tirsdag 15. januar 2019

Namibia, 14.-16. januar 2019


Morgenen den 14.januar, seilte vi inn til Walvis Bay. Vi fikk plass mellom store fartøy, og ble fortøyd til Influencer, som igjen var fortøyd til politiet sin båt. Aurora Polaris duftet av nystekte kanelboller, og ble slett ikke avvist av noen som helst.

Norsk plattform


Rakk akkurat å få med Helen før hun dukket ;-)



Der, på babord side av Influencer fikk vi ligge


Etter å ha fylt drivstoff, gikk vi til immigrasjonen for å sjekke inn. Martin ble liggende igjen i båten, for han følte seg ikke i stand til å være med på innsjekk. Det gikk imidlertid ikke, så kaptinnen måtte gå tilbake og hente ham. Alle måtte være tilstede, og ingen hadde lyst å fortelle at de var for syke til å bli sjekket inn.

Vi kunne bare betale med kontanter for drivstoffet, så kapteinen dro av gårde for å ta ut penger. Det tok ikke lite tid, og etter middagstid kom han tilbake. Da var han så trøtt og lei, at vi kastet fortøyningene og holdt på å dra av gårde uten å betale. Det skulle de imidlertid ikke ha noe av, så de stoppet oss med en gang. Kaptinnen måtte unnskylde kapteinen med at han nok begynte å bli litt gammel og glemsk, og da ble det litt humring og latter.

Her ser dere plasse

Omsider kom vi oss bort til oppankringsstedet utenfor yachtklubben. Det var deilig å ligge på anker igjen. Utenfor lekte selene, eller sjøløvene (litt vanskelig for meg å avgjøre hvilken sort det er). Søte er de i alle fall, der de enten ligger på ryggen og slumrer, eller svømmer ivrig rundt båtene.
Kapteinen og kaptinnen tok med seg handleposer og dro inn til land for å handle mer mat og ha litt lunsj på land. De tok taxi til kjøpesenteret, men ble der ikke så svært lenge. Kapteinen slet fortsatt med magesjau, og hadde i grunnen mest lyst til å returnere.

De har veldig god mat på yachtklubben, og hadde dekket langbord med hvite duker på til oss om kvelden. Kaptinnen hadde kingclip (torskefisk), og den porsjonen var kjempediger! Det var slik at vi måtte tenke oss om til neste gang vi skulle spise, slik at vi ikke bestilte så mye mat.

Klokka 8 den 15.januar, dro vi inn til yachtklubben igjen. Denne gangen forlot vi Helen i båten. Nå var det dessverre hennes tur til å ligge med magesjau.

Sid på Influencer, hadde arrangert heldagstur for oss. Vi dro av gårde med minibuss og offroad-biler (SUV-er). Første stopp var noen høye sanddyner i ørkenen. Der ble vi sluppet av og fikk beskjed om å leke og springe og ha det moro. Da var det av med skoene, og full fart oppover bakke – en meter fram og en halv tilbake – til vi nådde toppen. En fantastisk utsikt, og så nedoverbakke… Ennå var det tidlig på dagen, så sanden hadde ikke rukket å bli varm.







Turen videre gikk mot fjellandskap, eller månelandskap. Vi fotograferte både landskap og en liten, giftig skorpion som straks ble omringet av nysgjerrige seilere.



Lunsjen hadde vi mellom fjellene. Sjåførene pakket ut lekkert tilberedte fat med fingermat og diverse drikke til. Der var til og med utedo på picnicstedet!



Etter lunsj dro vi tilbake til sivilisasjonen for å besøke en tysk bydel. Vi hadde godt og vel halvannen time til rådighet der, og kaptinnen burde nok kanskje fulgt med noen andre kaptinner i stedet for å være i lag med to menn! For å si det slik, så ble denne gatevandringen mistenkelig lik gatevandringene i Australia, eller så hadde de bare verktøybutikker i den byen???



Vi avsluttet i alle fall med fine flamingoer langs stranda i Walvis Bay, og deretter utsjekk og avskjedsmiddag i yachtklubben.



Langs Namibia-kysten

12. og 13. januar

Herlige dager, med stille vær og behagelige temperaturer! – Og hvilket
dyreliv! Vi har sett på tusenvis av sjøløver! De ligger enkeltvis og i store
flokker på ryggen i vannflaten, med luffene i været og varmer seg i sola.
Når vi nærmer oss, blir det liv i leiren! Da hopper og dukker de, og
oppfører seg nesten som delfiner.



Landet viser seg å være sanddyner – endeløse sanddyner med skygger av skyene
som henger over. Har forsøkt å gå så nær med båten som vi tør for å få noen
bilder. I timevis har vi gått langs denne golde kyststripen, og får følelsen
av å være i en eventyrverden. Det skal bli virkelig moro å gå i land her!



Dessverre begynner mannskapet vårt nå å føle seg uvel. Martin ble den neste
til å holde sengen, og Helen går og kjenner på «vaskemaskin» i magen. Håper
bare det gir seg til tirsdag, for da skal vi på tur i Namibia. Det er ingen
ønskesituasjon med magesjau når vi skal på busstur! Vi måtte bytte litt på
nattevaktene, slik at Helen tok de fire første timene alene. Deretter kom
kaptinnen på og hadde to timer alene, for så å overlappe litt med kapteinen.
Han har kanelbollebaking på gang, slik at vi kan servere nystekte boller til
våre følgesvenner når vi går til land. I mens holder kaptinnen øye med radar
og kartplotter slik at vi ikke kolliderer med fiskefartøyer. Her i området
er det mye tåke, og rett som det er går vi inn i tette tåkebanker. Vi
frykter også at der kan være tett skodde når vi skal gå inn i Walvis Bay om
morgenen. Det kan hende vi må ankre opp og vente til vi har klar sikt.

Langs Sør-Afrikas vestkyst

9. – 11. januar 2019

I lyset fra nymånen drar vi nordvestover langs kysten av Sør Afrika. Det er
flere grunner til at vi har valgt som vi har gjort, men mest av alt har det
vært viktig for oss å unngå sterk motvind. Langs land har det vært nokså
stille, med pålandsvind utover ettermiddagen. Det har ført til at noen av
oss har kunnet seile en del timer. Nattestid og morgentimer har vi måttet
bruke motor.

Vi forlot Cape Town i strålende sol, og med selene som lå i vannflaten og
vinket til oss med luffene. De hadde sin boplass i samme havn som oss, men
med egen brygge som de måtte holde seg på. Hver dag gikk en vakt for å passe
på at ingen av dem kom og la seg til på våre brygger. Der var mye liv inne i
havnebassenget, og stort sett hver dag kunne vi observere sol-fisk. Det er
store, runde fisker uten hale, men med desto større finner. De svømte rundt
inne mellom båtene, til tross for at de som bestemte, ville ha dem ut
derfra, fordi det ikke var noe godt miljø for dem. Det kunne rett og slett
virke som om de var litt uenige i det!

Startskuddet gikk, og flåten dro av gårde med litt vind til å begynne med.
Etter en times tid, fikk vi beskjed om at en av gjengen måtte returnere på
grunn av VHF-trøbbel. Så økte vinden på, og vi fikk virkelig god fart – helt
til vi fikk paniske skrik over VHF-en. En av de andre i flåten hadde fått
problem med seilet sitt. De hadde ventet for lenge med å reve, og nå var
vinden så sterk at de var på full fart mot noen andre. Litt senere fikk vi
høre at de også måtte returnere. De hadde fått ødelagt både seil og stag.

Den første natta var iskald. Vi måtte på med alle de varme klærne vi hadde.
Kaptein og kaptinne har første nattskift. De seks timene fordeler vi akkurat
som vi vil, og slik det nå har vært, har kapteinen fått sove litt mer.
Kaptinnen har vært på bedringens vei, og er snart helt restituert. Første
dag ble hun sjøsyk. Andre dag var hun kun forkjølet. Tredje dagen fikk hun
litt magesjau, men det gav seg på formiddagen. Nå er det kapteinen sin tur!
Det betyr at kaptinnen har vakt alle sine seks timer – alene.

Det er herlig med crew om bord! De varter oss opp, og vet ikke det beste de
kan gjøre for oss. Vi sitter her som konge og dronning, og av og til må vi
be dem om å sette seg, slik at vi også kan få gjøre noe. Jeg fikk for
eksempel lage lunsj både torsdag og fredag, og forlangte å få vaske opp
etter middag begge dagene.

Etter hvert som dagene har gått, er det blitt mer og mer klart for oss at
til tross for tidligere bestemmelse om ikke å gå inn til Namibia, nettopp
blitt til at vi mest sannsynlig gjør det. Kursen er nå satt for Walvis bay.
Der kan vi gå inn for å fylle nødvendig drivstoff og kjøpe ting vi har glemt
å handle. I tillegg kan vi få sjekket propellen vår. Det er begynt å komme
ulyd enkelte ganger når vi går på motor, så det er best vi får sjekket det
mens vi kan, og helst før vi krysser Sør-Atlanteren.


tirsdag 8. januar 2019

Cape Town 3.-9. januar 2019


Flyturen tilbake til Cape Town var en kald opplevelse. Av og til var det som om noen åpnet ei luke i flyet for å slippe inn mer kald luft. Vi fikk plass nesten i «baksetet», til tross for at vi prøvde å oppgradere billetten til busyness-klasse. Det viste seg at hun ved siden av meg også hadde prøvd seg på samme klasse, men ikke lyktes. Likevel fikk hun svært så mye oppmerksomhet fra flypersonalet, og jeg klarte ikke å dy meg lenger, men måtte spørre henne om hun kjente de ansatte. Joda, det gjorde hun! Purseren på flyet var mannen hennes, og de skulle ha en lang weekend i Cape Town sammen, for senere å returnere for et lengre opphold i mars. Vi utvekslet adresser, og jeg sa at hvis de hadde tid og lyst, kunne de jo komme på besøk til oss i båten.

Det var litt varmere å komme til Sør Afrika igjen. Nå er det midtsommer her, og Terje hadde godt med klær på seg. Han vrengte av seg fleece-vesten, hengte den over ryggsekken og fortsatte å gå mot passkontrollen. Der måtte vi vente ganske lenge, for det er svært møysommelig sjekking av papirer her. Jeg var sikker på at bagasjen vår allerede ventet på oss, og ikke omvendt. Det viste seg å være helt riktig.

Helen og Martin ventet på oss, iført Aurora Polaris uniformer. Det var godt å bli hentet, for klokka nærmet seg midnatt. De hjalp til med bæring av bagasje, og da vi kom til Aurora Polaris, så vi en aldeles skinnende og blankpolert båt. Det var så nydelig ryddet, med rene og oppredde senger, at jeg sukket da vi måtte dra inn alt rotet vi hadde med oss.

Vi hadde en del å snakke om, så vi fikk ikke kommet oss i seng før bortimot klokka 2 om natta. Det medførte at vi sov til godt over ni om morgenen, og da begynte det å bli ganske varmt. Det ble imidlertid ikke kjøligere da kapteinen oppdaget at telefonen var borte! Han har to telefoner, og den som var forsvunnet hadde to sim-kort i seg. Det ble en masse ringing og leting, uten noe resultat. Vi kom fram til at telefonen muligens hadde glidd ut av lommen hans da han vrengte av seg tøyet på flyplassen. Han forsøkte hittegods-avdelingen der, men fikk til svar at «dette er Afrika» og at han ikke måtte regne med å få den igjen. Nå har han ikke lenger norsk sim-kort, og kommer nok heller ikke til å ha det før vi kommer hjem igjen.

På lørdag fikk vi besøk av Jaqueline og Brecht. Det var veldig hyggelig. De hadde en del spørsmål til oss om hvordan det er å seile jorden rundt, noe vi ikke er forundret over. Som purser i KLM reiser han rundt omkring, men det er jo ikke slik som vi reiser.

Søndag morgen pakket kapteinen og kaptinnen litt overnattingsting og dro av gårde mot Mossel Bay og Knysna. Det var en svært lang kjøretur, og vi hadde følelsen av at vi var et sted på østlandet i Norge, med høye fjell i bakgrunnen og gule og grønne bølger av jorder imellom. På veiene var der en del folk som både gikk og haiket. Noen stod med penger i hånda for å vise at de ville betale dersom vi tok dem oppi. Over alt var skiltene på hollandsk, så det viste med all tydelighet hvem det var som har hatt innflytelse her. Vi overnattet på hotell i Knysna. Jeg sa det var omtrent som å være på Voss, bortsett fra at det var ei båthavn rett utenfor vinduet vårt. Før vi dro derfra, måtte vi se innløpet til fjorden vi hadde ligget ved. Det er ikke noen enkel innseiling, må dere tro, men dersom man kjenner forholdene, ser vi at det slett ikke er umulig å gå inn med båt.


Mossel Baaii


Innseilingen til Knysna. Se hvor trang den er!

Brent jord i Montagu-passet
Vi tok en liten omvei gjennom et fjellpass med grusvei. Der var det store områder med avsvidd natur, og oppe på toppen fikk vi øye på en liten tesalong. Der hadde vi lunsj. Vi satt ute i hagen under solskygge. Framfor oss var det blomsterbed med store, velduftende hvite og blå blomster. Plenen var myk, varm og fuktig å gå på. Inne mellom blomstene fikk vi øye på små kolibrier som stod stille i lufta og sugde nektar. Denne gangen lyktes det meg å ta bilde av dem. Jeg måtte krype bortover plenen, og da fløy de. Men oppe i treet følte de seg nok litt tryggere, for der klarte jeg å få et bilde og to.
Tehuset

Kolibrien inni blomstene

Kolibrien i treet

Dekorerte vegger ute på tehuset
Dette passet veldig bra her
Tilbaketuren var delvis sovende, delvis våken for kaptinnen. Hun har pådratt seg et virus, og sliter fortsatt med det.

Dagen før avreise har vært brukt til besøk i skipshandel, utsjekking, innkjøp av mat for en del måneder og avlevering av leiebil. At kaptinnen ikke er i toppform har nok preget gjøremålene en god del, men Helen og Martin hadde forberedt og frosset mange måltider mens vi var hjemme i Norge.






Slik så hagen ut



Innløpet til Knysna-fjorden. Legg merke til hvor lite plass der er i åpningen


søndag 23. desember 2018

Christmas

Merry Christmas to all of you

I wanna go home for Christmas
Let me go home this year....

..tatt fra Maria Menas julesang, uten at vi berører noe annet sentimentalt innhold. Det var kun disse to verselinjene som passet. Cape Town stenger ned det meste i julen, så enten måtte vi dra på safari, eller rett og slett hjem. Da ble valget enkelt for oss!

Medalje til kaptein og kaptinne for at de kom overraskende på firmafest 8.desember

Det var i alle fall noen som ble overrasket da vi ringte på døra om kvelden den 7.desember. Hun som fyller 7 år den 26.desember, Sonja, var nok den som gav mest uttrykk for gleden over å få morfar og mormor hjem på juleferie. De eldre har en annen måte å uttrykke seg på, og det var kjekt å bli mottatt - både hjemme, blant venner og kolleger.

Sonja, snart 7 år

Ingrid, vår eldste datter

Stig André, svigersønn, og Rebekka 12 år


Flyturen fra Cape Town til Amsterdam tok oss 11 timer. Heldigvis hadde vi bare den mellomlandingen, for neste flyvning gikk direkte til Stavanger. Vi hadde planer om å overraske alle, selv om det holdt hardt enkelte ganger.

Søndag kveld kom vi til Skudeneshavn. Tror jeg kan si de var like overrasket der også. Mamma var alene da vi kom, og jeg kan trygt si vi kom uventet! Hun ble bare stående og gape.

Kaptinnens mamma, Gurie


Hun gapte ikke mindre min søster, Karin, da hun kom innom på søndagsvisitt litt senere. Jeg ble igjen i Skudeneshavn i hele 5 dager.

Karin


På Hidra hadde vi juleverksted med våre tre barnebarn som bor på Randaberg. De fikk lage gaver og litt pynt til jul, og morfar bakte kanelsnurrer til dem.

Tankene våre går også ofte til de to som feirer jul i Aurora Polaris i Cape Town, Helen og Martin! Vi vet at de har det travelt med å stelle og pynte på henne, og håper de også tar seg tid til å se seg om i Sør Afrika mens de har anledning. 

Hermed ønsker vi alle en riktig god jul, og så fortsetter kanskje bloggen neste år.....



tirsdag 4. desember 2018

Cape Town og omegn


30. november – 04. desember 2018

Så her ligger vi - godt inne i ei beskyttet havn, med fasjonable leiligheter rundt oss, og alle fasiliteter i nærheten. Vi har gangavstand til det meste, og kan vrake og velge i restauranter og butikker.

..ribbet for tekstiler (sprayhood og bimini)..
Her forleden hadde vi en tur på Table Mountain. Vi tok en Uber (for de som ikke vet det, så er det en taxitjeneste som bestilles og betales over internett – en som vanlige taxisjåfører ikke liker, fordi det blir betydelig konkurranse for dem). Kapteinen hadde nok planlagt litt på forhånd, for idet vi gikk av taxien, fikk vi vite at vi bare hadde å dra oss oppover stien mot table mountain. Han hadde ikke tenkt å gå, bare så vi visste det! Kaptinnen fikk ei vannflaske i hånda, og beskjed om å ta med seg det hun trengte. Det ble altså boblejakke og vann, telefon og solkrem! Resten av mannskapet hadde i alle fall klart å ta med seg litt å spise i tillegg til vann.









Vi gjør historien kort. To og en halv time senere, kom vi tre oss opp til platået. Da hadde kapteinen spist lunsj, fotografert og handlet seg ei lue. Etter nye fotoseanser, kom kaptinnens belønning for klatreturen; en Magnum og en kopp kaffe, og så gondoltur ned igjen.

Søndag dro vi til Robben Island med hurtigbåt. Utrolig nok, kan vi ikke kjøpe billetter her uten først å vise passene våre. I tillegg må vi gjennom sikkerhetskontroll, som på flyplassen. Båten hadde plass til rundt 300 passasjerer, og på øya var det i alle fall 10 busser som stod klar til å ta imot oss. Hver buss har sjåfør og guide, og vi ble kjørt rundt til de forskjellige stedene og fortalt historiene om hvor de spedalske hadde holdt til og hvor de var begravet. Fengselet fikk vi også besøke, og der gikk vi inn. Det var tidligere innsatte som guidet oss rundt, og vi aner bare hvor grusomt det må ha vært å sitte i fangenskap der. Nelson Mandela hadde sittet der i 18 år, og vi fikk fotografere cella hans.



Nå har vi leid bil for å kunne kjøre litt rundt og se oss om. Den er foreløpig bare blitt brukt til nødvendige ærend, så som kjøp av utstyr til båten. I dag tok vi av sprayhood og bimini for å få fikset noen hemper og glidelåser, samt skiftet ut plastikkvinduene som ikke lenger er gjennomsiktige.

Etter det, tok vi oss en busstur sammen med noen av de andre i flåten for å bli guidet rundt i de fine dalene rundt Cape Town. Vi så store, flotte vingårder, og mektige fjell som omkranset dem.

Her får geitekillingene litt å tygge på

Geitebukken kom også ut for å hilse på oss

Fra venstre: Helen og Martin, kapteinen og kaptinnen fra Aurora Polaris, Brita fra Blue Pearl, Rob fra Influencer, Peter og Anissa fra Callisto