fotograferte «Bay of Islands». Vi ble enige om å gå dit med båtene våre etterpå.

11. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Det begynte med sol og fint vær, og vinden rett på nesen. Etter hvert snudde den mot nordvest, og vi kunne seile. Det økte på utover ettermiddagen, og vinden dreide sør/sørvest. Det begynte å bli veldig ubehagelig, med skikkelig «bausing» og jumping, og jeg kjente at jeg måtte være ytterst forsiktig med aktiviteter, ellers kom jeg til å bli sjøsyk.

Vi nådde igjen de andre båtene som hadde gått litt tidligere enn oss, så nå er vi i nærheten av hverandre – fem båter i alt – det føles godt!

Nå, nattestid, har vinden roet seg noe, og vi har fullmåne. Det gjør det ekstra fint å ha nattevakt! Tidligere i dag hadde vi gråvær, og noen av båtene hadde regnbyger. Vi har hatt mest sjøsprøyt!

I dag fikk kapteinen en sværing på kroken! Snella raste ut, og stanga var aldeles krumbøyd. Da han rakk bort til fiskestanga, var det han hadde hatt på kroken borte – og det var kroken og litt av snøret også. Snella var aldeles varm å ta på, og luktet svidd. Kapteinen mente at fisken nok hadde bitt av snøret, for han kunne kjenne merker på det. Jaja, det blir enda en god historie!

lørdag 10. juni 2017

10. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Klokka 10.20, slapp vi bøyen vi lå på, og satte kursen ut fra Tonga mot Fiji. Det hadde vært ei hard natt å komme gjennom for kaptinnen. Kapteinen var så utslått at han sov som en stein, og kaptinnen holdt på å kveles i varmen. Det var ei svært stille natt – ikke et vindpust, og i tillegg regnet det, slik at alle luker måtte stenges. Airconditioningen var på, men av en eller annen grunn funket den ikke. Klokka tre om natta, ble den skrudd av. Da hadde temperaturen gått opp fra 27,3 til 28,5 grader. Kaptinnen var helt kokt! Hun forsøkte å åpne takluka, men da regnet det inn. Så lukket hun den delvis, bare for å få litt luft. Nattelufta kunne tilby 2,5 grader kaldere enn det som var inne i kabinen. Da måtte hun i tillegg ha viftene på! Til slutt må hun ha sovnet, for hun våknet av at hun lå alene i senga. Klokka var over seks, og da hadde dagen begynt.

Vi var nest siste båt som gikk fra Tonga. Shamal tok raskt innpå, og nå går vi sammen mot Fiji. Vi er ikke i race denne gangen, så vi bruker motor så mye vi kan. Kapteinen vil ikke slå den helt av, for da klapper propellen sammen, og når vi så slår på tenningen igjen, får vi bare seks knops fart. Dessuten har vi konstant lading av de etter hvert dårlige batteriene våre når motoren er i gang.

Overfarten fra Tonga til Fiji, er tre dager og to netter. Vi har nå tolv knops vind, men den er rett på nesen, så vi velger å bruke motor. Seilet er oppe, så jeg må passe på når bygene kommer. Da kan vi få forholdsvis sterk vind, og det er ikke til å spøke med.

9. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Dagen for utsjekk av Tonga, fylling av drivstoff og påmontering av roret! Etter frokost, kom Shamal og la seg inntil oss. Siden vi var uten styring, måtte vi la oss lede inn til utsjekk og drivstoffylling. Det gikk veldig fint! Marcel er en dyktig kaptein, og han la oss fint og forsiktig inn mot Q-kaien (kaien for toll og immigrasjon). Senere kom Ashia og fortøyde seg utenpå der igjen, så vi lå 3 båter side ved side, men vi lå innerst mot kaien.

Vi trodde vi kom til å få roret tilbake kl.10. Det viste seg at den tidsplanen sprakk nokså tidlig. Vi ble liggende ved tollkaien fra halv ni til tolv, og roret kom ikke før kl.14. Da var vi litt i manko på hjelpere, for de hadde også en tidsplan basert på at jobben skulle gjøres rundt kl.10.

Steven og Elisabeth fra Sumore, var likevel på pletten. De var med Terje og bukserte roret opp i dinghyen vår. Så fortsatte planleggingen om hvordan roret skulle settes på plass. Det ble brukt massevis med tau, og roret ble heist uti med davitene våre. Deretter ble halyarden brukt for å vinsje roret i riktig stilling. De to kapteinene; Marcel og Terje, var uti og hadde dykkerutstyr på seg, mens Steven satt i dinghyen og var med på å dirigere arbeidet. Før de to kapteinene hadde gått uti, fikk Elisabeth og jeg vinsjet roret på plass etter direksjoner fra de tre kapteinene, pluss Armin fra Ashia.

Så begynte det kritiske arbeidet med å plassere boltene i riktig rekkefølge. Armin hadde full kontroll på dem, og gav ut en og en etter som dykkerne hadde klart å feste dem. Jeg var håndlanger og sprang ut og inn for å finne utstyret som trengtes. Det ble jobbet på spreng for å bli ferdige før solnedgang, og før kl 18. var jobben gjort. Det som gjenstod, gjorde Terje innenfra på soverommet vårt.

Vi avtalte feiring på spansk restaurant, men av diverse årsaker ble vi bare fire stykker. De hadde ingen ledige bord da vi kom, men til alt hell traff vi på Stefano, vår ARC-representant. Han hadde bord, og dermed fikk vi sitte med ham. Det var kjekt å bli litt mer kjent med ham også.

fredag 9. juni 2017

8.juni 2017 World ARC 2017-2016


Startet med overskyet himmel, og vannforsyning til Altair (amerikanere). Deretter dro kapteinen til verftet for å følge opp gjenoppbygging av roret, og så regnet det! Det høljet faktisk – lenge! De måtte stoppe drivstoffylling på grunn av det. Nå skal ARC-båtene fylle opp for neste strekk til Fiji. Vi har bestilt 500 liter, men innså at vi nok må ha mer.



Min dag ble om bord, og kapteinen dro til verftet og fulgte framgangen i arbeidet med roret. Etterpå kom han med litt ferskvarer og en paraply.



Vi var invitert til middag på en australsk Gunfleet til kvelden. Denne båten var i Stavanger for noen år siden, og Terje oppsøkte dem og spurte litt etter om båten deres. Så traff vi dem igjen på Moorea. Da ropte de over til oss, og vi ble gjenkjent. Det var nå fire menn om bord, for kona til eieren og datteren med kjæreste hadde dradd hjem igjen. Men disse mannfolka svingte opp med grillen. Vi fikk pølser, biff og salat – og grillede poteter. En av dem hadde gitar om bord, og han spilte litt for oss, mot at jeg også spilte og sang for dem. Vi fikk omvisning om bord, og det var en virkelig fin båt. Den er romsligere enn vår, fordi de har salongen lenger nede i skroget. Cockpiten var den jeg likte best! Den føltes stor og var veldig fin, og den hadde skikkelig solskjerming på sidene.

torsdag 8. juni 2017

4.-7. Juni 2017 - World ARC 2017-2018

Vi hadde bestemt oss for å gå fra havna til ei av øyene, siden det var søndag og første pinsedag. Alt er stengt på søndager, for da går alle i kirken. Terje var borte hos Shamal for å informere dem om hva vi hadde tenkt å gjøre, og kom tilbake med beskjed om av vi skulle gå i kirken. I mitt stille sinn syntes jeg det var helt OK. Vi kledde oss med tildekkede skuldre og knær, slik de gjør her på Tonga – ikke bare i kirken, men også ellers.

Den nærmeste kirken var katolsk. Ikke helt som i Europa, men mønsteret var det samme. Mange bibelske bilder på veggene, men her var det ikke så mange helgener og Mariaer. De fleste bildene var av Jesus. Det føltes nesten som om vi satt midt i kirkekoret, for det var kraftig sang rundt omkring oss. Dirigenten stod framme og dirigerte hele forsamlingen, og det var litt av en opplevelse. Vi hører dem stadig vekk øve i kirken om morgenene.

Rett etter dro vi til ei lita øy, Mounu, i havgapet. Der var en resort, og Ashia og Shamal hadde booket bord der om kvelden. Vi ankret opp utenfor, badet og fotograferte, før vi gikk inn og hadde en herlig, treretters middag. Menyen var trykket opp med alle navnene våre, og mor og datter stod for matlaging og servering.

Mens vi satt der, begynte det å blåse, og det i en helt annen retning enn vi hadde tenkt. Vi satt og kikket ut på Aurora Polaris, og var litt bekymret begge to, for revet var rett i nærheten, og kapteinen hadde sluppet ut litt mer ankerkjetting enn vi var komfortable med. Restauranteierne beroliget oss, og sa at andre båter hadde ligget slik før oss, så det skulle ikke være noen grunn til bekymring. Vi slo oss til ro, og etter middagen dro vi tilbake. For å si det kort, og forståelig for Karmøybuen: «då sat Aurora Polaris p reve»! Gjett hvem som fikk lyst å dra en velkjent Øystein Sunde?

De inne på øya, forstod at noe var galt, så de ropte ut til oss mens vi kavde for å komme løs. Våre tyske og sveitsiske venner gjorde alt de kunne for å få oss av revet. De tok tau fra masta vår og dro ut med dinghyene for å prøve å vippe oss av, mens jeg tømte vanntankene for at vi skulle bli litt lettere. Dybdemåleren viste 0,2, så vi trodde egentlig ikke det var kjølen som satt fast. Etter hvert viste det seg at det var roret. Inne i båten hørte jeg knirkende, knusende lyder, og hadde mest lyst til å hoppe i sjøen og svømme over til naboene. Jeg ble om bord! De tok så ut akterankeret, festet tauet på vinsj i masta, og vinsjet båten utover, mens jeg kontrollerte dybdemåleren. Til slutt lyktes de med å få oss løs, og vi gikk til naboøya og ankret opp der.

Neste morgen dykket Terje for å sjekke omfanget av skadene. Akkurat der og da så han litt mørkt på situasjonen. Vi kunne ikke seile med så ødelagt ror. Marcel og Rita kom også over, og Terje og Marcel gikk uti og spente stropper rundt roret, slik at vi skulle klare å komme oss inn til Vava'u igjen. Det så nesten ut som et begravelsesfølge! Vi foran, og Ashia og Shamal etter. Nesten litt komisk!

Tirsdagen skulle være vår utfluktstur til botanisk hage på Tonga. Terje ville at jeg skulle gå alene, og så fikk han med seg Marcel, Armin og Peter for å få løftet båten opp på verftet. Det gikk ikke, for båten vår var ca. 30-40cm for dyp. Det de da gjorde, var å demontere roret i sjøen, og deretter tok de det inn på verftet for reparasjon. Slik det ser ut nå, er vi optimistiske. De er profesjonelle, og har lovet å gjøre alt de kan for å bli ferdige før helgen. Lars, fra Sandvita, har gjort slike reparasjoner før, og han var den første til å tilby seg å hjelpe oss. Han var med ut til verftet, og sa at han syntes de virket veldig seriøse. Allerede i morgen, fredag, ser det ut til at vi kan dra videre.

Jeg dro sammen med halve ARC-flåten til botanisk hage. Der fikk vi omvisning av en utdannet botaniker, 71 år gammel. Han hadde arvet landstykket fra sin far, og eide ei hel bukt. Han fortalte en masse ting om trær og vekster, og etterpå fikk vi se hvordan de laget kurver, klær og andre fletninger av kokospalmer. Ei av damene viste oss også hvordan de lager «tapa», en slags form for stoff eller papir. De viste oss hvordan vi åpner kokosnøtter og lager kokoskrem, og han fortalte om nonijuice og kava. Kava er nok forbudt i Norge, for det er et beroligende middel, og antakelig svært vanedannende. Vi må imidlertid kjøpe kava og ha med oss til øyene vi skal besøke, for det er en tradisjon å gi dette til chiefen for landsbyene som gave for at vi får være i deres farvann.

Etterpå fikk vi lunsj. Det var en hel buffet med salater, diverse stivelsesgrønnsaker, kylling i karry, fisk, fiskekaker, corned beef innbakt i grønne blader, og helstekt grisunge. Til dessert fikk vi papaya og ananas, kokoskake og banansaus. Men før vi fikk spise, bad husverten for maten. De var wesleyanere, fikk jeg vite etterpå. De som underholdt oss med dans etter middagen, var fra mormonkirken. Dansingen på Tonga er «snillere» enn i Fransk Polynesia. De er svært dydig kledt, og danser mest med armene, som er innsmurt med kokosfett.

Vi fikk også en time etterpå til å snorkle i bukta deres. Jeg tok på meg utstyret og snorklet ivei, men det var veldig grunt vann, og jeg var redd for å skrape meg opp på de kvasse korallene. I tillegg så jeg plutselig en slange som var hvit med svarte striper. Da fikk jeg plutselig propell bak meg, og jeg var ferdig med hele snorklingen! Etterpå fikk jeg vite at slangen ikke var farlig. Problemet er at jeg ikke liker dem likevel!

Da kvelden kom, var vi ute med Ashia for å feire deres bryllupsdag. Det begynte å regne, og vi hadde ikke stengt luker og vinduer i båten. Likevel tok vi det med ro, jeg fordi jeg ikke visste at Terje hadde åpnet begge vinduene på soverommet vårt. Da vi kom tilbake, fikk vi et fryktelig arbeid med å tørke opp etter regnvannet. Jeg måtte ut med alle klærne mine i skapet, samt alle bøkene i bokhylla. Noen av bøkene hadde forsynt seg grådig av regnvannet, og jeg kan ikke skryte på meg at jeg var spesielt munter.

Neste dag gikk til med ytterligere rydding og vask – klesvask. Terje var på verftet, og etterpå hentet han meg til lunsj. Vi fikk hentet t-skjorter med logo på, og handlet litt mer nødvendige og unødvendige ting.

Om kvelden hadde vi prisutdeling for leg 5, med janitsjarorkester. De både danset og sang mens de spilte. Vi fikk faktisk pris for beste vannforsyningsbåt i flåten! Vi har levert vann til i alle fall fire båter, så vidt jeg kan huske. Buffeten var minst like flott som den jeg hadde dagen før. Velkomstdrikken var enten fruktpunsj eller kava. Jeg torde ikke drikke kava, men jeg har smakt det. Det smaker som en slags urtete, og de serverte den i halve kokosnøttskall.

lørdag 3. juni 2017

3. Juni 2017 - World ARC 2017-2018

Vi stod opp før det var lyst, stappet i oss noen bananer og resten av kanelsnurrene, pakket det vi trengte for resten av dagen, og tok dinghyen inn til brygga. Nå var det lørdagsmarkedet som gjaldt. Ikke det at vi trengte så mye, men kapteinen skulle ha tak i noen plastperler til å lage agn av. Det viste seg at akkurat det å få tak i plastperler, var veldig vanskelig. Derimot brukte vi ganske lang tid på å få designet t-skjorter på Tropical Tease. Dama som eide den butikken, hadde vært på kafeen «vår» og fortalt om bedriften sin, og hva hun kunne gjøre for oss, men vi hadde vært der enda tidligere allerede, og var dermed godt i gang med prosjektet. Kapteinen hang over henne og datamaskinen for å få båten vår utstyrt så riktig som mulig, slik at vi kunne få den trykt på t-skjorter og bager. Kaptinnen var mer opptatt av hvilke t-skjorter og modeller som var tilgjengelige. Til slutt fikk vi plassert ordren, og kunne dermed bruke resten av dagen til det vi hadde lyst til.

Vi havnet på internettcafe rundt lunsjtider, og da fikk vi oppdatert litt på facebook. Det viste seg at «alt» hadde kommet inn på den bloggen, dermed var der to eksemplarer lastet opp. Det er jammen vanskelig å vite hvordan alt dette henger sammen! Noen ganger har jeg mistet alt jeg hadde lagt inn, og andre ganger kommer det dobbelt opp! Da mente kapteinen at nå måtte jeg legge bildene jeg nylig har tatt, inn på www.aurorapolaris.no Så måtte jeg vise ham at det går ikke, for jeg må nemlig laste alle bildene opp i Picasa, fordi det nytter ikke å legge inn direkte fra iPad (i alle fall ikke for meg med min manglende tekniske innsikt).

På ettermiddagen, leide vi bil hos noen kinesere. Det var bilnøkkelen rett i hånda – ingen papirer – og løfte om å returnere samme kveld. Vårt inntrykk av Tonga: Det ligner både Kenya og St. Lucia i Karibien, men det er mye tryggere. Vi må kle oss anstendig, ikke vise skuldre og knær. «Alle» går i kirken om søndagen, og alle butikker og bedrifter er stengt. Det finnes mange kirkesamfunn, både protestantisk, katolsk, metodister, adventister, pinsevenner og ikke minst mormonere. Det var vanvittig mange mormon-templer og skoler! Tidligere har vi snakket om alle løshønsene rundt omkring på øyene. Her var det foruten høns og haner, griser, kveg, hester, hunder og geiter. De dyrker svært mye av det de spiser, og de selger på markedet og i butikkene.

Klesdraktene deres er meget spesielle. Mange går i side gevanter, med flettede skjørt og makrame-belter, og de bruker paraplyer for å verne seg mot solstrålingen. Dette gjelder særlig damer. Men vi som trodde det bare var skotter som gikk med skjørt, har måttet revidere vår oppfatning. Her er det flere menn som bruker skjørt. De selger også kokosnøtt-bher og bastskjørt, men ingen uanstendighet! Alt bæres oppå klærne!

Etter å ha kjørt øya på kryss og tvers, endte vi opp i Tonga beach resort. Her hadde eieren av Tropical Tease-shirt bestilt bord til oss på stranda i solnedgangen. Ei perfekt ramme om en flott oppdagelsesdag i kongedømmet Tonga!

1. og 2. Juni 2017 - World ARC 2017-2018

… og så er det slik at vi har mistet en dag! Vi har ikke passert datolinja ennå, for den ligger på 180 lengdegrader, og vi er bare på noenoghundreogsytti! Tonga følger datoen til den «østre delen» av verden. Det vil si at vi nå har hoppet rett over fra 31.mai til 2.juni, og dermed er vi 12 timer foran dere i Norge!

Det betyr at Cecilie «mistet» bursdagen sin, den 1.juni. Dermed ble hun feiret i to dager. Først hadde vi krydderkake og sjokolade den siste dagen i mai, og da vi kom fram til Tonga og hadde sjekket inn og lagt oss på bøye, feiret vi igjen med kaffe og nystekte kanelsnurrer, før vi gikk i land og hun ble feiret enda en gang med hele gjengen om kvelden på ARC-en sin lille cafe.

30.-31.. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Tirsdag og dagen for avreise for Niue, men først skulle vi tur øya rundt. Vi begynte tidlig, for det var marked fra morgenen av. Pakket med oss snorkleutstyr, ekstra klær og pass for utsjekk. Klokka var bare litt over seks da vi dro og hentet Rita og Marcel. Vi fikk heist opp og parkert dinghyen, og gikk mot sentrum. Da var klokka nærmere halv sju, og varene var nesten utsolgt. Vi burde faktisk ha vært der en og en halv time før, for da hadde de flest varer. Fikk likevel kjøpt litt bananer, pasjonsfrukt og urter/grønnsaker. Rita og jeg kjøpte oss hver vår vifte som var flettet av palmeblader. Til slutt kjøpte vi hjemmelagde smørbrød (toast med skinke/ost, eller ost/ananas) og kaffe. Terje måtte selvsagt ha smultboller (berlinerboller). Etterpå handlet vi litt mer til lunsjen, slik at vi hadde noe å spise på turen.

Det var Sue som kjøret oss rundt i en minibuss. Foruten oss fire, var Cecilie Hammersland og to russere. De bor om bord på «Arabela».
Første stopp var skolen. De hadde besøk fra New Zealand denne dagen. Elevene var ute, og det var dekket til frokost. De besøkende var fra en misjonsskole, og de var med og serverte frokosten. Elevene stod pent i kø og ble servert cornflakes, fruktsalat og melk, samt weetabix og noen kjeks. Vi ble også tilbudt mat, og vi tok imot. Vi fikk lov å gå rundt og fotografere og snakke med barna, og jeg ble prompte tilbudt lærerjobb fra høsten av.

Neste stopp var et flott utkikkssted, med dype kløfter og grotter. Her skulle vi ha vasset helt til livet i vann, men det var lavvann, og vi kom helt ut i grotten og fikk de flotte bildene av havet som kokte utenfor. Tilbake til bilen, tok Sue fram energibarer og vann og gav oss, og Terje pakket ut alt det han hadde kjøpt, så vi dro ikke sultne derfra.

Sue kjørte oss gjennom landsbyer som var delvis forlatte etter uvær på øya. Over 4000 hadde flyttet derfra av ulke grunner. En del av husene hadde asbest som taktekke, det var enda ikke fjernet helt. Her begraver de sine døde enten i hagene sine, eller langs veien. Ganske spesielt å se!

Jordsmonnet var ganske tynt, så de dyrket markene kun ett år, deretter lot de de hvile i sju år før de ble dyrket igjen. Det ble dyrket bananer, kokosnøtter, sitroner, vanilje, ananas, papaya og meloner – bare for å nevne noe. Der var også en forsiktig eksport av honning, vanilje/vaniljeprodukter, kokosprodukter og nonijuice.

Vi ble kjørt mot vestkysten igjen, og denne gangen skulle vi besøke dryppsteinsgrotte. Fikk mange fine bilder derfra, og det var ikke inngjerdet og «don't touch»-opplegg.

Til slutt kjørte hun oss til en fin snorkleplass. Vi kom oss uti, og dro for å undersøke livet under havflaten. Vannet er krystallklart, og fiskene har alle de vakre fargene man kan tenke seg. Terje tok noen fine bilder med vannkamera. Han har for øvrig også tatt film av de giftige slangene fra dykkerturen han var med på. Her fikk de holde slangene, de som hadde lyst, og Cecilie er bare «litt» misunnelig. Dette fikk hun nemlig ikke med seg!

Til slutt matet vi hønene og kyllingene med kjeks. Jeg kastet noen smuler til noen andre høner enn klukkehøna, og da skal jeg si det ble oppstandelse! Klukkehøna ble aldeles fra seg, og gikk til angrep på de andre hønene. Det var faktisk ganske komisk!

Vel tilbake til kaien, fikk gutta sjekket ut, og ved 20-tida kom Cecilie med bagasjen sin, og vi kunne dra ut i Aurora Polaris og fortsette turen mot Tonga. Første natta var vi enige om at Cecilie måtte få sove. Hun hadde arbeidet mye, og var på ny båt, derfor fredet vi henne.

Dagen derpå fikk vi seile, og Cecilie deltok i seilføring så vel som vakter og oppvask. Alltid like blid og hjelpsom – som vi kjenner henne. Vi fikk ganske brukbar seilvind, og vi pratet så mye at vi glemte helt roll-call om kvelden. Til natten delte vi vaktene, slik at alle fikk sove like mye. Det var nok Cecilie som sov minst, likevel. Det var en stund siden hun hadde vært på havet, og da tar det som regel litt tid før man finner rytmen. Hun var veldig opprømt og glad for å seile i stedet for å fly, og nå ser det ut til at hun blir med oss videre til Fiji.

27.-29. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Nå går jeg helt «vas» i datoene her! Vi ankom Niue rett over midnatt – natt til søndag, og da trodde jeg det fortsatt var lørdag, og var forundret over å høre kirkeklokkene ringe. Det kunne jo vært bryllupsklokker, men det er vel sjelden de ringer på formiddagen – unntatt når vi er på andre siden av kloden, da!

Vi hadde en fantastisk seilas mot Niue. Vinden kom rett bakfra, og bølgene hadde lagt seg såpass at vi fikk 10-11 knops fart – rene velstanden! Da vi kom fram, var alle fortøyningsbøyene tatt, men en av våre kjekke medseilere, Sumore, tilbød oss fortøyningsplass på samme bøyen som dem. Det er for øvrig samme båt som vi gikk sammen med gjennom Panamakanalen.

Søndag morgen tilbød vi oss å finne oppankringsplass, men Steven syntes han hadde så greie naboer, at det var ikke nødvendig, så nå ligger vi fortsatt ved siden av ham og «banker ham opp». For dere som ikke er så båtvant, kan jeg opplyse om at en katamaran og en «monohull» (vanlig seilbåt) ikke svinger på samme måten. Vi er mye mer urolige enn naboen, og dermed driver vi og dytter til ham, så det blir rene tangoen. Til gjengjeld tilbyr vi taxitjenester. Her er det slik at vi må gå inn til kaien med dinghy. Deretter må vi bruke heisekran og løfte dinghyen opp på en diger pizzaspade med hjul under. Så triller vi den bort på en oppmerket parkeringsplass. Dette fungerer veldig fint, hadde det ikke vært for at heisekranen ikke alltid vil jobbe. I går måtte de tilkalle kranbil for å hjelpe oss. Den var der noen timer, og senere klarte de å fikse kranen, så nå går det greit.

Ellers må jeg si at det er veldig sivilisert her! Midt i Stillehavet, på ei lita rund øy med noe mer vegetasjon enn Orknøyene, er der et lite, selvstendig land med rundt 1700 innbyggere. De har sitt eget språk, men snakker veldig godt engelsk, og skiltingen er på engelsk. De kjører på venstre side av veien, og flagget er gult med et britisk flagg og sydkorset i øverste venstre hjørne. Vi så at Svein og Irene Mathisen fra Randaberg hadde vært her i yachtklubben. Det er en sånn herlig liten plass, med bokbytting, og forsyndegselv-butikk og betal det du skylder etterpå-mentalitet.

Vi ble innregistrert og tollklarert på kaien – under et lite tak med benker til å sitte på. Rett etterpå gikk Terje og jeg opp i kirken på gudstjenesten. Det var ei nydelig lita kirke, med mange benker og få folk. Alle var fint kledd, og damene brukte hatt. Det minnet veldig om en blanding av kirke, bedehus og frelsesarmeen, for ei gruppe ungdommer med uniformer og flagg kom inn og satte seg forrest. De deltok med skriftlesning, og sangtekstene ble vist på veggen, akkurat som hjemme i Norge. Vi ble ønsket velkommen på engelsk, og et par av sangene hadde også engelsk tekst, der livet og gudsforholdet ble sammenlignet med seilas og oppankring, akkurat slik som de bor her. Det gjelder om å benytte kjente forhold!

Kvelden tok vi sammen med noen andre seilere i gruppa vår, på «Wash away-cafe». Den hadde kun åpent på søndager, og det var «forsyndegselv-service» på drikkevarene. Der skrev vi selv opp hva vi hadde tatt, og så bestilte vi pizza eller hawaiiburger.

I dag, mandag, er Terje på dykkertur med noen av gutta. Jeg har brukt tiden til rydding og rengjøring, og i kveld skal vi på en felles middag med danseoppvisning fra lokalbefolkningen.

Jeg må virkelig si dette: Jeg lurer på om vi i det hele tatt får se «buskmenn» eller «hottentotter»? Til nå har vi bare sett sivilisasjon – med unntak av San Blas – der de har klart å opprettholde noe av det uberørte. Der har hotellkjedene ikke ennå fått lov å bygge.

Vi har fortsatt med oss små gaver, gitt av Edel Marie og Tor, til utdeling blant «trengende». Det vi opplever, er at folk har det de trenger, og hvis ikke, går de til naboen. Selv om alle ikke bor like fint og ryddig som oss, med samme kvalitet på bygninger og veier, så er likevel ikke behovene de samme som vi har. Stuene er stort sett ute, for det er varmt nok til det. Solskjerming er greia her, og det er de flinke til. På Tuamotu-øyene samler de regnvann fra taket. I Niue ser det ut til at de har veldig godt vann, kanskje fra kilder? De serverer i alle fall vann rett fra springen, og alle hønsene som spankulerer rundt omkring her på øya har funksjonen kjæledyr/kjøtt/egg. I går hoppet ei av hønene opp på bordet på kafeen for å forsyne seg! Da skal jeg si hun fikk «fyken»!

25.-26. Mai 2017 - World ARC 2017-2018

Ikke noe spesielt å berette i dag, 25. Det har vært stille vær, nesten ingen vind, og varmt. Vi har sløvet på hver vår benk, med kryssord som vi av og til bytter med hverandre. På den måten kommer vi ofte raskere i mål.

Den tilveiebrakte fiskestanga, gitt av noen av våre medseilere, har hengt ute hele dagen, men ingen fisk har bitt på ennå. I morgen spiser vi tunfisk som ble fisket på den lengste seilasen vår, fra Galapagos til Marquesas. Nasjonalretten i Fransk Polynesia, er nettopp rå tunfisk i kokosmelk, og det smaker helt nydelig. Vi kommer likevel til å steke den Terje fisket. Føler oss usikre på tilberedningsmetodene til polyneserne.

Nå, på nattevakten, er det begynt å blåse litt behagelig tradevind igjen. Vi har vinden på tvers, og med tradisjonell seilføring går det så det suser. Siden det er litt usikkert med squaller, seiler jeg med fokken og storseilet oppe. Genoaen er litt stor, så den lar vi være unntatt når vi seiler platt lens. Jeg må sitte klar til å slippe ut bommen dersom vi får sterk vind, ellers legger vi oss langt over på siden. Det er ubehagelig, både for den som sover og den som seiler.

Dette strekket går over tre netter, så vi regner med å være i Niue på søndag.

Etter at dette var skrevet, raste snella på fiskestanga ut. Første innskytelse var å vekke kapteinen. Han sov godt, så kaptinnen måtte bare prøve å trå til verket sjøl. Idet hun nærmet seg stanga, forsvant «kaptinnehatten». Det er den kule, stilige hatten det står respekt av. Hun kunne ikke engang ha på seg fruen-fra-havet-hatten, eller enda mer eksotisk; «havfruehatten». Hun ble rett og slett bare «fruen i stuen», som måtte kjenne etter om det hang noe på kroken. Lettet over at det som hadde vært der ikke lenger hang på, skyndte hun seg å snurre inn snøret, slik at ikke noe mer kunne finne agnet så lenge hun var på vakt. Kunne ikke tro hun var fra Skudenes og i tillegg hadde hatt sommerjobb på fryseriet!

Så er vi i gang med de siste to dagene, og forhåpentligvis siste nattevakt før Niue. I dag har vi hatt mye vær! Det startet med flott soloppgang, og bikini/badebukse til utpå ettermiddagen. Så begynte skyene å samle seg, og vinden og bølgene økte. Etter mørkets frambrudd, har vi hatt fra 22-32 knops vind. Seilet er revet (redusert) slik at vi ikke skal legge oss så langt over på siden. Det medfører også mindre fart enn vi kunne hatt. Bølgene sender av og til en vannsprut inn i cockpiten. De kommer fra siden og legger av og til ripa på styrbord side helt under vann. Kokosnøtta jeg har på kjøkkenbenken, flakset på golvet sammen med boksen med havregryn, så jeg måtte til med støvsuging for å få opp sølet. Akkurat nå er det stummende mørkt. Går ut fra at månen kommer på kapteinens vakt!

Ellers hører vi at det kan bli vanskelig å få nok fortøyningsbøyer på Niue. Den tropiske stormen som nettopp har vært, har vel tatt noen med seg i farten! Det skulle vært 20 bøyer, akkurat nok til World ARC-flåten. Håper de finner utav det til vi ankommer i morgen kveld.