lørdag 15. september 2018

Darwin - Lombok

Wain, en servicemann som gikk om bord i flere av WORLD ARC – båtene, hadde fullt opp med arbeid før vi dro. Han hadde vært innom oss nesten hver dag vi var der – for å hjelpe oss med VHF og AIS-en vår. Vi var tredje siste båt til å forlate Tipperary Waters Marina, og ble tatt ut i henhold til draftet på båtene, siden vi skulle sluses ut. Tidevannet var det som avgjorde når vi kunne dra.
Utslusingen gikk kjempefint, og vel ute, snirklet vi oss gjennom skipskirkegården igjen, helt til der de andre lå oppankret og ventet på startsignalet. Ankeret ble sluppet, og kapteinen gjorde seg klar med VHF-en for å snakke med naboene våre. Plutselig satt han der med «røret» i hånda…. Ingen kontakt! Han satte i ledningen – helt dødt! Hva skulle vi gjøre? Vi kunne ikke dra uten VHF! Da var det å hive seg på telefonen og få tak i Wain igjen. Oi, oi, oi – han hadde montert feil VHF til oss. Vi skulle ha en med «inne + utedel», og hadde bare fått «innedelen». Vi måtte lette ankeret igjen og gå direkte til Cullen bay marina. Dermed fikk vi ikke være med på starten til LEG 9.

Da vi la til i marinaen, kom Wain på flekken med ny VHF som han monterte prompte (med en gang). Alt ble gjort i løpet av en klokketime, og da vi dro av gårde, kom vi inn sammen med de siste båtene i flåten. Snakk om å være heldige!

Vi fosset av gårde på motor først, for det var helt stille i bukta. Etter som vi kom lengre ut, økte vinden på, og vi kunne begynne å seile.


Senere stilnet vinden av, og vi måtte til med motoren igjen. Slik har vi gått nå i flere døgn. Vi har hatt svært lite vind, men regnet med at vi skulle få mer når vi nærmet oss Lombok (Indonesia). Vi hadde lagt ruta vår nær land, for vi ser alltid etter korteste strekk. I etterkant har vi forstått at det ikke alltid er det lureste. I natt, for eksempel, da jeg hadde gått og lagt meg, våknet jeg ved fire-tida av et forferdelig spetakkel. Bommen fløy veggimellom, og kopper og kar skranglet og støyet, og det var vanskelig å fote seg. Jeg fløy likevel opp av senga og opp i cockpiten for å se hva det var som holdt på å skje. Der så jeg vindmåleren fly i sirkel – med 4 – 6 knops vind, og bølgene kom fra alle kanter. Det var som å være i en vaskemaskin! Da var vi rett oppunder land!

På morgenrollcallen måtte skipperen advare de andre i følget, slik at de kunne holde seg lenger ute. Vi har også støtt på utfordringer med fiskere som er ute om natta. Heldigvis har de lys med seg, for de er nesten umulige å fange opp på radaren, og AIS har de i alle fall ikke.

Vi nærmer oss mållinja, og har to båter i hælene på oss. Klokka nærmer seg midnatt, og det er vaktskifte kl.01.00 Darwin-tid. Det betyr at det er kapteinen som krysser mållinja og tar oss inn til marinaen i Lombok i morgentimene. Vi ble advart mot å gå inn i mørket, så jeg antar vi ikke gjør noe forhastet. Hele denne dagen har vi hatt god vind bakfra, og da koser Aurora Polaris seg storlig. Hun er skapt for denne vindretningen, og det er mange som lurer på hvordan vi klarer å få så god fart. Når vinden bakfra ligger mellom 8-12 knop, har vi en fart på over 6 knop. Det er stas!

test

tirsdag 4. september 2018

Etterhvert kom flåten seg på plass. Vi hadde hatt det travelt med arbeidsfolk om bord, og jeg spurte vedkommende om det alltid var slik med alle båter – at et eller annet måtte repareres? Det bekreftet han. Det var det samme enten båten var gammel eller ny!

Onsdags morgen klokka åtte (vi kom inn mandag kveld), var det busstur til jumping crocodiles. Det var jo jammen godt vi skulle få se alle krokodillene de har snakket om. Kaptinnen trodde de lå tett i tett som tømmerstokker i alle havnene. Det er jo de de har fortalt oss!

Da vi kom til elva, omgitt av mangroveskog, gikk vi uti to «pansrede» båter. De hadde ikke før lagt ut på elva, så kom fotomotivene flytende. De hadde lang erfaring, og visste at nå var det foringstid! Crocodile-dundee hadde ferskt kjøtt i et snøre som han viftet med på ei lang stang. Turistene fikk bildene, og noen forskrekkelige opplevelser!



Vi hadde leid bil sammen med Madrigal, og etter krokodillesafarien dro vi til Kakadu National Park, et tidligere område for aboriginerne i Australia.




Her er kapteinen og advarselen

..og her ser dere hva han gjorde med den

søndag 2. september 2018

Darwin - and it's a long way to Tipperary...

Vi fosser mot Darwin – ved hjelp av motor, strøm og litt vind. Kommer til å være der i ettermiddag. Da starter en prosess med å sjekke inn igjen. Det er ikke nok med en innsjekk i Australia. Har vi gått rundt toppen, forlanger de en ny. De er så redd for «Papua New Guinea-lukta» og alt det farlige som kommer derfra.

...men da vi ankom, slapp vi flere kontroller fordi båten vår har vært på land her i ett år, i tillegg til at vi ikke stoppet noe sted i nord! Vi fylte bare på litt mer drivstoff i Cullen marina, og gikk til Tipperary marina. Der måtte vi snirkle oss gjennom gamle, møkkete fartøyer (les VRAK) som lå oppankret midt i leia. Vi kunne ikke se marinaåpningen, og gikk litt for langt. Måtte snu igjen, og så åpningen, ei sluse vi måtte gjennom for å bli løftet opp til marinaen.

Her inne fikk vi hjelp til å legge til. En del av våre følgesvenner hjalp oss med fortøyningene. Godt å komme i land igjen, men sååå varmt. Vi pøste på med vann og jeg holdt meg inne til sola var gått ned.

Det var ikke snakk om å sove uten air-condition. Hadde til gjengjeld ei veldig god natt!

Dagen derpå var en like varm dag. Den gikk med til oppdateringer på nett og venting på en som skulle fikse AIS og VHF for oss. Vi har fått for svake signaler etter vinterlagringen, så nå lurer vi på om fuglene har forsynt seg av antennen i masta vår. Vi får se hva som kommer ut av dette. Får inderlig håpe de kan fikse det for oss, for det går virkelig ut over sikkerheten.


Toppen av Australia, i nord....



Vi kom oss til passasjen – og gjennom den! Idet vi nærmet oss, observerte vi et område fullt av strømmer. Tunfisken hoppet rundt oss i et antall vi aldri før har sett. Det var nesten helt umulig å se med det blotte øye at her var en passasje gjennom. Vi hadde laget oss lunsj; blodferske, stekte fiskefileter som kapteinen hadde laget av fisk han hadde dradd inn i båten. Det kan ha vært makrellstørje, for de hadde ikke den størrelsen vi er vant med fra tunfisk. Gode var de i alle fall.
Resten får dere se på bilder.
Mange flotte steinheller her

Stripete fjell
Vår lille overnattingsgjest
Åpningen gjennom Gugari rip


Klesvask på havet

Vi motorseilte hele natta og dagen derpå. Om natta hadde vi besøk av et par terner som hvilte seg hos oss. Vi syntes det var så koselig, at vi lot være å gå ut på dekk slik at de kunne få sitte i fred til soloppgang. Temperaturen er nå upåklagelig! Svetten siler i strie strømmer, og vi er overlykkelige over at vannmakeren virker. Nå kan vi bruke alt det vannet vi vil. Vi sysler med alt det som kan gjøres under tak. Kapteinen lager oppheng til tengene sine, og kaptinnen vasker klær og henger til tørk ute. AP ser ut som den rene sigøynerbåten. Innimellom løser vi sudoku eller kryssord, leser og/eller hører musikk – og lager mat, selvfølgelig.

Det største minuset er fravær av nett. Den 25.august ville vi svært gjerne ha gratulert vår kjære sønn med 35 årsdagen. Det går ikke når hverken nett eller satelittelefon fungerer. Vi føler oss ganske ensomme i den leia vi har valgt å gå. Da vi nærmet oss Wessel islands, så vi for første gang etter å ha påbegynt kryssingen av den store bukta i nord, ikke bare ett, men hele to fartøy. Det første var uten AIS, og vi konkluderte ut fra fasongen, at det må ha vært et militært skip. Det neste lasteskipet hadde kollisjonskurs med oss, men vek høflig av for Aurora Polaris.

Australia er et ufattelig stort kontinent/land. Jeg hadde ikke sett for meg at det ville ta ei hel uke å gå fra Lizard island til Darwin. Kapteinen har selvfølgelig visst det hele tiden, og fortalt meg det, men det når ikke helt inn før jeg har erfart det.

26.august ble Aurora Polaris utnevnt av en annen båt til å overta som «netcontroler». På innvendinger om at vi er nordmenn og snakker litt «godagmannøkseskaft», fikk vi beskjed om at vi snakker mer enn godt nok. Kampen om å få være nettkontrolløren ble vunnet av kapteinen. Kaptinnen fikk det meget travelt med andre gjøremål da det nærmet seg «morgenrollcallen». Han greide seg veldig godt! (Uten suffløse 😉) Vi er nå de siste båtene i flåten på vei mot Darwin. Vi må være der innen 29.august, for da begynner programmene.