tirsdag 28. august 2018

Gjennom siste del av Great Barrier Reef

Nå hadde vi brukt opp alle dagene vi hadde, og resultatet ble intensiv seiling mot Darwin – dag og natt!

Vi hadde mye, og god vind fra sørøst, og Aurora Polaris sparket og vrinsket og fløy oppover i skipsleia. Nå hadde hun ligget og svingt og dradd i ankeret i fire døgn, og var overlykkelig over de optimale forholdene. Kapteinen måtte tøyle henne litt, og reduserte seilene for å holde følge med våre venner. Det er bare det, at å ligge bak noen som ikke seiler like fort i ei smal lei, det er jammen ikke greit. Når det så kommer et stort lasteskip i mot på babord side, og det ligger en seilbåt foran, med skjær og fyrlykt på styrbord side, så er det ikke bare å tråkke på bremsen slik man gjør når man kjører.

Vi kom oss gjennom det også. Den 23.august rundet vi toppen på Australia, og fikk kraftig medstrøm gjennom Torres-stredet. I skrivende stund er vi over halvvegs over bukta, og i morgen, midt på dagen, skal vi gjennom et smalt sund. Det er noe kapteinen har valgt ut, og vi må være nøyaktige på tida, for dersom vi få motstrøm her, kommer vi ikke gjennom. Strømmen kan ha hele 12 knop, og Aurora Polaris går ca.7 knop i marsjfart.

Lizard Island

Her hadde vi bestemt oss for to netter. Vi ble fire!

Det var som å komme oss ut på koralløyene i Stillehavet igjen! Det første vi gjorde, var å snorkle – uten stingersuits! (Det er drakter som skal beskytte oss mot de dødelige manetene som ferdes i dette området om sommeren). Dette er det fineste korallrevet vi har snorklet på i Australia! Der var digre kamskjell som lukket seg idet vi svømte over dem, og der var fine koraller i mange farger – og ditto fisk.




Neste dag fikk vi tilbud fra Misto (noen vi kjenner fra vår forrige seiltur i 2017) om å være med dem ut til korallrevet på dagstur for å snorkle der. Da hadde kapteinen bestemt deg for å gå tur opp til toppen på øya, så Misto gikk alene ut for å snorkle.

Fotturen vår tok litt lenger tid enn angitt, for det var varmt, og ikke alle av oss var like trent! Men vi fikk flotte foto, og fantastisk utsikt! Vi så til og med Misto ute på korallrevet gjennom kikkerten vår.
Tredje dagen skulle vi svømme med skilpadder. Da hadde vi med oss «Madrigal» i lettbåten vår, ankret opp i skilpaddebukta, hoppet uti og fikk komme ganske nær skilpaddene som gresser på den stranda.


Tilbake i båten, måtte vi bruke litt tid på å fordøye inntrykkene og sortere bilder.
Fjerde dagen var vi invitert på forskningsstasjonen på øya – via Madrigal. Først en lang fottur i varm sand. Så en film laget av han som har filmet «Den blå planeten». (Han landet på øya samme ettermiddag som vi hadde vært på forskningsstasjonen.) 

Etterpå fikk vi omvisning av en som ønsket å bli lærer. Han forsket på små fisk som rengjorde andre fisker. Før vi gikk derfra, kjøpte vi oss like t-skjorter, slik at vi har «uniform» når vi vil det. Vi inviterte med oss han som hadde tatt imot oss, på baren på stranda om kvelden. Da hadde vi like t-skjorter, og spanderte burger på ham som takk for omvisningen.











mandag 27. august 2018

Seilasen mot Lizard Island





Etter ettertrykkelig beskjed fra kaptinnen, skulle det seiles om dagen – og ikke om nettene! Det førte til to overnattinger. Den første ved noen lave koralløyer som gav oss ei humpete natt. Vi ba våre nye venner over på middag, men de ville heller ha oss over, for da slapp de å ta ut dinghyen sin. Vi koste oss sammen i deres fine båt, og fikk en skvettete tur tilbake til Aurora Polaris i vår nye, flotte dinghy (akkurat maken til Madrigal sin).


Neste natt hadde vi bak et nes. Der var det en rulling av en annen verden. Naboene våre hadde nesten ikke fått en blund på øyet, men vi sov. I grålysningen så vi svære sanddyner med vegetasjon på. Vi hadde overnattet etter Cooktown, så vi hadde faktisk internett.
Så vel skulle det ikke bli på Lizard Island, men den skulle til gjengjeld vise seg å være veldig fin.

Cairns

By på størrelse med Stavanger.

Den store dagen er kommet! Nå skal endelig kapteinen få seg ny dinghy og gennaker! Det er det han har hastet mot siden Mackay! Noen få stopp mot målet har det vært, men nå er vi her.

Vi ble tatt imot av Victoria. Hun festet fortøyningene våre, og informerte oss om stedet vi var kommet til. Hun avsluttet med at «Her bader vi ikke! Her er det krokodiller!» Kaptinnen ble hysterisk. Kapteinen fikk nesten ikke lov å ta hendene sine på pullertene, for da kunne krokodillene bite ham i hånda og dra ham uti! Resten av historien er at vi helt glemte krokodillene etter hvert, for vi så jo ingen!

Så begynte et detektivarbeid av en annen verden. I Cairns skulle vi hente det nye, røde gennaker-seilet vi hadde bestilt fra Hood sails. Vår nye dinghy skulle ligge her og vente på oss, og dronen vår skulle repareres. 

Siden vi ikke hadde bestilt plass i marinaen, hadde både dinghyen og seilet blitt avvist. Så måtte det noen telefoner til for å få det på plass. Det hadde vært her, men Victoria hadde sendt det bort, for vi hadde ikke rapportert at vi skulle komme og hente det.

Først ville kapteinen leie elektriske sykler til oss, slik at vi kunne trø rundt og ordne tingene. Igjen streiket kaptinnen! Hun har ennå ikke syklet siden ulykken ved E-39 i mai i år. Fortsatt sliter hun med ettervirkningene av den. Da ble det i kjent stil leid bil, og ved hjelp av telefonen og google maps - trålet etter kjekke ting å fylle opp i Aurora Polaris. Det er jo alltid godt med litt ballast!

Og så ble det «Bunningser» og andre verktøybutikker – og litt proviantering – og det er alt jeg husker fra Cairns. Til slutt klarte vi å få tak i seilet. Vi klarte å oppspore det på en fraktsentral utenfor Cairns. Der fikk vi lempet det inn i den lille bilen og kjørt det til marinaen.

Å få tak i lettbåten var noe vanskeligere. Det ble mye ringing fram og tilbake, før vi fikk tak i at den også lå i nærheten av der seilet hadde vært, på TNT. De lovet oss å komme med den, og etter enda noen telefoner fram og tilbake, ble den levert til marinaen dagen før vi skulle dra derfra. Vi parkerte bilen, gikk mot stedet der den skulle være, og der var den! Vi måtte rive av emballasjen og trille den dit den skulle. Heldigvis fikk vi hjelp av vårt nye bekjentskap i flåten, Angela og John på Madrigal. De hjalp oss også da vi skulle over på den andre brygga og fylle drivstoff.

Vår gamle dinghy ble donert til seilforeningen i Cairns. De var veldig glade for å få den. Mens alt dette pågikk, kom et ungt par bort til oss og ville snakke. Jeg spurte om det var de som skulle bruke vår gamle lettbåt. Hun kikket uforstående på meg, og spurte om jeg snakket norsk. Hun hadde sett flagget vårt, og hadde bare lyst å snakke med oss. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke engang ba henne komme oppi, for vi skulle akkurat til å fylle drivstoff også da. Hvis hun leser dette, må hun virkelig ha oss unnskyldt. Hun var utvekslingsstudent fra Norge, og hadde med seg en australsk venn.

Før vi skulle levere tilbake leiebilen, fant vi den med parkeringsbot på vinduet. Vi hadde feilparkert – og det hadde vi gjort hver dag i flere dager. Det var jo enda godt vi slapp med bare den ene!

Hinchenbrook channel og Dunk Island

Hinchenbrook channel, Dunk island


Her gikk vi innenfor noen øyer, og langs land. Måtte gå nokså forsiktig rundt alle sandbankene og ganske nær utskipningsrampen for sukker. Noen mennesker sto og vinket til oss idet vi dro forbi. Vi hadde stille vann, men motstrøm innover.




Mot Dunk island, hvor vi hadde tenkt å overnatte, hadde vi ikke mindre enn tre distressmeldinger over VHF-en. Det var en enorm trafikk over oss, med både fly og helikoptere. Vi forsto det slik at der til og med lå folk ute i sjøen. De hadde tydeligvis gått på grunn på noen av de mange korallrevene som befinner seg her. Ikke rart de forlanger at vi skal ha oppdaterte kart i disse farvannene. Likevel ser det ut til at det er australerne selv som synder mest hva det angår.

Dunk island var ei idyllisk øy med en resort på. Vi ankret opp, spiste middag i båten og la oss. Før det ble lyst, dro kapteinen opp ankeret, og kaptinnen lå og kneppte igjen øynene og nektet å våkne. Også denne gangen hadde kapteinen regnet ut hvor langt det var til Cairns, og hvor lang tid vi måtte ha for å komme oss dit før sola gikk ned.

Bowen og Magnetic Island

Det ble ingen bilder i Airlie Beach. Vet ikke helt hvorfor, for marianaen var fin, men vi var for opptatt med å få fikset generatoren og dro rett etter at den var i orden.

Egentlig ikke så mye å si om Bowen, annet at vi ankret opp der etter en flott passasje der vi måtte regne ut om det var mulig for oss å passere med et draft på 2,4m og tidevann. Flere katamaraner valgte å slippe ankeret, men vi registrerte bare de flotte fargene, fotograferte litt og fortsatte mot Bowen. Vi visste at neste etappe ville bli lang, derfor la vi oss rett etter middagen og sov til kl.2 om natta. Da sto kapteinen opp, startet motoren og tok opp ankeret, mens mannskapet lå i senga og streiket.

Streikeren måtte motvillig innrømme at kapteinen hadde hatt rett. Turen til Magnetic Island tok hele 16 timer. Hadde vi sovet til morgengry, ville vi måttet seile 4 timer etter mørkets frambrudd.

Nå fikk vi imidlertid bestilt plass i marinaen, rett ved siden av ferjeleiet. Midt i smørøyet for å være nøyaktig. Vi kunne bare gå rett inn i restauranten og få oss en bedre middag.

Fantasien løp rent løpsk for oss idet vi la til, for vi så krokodiller over alt. Selvfølgelig var der ingen. Det var bare den snakkesalige kartdama i Townsville, byen som ligger på fastlandet overfor Magnetic Island som hadde skremt oss da vi kjørte dit for å kjøpe kartene vi manglet til seilasen nordover. Nå er det nå engang slik at det faktisk er krokodiller langs hele Queensland-kysten, så det er ikke uten grunn vi blir advart.


Morgenen etter ankomst, sjekket kapteinen inn på marinaen. Vel tilbake i AP, fikk kaptinnen fem minutter på seg til å bli klar til dagens eventyr! «Bussen går om ti minutter!» Da ble det hals over hode, og seilersko og fotoapparat og litt vann i ei flaske. Vel inne på bussen begynte kapteinen å forhandle. Han lurte på hvor mange ganger han måtte ta bussen for at det skulle svare seg med en dagsbillett. Sjåføren himlet med øynene og funderte tydeligvis på om vi var fra Skotland, det var jo en litt rar dialekt også. Til slutt kom de til en enighet, og vi kunne sette oss. Jeg ble litt overrasket over at kapteinen skulle av på et sted der det ble annonsert at der var noen kilometers gange involvert. Han hadde nok satt seg bedre inn i dette enn kaptinnen som måtte bli klar på fem minutt! Hun hadde seilersko på, og han hadde vandrerboots.

Vi skulle inn til et fort bygget rundt andre verdenskrig. I tillegg til det, viste det seg at dette området hadde verdens største bestand koala som lever av eukalyptustrærne som vokser her. Vi kom oss helt ut til fortet uten å se mye annet enn en rock-wallaby med en liten unge i pungen. Det var jo fint!

Tilbaketuren gav imidlertid flere resultater. Koalaene hadde tydeligvis middagshvil, og jeg så et menneske utenfor stien. Seilerskoene hadde litt problemer med å bevege seg utenfor stiene, for eieren var litt redd for alt som kunne lee på seg i buskaset. Dette er jo tross alt Australia! Likevel tok nysgjerrigheten overhånd, heldigvis! For der oppe, i et eukalyptus-tre, satt en søvnig koala med en kamerabevæpnet turist nedenfor. Slik ble vi vitner til ikke bare en, men hele tre koalaer i sitt eget miljø, og i vill tilstand. Vi fikk våre flotte bilder, og koalaene var så fotogene og uredde at det var en lyst!


Vi hadde gått ganske langt i varmen, men endelig var vi ved hovedveien. Der satt ei dame i busskuret med sin iPad. Hun hadde svingt beina bakover under skyggen for å unngå direkte sol. Vi kom i snakk med henne, og det viste seg at hun var opprinnelig engelsk, født og oppvokst i Viktoria, Australia. Hun var her på ferie, for det var så kaldt der sør hvor hun bodde. Hun var nettopp blitt enke, og dro på ferie alene i en alder av 82 år. Da hadde hun gått fra hovedstaden på øya og dit vi hadde tatt bussen. Hun gikk av samme sted som oss, og pekte på en sti vi burde gå etter at vi hadde tatt turen innom en liten «koalahage».



Vi fant fort ut at det var en stund til neste koalashow, så vi gikk ned til stranda på andre siden av øya. Der satte vi oss på en restaurant for å ta litt lunsj. Etter en stund, dukket den eldre damen opp i restauranten og lurte på om det var i orden at hun satte seg ved samme bord som oss. Det syntes vi jo var hyggelig, og dermed fikk vi en fin livshistorie. Idet vi tok farvel med henne, viste hun oss stien vi burde ta tilbake. Stien førte oss inn i en liten skog. Idet vi gikk inn i den, løftet det seg en skare på tusenvis av sommerfugler. Det var vanskelig å fotografere, for de satte seg nesten ikke ned, og da vi endelig hadde fått en i fokus, lettet den igjen.

Det neste som skal fortelles, skal være i bilder!









lørdag 11. august 2018

Whitehaven, Hook Island - og Airlie Beach

Hamilton Island var en fin opplevelse! Vel tilbake fra Hardy Reef (Great Barrier Reef), slappet vi av på dekk, kikket opp på den hvite kakaduen som satt og pratet i masta vår. Her er kakaduer over alt, og sammen med ravnene utgjør de fast inventar på restaurantene.

Whitehaven Beach var ikke så veldig imponerende ved første øyekast. Der var tydelige ødeleggelser fra syklonen i 2015, med bladløse mangrovetrær og grålige fargetoner. Stranda var lang og hvit, og vil lurte litt på hvor attraksjonen var. Vi har da hvite strender hvor vi også kommer fra! Etter å ha inntatt lunsj, dro vi avgårde i jollen. Omsider fant vi innløpet til sanddynene. Noen steder var det svært grunt vann, andre steder dypere. Vi fant oss ei lita strand for oss selv, gikk i land og følte den spesielle sanden under føttene. Jeg måtte ta noen never med meg på et plastlokk, slik at jeg bedre kan forklare hvordan sanden var.




Etterpå tok vi oss en runde inni området med lettbåten. Vi prøvde å forfølge noen rokker uten hell. De er kvikke! Dette området er svært likt ei øy vi besøkte i Las Perlas, bare mye, mye større.

Neste dag oppsøkte vi området ved lavvann. Da ble det strand, gitt! Svære områder hvit sand, og små muligheter for å gå inn med dinghy. Måtte rett og slett ta beina fatt og gå, og så hadde vi glemt å ta med sko! Dermed ble vi avskåret fra å følge stien opp i høyden for å fotografere området. Kapteinen hadde prøvd å få opp dronen, men uten hell. Kameraet ville ikke samarbeide, og han stod i fare for at kaptinnen også nektet å samarbeide. Hun var veldig klar for å komme seg ut av AP! Resultatet ble at vi gav opp og returnerte til Aurora Polaris uten å vade/svømme over innløpet og fotografere det tørrlagte Whitehaven. Vi hadde jo vært der ved høyvann, og hadde fotografier vi kunne poste fra lavvann!











Hook Island var neste stopp. Der traff vi «Smoke and Roses», et amerikansk par. De ankret opp rett bak oss, kom over i lettbåten og spurte om vi ville være med dem til aboriginerhulen. (Det samme som Vistehola på Randaberg, bare at her var det ganske mange bilder/helleristninger på huleveggen). Etterpå ble de med oss i AP for en prat. Vi skal seile sammen med dette paret helt til St.Lucia igjen, så det var hyggelig å bli bedre kjent.



Da det mørknet, skulle jeg lage middag. Hadde grønnsakene på kok, og kjøttkakene lå halvstekt i panna. Da stoppet generatoren! Kapteinen ble tilkalt, og han gjorde alt som kunne gjøres, men måtte bare innse at dette var alvorligere enn han trodde. Vi fikk kokt/stekt maten på den minste plata - ved hjelp av strømlevering fra hovedmotoren.

Airlie Beach ble dermed neste stopp! Vi leide bil og gjorde noen ærend, og ved solnedgang kom han som skulle fikse generatoren. I skrivende stund sitter han og kapteinen og diskuterer hva som bør gjøres, og han lurer på hvor lenge vi blir her! Det høres jammen alvorlig ut!

Neste morgen klokka sju, dukket han opp igjen, og et par timer senere svev generatoren som den ikke har gjort siden middelhavet! Da hadde han fjernet all «tannsteinen» i kjølevannsinntaket, og vi kunne dra videre nordover.

Bowen ble neste overnatting. Idet vi gled inn i bukta, så vi en annen WARC-båt forlate stedet. Vi lurte litt på hvorfor, men forsto snart at neste etappe kom til å bli lang. Vi la oss rett etter oppankring og middag, og kl 2 om natta, stod kapteinen opp og ville videre. Kaptinnen streiket og ble i senga til det ble lyst.

Hun måtte innrømme at det var bra vi var kommet så langt som vi hadde kommet, for det var 100
sjømil til Magnetic island, noe vi ville hatt problem med å klare på en dagseilas.

Rett før det mørknet, gled vi inn i havna til Magnetic Island. Der ble vi plassert rett ved ferjeleiet, og fikk dermed orkesterplass til alt som foregikk på kaiområdet.

mandag 6. august 2018

Hardy Reef

Det ble feiring tre dager til ende!

Klokka 9, 3.august, dro vi to timer ut med hurtigbåt til Heart pontoon. Der fikk vi 4 timer til rådighet med snorkling på Hardy Reef. Det ble opplyst om en helikoptertur for de interesserte, med opsjon på 5-10min, 10-15 minutterstur, 30-40 min. eller retur med helikopter helt til Hamilton island.


Kapteinen lot seg friste. Han var helt gira, særlig fordi kaptinnen aldri hadde flydd med helikopter før. Han snakket lenge med de som solgte turer, og til slutt hadde han fått en avtale om at vi kunne få et lite helikopter for tre personer med vindu som en hel boble, slik at vi fikk ekstra god utsikt til det hjerteformede revet, Whitehaven beach og Hamilton Island.


Der var bare et «drawback», eller et nåløye, og det skulle vise seg at det ble avgjørende for hele den fantastiske turen vi kunne fått. Ingenting skal røpes om hvilket nåløye det var, eller hvilken halvdel 
av oss som ikke passerte det. Resultatet ble at vi måtte dra tilbake på samme måte som vi kom ut. Uansett, vi hadde enda en kjempeflott opplevelse å se tilbake på!



Trykk på linken for å se hvilket rev vi ville sett fra helikopteret!





fredag 3. august 2018

Hamilton island

Bryllupsdagsfeiringen fortsatte på Hamilton island 2.august.

Det er ei lita øy som er som en hel fornøyelsespark rett sør av Whitsunday island. Vi ble buksert på plass kl 12 rett nedenfor yachtklubben. Hvilket signaturbygg! Nå har ikke jeg vært i operahuset i Sydney, men dette må vel ta kaka! Det var rett og slett fantastisk, massevis av skipsdetaljer, men også formasjon som en hval.











Bukta var pakket av restauranter, turistbutikker, gallerier og real estate. Framkomstmidlene var caddyer. Der var landeveiscaddyer, offroad-, trucker, turistcaddyer, familiecaddyer, lastebilcaddyer …. you-name-it-caddyer. De kjørte både opp og ned de bratte bakkene på øya - uten vanskeligheter. I tillegg var det gratis hop in - hop offbusser som gikk hvert kvarter, og som alle kunne benytte seg av. 



Rett over bakketoppen kom vi over til strandområdet. Der var det i tillegg til strand, bassenger og barer og restauranter, tett i tett. Bakenfor lå hotellene og leilighetene. Så var det en liten inngjerdet plass som hadde en dyresafari hvor barna kunne holde koalaer og sånn.

Vi kjørte over hele øya, og kom til slutt til golfbanen som også lå ved flystripa. Han som betjente golfbanen, var åpenbart lei av å sitte og vente på kunder, for det var nesten umulig å komme fra ham. Vi hadde bare 5 minutter til rådighet, så vi måtte hoppe på bussen igjen.

Da vi hadde frest fra oss, måtte supermarkedet befares! Da ble det som det pleier å være: hyllemeter opp og hyllemeter ned, men denne gangen var det ikke lov å handle.

Tilbake igjen, bestemte vi oss for middag på yachtklubben. Vi fikk bord til kl 20. For en opplevelse! Det var blankpolerte skipsbord, og kjempestilig innredning. Vi fikk valg mellom 3-7retter. Vi valgte 4. De spurte oss om det var en spesiell grunn til at vi var her, og jeg sa nei, men at vi hadde 37 års
bryllupsdag dagen før. Vi hadde valgt 4 retter, men da jeg telte etterpå, hadde vi egentlig fått 7, for de laget en liten overraskelse til oss på slutten. Det var en stor opplevelse, og vi gikk svært mette derfra.