lørdag 9. februar 2019

Ascension

6.-9.februar 2019
Ascencion er vel først og fremst ei militær øy. Som tidligere nevnt, er her både amerikansk og britisk base, og bærer preg av det.

Her har vi nettopp gått i land! Kapteinene Terje og Matt

Two Boats
 
Utsikt over bukta vi er ankret i - Georgetown

Første dag med bil, onsdag 6.februar, dro vi for å utforske den høyeste toppen. Nederst var det temmelig ørkenaktig, med småbusker her og der. Etter hvert var det vakre blomster i veikanten. De ligner «flittige Lise», og blomstrende trær med middels store, gule blomster. Vi kjørte oppover i hårnålssvinger, og det var temmelig bratt. Noen svinger måtte tas i flere etapper.

Hadde en fin liten spasertur rundt den ene toppen, akkurat passe for alle ombord i Aurora Polaris. Kvelden hadde vi på den amerikanske basen, i Volcano Club. Da feiret vi bursdagen til Matt Hayes, kapteinen på «Influencer». Han er den som ikke helt klarer å vente på oss andre når vi seiler. Han har litt for mye konkurranseblod i årene. Han har noen mesterskap bak seg, Olympiske, tror jeg. Maten var typisk amerikansk! Frityrstekt og med massevis av karbohydrater.

Torsdag formiddag hadde vi guidet tur i landrovere. Turen gikk gjennom den amerikanske basen til et fuglehekkingsområde. Der var det massevis av terner, og vi fotograferte flittig. Kapteinen vår fikk til og med ei terne til å lande på hatten. En av oss foreslo at det kanskje måtte være fordi den liknet et rede.

Tur i nasjonalparken - jungel - subtropisk


Kaptinnen i en åpen tunnel


Er de ikke fine?


Neste stopp var nasjonalparken deres på toppen. Der hadde vi vært dagen i forveien, men denne gangen fikk vi gå inn i et gartnerområde der de dyrket opprinnelige og truede plantearter. Siden vi hadde vært på Monkeys cemetery (og til og med inne på administratorens eiendom), dro vi nå nedover til kysten igjen.

Administratorens bolig oppe i nasjonalparken. Vi fikk komme inn og fotografere!

Naughty yachties ;-)


Her fikk vi kjøre til det området med svære antenner som vi kan se fra der vi ligger oppankret. Igjen må jeg si at landskapet er svært vulkansk. Ubegripelig at det ikke har vært noen utbrudd her på tusen år. Det ser virkelig ikke slik ut! Der, mellom svart lavastein, åpenbarte det seg ei nydelig, gyllen strand. Opp fra stranda var der en merket sti til en gravplass. Der lå det begravd noen som hadde dødd av gulsott. De hadde alle sammen vært ombord i et skip. Jeg prøver meg ikke på noen historie, for jeg husker ikke detaljene, og må skynde meg før internettida går ut.

Stranda med gravsted ved siden av


Her er gravene


Krabbe med blå øyne - under ekvator. Et resultat av evolusjon?



På stranda hadde det vært haiangrep, og det var varsler på store plakater. Likevel både bader og snorkler folk her!
De to siste stoppestedene vi hadde, var english bay, med hvit sand, og et gammelt fort fra krigstida. Etterpå hadde vi lunsj i «Two boats» før vi returnerte til båtene for en liten hvil og middag. Uheldigvis ble det lite hviletid for Martin, for han måtte opp i masta til «Influencer». Som tidligere nevnt, har han litt problemer med å ta det med ro når han seiler, og som resultat blir det litt reparasjon.

Ennå er ikke alt referert! Har tidspress å forholde oss til, men kan kanskje skrive litt mer senere - når vi seiler mot San Fernando i morgen, søndag?





fredag 8. februar 2019

Mot Ascension Island

29. januar – 2.februar 2019

De siste dagene på St.Helena brukte vi til fotturer, utsjekk og innkjøp av ferskvarer til neste seilas. Vi seilte derfra kl.8 om morgenen torsdag 31.januar. «Smoke and Roses» stakk av gårde litt tidligere av frykt for å bli sist i flokken. Da måtte vi demonstrere at det faktisk går an å være sist – ta livet med knusende ro, nyte mat og tilværelse, og ha en behagelig seilas!

Døgnrytmen går som den pleier! Vi har frokost sammen, deretter sover Helen og Martin fram mot lunsjtid. Kapteinen og kaptinnen tar seg av radioforbindelsen med den lille flåten som nå bare består av fem båter. Lunsjen blir forberedt av kaptinnen (og av og til kapteinen), og oppvasken tar mannskapet. Så er det hviletid for kaptein og kaptinne, og radiotid tar mannskapet. Deretter er det ofte dem som lager middag, og når de går og legger seg, tar kaptinnen (og noen ganger kapteinen) oppvasken. Nattevakten fordeler vi litt forskjellig, men hvert lag har sine seks timer vakt når det er mørkt. Av og til har vi noen timer sammen og fordeler sovetid på hverandre, andre ganger har vi vakt sammen hele tiden. Det kommer litt an på formen. Akkurat nå er det en som sliter litt med helsa, og da får han litt ekstra hvile!

Ellers går tida med til å ordne ting som betalinger på nett. Det er jammen ikke like lett lenger, særlig når man har mistet telefonen med bankkodene på, og banken krever 400 kr ekstra pr betaling for å ordne det for kunden. De har jammen gjort det vanskelig for oss! Dersom det er snakk om flere slike regninger, ser det ut til at det nesten er billigere å fly hjem for å betale dem selv!
I tillegg har batteriene i båten takket for seg! De virker rett og slett ikke lenger, og aggregatet går kontinuerlig. Selvfølgelig har vi så sjeldne og gode batterier, at det nesten ikke går an å få tak i erstatning for dem. Det medfører at kaptein og mannskap kontakter alle dem de kan få tak i for å sjekke tilgang og leveringstid både i Sør-Amerika, Karibien, USA og Tyskland. Den korteste leveringstiden vi til nå har fått, er ti uker.

Vi holder likevel humøret oppe, og forbereder oss på neste eventyr på Ascension. Etter at vi har sjekket inn der, på tirsdag (har vi regnet ut), skal vi på tur på stranda for å overvære skilpaddenes egglegging. Den turen er kl.21 om kvelden, så jeg antar vi må ha med lykter. Onsdag skal vi på rundtur på øya, og fra torsdag til lørdag har vi tre leiebiler, slik at vi kan lage våre egne utflukter.
I dag, søndag, kom vi innenfor rekkevidde av en AIS, «Mad Monkey». Det var lenge siden sist, så vi tok straks kontakt med dem. Det viste seg at de holdt på med å skifte seil – til spinnaker, så da regnet vi med at det kom til å bli oss alene igjen. Ved ettermiddagstid var vi fortsatt innen rekkevidde, og da foreslo Martin at vi skulle lage til en quiz. Den var de straks med på! Akkurat da bet fisken, og alle mann ble naturligvis opptatt av det! Det var Martin som halte den om bord. Han fikk avlivet den, og kapteinen fileterte den akkurat passelige tunfisken. Da hadde vi bare ett spørsmål igjen å lage. Josh på «Mad Monkey» var kjempeklar! Han hadde 7 spørsmål ferdige til oss, og siden det var Aurora Polaris som hadde foreslått leken, var det vår tur til å fyre løs. Da «Mad Monkey» hadde fått avlevert sine spørsmål, gav vi hverandre 10 minutter til å besvare. Resultatet ble i første omgang 4,25 til «Aurora Polaris», og 3,5 til «Mad Monkey». Så kom bonusspørsmålet: Hva er den sammenlagte alderen på alle om bord i «Aurora Polaris» og i «Mad Monkey»? Der var «Mad Monkey» spot on! Vi bommet med 7 år (oioioi)! Dermed gikk de av med seieren!

Litt senere på kvelden, etter radiokontakten med de andre, stilnet vinden så pass av at vi satte motoren i gang! Nå er vi så godt i gang at vi ikke har lyst å slå den av, selv om det blåser såpass godt at vi kunne ha seilt. Det betyr liksom ikke så mye lenger når vi ikke er i konkurranse med resten av flåten. Vi har planlagt å komme fram på tirsdags formiddag, så vi får se hva vi gjør med motorseilingen vår!



3.-4.februar 2019

Motoren ble slått av på morgenkvisten. Vi hadde klart å ta igjen to av medseilerne våre, så nå ruslet vi sammen med dem mot målet. «Smoke and roses» ble også med på quiz, så vi hadde en trivelig seilas på mandag. Vi valgte å seile helt til sola gikk ned, men da falt vindstyrken såpass at vi startet motoren igjen. Denne gangen gikk den ikke så lenge. Mesteparten av natta seilte vi uten.

Tirsdag morgen våknet vi til solskinn og utsikt mot Ascension. Kapteinen hadde tatt oppgaven med å løse opp i alle knutene på fiskesnøret som hadde hengt ute hele natta og vast seg sammen i et virvar av knuter. Da han endelig var ferdig, kunne han innta frokosten sin – egg og baconsandwich, og iaktta øya vi nærmet oss. Plutselig nappet det i snøret, og mennene for opp for å se hva som hadde bitt seg fast i agnet. Martin dro opp en flott 6 kg fisk som lignet litt på tunfisk, men som ikke var det likevel. Vi måtte lete litt i fiskeleksikonet, og fant ut at det var en sort fisk som er vanlig utenfor Queensland i Australia. Fisken ble behørig renset og filetert og lagt i kjøleskapet. Heldigvis hadde kaptinnen tint og vasket det dagen i forveien, slik at det kjølte fisken effektivt ned.

På land åpenbarte det seg et militært område av dimensjoner! Vi fotograferte et stort fly som stod på rullebanen, og så langt øyet kunne se, var der antenner og måleinstrumenter i alle størrelser og fasonger. Vi ble henvist plass, og fikk komme i land for innsjekk.

Selv om «Cayuse» og «Influencer» ankom mandag kveld/natt, sjekket vi alle inn samtidig. Vi ble vel mottatt, fikk masse info og gikk etterpå rundt omkring i lille Georgetown. Der bor ikke flere enn rundt 800 mennesker her, men vi er fortsatt usikre på om de da har tatt med alle militære som befinner seg på øya. Der er både britisk og amerikansk base her, og BBC har en relay-stasjon. De sier at rullebanen her er verdens nest største. Hvordan den kan være det, begriper jeg ikke, for den ser ikke så stor ut. De har også hatt/har NASA her på øya. De har gjort undersøkelser ute i «verdensrommet» herfra, og vi har fått vite at selveste Charles Darwin også har vært her – akkurat som på Galapagos.

Vi undersøkte butikker, postkontor og turistbyrå, og fant ut at mattilgangen ikke var så aller verst. Vi fikk til og med kjøpt pink lady-epler! Resten av ettermiddagen tilbrakte vi på «The Saint’s bar». Der laget de i stand et måltid til oss, selv om de vanligvis ikke drev restaurantvirksomhet.
Planlegging lønner seg vanligvis, og også denne gangen. Likevel har vi måttet være fleksible, for det har vist seg gang på gang at ting kan forandre seg!