søndag 11. november 2018

World ARC - Nesten fremme i Sør Afrika

10. november 2018

I kveld så jeg det! Det syregrønne flashet idet solen gikk ned. Nå har jeg studert utallige solnedganger, og var i ferd med å si at det bare er noe tull. Det er det ikke, for jeg har nå sett det med mine egne øyne!

Dette har vært en utrolig vakker dag! Vi har måttet gå med motor nesten hele dagen, men himmelen har vært blå, og nesten skyfri. Da solnedgangen nærmet seg, dukket det plutselig små skydotter opp rundt omkring horisonten. Solen gikk ned, og etterlot seg alle regnbuens farger, først i et lyst slør. Siden ble fargene klarere, og med mer kontrast. Jeg måtte sitte lenge og beundre fargespillet. Lurte på om jeg skulle fotografere, men tenkte etterpå hvorfor jeg skulle det? Nyt det her og nå! Det er ingen andre som behøver å se det!

Jeg sitter og ser på den vannrette horisonten. Enten jeg ligger, sitter eller står, er den alltid i øyehøyde. Til og med når jeg går opp på en fjelltopp, eller sitter i fly og ser ut av vinduet…. Horisonten er alltid i øyehøyde!

Oppe på himmelen er det en tynn månesigd. Etter hvert som himmelen blir mørkere, dukker stjernene opp. Noen stjernetegn gjenkjenner jeg. Nå kommer månen til å være litt på min nattevakt. Senere antar jeg den forsvinner i horisonten. Alle seileres glede, er å ha vakt ved fullmåne. Da blir det så lyst og fint – dersom det ikke er overskyet, da.

Det er i grunnen ganske greit å være i seilbåt, for da slipper vi som regel å måtte vike for annen trafikk – unntatt når det gjelder fiskefartøy, da. Det sies at mange av de bare setter på autopiloten, og spiller kort eller gjør andre ting, og glemmer å holde utkikk. De store fraktebåtene jeg treffer på, viker tidlig, tydelig og tilstrekkelig. Av og til tar vi kontakt med dem via VHF og spør dem om hvordan været er der de kommer fra. Vi har naturligvis GRIB-filer, men det er alltid interessant å vite litt om hva vi kan ha i vente – av bølgehøyde og vindstyrke, eller strømretning.

11. november 2018

Det var tungt å innse at vi ikke klarte å komme inn til Richards Bay i kveld. Ikke fordi været var dårlig, for det har det ikke vært. Vi har seilt i nydelig solskinn i hele dag, og kapteinen laget god middag og bakte skoleboller og kanelboller. Kaptinnen leste ferdig boka si om 20-årige Durita Holm fra Færøyene som seilte jorda rundt på egen skute. Det var ei tøff dame, det! Hun ligner ikke på meg i det hele tatt. Vi har to helt forskjellige ståsted, og forskjellige oppfatninger av mange ting. Likevel er det mye lettere å lese boka etter å selv ha opplevd mye av det samme. Om jeg hadde lest boka først, ville jeg sannsynligvis ikke forstått på samme måte som jeg gjør nå.

Mens vi seilte, fikk vi en mail fra ARC om å sette ned farten, for vi ville ikke klare å komme inn i bukta ved høyvann likevel dersom vi fortsatte med samme fart. Å komme inn i mørket, vil bli vanskelig på grunn av alle lysene som forvirrer de som ikke har vært der før. Dermed må vi ha nok en nattevakt og seile inn ved daggry – på høyvann. Når det er sagt, har vi vært veldig heldige med denne seilasen. Vi har ikke hatt noe uvær i det hele tatt, bare den ene squallen, og da hadde heldigvis ikke kapteinen lagt seg ennå.

Nå skal vi altså rusle forsiktig nedover Afrikas sørøstkyst mot åpningen i Richards Bay i natt. I morgen tidlig legger vi til i marinaen der inne, og da begynner rengjøringen av båten igjen. Så blir det vel en god middag på land, tenker jeg!

lørdag 10. november 2018

World ARC - Overfart Reunion til Richards Bay

4. november 2018

Har ikke begynt å lese noen bok ennå, så i mangel av gjøremål blir det blogg! Vi har nå den andre dagen mot Sør Afrika.

Det er en ensom foreteelse å forsere det indiske hav i en mann-og-konebåt. Når den ene er våken, sover den andre, unntatt når det er måltider. Nå har vi hatt vinden på nesen i nesten hele dag. Noen har vi akterutseilt, mens andre tar innpå. Målet vårt er å holde 7 knop eller over, samme hva det koster. En vi dro forbi tidligere i dag, setter nå etter oss med minst en knops hastighet mer enn det vi har, så han tar oss igjen innen en time. Håper bare vi ikke går på hverandre i løpet av natta, slik vi nesten gjorde med samme båt før Reunion.

Denne vindretningen og bølgene gjør oss sjøsyke. Kapteinen har allerede kastet opp i dag, mens kaptinnen bare var litt kvalm fra morgenen av. Får sørge for at vi har mat i magen, ellers blir det bare bråk! Håper vinden snur, slik at vi får den og bølgene mer bakfra. Ellers er det svært vanskelig å forutsi noe som helst i disse farvannene. Været kan skifte veldig fort, og vi kan få strømmer og bølger fra flere forskjellige retninger.

Den andre natten vi seilte, gikk vi inn i et forrykende tordenvær. Jeg startet som vanlig om kvelden, og ble vitne til det lyssshowet! Det lynte, tordnet og regnet rundt oss på alle kanter, men ingen av båtene i flåten fikk noe ødelagt.

6. og 7. november 2018
Den tredje natta var roligere, og den påfølgende dagen var fantastisk! Vi hadde fra 20-30 knops vind bakfra, og etter hvert kom bølgene også samme vei. Vi revet seilet før min vakt, og dermed gikk vi saktere. Vinden holdt samme styrke, men utover natta løyet den. Utpå morgenen måtte vi motorseile igjen, for vi fikk motstrøm. Er kommet klar av Madagaskar, og har det siste havstrekket mot Richards Bay. Vindretningen er i øyeblikket fra nordvest, men ventes å endre seg ganske mye i løpet av dagen. Vi er kommet halvvegs til målet!

I løpet av dagen snudde vinden, og vi fikk den på nesen. I tillegg hadde vi motstrøm, så motorkraft var helt avgjørende for framdrift. Med omdreininger på 1700 rpm, klarte vi å holde en fart på 2-3 knop SOG. Noen ganger så jeg bare 1,1 knop, så det var ikke oppløftende! Vi hadde brukt opp den ene tanken med drivstoff, og hadde nå den største tanken i bruk. Da vi begynte på strekningen med motstrøm, hadde vi allerede tømt ¼ av den. Nå håper vi på vindskifte, slik at vi kan begynne å seile. Værmeldingen sier vi skal få det utover natten.

08. november 2018
Kapteinen overtok som vanlig kl.1.00, og kaptinnen beklaget framdriften, og mente at han burde klare å få litt mer fart på skuta. Han var ikke sen om å endre seilføringen, gå litt ut av sporet vårt, og så seilte vi som bare det! Kaptinnen måtte ligge på tvers i senga (nesten opp i bokhylla). Klarte likevel å få noen timers søvn, og våknet i det det grydde av dag, det vil si mellom fem og seks. Da var tilværelsen temmelig skrå! Hun satte seg på sengekanten, og plutselig ble hun kastet over ende i senga. Det fikk tankene over på hvor viktig det er å være beredt og bevege seg forsiktig. Heldigvis var det madrassen som tok imot denne gangen. Frokosten ble veldig enkel; muslibarer og vann, for ingen hadde lyst å åpne kjøleskapdøra og få innholdet i fanget. Utover formiddagen og dagen, stilnet vinden, og vi fikk rolig vær og motstrøm igjen. Slik har vi ruslet gjennom denne dagen, og regnet ut at med denne farten kommer vi til Richards Bay på mandag!

I kveldingen går vi nå inn i en mørk squall. Forventer kraftig regn, og en vindøkning fra 5 til 20-25 knop. Har allerede tatt rev i seilene, så vi er godt forberedt. Vi seiler i nærheten av Blue Pearl, og har fått en del informasjon fra dem.

…og hvilken underdrivelse det var å gå inn i den squallen! Vinden ulte fra alle kanter! Tok tak i det vi hadde av seil, og filleristet det. Kapteinen hadde sin fulle hyre med å kontrollere bommen, samt ytterligere å redusere seilene, mens kaptinnen løste preventeren og gav mer gass på motoren. Regnet pisket ned og la bølgene flate, mens båten krenget under kraften fra vinden. Vi leste 33-34 knop på det meste, og minnene fra de mange squallene i Kroatia og Karibien dukket opp igjen. Etter hvert kom vi oss ut av den, og på den andre siden fikk vi vind! Først rundt 30 knop, men etter hvert stabiliserte den seg på ned mot 20-tallet. Da var det tid for klesskifte! Alt det våte måtte av, og regntøyet på. Vi ble enige om a vaktene kunne bli noe redusert i lengde på grunn av uværet, men nå ser det ut til at de kan gå som før. Vindstyrken er kraftig redusert, og vi rusler videre i motstrøm – som før, og med motoren i gang!

9. november 2018
Endelig har vi fått medstrøm! Har seilt hele dagen med god fart, og nesen mot Richards Bay. Våre beregninger er å være inne mandag morgen, men det kan godt være vi kommer inn både før eller etter, alt avhengig av strøm, vær og vind. I morgen skal vi visstnok få det ganske vindstille, så det gjenstår å se. Dere får følge med på trackingen

fredag 2. november 2018

Reunion, 26.okt.- 03.nov.


Aurora Polaris forlot Mauritius 25.oktober. Vi hadde lite vind til å begynne med, så vi måtte bruke motor for å komme skikkelig i gang. Men da kom vinden! Og den kom fra sørøst! Da fløy vi av gårde, og vi lå slik på skrå at jeg ikke klarte å lage mat i det hele tatt. Vi ble enige om å klare oss med enkel mat, eller «fastfood». Siden det var torsdag (nesten helg) ble det chips og nøtter og yoghurt og musli.  Varme drikker var farlig å lage til, så det gikk i vann og brus.

Vaktene ble arrangert slik at vi skulle ta 2,5 timer hver om kvelden, og 3 timer hver om natta, siden det bare var ei natt vi skulle seile. Vi seilte lenge i teten, men etter hvert var det noen som tok oss igjen. «Influencer», en australsk båt tok forbi oss på kloss hold og tok noen fine bilder av oss. 

Kapteinen om bord i den, har seilt i konkurranse mot vår norske konge, og har til og med snakket med ham. De lå bak oss omtrent halve strekningen. Av en eller annen grunn, mistet vi «tracket» vårt, og seilte plutselig på «auto-kurs». Etter at de hadde krysset foran oss, oppdaget vi at vi hadde feil kurs og måtte rette den opp. Vi klarte å ta dem igjen og lå ved siden av dem ganske lenge, men så klarte de å dra fra oss, fordi vi revet seilene da vinden ble kraftigere. Det gjorde ikke de, og dermed forsvant de. Da vi nærmet oss Reunion, løyet vinden igjen, og vi måtte til med motor. Vi er altfor tunge til å få fart når det er lite vind.

Vi kom inn som båt nr.2 av «monohullene». Det var bare en katamaran foran oss. Influencer stakk av med førsteprisen, og det var jo vel fortjent!

Nå ligger vi ved en høy betongkai, og det er vel en halv times gange til byen herfra. Det betyr at vi leier bil mens vi er her.

Første dagen dro vi rett nordover og tok for oss stedene vi var blitt anbefalt. Det er ei vakker øy, med aktiv vulkan, og høye fjell. Vi får assosiasjoner både til Alpene, Asorene og Norge. Det går motorvei rundt hele øya, og oppe i skråningene ligger det landsbyer. Vi fant til og med landsbyer nede i dalene inne på øya, og eneste adkomst dit var å gå de mange stiene som finnes der. Vi regner med at de har en del helikoptertransport, for der var ganske mange som fløy over oss. Det så vi kanskje mest den dagen vi hadde ARC-tur opp til vulkanen. Nede ved kysten er der 28-30 grader, og oppe i fjellene kan de ha ned mot 15 grader om natta.


Etter at vi hadde beundret utsikten, fikk vi gå en tur oppe på vulkanen. Det var vi ikke helt forberedt på, og mange av oss hadde sandaler eller «flip-flops», og det er ingen spøk å få de kvasse vulkanske steinene i skoene. Det ble i alle fall noen fine bilder av vegetasjonen der oppe – og karavanen av seilere som gikk tur.


De fleste dagene vi har vært her, har vi kjørt rundt. Vi har besøkt vaniljefarm og kaffeplantasje, og selv om vi har gjort det før, skader det ikke med en gang til. Noen av seilerne har vært på dykking, bading og snorkling. Det siste må de være forsiktige med her, for denne øya er det stedet i verden der det er flest haiangrep. Der er noen strender det går an å bade - innenfor korallrevene med hainett! Det skal visstnok være trygt. For vår del har vi holdt badedraktene tørre.

Nå skriver vi onsdag 31.oktober, og vi har måttet fylle drivstoff på båten med kanner. Vi ligger nokså tett i havna, og Blue Pearl er raftet opp mot oss. De valgte å fylle drivstoff på denne måten, og dermed måtte også vi gjøre det. I tillegg gikk nærmeste stasjon tom for drivstoff, og da de hadde fått påfyll, stengte de. I morgen er det offentlig fridag (helligdag), så da stenger alt. Dermed må kapteinen ta kanner i bilen og kjøre til nærmeste stasjon for å få nok til seilasen mot Sør-Afrika.

Den offisielle starten herfra er på lørdag. Da har vi foran oss en seilas på omtrent en og en halv uke til Richards Bay i Sør Afrika. Antakelig er det noen som drar før den tid, og når Aurora Polaris drar, får vi se. Nå begynner seilasene å handle mer om vær, vind og riktig tid, og ikke fullt så mye om konkurranse. Sikkerheten sitter i høysetet..

Enda en dag hadde vi på veien! Denne gangen var vi nok litt uenige. Kapteinen ville til fjells igjen, mens kaptinnen ville kjøre kystveien – den strekningen vi ikke hadde fått med oss. Kapteinen vant! Er det noen som er overrasket?

Vi kjørte oppover i hårnålssvinger. Det var en høyde med opp mot 3000 moh som fristet. Det skulle være mulighet for å gå til noen utsiktspunkter, og vi hadde begge pakket fjellskoene våre. Terrenget var vilt og vakkert, og rundt en sving ramlet vi rett over en sjarmerende restaurant. Da ble det lunsjtid med en gang! Maten var i og for seg helt ordinær; grillet kylling med salat og pommes frites – og oppskåret frukt til dessert. – Men det var noe med den atmosfæren….. Folkene som drev den, og sviskene de valgte som bakgrunnsmusikk – panfløyte med alle de kjente, kjære, gamle melodiene – Love story – og så videre. Vi kom i snakk med han som grillet kyllingene, og han fikk høre hele historien vår. Dermed vanket det noen ekstra kyllingvinger til jordomseilerne.



Bilen svingte seg videre oppover, og vi kom til en fjellandsby. Der delte veien seg, og vi måtte velge. Vi valgte begge veiene. Det medførte at vi måtte nedover igjen, helt til vi kom til landsbyen ved enden av den ene. Der måtte vi innse at vi ikke var noe høyere oppe enn vi hadde vært tidligere. Vi gikk innom et lokalt gardsutsalg for å få med oss litt av det som ble produsert på stedet.

På veien nedover fra fjellet, ble vi var noen rare lyder fra bilen. Jeg mente at vi hadde punktert, og ganske riktig – idet vi stoppet og gikk ut av bilen, ble vi klar over at vi bare måtte åpne bagasjerommet og sjekke om vi hadde reservedekk. Da var det først ut med alle drivstoffkannene vi kjørte rundt med. Vi hadde ikke våget å sette dem ved siden av eierens båt før vi kjørte avgårde, siden sånne kanner er ganske attraktive når ingen passer på dem, derfor fikk de være med på tur! På bildet ser dere hvem som måtte skifte dekk…


Etter skipper’s briefing og utsjekk i dag, hadde vi middag i restauranten på kaien. Lørdag morgen setter vi kurs mot Richard’s Bay i Sør-Afrika. Vi drar på forskjellig tid, og vi må visstnok gå med motor noen dager før vi treffer på vinden. Så gjenstår det å se hvor tøff den blir…..  

lørdag 20. oktober 2018

Safari på Mauritius


Etter mye gnikking og gnukking på Aurora Polaris, var det godt å endelig komme seg ut av hovedstaden. Kaptinnen hadde pakket bagen (overnattingsbag), og ut av byen bar det. Vi kjørte målrettet mot dyrehagen, og etter at vi kom dit, fant vi ut at vi nok ikke hadde tenkt helt gjennom hva som skulle være med. Vi hadde med oss to utladete kamera, og telefoner som vi ladet i bilen. Skuffelsen var derfor enorm da vi oppdaget at vi ikke kunne fotografere alle de nydelige fuglene vi så der. Vi måtte rett og slett bruke telefonene våre!





Vi fikk noen fuglebilder på veien mot det viktigste; løvene! Kaptinnen var helt bestemt på at hun skulle inn til dem. Kanskje hadde hun også et lite håp om at kapteinen ville bli med inn – som en moralsk støtte. Det hadde han imidlertid ikke tenkt seg! Han tilbød så vidt å holde solbrillene og kameraet for henne, og der stod hun – bak lås og slå – med et underskriftsark hvor hun måtte erklære at hun gjorde dette på eget ansvar. I tillegg ble det gjort opprop på alle navnene til de som skulle inn til løvene, samt en opptelling, slik at de visste hvor mange ofre de hadde. Vi ble tildelt hver vår gjeterstav, og fikk beskjed om å holde oss i nærheten av en av vaktene som var med oss. Beskjeden var at vi for all del ikke måtte snu ryggen til løvene!




Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg gjorde i alle fall det jeg fikk beskjed om. I samlet flokk gikk vi mot løvene, og stoppet der vaktene ville vi skulle stoppe. Jeg kikket etter om de hadde våpen med seg, men de hadde ikke annet enn gjeterstaver de heller. Så her stod en flokk mennesker – en ti-tolv stykker – bevæpnet med gjeterstav inne i løveinnhegningen med 4-5 løver. (Jeg hadde spurt på forhånd om løvene hadde fått mat!) Så ble vi vinket fram mot ei løve som lå fredelig under et tre, damene først! En for en satte vi oss inntil løven, og så skulle vi klappe den! Ikke fint og forsiktig! Vi skulle klapse hardt på den, og gjerne klype litt. Jeg fikk til og med beskjed om å se ut som om jeg var på «honeymoon»!

Heldigvis var det ei dame i flokken som var så elskverdig å ta bilder av meg og løva med min mobiltelefon. Telefon eller kamera var eneste tillatte utstyr utenom gjeterstaven. Jeg må jo si det var litt av et adrenalinkick! Av og til måtte han som administrerte fotograferingen og rekkefølgen av oss, korrigere litt på løva, ettersom den rørte litt vel mye på seg. Ei av damene glemte seg ut og gikk tilbake med ryggen til løva. Da skal jeg si den reagerte! Mannen måtte ut med stokken og tappe på snuten til løva for å roe den ned. Skal innrømme det var betryggende å komme seg helskinnet ut igjen, uten å måtte telle fingrer, armer og bein! Selv om dette er trent på og nøye gjennomgått og overvåket, vet alle at det er rovdyr. Likevel – jeg synes det er stas å ha gjort det!

Neste sted var en flott foss, og 7-farget jord. De hadde rett og slett avkledt et område jordhauger som viste sju forskjellige farger. Sikkert litt av et arbeid å holde det rent for gras og andre vekster i disse flotte vekstforholdene.




Hadde fått i oppdrag å kjøpe et håndkle for ei dame i flåten vår, så da måtte vi innom en romprodusent. Der var vi bare til oppdraget var utført, og så kjørte vi til et nytt vannfall. Der var veien så humpete på slutten, og så regnet det slik at vi for alvor begynte å lure på om vi ville klare å kjøre tilbake igjen. Idet vi humpet oss ned den siste bakken, ble vi vinket på plass av en av de lokale folkene. De hadde rigget seg til i en liten buss, og laget et bord der de delte opp frukt og åpnet kokosnøtter. Jeg fikk plassert en diger nøtt opp i hendene, og så trakk de meg med. Jeg lurte jo på hvor vannfallene var, for der var ikke noe brøl av vannmasser, bare en liten bekk å komme seg over. Møysommelig klarte jeg å få med meg klikk-klakkene og kokosnøtta, med en lokal, hjelpende hånd. Og der nede i bekken stod fire personer til, like hjelpeløse som meg! Vi måtte le litt sammen! De var på hver sine to båter i samme flåte som oss, "Mischief" og "Smoke and Roses". Etter å ha blitt geleidet inn i buskaset på en sti, kom vi nedenfor den lille bekken vi hadde vasset over. Da forstod vi hvor flott den egentlig var! Det var slike 6-8-kantede steinsøyler i forskjellige høyder, som vannet laget et flott mønster over. Da vi var trygt plassert, og hadde fått fotografert oss med fossen i bakgrunnen, var det den lokale mannen sin tur! Han skulle hoppe uti fra der vi nettopp hadde vadet over! Vi filmet og fotograferte, og etterpå ville de ha betaling. Først sa de at vi kunne betale hva vi ville, men så begynte han å snakke om at han ville ha et beløp tilsvarende 500 kr for hoppingen, frukta og kokosnøttene. Da måtte det forhandlinger til! De fikk selvsagt litt betalt, men 500 kr syntes vi var litt vel drøyt.







Arbeidsdagen deres var over, og «folkevognbussen» kom seg av gårde. Vi måtte se til å karre oss opp, vi også, og med et nødskrik og litt svilukt kom vi oss til slutt opp steinura, som nå var ganske sleip etter regnet. – Og det var den lørdagen!

fredag 19. oktober 2018

Mauritius

Der er paraplyer flere steder i denne verden....også i Port Louis, Mauritius


Endelig fremme! Tidlig på morgenen den 15.oktober kom vi til Mauritius som første båt den dagen. Senere fulgte de andre på, og i dag 16.oktober er det noen få fra flåten som enda ikke er kommet. Vi har fått oss sim-kort, noen lokale penger, en hårklipp og noen restaurantbesøk. Gutta har leid bil og er nå på chandlery for å kjøpe litt mer ballast.

Førsteinntrykket av stedet, er indisk. Damene er flott antrukket i stilige kjoler og høye hæler, mens vi seilere utpeker oss med casual wear. Port Louis er en by med rundt 175.000 innbyggere. Den var tidligere fransk, så ble den engelsk, og nå er den uavhengig. De har engelsk som første språk på skolen, men snakker fransk og creolsk til daglig.

Det var deilig å komme til sivilisasjonen igjen, selv om Cocos-øyene var en opplevelse i seg selv. Nå kan vi bare gå i land og rett i kjøpesentrene og restaurantene. Likevel sitter jeg i båten. Det er mange ting som må gjøres om bord, som rengjøring og klesvask. Vi har til nå bare fått vasket halve båten, for der er så mange hensyn å ta. Da vi klappet til kai og hadde fått all informasjonen vi trengte, gikk vi på hotellet på kaien og spiste en bedre frokost. Etterpå kom serviceteknikeren som skulle sjekke inverteren for batteriene våre. Vi bestemte oss for å skifte ut den gamle, og fikk ham til å installere en større med bedre kapasitet for de store batteriene vi har om bord. Den gamle gikk seg bare varm og viste rødt lys som betyr at generatoren ikke ladet i det hele tatt.

Vi skal også ha folk om bord for å overhale motoren, og så må vi dobbeltsjekke autopiloten, for er der noe som ikke må svikte nå, så er det den! Vi har noen tøffe havstrekk igjen, så vi vil helst at alt skal virke.

Mens jeg satt her og skrev, kom et norsk ektepar forbi og så at der lå en båt med Stavanger skrevet på hekken. Da kunne de jo ikke gå forbi, heldigvis. Jeg fikk meg en hyggelig passiar med dem. De var fra Haugesund, så stammespråket passet perfekt. De var her for å feire 160 år, og var erfarne seilere som hadde vært i seilerklubben i Haugesund hele livet. De syntes det var tøft gjort av oss å ta på en så lang tur alene, og jeg kunne jo ikke annet enn å si meg ganske enig i det. (Lurer på hvordan det føles å være tøff?!)


søndag 14. oktober 2018

World ARC - Oppdatering på seilasen til Mauritsius

12. oktober

Vi har vært inne i et område med 35 knops vind en stund. Noen i flåten rapporterte at de hadde kast opp i 55 knop. 40 knops vind er grensen opp mot storms styrke. Vi venter på at vinden skal legge seg og dreie i mer østlig retning. Det er en stor fordel for oss, som seiler veldig godt med fokken og genoaen ute samtidig.

Ved ni-tiden i dag, lyktes de endelig å føre over pasienten fra seilbåten til losbåten, og nå er de på vei med henne med legeteam om bord. Det har vært litt dramatisk, men veldig godt å se og oppleve den store omsorgen og velvilligheten til å hjelpe hverandre når noe står på.

Vi seiler fortsatt i kompaniskap med den andre seilbåten vi har nevnt tidligere. Nå har vi oppe litt mer seil. Da det stod på som «verst», hadde vi over 11 knops hastighet med bare et par små kluter oppe i masta.

14.oktober

Nå har vi altfor lite vind til å seile på. Motoren går på marsjhastighet, og vi har produsert to fulle vanntanker, dusjet, vasket tøy og avrimet kjøleskapet. Regnestykket går ut på at holder vi en fart mellom 6 og 7 knop, kommer vi inn til Mauritius tidlig mandag morgen. Det betyr at serviceteknikere kan komme om bord nesten med en gang vi legger til. Vi gleder oss storlig over snart å kunne gå i land – og til sivilisasjonen! Attpå får vi nesten en hel uke her! Da gjør det ingen ting om vi går glipp av noen fartspriser.

torsdag 11. oktober 2018

World ARC - Vi nærmer oss, siste del av seilasen til Mauritsius

Etter å ha seilt over halvvegs, kom vi til det området hvor vi kom til å ha en del vind. Pål, sønnen vår, informerte om at dersom vi fortsatte med samme kurs og fart, ville vi ankomme dette området innen tre dager. Nå er vi altså her, og vi har vind fra 25-30 knop og ganske høye bølger. Jeg har ikke før tørket opp sjøvannet hvor jeg sitter i cockpiten, før jeg får meg en ny dusj. Vinden ventes å øke på, og vil være på det sterkeste i ettermiddag. Etter det skal den dreie mot øst, og vi vil få den bakfra. Vi har gitt opp å ligge i teten denne gangen. Det er forskjellige grunner til det. Vi har bevist at vi kan seile fort, og nå dreier det seg mer om komfort og gjensidig støtte fra våre medseilere. Slik situasjonen er nå, har vi avtalt med naboen vår, Mischief, om å dreie litt nordover, slik at vi slipper sideslingringen. Når så vinden dreier, vil vi også dreie med den slik at vi får rettet opp kursen igjen.

I tillegg har det vært en del dramatikk i flåten vår. Ei dame som seiler i en båt noe lenger framme, falt og slo seg i hodet. Situasjonen hennes var ganske alvorlig i går, og det var mye diskusjon på SSB-en om hva som burde gjøres. Også denne gangen seiler vi sammen med en del leger, og alle var heldigvis enige. De har forsøkt å få ut redningshelikopter, uten hell. Deretter forsøkte de å få tak i et frakteskip som kunne ta henne om bord. Nå er en losbåt på veg ut til dem, men det vil ta dem 30 timer å komme fram. Hun er heldigvis ved bevissthet etter at hun har sovet, men de regner ennå situasjonen som kritisk.

Dette har ført til et forbud mot strikkesokker om bord i Aurora Polaris. Jeg har lov å bruke dem mens jeg sitter oppe i cockpiten, men hvis jeg skal nedenunder, må sokkene av. Det er ikke fullt så varmt lenger, så på nattetid har vi både langbukser, sokker og tykke jakker når vi sitter vakt. Vi forstår etter hvert at det er menneskene som er den største begrensningen. Båtene våre tåler ganske mye, viser det seg.

Til tross for vind og bølger, sover vi godt når vi ikke har vakt. Ingen av oss er trøtte på dagtid, men vi tar vekselvis en lur utpå ettermiddagen før nattevakten tar til. Kapteinen sover bare unntaksvis i senga si. Han sier han liker å sove ute i cockpiten, eller eventuelt i sofaen. Men av og til lar han seg presse til å sove i senga, og da ser jeg at han sover veldig godt! Det er jo noe med det å være kaptein og ha mesteparten av ansvaret. Den første trettheten hans som jeg skrev om, forsvant ganske fort, og nå er han sprek og oppegående igjen.

Noe tidligere, for en to-tre netter siden, måtte han ut på dekket alene og tre om fokken og hovedseilet. Det kom et kraftig smell fra masta en halv til en time etter at jeg hadde gått av vakt. Det viste seg at den kraftige metallblokka som holder hovedseiltauet hadde vridd seg under belastningen og røk rett av. Jeg er så glad det ikke skjedde på min vakt! Jeg hadde fått panikk, tror jeg. Nå er hovedseiltauet tredd på ei blokk som har riktigere retning enn den forrige, så det ser mye tryggere ut. Han skulle jo bare ha vekket meg, slik at han hadde hatt backup om noe skjedde med ham der ute. – Men det gikk godt, heldigvis!