torsdag 21. mars 2019

Mot Grenada


16.mars fortsatte turen mot Grenada i Karibien. Vi hadde urolig vær til å begynne med, og hver gang det var seilskift måtte motoren startes, for batteriene klarer ikke lenger levere strøm til vinsjene og furlerne. Generatoren har vært i gang siden Namibia, men nå klarer ikke den heller å levere nok til forbruket vårt.


Dag to var en fantastisk seildag! Vi hadde jevn vind på tvers, og medstrøm. Gjennomsnittsfarten vår var på 8,2 knop, og vi var meget optimistiske.

Dag tre bød på litt mer turbulens. Da var det av og på med motoren igjen. I skrivende stund slo plutselig strømmen seg helt av, og alt måtte restartes. Vi vet ikke annet enn at batteriene sannsynligvis har sunget siste vers, og at vi heldigvis har en hel tank og to halve igjen med drivstoff – og at vi har tre dager igjen til målet. Nå ser det ut til at vi ikke lenger har noe valg, vi MÅ motorseile for å ha nok strøm til autopiloten vi kommer til Grenada.

Det merkes at vi nærmer oss Karibien. Husker mer og mer den urolige sjøen og alle squallene. Det er mer sytesomt å gå ned for å lage mat eller vaske opp, for vi dyttes i alle retninger. Kanskje det er som å seile i katamaran? Ikke vet jeg, men jeg gleder meg ikke til kjøkkentjenesten.

Dette er siste «konkurranselegg» på world ARC. Vi er ute av konkurransen for lengst, til det har vi brukt alt for mye motor. Når vi til slutt kommer til St. Lucia i april, har vi offisielt seilt jorden rundt. Da har Aurora Polaris seilt både nord og sør-Atlanteren, og når vi kommer til Europa igjen, har vi krysset Atlanteren tre ganger!

Devil’s Island,(French Guiana)15.mars 2019



..består av en øygruppe med tre små, palmebekledte øyer. Selve Devil’s island fikk vi ikke besøke. Den var ikke utstyrt slik at båter kunne legge til. Vi så et lite hus der ute. Det var visst der Dreyfus bodde/var fengslet. Må lese meg litt opp på dette.
Den lille øygruppa på tre øyer
Dreyfus' utilgjengelige øy i bakgrunnen, badeplass i forgrunnen

Vi kastet anker utenfor Royale Islet om morgenen 15.mars. Der var det brygger og bygninger, for det meste militært. På toppen var der restaurant og bar, og et lite utsalg av souvenirer. Det var deilig å kunne gå i land etter ei uke på sjøen. Øya hadde sti rundt, og det var ikke lange veien å gå. Vi så haleløse, store rottelignende dyr, små aper og påfugler, og langs kaien pilte noen irrgrønne gekkoer inn i steinene idet vi kom gående. Vi hadde bestilt middag på restauranten om kvelden, og planla å se oss om på den tredje øya. Der måtte vi fortøye lettbåten etter å ha avlevert passasjerene på kaien. Deretter måtte den som hadde fortøyd svømme i land. På land var det skilter om svømming forbudt, så det var litt selvmotsigende. De sa også at der var en del hai mellom øyene, men det så ikke ut som om noen brydde seg om det.
Rotta tok for seg av kapteinens peanøtter

Kvakk kvakk


Fra turen vår rundt Islet Royale, oppankringsplassen i bakgrunnen

Denne øya hadde også et fengsel. Det vil si at alle tre øyene var fengselsøyer. Denne, derimot, må ha vært ei forferdelig øy å være på. Selve landskapet var paradisisk og vakkert, og sto i sterk kontrast til hva som engang har foregått av djevelskap her. Her var det ei bittelita strand, og på oppsiden en kirkegård, med store og små graver, noen med støtter på. De fleste uten navn. Stien gikk rundt denne øya også, og ved trappeoppgangen til fengselet hadde de laget til en badeplass. Kaptinnen hadde seg en liten svømmetur før fengselsbesøket.
Den lille, grønne gekkoen

Gravene ved stranda
Badeplassen før fengselsbesøket
Jungelen er i ferd med å ta over, men det er ennå synlig hva dette har vært.

En av de mange fengselscellene

Det var en deilig stopp på turen mot Grenada. Allerede neste morgen dro vi av gårde igjen. Da hadde vi vært der 24 timer.

Seilasen mot Devil’s island

Ingenting er helt ukomplisert, selv om det kan se slik ut!
7. mars, ved 17-tida, frigjorde vi oss fra fortøyningen og dro av gårde utover elva og mot kysten av Brasil igjen. Denne gangen gikk kursen først litt nord/nordøst, for så å runde nordvestover. Allerede på første nattevakt, gikk alarmen. Kapteinen hadde limt autopiloten med metallim. Det var den autopiloten vi hadde kjøpt ny og installert i Cape Town. Han skulle fikse en liten «slark» som gjorde at autopiloten slo seg av. Denne gangen var der ingen panikk! Vi visste vi hadde backup, og ventet til mannskapet skulle ta over etter midnatt. Helen tok over styringen etter kaptinnen, og Martin gikk i gang med autopiloten. Vi begynner å bli rutinerte på både det ene og det andre!

Batteriene våre begynner nå å gå ned for telling. Vi har ikke lenger nok strøm til å holde liv i alt utstyret om bord. En av motorene må alltid være i gang. Vi valgte hovedmotoren denne gangen, og lot den gå i 17 timer. Deretter overtok generatoren, for vi fikk ganske godt med vind til å seile. Vaktene er krevende, for vi har stor bygeaktivitet, og vindretningen kan snu på ganske kort tid. Vi bruker vinsjene manuelt, for av og til slår de ut annet elektronisk utstyr, og så må vi gjenstarte alt utstyret i tillegg til å håndstyre. Det vil vi unngå, derfor er vi heller litt «føre var». Nå håper vi at de nye batteriene våre ankommer Grenada den 20.mars, slik som lovet.

Denne dagen leser vi 13.mars. 11.mars, mellom 18 og 19, krysset vi ekvator igjen. Nå er vi på den nordlige delen av jorden. Vi laget ikke mye styr utav det. Det ble tatt noen bilder av skjermen, og ropt et lite hurrarop. Vi har fått bekreftet at batteriene er om bord i fraktebåten, og er ventet til Grenada 20.mars. Bygeaktiviteten er betydelig, og vi har hatt mye regn i dag. Faktisk har vi ikke sett solen i det hele tatt. Det har ført til at det ikke er fullt så varmt i båten, og vi ser fram til ei natt med god og kjølig søvn.


Avskjed med Brasil

Så var det avgårde - igjen....

Tilbake i Cabedelo hadde vi en dag med opptining av kjøleskap og fryser før neste matinnkjøp. Kapteinen og Martin holdt på med telleverket på ankerkjettingen. Det hadde sluttet å virke på veien til Sør-Afrika, og nå ville de se om de fikk det til å virke igjen. Vi var så opptatt med arbeidet, at vi fikk mindre enn en time å gjøre oss klar til middagsinvitasjonen vi hadde fått fra «Influencer».
Tirsdag ble telleverket fikset, og det ble skiftet olje på generatoren – igjen. Det ble nemlig oppdaget at vi hadde fylt på gammel olje – med vann i, dermed måtte både olje og filter skiftes. I denne varmen var det ikke det kjekkeste, men likevel var det bedre å oppdage det nå mens vi var i havn. Det er bare dager igjen til neste lange seilas.

Som alltid er de siste dagene svært travle. Det skal bunkres opp med drivstoff og mat, og båten må klargjøres for å gå på sjøen igjen. Vi hadde hjelp til matinnkjøp, og frukt/grønt skulle handles inn siste dag av kaptein/kaptinne. Siste rest av drivstoff ble fylt på mens vi var på «skipper’s briefing». Det var en meget dårlig løsning. Da vi kom tilbake, slo diesellukta mot oss. Opp med lukene, og ganske riktig; lekkasje i styrbord tank! – Og de som hadde fylt opp, hadde gitt oss skikkelig på kjøpet! Dermed ble det noen timer med opprensking, start av hovedmotor for å bruke opp/pumpe over drivstoff til babord tank.

Marinaen serverte avskjedsmiddag som bestod av en lekker forrett med sushi-fisk, agurksalat og reker, svineribbe med ris og spaghetti som hovedrett, og til dessert en mousse. Aurora Polaris besetning gikk før desserten. Musikken de hadde sørget for, var fin, men vi har forskjellig terskel for hvor høy den bør være, særlig når vi ønsker å føre en samtale med våre medseilere.


Karneval i Olinda og Recife, 1.-3.mars 2019

1.mars var starten på karnevalet. Vi hadde bestilt hotel i Recife sammen med en del av de andre i flåten. Det var et gammelt og ærverdig hotel, malt rosa og med hvite karmer. Heisen hadde heisoperatør, og så lenge han var tilgjengelig, var det ikke snakk om å gå i noen trapper. Døra til trappene hadde heller ikke håndtak på utsiden, så vi måtte lirke og dra i dørlistene for å få den opp. Rommet vårt var enkelt, tre feltsenger, et skrivebord uten stol, et lite nattbord med telefon på. Luksusen var et lite TV-apparat og klimaanlegg som de hadde puttet inn i et vindu. Vi hadde ett trappetrinn opp til badet, og der var det dusj, en vask og et WC. Alt var rent og ordentlig, men svært enkelt.
Vårt rosa hotell i Recife

Olinda var første by på programmet. Vi tok en Uber(taxi) dit. Byen var pyntet med farget plast over det hele. Det hang frynser på girlander, og noen steder dannet de mønstre over gata. Selve byen virket koselig, med pastellfargede hus og karnevalkledde mennesker i gatene. Der var satt opp en scene nær kirken, og der var det musikkinnslag. Det sies om denne delen av Brasil at alt er mer autentisk, og at det er musikken som vektlegges. Den er inspirert av tidlig afrikansk og indiansk opprinnelse. Folk kan tekster og melodier, og de synger og danser med. Her er alle invitert til å delta, og det minner mye om vår 17.mai med gatefest der alle spiser ute. Det som er forskjellig, er folkemengden, maten og kostymene – og selvfølgelig musikktypen. Vi var der til kvelden, og returnerte til hotellet etter en trivelig middag på restaurant i Olinda.

På vei opp gata for å få utsikt over Olinda


Alt som kunne dekoreres var dekorert


Dukker i "toget"


Vi fikk god frokost, med stekt egg, brødmat, varm buffet og masse frukt. Avsluttet med et par gode kopper kaffe. Det kan de her i Brasil!

Denne dagen skulle vi være i Recife. Vi gikk til fots til den gata hvor «roosteren» skulle starte. Det er en parade med kjøretøy fulle av mennesker i kostymer, svært mange menn i dameklær. Vi hadde også på oss litt pynt. Kapteinen og kaptinnen hadde slitte dongeryshorts og flekkete, hvite t-skjorter. 
Kaptinnen hadde rosa paljetthatt og oransje fjærhalsbånd. Helen hadde på seg et nydelig fiskenett i friske farger over klærne. Rundt livet hadde hun gult fjærbelte og en liten karnevalshatt hun fikk av ei dame på hotellet. Martin hadde karnevalsskjorte fra Olinda. Den hadde Helen fått av en mann da hun spurte om hun kunne få kjøpe ei lik skjorte (ikke likskjorte) som han hadde. Det kunne hun ikke, men han vrengte av seg sin egen og gav den til henne.
Klar for karneval

Vi hadde tatt av oss alt av verdi, men hadde telefoner med, selv om vi var anbefalt å ikke ha dem med. Jeg hadde også med bankkort, og alt var plassert forskjellige steder på meg.
Her pinnholdes veskene :-D

En i følget vårt hadde glemt å ta av seg gullkjedet han hadde fått av kona si i bryllupsgave. Det fikk han sårt angre på. Mens vi beveget oss bortover gata som prosesjonen skulle gå, så vi at han sprang etter en mann og grep tak i ham. Etterpå fikk vi vite at mannen hadde revet gullkjedet rett av halsen hans. Han fikk det aldri igjen, og satt igjen med bitter anger over å ha vært med på karneval i det hele tatt. Da var kapteinen glad at kaptinnen hadde konfiskert klokka hans før vi dro til Recife! Vi hadde sagt nei til å betale for å komme inn på VIP-tribunen. Det hadde kanskje gjort at vi hadde unngått bråket, trengselen og følelsen av å bli klemt sammen i en folkemengde. Samtidig hadde vi ikke fått føle på kroppen hva karneval virkelig er! 

Ettersom «roosteren» gled forbi oss, valgte noen av oss å stikke fingene i ørene. Da ble bråket litt lettere å holde ut. De svære høyttalerne hadde så kraftig bass, at den dunket oss rett i brystet. Jeg hadde tenkt å ha med ørepropper, men de lå igjen i båten. En av våre følgesvenner som var vant med karneval, hadde tatt med serviett som han rev av til oss slik at vi kunne stappe de inn i ørene. Det hjalp litt. Kostymene og oppførselen til de som deltok i prosesjonen, var hverken uventet eller fremmed. Dette hadde vi sett før – på TV, men nå var vi en del av det! 

Det som var mer uventet, var at der faktisk var flere organisasjoner som deltok – kristne forsamlinger, med faner, sang og bevegelser til. Det blir ikke vist på TV i den grad, og det minner litt om vår 17.mai-feiring. Det syntes jeg var litt kjekt. Synd at flere av dere som så på FB-siden ikke vågde å like det…

Vi kom oss omsider tilbake til hotellet. Det var da det føltes vanskelig å være en del av karnevalet. Måtte følge strømmen i elva av folk, og av og til presse litt på for å komme fram. Da var det godt å ha en bred kaptein som «gjorde vei i vellinga».

Resten av lørdagen valgte kaptein og kaptinne å slappe av på hotellet. Middagen tok vi på brasiliansk grillrestaurant der de serverer kjøtt fra sverd – så mye vi orker å spise.

Søndag morgen etter frokost, dro vi til gamlebyen i Recife. Der så vi folk sovende ute i gatene etter karnevalet. Renovasjonsvesenet var ute for å rydde etter kaoset kvelden før. Der er ikke så mange som bruker søppeldunkene som er satt ut.
Gatebilde fra gamlebyen Recife

Vi tok en skyssbåt ut til den naturlige moloen som omkranser Recife. Der fotograferte vi kunsten som pryder innseilingen til byen, før vi returnerte til hotellet. Vi skulle ta buss kl.12 tilbake til Cabedelo, men de var forsinket, slik at vi kom oss ikke av gårde før kl.14.
Martin og Helen

Kaptein og mannskap foran den kunstbekledde moloen

Utsikt fra den naturlige moloen utenfor Recife

De fleste ser ut som om de liker karneval, og kanskje særlig alle de som er vokst opp med det. Jeg synes det er greit å ha opplevd det, og har ikke noe ønske om å gå tilbake. Det karnevalet vi nå har opplevd, er verdens største – større enn det i Rio. I Rio de Janeiro er der mer samba og dans enn her, men dette som foregår i Recife og Olinda regnes som det mest opprinnelige.


Cabedelo


Idet vi nærmet oss innseilingen til Cabedelo, så vi Madrigal inne i en squall rett sør av oss. De hadde forlatt San Salvador for å komme hit og ligge klar til neste konkurranseleg(g) – akkurat som oss. Vi liker vanligvis best å være sammen! I tillegg så vi at «Gobow-fleeten», økenavnet vi har gitt oss selv som er blitt gitt gråfarge av ARC-organisasjonen fordi vi har valgt å gå våre egne veier, nå var samlet i Cabedelo. Nå er de fleste på vei hit fra San Salvador.

Det var en fryktelig varm dag, den første i Cabedelo, delvis fordi der VAR varmt, og delvis fordi vi ikke lenger hadde klimaanlegget på. Nå er vi koblet til strøm, og den klarer ikke å levere nok til det bruket. Dersom vi skal ha det levelig inne i båten, må vi bruke generatoren i tillegg.

Kapteinen og matrosen hadde dagen ute for å få tak i deler til reparasjon. Fokkeslasken hjalp til med å heise medseilere opp i masta for å reparere konkurranseutstyret som blir presset til det ytterste bare for ikke å bli sistemann i mål. Resten av tida ble brukt til å finpusse på tauverk. Helen er bare nummer en til slikt arbeid!
Saksofonisten i marinaens nabolag

Slik så det ut i nærheten av marinaen

Saksofonisten i aksjon ved solnedgang. Dette har han gjort hver dag i mange, mange år - en legende i området!

Kveldens restaurantbesøk ble en opplevelse! Gobow-flåten var samlet, pluss et annet par vi hadde truffet i et par havner tidligere. Vi bestilte mat, og den ene svære retten etter den andre dukket opp på bordet. Kapteinen og kaptinnen godtet seg over å ha bestilt en rett sammen, slik at vi slapp å spise så mye, men så begynte kapteinen å mase, for vi hadde ikke fått noe mat. Dermed kom det inn en svær rett som først ble plassert foran oss, for så å bli flyttet til et annet par. Dette så ut til å stemme i henhold til det vi hadde ordret, så det ble flyttet tilbake til oss igjen. Full forvirring! Det amerikanske paret hadde nemlig bestilt det samme som oss, så nå foreslo kaptinnen at denne retten deler vi! Det ville passe helt utmerket! Vi var godt i gang med å spise, men så kom det plutselig inn enda en rett av samme slaget! Hva gjorde vi nå? Det ble rett og slett litt mye mat, så vi gikk derfra med to fulle bæreposer «takeaway».


Natal, 22.-25.februar 2019


Så hendte det som ikke skulle hende, autopiloten vi hadde fått ny i Cape Town sviktet. Det skjedde mens Martin og Helen hadde vakt. Kapteinen stod opp først, som vanlig litt før kl.7 om morgenen. Da hørte kaptinnen at noe var som det ikke skulle være, og ganske riktig: innholdet i nederste skap på kjøkkenet var fjernet. Det er vanligvis ikke noe godt tegn. Kaptinnen kom opp og fikk bekreftet mistanken; der stod Helen og håndstyrte. Den gode nyheten var at vi nå hadde reservedeler, mannskap og alt tilgjengelig for å fikse feilen. Kaptinnen tok styringen, mens kaptein og mannskap ordnet frokost og fikset autopiloten. Det hele tok bare en times tid. Likevel er vi meget forundret over at det er mulig å lage så dårlig utstyr at det ryker etter mindre enn to måneder! Lewmar – skjerpings!!

Idet vi nærmet oss Natal, så vi at dette ikke var noen småby. De hadde skyskrapere, og ei høy bro vi måtte seile under. Rett før broa var strømmen fryktelig stri, og kapteinen hadde undersøkt alle steder hvor høy broa var, uten noe resultat. Til slutt satset han på at det kanskje var et skilt som opplyste om høyden, men det var det ikke! Vi måtte bare satse på at der var nok høyde til at vi kunne gå under. Som vanlig var det veldig nærliggende å gi alt ansvaret til kaptinnen hvorvidt masta kom til å være hel etter passeringen. Heldigvis hadde hun vært ute for en lignende situasjon i Kroatia, men da visste vi hvor høyt det var under broa. Der var god klaring, og vi kom oss uskadet under. De svarte oss ikke på VHF-en idet vi gled inn til yacht-klubben, men de kom imot oss i båt og geleidet oss trygt inn, viste hvor vi kunne droppe ankeret og ønsket oss velkommen på portugisisk.

Vi hadde et fryktelig regnvær under innseilingen, så vi buret oss inn i cockpitteltet og hadde ingen planer om å gå ut før regnet var over. Innsjekken var for så vidt litt komplisert, for de snakket portugisisk, og vi snakket engelsk, norsk og litt spansk. Til slutt klarte vi å forstå at vi måtte betale for tida vi skulle være der – på forhånd, og at de ville ha kopier av pass og båtpapirer. Vi betalte for tre dager (og ble bare to). De ordnet med en Ubertaxi til kapteinen og kaptinnen, mens mannskapet fikk hvile etter nattevakten sin. Vi ble kjørt til Midway mall, og fikk ordnet med sim-kort og ny telefon til kapteinen. Deretter trålet kapteinen hele kjøpesenteret (med kaptinnen på slep) etter et vanntett cover til den nye telefonen (noe vi selvfølgelig ikke fant – og «hvavardetjegsa?-gnål fra kaptinnen).

Kvelden feiret vi med mannskapet og med massevis av sjømat på restauranten i marinaen. Det var så mye mat at vi måtte få resten som «takeaway».

Søndag forberedte vi oss på Randabergbesøk! Kapteinen bakte kanelboller til sin sekretær gjennom mange år. Reidun Bakke var på ferie sammen med mannen sin, Åge. De skulle bo i feriehuset til Marianne og Oddbjørn, og Helge Vistnes var sjåføren deres for besøket om bord hos oss. Det var veldig hyggelig å få besøk hjemmefra, og vi fikk overbrakt hilsener fra flere kjente.

Reidun O.  Bakke ser ut til å være født til dette ;)

Åge Bakke kan jo ikke være verre enn fruen ;)

Randaberggjengen samlet

Fra høyre: Marianne, Reidun, Oddbjørn

Helge Vistnes (Brasiliansk Randabergbu) og Oddbjørn (sesongbasert Brasilianer)

Egentlig var vi veldig klar for å fortsette til Cabedelo med en gang etter besøket, hvilket vi også gjorde. Det betydde nok en natts seilas for å komme fram i dagslys, men vi følte likevel at det var det vi ville.