onsdag 5. august 2020

Kristiansand - Åmøy


1.august 2020
Klokka 4 om morgenen la Aurora Polaris ut fra marinaen i Kristiansand. Hun hadde en 140nm reise foran seg, helt fram til Åmøy havn. Der ventet båtplassen som ble kjøpt for 10 år siden. I mellomtiden hadde hun fått juling av vær og vind mens kaptein og kaptinne var bortreist noen dager. Noen hadde kappet fortøyningen i baugen og forsøkt å redde henne etterpå, men akterenden var rundprylt.

Ferden hjemover gikk via Ny Hellesund. Sjøkartet viste kraftledning over, men kapteinen hadde lest kommentarer fra en bruker på Navionics-kart at den kraftledningen nå var borte, så vi tok sjansen. Idet vi dro gjennom, hadde ennå ingen i sommerhusene stått opp.

Da vi nærmet oss Hidra, hadde det frisknet på med vinden. Vi tok kontakt med vår datter og svigersønn, Ingrid og Stig André Torkelsen, som vi visste var på hytta. Vi tenkte de skulle få muligheten til å se oss idet vi seilte forbi. Det viste seg imidlertid at de hadde tenkt å se ordentlig etter. De hadde allerede tatt Nimbusen for å treffe oss ute i havgapet. Vi kunne ikke annet enn å svinge litt inn, slik at de fikk se oss. Det var tross alt barn og barnebarn (Rebekka, Kaisa og Sonja, pluss deres søskenbarn, Amalie) det dreide seg om!


https://www.youtube.com/watch?v=j-AP_9sIGZ8

Det vi ikke visste, var at både Finn og Aud Elin Kjerpeseth og Kari og Dag Ulland også var på vei ut med båter og flagg for å ta imot oss. Alle trodde vi skulle inn til Hidra, så de stod skuffet igjen da vi bare dro av gårde. Vi er lei for det! Vi hadde en avtale med norske tollmyndigheter. Den gikk ut på at AP skulle fortolles i Stavanger første uka i august. Vi måtte seile denne dagen, fordi vi hadde et godt værvindu.

Aurora Polaris fløy av gårde – over Åna Sira, Jøssingfjord, Rekefjord, Egersund og Jærenrevet – med toppfart 14,7 SOG – og kun genoaen som seil. Idet vi rundet Tungenes fyr, kom Unni og Mikael Johnsen fossende mot oss i sin Skipsplast 660, med Reidun og Lidvard Holstad om bord – og norsk flagg som viftet i den sterke vinden. 


https://www.youtube.com/watch?v=6IAZnBjrnoM


De fulgte oss mot Åmøy, men var der likevel en time før oss. Vi måtte seile rundt hele øya, for vi har for høy mast til å gå under broa.

Kaptein og kaptinne hadde sørget for matbestilling hos Tommy’s i anledning 39 års bryllupsdag. Den ble levert i marinaen, for hverken kapteinen eller kaptinnen hadde tenkt at de måtte ha bilnøkkelen til bilen de hadde parkert der. Mikael måtte frakte kaptinnen i sin båt over til Skiftesvik, og Unni måtte kjøre henne hjem for å hente nøkkelen. – Men for en fest det ble om bord i Aurora Polaris etterpå! Biffsnadder med «Dronning Maud» til dessert (dessertskålen ble slikket til slutt)!


Den natten tilbrakte kaptein og kaptinne i sin kjære Aurora Polaris på Åmøy. Tror ikke noen av oss var våkne en eneste gang i løpet av natten. Vi hadde klart å gå inn fire timer med den farten vi hadde! Vi hadde beregnet 19 timer, men klarte å komme fram på 15!

torsdag 30. juli 2020

Bønnerup - Læsø - Skagen - Kristiansand


24.juli 2020
Kapteinen var tradisjonen tro oppe før kl.6. «Du skal vel ikke ha frokost, du!» Det var mer et utsagn enn et spørsmål. Han var klar som et egg til å dra av gårde, og hadde nesten løst fortøyningene før kaptinnen hadde gnidd søvnen ut av øynene. Motoren lagde et voldsomt spetakkel, og AP rikket seg ikke av flekken! Etter en nærmere sjekk, så vi at vi lå omtrent ti cm lavere i forhold til brygga enn da vi ankom dagen før. Vi satt med andre ord på kjølen!

Det var ikke annet å gjøre enn å vente på tidevannet! To timer senere, lyktes det å få henne flytende igjen, og vi kom oss av gårde. Først fikk vi god bør. Vi seilte nesten halve strekningen med rundt 8-9 knop SOG. Vi hadde nok fått et eller annet inn i den lille propellen som måler båthastigheten idet kapteinen ruste motoren for å få oss løs. Dermed ble det umulig å måle om vi hadde med eller motstrøm. Omtrent midtveis ble det vindstille, og seilene måtte inn og motoren ta oss videre. Vi hadde kontakt med havnesjefen på Læsø, og han lovet oss plass ved brygga.

Da vi kom fram, fikk vi plassen som lovet, men måtte raskt vike den igjen fordi havnevesenet hadde lovet plass til to 50 fots båter, og vi opptok for mye plass. Dermed sa vi ja til å flytte oss, og ble liggende foran en norsk trebåt (Colin Archer?) ved navn «Nordlys». Så der lå altså to norske nordlysbåter etter hverandre. I tillegg var ytterligere to norske båter fortøyd utenpå oss og den andre nordlysbåten. Her vasset vi i nordmenn!
En av øyas mange restauranter på Vesterø

Flott solnedgang på øya

Utpå ettermiddagen, da vi var på vei bort for å betale for plassen, kom Welaug Stokkeland og mannen, Knut kjørende mot oss på kaien. De visste jo at vi var kommet, men var overrasket over å treffe oss så raskt. De trodde de måtte lete litt først. Det var et gledelig gjensyn, og de kom om bord og drakk kaffe med oss og fikk litt omvisning i vårt daglige liv om bord.

Welaug og Knut

...ombord..

Welaug ved roret
..og Knut

Vi ble betatt av det sjarmerende huset og eiendommen, med australske papegøyer og ei kanin. Vi ble servert jomfruhummer med deilig tilbehør hjemme hos dem. Det var en svært hyggelig kveld i en koselig utestue på Læsø.

En av papegøyene

Se den haugen av jomfruhummer (kreps)!

25.juli 2020
Avslappende morgen, med sol og fint vær. Welaug kom klokka halv ti for å plukke oss opp til en sightseeing på øya. Vi fikk se flotte strender, saltsyderi, gårdsbruk med frittgående husdyr og hjemmelaget softis (solbærsoftis) og diverse kuleiskremer, samt en mengde hjemmelagde matvarer, kremer, oljer og såper.

I løpet av rundturen ble vi også overtalt til å handle ulldyner. De skulle være fantastiske ift dundyner, for de transporterer bort svetten og holder deg varm om vinteren og kjølig om sommeren. Kaptein og kaptinne falt for den fristelsen, og gikk til innkjøp av ulldyner.

Kapteinen var den første som pakket ut dyna og prøvde den. Da kaptinnen kom inn i akterkabinen, kunne det slett ikke skjules at noe var under utprøving! Det luktet ull så det holdt! Bæææh!

26.juli 2020
Laaang og avslappet søndag morgen. Kl.11 måtte vi vekke naboen (en to-tre norske ungdommer) slik at de kunne løses fra Aurora Polaris og vi kunne sette kursen mot Fredrikshavn.

Omtrent halvvegs fant vi ut at Fredikshavn ikke var en ideell havn for AP. Vi kunne f.eks ikke nytte den offisielle båthavna, og lystbåthavna var altfor grunn for oss. Vi ville ikke risikere å sitte på kjølen igjen!

Da ble det Skagen i stedet. På telefonoppringning fikk vi beskjed om at de hadde plass til oss, og da vi kom enda nærmere, ble vi fortalt at vi skulle ligge utenpå en annen båt. Der var ingen som tok imot oss, så vi måtte rett og slett ta oss litt til rette selv. Vi fikk øye på en annen Discovery 55 som lå fortøyd sidelengs, og beveget oss sakte mot den. Idet vi var på siden av den, kom eieren ut og hjalp oss å fortøye.

Når to Discovery-eiere kommer sammen, har de mye felles! Det endte med at tiltrengt sika-flex ble honorert med bøker som den andre eieren har skrevet, og vi ble invitert over i den andre båten. Fruen om bord hadde bodd i Verdalen og Bømlo, og visste en god del om Vestlandet. Vi hadde en trivelig ettermiddag sammen med dem. De skulle dra av gårde til Arendal mandag 27.juli - mens vi hadde tenkt å vente litt.

27.juli 2020
Kapteinen våknet, tradisjonen tro før kl.6. Vi skulle feste AP til kaien framme ved baugen, og så skulle naboen vår gli akterover og vi overta hans plass. Dette skulle skje kl.8. Vi satt i cockpiten og kikket på alle lystbåtene som forlot havna – en etter en. Skal vi også dra? Vi sjekket værmeldingen for uka, og så at vi faktisk kunne bli værfast en god stund dersom vi ikke gikk nå. Før kl.7 var vi på vei ut fra Skagen. Været var nydelig, og kaptinnen kunne til og med brette opp litt klær og nyte sola.

Omtrent halvvegs, begynte det å skye over. Det var ikke mye vind å snakke om, men der var tunge dønninger. Nærmere Kristiansand begynte regnbygene.

Noen hadde funnet ut at vi var på vei over, og familien hadde fått beskjed. Edel Marie og Tor Aanestad skulle egentlig ha vært med oss på turen, men noe kom i veien for dem.

Da vi hadde lagt til i Kristiansand, kom først Lillian, vår yngste datter, og deretter Edel Marie og Tor. De viftet med flagg og roser og gjorde deretter stor entré. Mens kaptinnen løp til dekket for å hente stigen til akterenden, hadde en vennlig sjel på brygga trukket den uheldige tredjedelen av besøket opp av vannet. Vi skal ikke røpe noen navn her, men heldigvis hadde både kapteinen og kaptinnen tørre klær og håndklær å låne bort – og både mobilen og bilnøkkelen overlevde!

Edel Marie og Tor

Det var hyggelig med besøk igjen, og siden de ikke kunne seile med oss tidligere, kunne de i alle fall overnatte i Aurora Polaris.

28. juli 2020
Onsdag hadde vi barnebarnet vårt, Louisa Nordheim 4 ½ år, ombord. Vi koste oss og lekte med dukker, gikk på lekeplass og spaserte litt omkring i byen. Da vi kom tilbake, traff vi mammaen og pappaen til Louisa. De ble med oss om bord igjen for å få litt oppdateringer.

Louisa

29.juli 2020
Torsdag leide vi bil og dro hjem til Randaberg – så nå gjøres dette innlegget ferdig hjemme. Vi skal reise tilbake til Kristiansand fredag kveld og seile videre mot Stavanger når været tillater det.

torsdag 23. juli 2020


20.juli 2020
Startet seilasen mot Danmark rundt kl.9 om morgenen. Da hadde vi levert inn leiebilen og gjort opp for oss i Sonwik marina.

Det blåste en ujevn vind fra nord. Noen ganger fikk vi ganske god fart, og mellom kastene ble vi nesten liggende og drive. Vi hadde ikke noe hastverk, og kom til Sønderborg rett etter kl.13. Der la vi skipssiden til en 92 år gammel danske, kalt «Sandra». Hun lå fortøyd ved «slottet». Eierne tok vel imot oss og hjalp til med fortøyningene. Den lille puddelen deres bjeffet iltert, og eieren måtte roe den ned. Vi måtte nemlig gå over dekket deres for å komme oss i land.
Her ligger hun, klemt mellom en danske og en tysker ;-)

Aurora Polaris’ kaptein hadde kjapt fått i gang en dialog, og snart føltes det som vi hadde kjent dem en stund. Før kaptinnen visste ordet av det, var enda en båt, en tysker, fortøyd utenpå AP.

Kaptein og kaptinne kom raskt i gang med jakten på en ny antenne til AIS-en. Vi mistenker at der er dårlig kontakt fra den eksisterende, for dere der hjemme kan ikke se oss på Marine Traffic. Vi klarer å se alle andre båter rundt oss, men andre kan antakelig ikke se oss. Vi forstår nå at det kan ta oss litt tid å få den opp å gå igjen.

Etter å ha spasert langs veien vi gikk langs for litt over ett år siden, den gangen vi gikk der med Helen og Martin – minner strømmet på – fant vi ut at vi måtte ha litt iskrem. Køene utenfor iskremboden langs veien vi gikk, var så lang at vi gikk forbi. Kaptinnen mente at der sikkert var iskremutsalg i byen. Heldigvis hadde hun rett, for der var det også en lang kø. Her var nemlig iskremen hjemmelaget! Der var rabarbra, solbær, appelsin, mango, sitron – alt du kunne tenke deg! Kapteinen hadde svært vanskelig for å bestemme seg for hvilken han skulle prøve, men da han så at han kunne kjøpe seg en hel liten boks med smaksprøver, var dilemmaet løst. Vi returnerte til AP, og kvernet og traktet kaffe og nøt isen fra boksen.

Kveldens middag ble inntatt på en indisk restaurant; buffet med plastikkposer på hendene. Det gjelder å bruke fantasien! Likevel slipper vi munnbind her i Danmark, og det er bra!

21.juli 2020
Kapteinen stod opp før kl.6. Første seilas gjennom broen i Sønderborg var kl.6.38. Tyskeren på utsida av oss var informert om at vi ville gå tidlig, så kaptinnen måtte også bare stå opp – ett kvarter seinere.
Det varte og det rakk, og ingen tyskere var å se. Vi innså at denne sjansen glapp. Neste seilas gjennom broen var to timer seinere. Tre kvarter før det, kom tyskeren til syne. Han trodde der var gjennomgang hver time, noe kapteinen sa ikke var tilfelle. Vi ble i alle fall løst fra fellesskapet 20 min. før broen åpnet seg og kunne fortsette nordover i Lillebælt – mot Middelfart.

Kaptinnen tok fri denne dagen (også), og overlot seilasen til kapteinen. Hun stod for cateringen og loggføringen om bord. Været var svært vekslende, med regnbyger, sol og vindkuler opp mot 24 knop fra tvers og «på nesen». Til slutt måtte seilene ned og motoren overtok framdriften.

Ved femten-tiden passerte vi marinaen vi egentlig hadde lyst å legge til på. Det forstod vi da vi hadde rundet neset og fikk vinden aktenfra – med broen foran oss. Oisann! Skulle vi gå inn til «Gammelhavnen» eller skulle vi snu? Kaptinnen fikk det avgjørende valget, og vi bråsnudde. En god time senere la vi til i Middelfart marina. Det var litt av en bragd! Ingenting planlagt! Ikke et fortøyningstau klart – eller fendere ute! Hjeeelp! En lettere forstyrret kaptinne på dekk – kapteinen ved rattet i full sjau med 20 knops vind aktenfra…. Fenderne måtte ut i en fart, og kapteinen lurte på om fortøyningstauene hadde ramlet over bord. (Han hadde selv bundet et av dem bak på relingen.) Enden ble god. Vi fikk hjelp av velbefarne danske seilere som klarte å fange opp fortøyningstauene, mens kaptinnen hengte ut fendere langs rekka. Det opplevdes litt dramatisk denne gangen! Har vært med på lignende landinger, og husker særlig de i Baska Voda, Kroatia.

22.juli 2020
Denne natten lå vi på anker utenfor Samsø. Samme vær – skiftende vind/skyer og flott solnedgang.

23.juli 2020
Våknet som vanlig før kl.6. Vi dro tidlig av gårde, og på Marine Traffic står det at vi går med motor. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi klarer ikke å få endret status, men vi seiler for det meste. Kom inn til Bønnerup ved 13.30-tida, og fikk plass ved brygga der. Dybdemåleren viser 0,0m under kjølen, men vi kommer nok ut igjen.

Rundt Grenå så det slik ut. Jeg trodde først det var en slags borg, men så var det rett og slett loddrette klipper

Bønnerup hadde mye å by på, og vi handlet langefileter, krepsehaler og røkte reker i havnens røkeri. Kveldens middag om bord i Aurora Polaris smakte vidunderlig, med danske, søte jordbær og økologisk piskefløde til dessert. At kapteinen foreslo en kveldstur etterpå, luktet svært mistenkelig. Vi hadde nemlig passert en isbar tidligere på dagen. Ganske riktig! Selv om han laget noen sløyfer utenom, og kikket litt på båter i havnen, gikk veien likevel om isbaren. Litt vanskelig å bestemme seg, for der var mye å velge i….

I morgen tidlig, 24.juli, drar vi til Læsø. Der skal vi besøke naboen vår som bor halve året på Randaberg, og resten av året på denne øya.

søndag 19. juli 2020

15.-19.juli 2020


Da det ble lov å dra utenlands, bestemte kapteinen at nå var det på tide å ta vår kjære Aurora Polaris hjem. Vi dro fra Randaberg via Hidra, Kristiansand og Oslo. «Lappe», kaptinnens lille peugeot fra Alta, ble igjen i Oslo for å tjene ferieformål innad i familien.

Om bord i Kielferja, fikk vi en behagelig lugar, og den 16.juli fikk vi til og med adgang til buffet. Smitteverntiltakene var omhyggelig ivaretatt, og både ombord og ilandstigning var lite stressende. De tok (ropte opp) etasje for etasje, og oppfordret alle til å være rolige.

Den forhåndsbestilte leiebilen stod klar i Kiel til oss, og vi kunne begi oss videre til Flensburg. Aurora Polaris lå i rimelig bra stand og ventet. Det var ikke så veldig mye grønske på dekket etter at de hadde fjernet vinterdekselet. I løpet av vintersesongen hadde de rengjort bimini og cockpit-trekket, og det var virkelig pent gjort. En dykker hadde fjernet skjell og muslinger under henne, samt rengjort propellen. Vannlinjen er fortsatt grønn, og vi har ikke planer om å rengjøre den før vi kaster loss. Fendertrekkene var begynt å gro fast i kaien, så kaptinnen fant saksa og klippet dem av. De inneholdt kilovis av blåskjell med mer. Etterpå ble fenderne skrubbet rene, og de kommer aldri til å få nye trekk på seg!!!

Egentlig hadde vi begynt å leke med tanken på å dra av gårde på søndag, men siden leiebilfirmaet hadde stengt, og vi ikke hadde noen avtale med dem, tok vi søndagen fri. Vi har med andre ord sløvet hele dagen i 25 grader pluss-pluss (deilig i skyggen).


Jeg tror vi kan være glade for at vi hjemme i Norge slipper å gå med munnbind! Det var ikke kjekt! Det var varmt og klamt, og føltes alt annet enn behagelig. Håper vi slipper å bruke det i framtida også!

søndag 9. juni 2019

Fra Portsmouth til Hidra 23.05.19 - 06.06.19


23.05.19
Deilig med enda en lat morgen!

Vi hører sel eller kobbe stryke langs skroget her vi ligger i Portsmouth. I morges så vi de svømme rundt inne i havnebassenget. Da vi var ferdige med frokosten, ble kaptinnen var en skygge på babord side. Ved nærmere ettersyn, så hun at det var kapteinens venn som var vendt tilbake. Hun klarte ikke å tie stille, og da var han der straks med posen med solsikkefrø. Matingen varte både lenge og vel, og nå ser dekket ut som det så ut før det var spylt!

Denne dagen hadde kapteinen alenedag – med leiebil og alle chandleriene han bare kan ønske seg.
Kvelden tilbrakte vi sammen med tidligere eier av «Laura Dawn», Andrew og hans kjære, Jill. Martin og Helen har seilt en del sammen med ham, både i Karibien og jordomseiling fra St Lucia til Fransk Polynesia. Han solgte «Laura Dawn» der, og mannskapet hans fortsatte seilasen på andre båter helt til de kom til oss i Richards Bay, Sør-Afrika.

Dietmar (Cesarina), Andrew (Laura Dawn), Helen (Taistealai), Helen & Martin og kaptinnen (Aurora Polaris)

Martin, Helen, Andrew, Jill, Pia, Terje


24.05.19
Det var ikke helt bestemt om vi skulle seile denne dagen eller ei. Kapteinen hadde en avtale med en kjøleskapsmann som skulle komme fra morgenen av. Da han ikke dukket opp, bestemte kapteinen at vi skulle dra.

Vi fylte tankene med diesel, og kl.15 – omtrent, forlot vi Portsmouth. Helen hadde tatt fram fiskepai til tining, siden det var en viss mulighet for avreise i dag.

Kapteinens lille due, kom på besøk i dag også. Hun/han – ikke vet jeg, har i alle fall sans for kvalitet. Kapteinen prøvde å fore henne med brødsmuler. De rørte hun ikke, men kaptinnens solsikkefrø gikk ned på høykant. Da vi dro, ble hun værende igjen i Portsmouth. Dersom hun var med i et race, har i alle fall Aurora Polaris’ besetning klart å bestikke henne slik at hun ikke lenger ligger i teten.

25.05.19
Da vi rundet Dover, ble mannskapet vårt oppsøkt av kystvakten. De kom først bort til Aurora Polaris, fulgte så litt ved siden av, og endelig kom oppropet. De måtte svare på hvor mange som var om bord, hvilke havner vi hadde vært innom, og da de kom helt tilbake til Brasil, måtte de si at vi hadde vært med på World ARC. Da var det greit!

Kapteinen hadde fått med seg at Theresa May hadde gått av som statsminister, og at England nå var uten. Martin påpekte at «it’s the end of May», noe vi måtte le litt av.

Resten av dagen forløp uten noe mer drama. Stille og fint, og det var det!

26.05.19
Våknet til siderulling og overskyet vær. Martin sa at det skulle øke på utover dagen, og at vi kunne ha vindkuler opp i 30 knop og kanskje mer.

På kaptein og kaptinnes vakt, satte vi derfor opp en påle/bom for å holde fokken ute. Vinden kom bakfra, og selv om vi kjører motor, er det bra å ha litt drahjelp. Vi har vært heldige med værvinduet vårt, og er litt i forkant før tidevannet snur og vinden dreier mot øst. Vi går i utkanten av skipsleia, og har kystvakten ganske langt foran oss nå. De snudde da de kom til den nederlandske grensa, og har deretter fulgt oss.

I dag hadde vi nydelig kjøttgryte med nypoteter fra Jersey. Til dessert var det sjokolade fra St Vincent. Vi spiser det vi kan ut fra fryseren nå, men Helen sier vi visstnok har en del kyllingklubber igjen (og grønne erter). Vi får vel lage til party når vi kommer til Flensburg – så får vi be de forbipasserende om å hjelpe oss 😊

27.05.19
Nå går vi gjennom Kiel-kanalen. Måtte først gjennom ei sluse, og der var ingen til å hjelpe. Kapteinen førte oss trygt inn, og mannskapet fortøyde oss. Så ble porten stengt, og vannet pumpet ut. Havet ligger altså noe høyere enn kanalvannet.

Vi har tenkt å legge oss til i Rendsburg for natta. Det er mulig å gå hele kanalen på en dag, men vi ønsker å være her litt lenger.

En av de med farget seil

Flott, gammelt og velholdt dansk skip

28.05.19 – 06.06.19
Her hoppet vi et langt hopp, og innimellom har vi besøkt Kiel, Kappeln, Sønderborg, (Danmark) og til slutt tronet Aurora Polaris inn til Flensborg, nærmere bestemt Sonwik. Her skal hun ligge et års tid, og kaptein og kaptinne har litt kortere avstand til henne dersom de kjenner lengselen til havet igjen. Flensburg er i kaptinnens bevissthet et sted man gjør grensehandel. Det var derfor en behagelig overraskelse å finne et sted som ligner litt på Stavanger havn, og som hadde trebåtfestival, eller rom-regatta da vi kom.

Vi fikk føle stemningen og freden, og drev gatelangs og kikket på flotte, gamle skip. Allerede i Rendsburg traff vi på den første skuta, og etter hvert fikk vi se flere og flere. I Kappeln var det sildefestival, og vi hadde stekt sild til middag, i alle fall tre av oss. I bodene solgte de all slags deilig sjømat, og kapteinen sørget for at mannskapet fikk hver sine to store rundstykker med både laks, reker, krabbe og småreker. Tyskland er en farlig plass for alle som er glad i god mat.

Her ligger de i kø for å seile gjennom broa i Kappeln


På søndag kjørte vi i leiebil til Lubeck. Først stoppet vi i en gammel fiskerlandsby og tok en spasertur der i nydelig sommervær, 30 grader.

Utsnitt fra fiskerlandsbyen


Lunsjen ble inntatt i noe så talentløst som en pizzahut midt i Lubeck. (Det var et ønske fra kapteinen). Etterpå slentret vi rundt i gamlebyen og hørte på musikantene og siklet i kake og sjokolade-marsipan kafeene, før vi endte opp nede ved elva. Der ble det vandring på mykt, grønt gress uten sko på føttene, før vi tok en ispause mens vi bivånet en BUSS som kjørte rundt i elva. Ja, dere leste riktig! Bussen kjørte forbi oss hele to ganger mens vi satt der – i tillegg til brettpadlere og leiebåter med forelskede par som poserte foran kamera.

Lübeck


Så et langt hopp igjen! Nå skrives det fra Hidra. Mandag gikk til å klargjøre avreise både for mannskap, kaptinne og kaptein. Det var bare tid til å spise litt innimellom slagene, og om kvelden kom Tor Tveit Aanestad med kapteinens bil hjemmefra. Da hadde han reist fra Norge om ettermiddagen og svingte inn i marinaen rett etter kl.21.

Terje og Tor

Tirsdag måtte vi ta farvel med Helen Doody og Martin Booth. Vi kjørte dem til flyplassen i Hamburg (og savner dem veldig) og returnerte deretter til Flensburg.

Onsdag ble nok en dag med travle forberedelser. Kapteinen satt i telefonen og gjorde avtaler med massevis av folk som skulle gjøre arbeid i Aurora Polaris mens han skulle hjem til Norge. Kaptinnen pakket, vasket og laget mat innimellom, mens den nyankomne gikk rundt og lurte på hva de trengte hjelp til. Han var god å ha med alle vittighetene sine, for når stresset banker på kan det lett oppstå vanskelige situasjoner. Han var med oss da vi gikk over til den andre siden for å fylle opp drivstofftankene, og selv om han ikke er så rutinert som mannskapet vi var vant til, gikk det av i likeste laget. Det passet godt å flytte båten, for vi måtte likevel snu henne for de som skulle fikse sårene i gel-coaten.

Selv om vi brukte hele dagen med målet å bli ferdig til avreise før kl 7 morgenen etter, og kapteinen stod opp kl.5.30, lettmatrosen 5.45 og kaptinnen 5.55, ble det likevel det sedvanlige «hattafåket» for å komme oss ut i tide. Maten som ikke ble kastet, ble stappet opp i to kjølebager. Mens kapteinen og kaptinnen låste Aurora Polaris, stod lettmatrosen og matet en svanefamilie med brødet som var på vei til avfallsplassen. Han syntes det var bedre at noen fikk nyte godt av kastingen vår.

Svanefamilien som ble matet


Etter at vi kom oss ut på veien, kunne vi endelig slappe av. Ingen hadde spist frokost, men kaptinnen og lettmatrosen hadde kvelden i forveien smurt sandwicher og pakket dem i plast og lagt i kjøleskapet slik at det skulle bli enklere å kjøre på direkten til Hirtshals. Vi nådde ferja, selv om det ble forsinkelser både på grunn av veiarbeid og trafikkulykke.

I det vi kom til Gluggevann, svingte Edel Marie inn rett foran oss. Sammen kjørte vi til hytta deres, og så måtte nyheter utveksles til et godt måltid mat. Kaptein og kaptinne valgte å dra videre til sin egen hytte på Hidra. Dermed er denne historien slutt! – Og vi har tatt med oss nydelig vær hele veien, og har nå pinsehelg. 😊



torsdag 23. mai 2019

Hjemreise fra Asorene


12.05.19
Sebastian, værmannen vår, hadde foreslått at vi måtte dra søndag morgen for å komme oss unna lavtrykkene i nord-atlanteren. Han mente vi burde legge linja vår direkte mot Scilly i England. Da ville vi ha både områder med stille vær, og medvind og motvind, men lite av de store vindstyrkene.
Vi hadde en rolig start på dagen på Horta. Fylte opp vanntanken, og Helen og Martin gjorde rent i cockpiten. Kapteinen og Martin sjekket motorene, og vi kvittet oss med søppel og gjorde unna nødvendig internettarbeid.

For de observante har det tatt litt lengre tid enn vanlig å komme oss ut mellom øyene. For det første hadde vi motstrøm. Det er litt turbulent i området, og for å komme oss raskere ut, rullet kapteinen ut genoaen. Da vi kom klar av Faial, ble vinden såpass heftig at vi ville redusere genoaen. Den rikket seg imidlertid ikke, og da vi sjekket etter, var «foilen» knekt. Det ble fundert om vi skulle vende tilbake, eller fortsette til ei anna øy, for seilet måtte ned, og vi kunne ikke gjøre annet enn å droppe det ned på dekket, pakke det vekk og seile videre med fokk og storseil. Ingen av oss trodde vi ville klare å få tak i delene vi trengte her på øyene, derfor snudde vi ikke.

Det vi nå gjør, er å motorseile, og det går ganske greit. Vi klarer foreløpig å holde en fart på mellom 7 og 8 knop, og da er vi fornøyde.

13.05.19
Det går unna så det «griner»! Vi har ikke hatt motoren av i det hele tatt, selv med 33 knops medvind! Vi gyver på for å komme oss videre.

Dagen startet med fint vær, dvs. sol og vind. Helen og Martin var i fullt seilerutstyr, med luer og skjerf og alt det varme tøyet de kunne finne. Vi har tatt ned alle teltveggene for å skjerme oss for vær og vind. I løpet av ettermiddagen oppdaget Helen og Martin en liten blindpassasjer. Det var ei lita, lys grå ringdue som var så utmattet at hun slo seg ned på Aurora Polaris. Vi har prøvd å mate henne med solsikkefrø, men hun er ikke interessert. Det ser ut til at hun bare trenger en hvil.

"Hun" fikk navnet Jeremy


Helen oppdaget en hval i dag også. Den var ganske nær båten, og lå og blåste i overflaten. Vi kunne høre den idet vi dro forbi – selv om motoren lager litt støy.

Vi har hatt mye vind, vindskift og bølger. I kveldingen passerte en lavtrykksfront som gav oss noen få regndråper. I etterkant snudde vinden, og løyet ganske mye. Dessverre henger bølgene igjen og lager mye turbulens for oss. Det er vanskelig å sove, for vi blir kastet rundt i sengene, og i ettermiddag måtte jeg dra fram le-dukene igjen, slik at vi kan få litt støtte mens vi sover.

Nå rett før midnatt, har vi igjen 917nm til Scilly-øyene. Vi klarer rundt 150 nm pr dag, så vi kommer forhåpentligvis fram til helgen. Kjenner at vi savner Skyelark, og «peptalken» med dem – om vær, vind og routing, og selvfølgelig quizene.

14.05.19
Dagen startet litt humpete, og overskyet var det da vi stod opp. Utpå formiddagen klarnet det opp, og bølgene ble lengre og jevnere. Været var såpass bra at vi kunne lage mat, og da ble det kyllingklubber med bakte poteter, saus og grønnsaker til. Til dessert flottet vi oss med varm Christmas pudding og custard.

«Jeremy» var fortsatt om bord, men han flyttet seg litt hver gang vi var ute og gikk på dekk. Kapteinen fotograferte ham både lenge og vel, og stor var sorgen da han lettet og fløy sin vei da kapteinen skulle trekke ned glidelåsen i teltet vårt for natta. Han håpet på at dua ville komme tilbake igjen, men det skjedde ikke. Så leste han litt om den, og fant ut at det var ei tyrkisk due, men at den var utbredt i hele Europa – til og med i Norge.

15.05.19
Fortsatt fint vær. Vi har god fart, seilet oppe og motoren i gang. Vi vil ikke ha en fart under 7 knop. Denne dagen har vært en rengjøringsdag. Helen og Martin rydder og vasker, både inne hos seg og fellesområdet. «Teltet» vårt, sprayhooden, vasker de ganske så ofte, slik at vinduet holder seg klart og er godt gjennomsiktig.

I dag hadde vi fiskefilet med hollandaisesaus og poteter og grønnsaker til. Det er så stille at vi fortsatt kan lage mat. Sovet godt har vi alle mann. Det er enkelt når det er så rolige forhold. Værmeldingene lover godt, og kanskje vi til og med kan tillate oss å slå av motoren når vi nærmer oss England?

16.05.19
..og vi fortsetter i samme tempo. Gjennomsnittshastigheten vår er 7,1 nm. Vinden kryper framover, og vi heller litt over til styrbord side. Det medfører planlegging hver gang vi skal ha noe i kjøleskapet. Kaptinnen er der ganske ofte. I dag har hun laget suksesskake, og skal fortsette med hjemmelaget iskrem. Kapteinen baker pølsebrød. Det er jo 17.mai i morgen, og da må vi ha det som hører dagen til!

Mannskapet vasker fortsatt litt hver dag. De er begynt å tenke på avslutningen, siden dette er vår siste kryssing. Resten av ferden vil være langs land, og da er der mye å ta hensyn til. Slike farvann er krevende, for da har vi mye trafikk rundt oss. Det er herlig med rutinerte folk om bord. De vet nøyaktig hva som må gjøres. Når det er slik, er vi uthvilte alle sammen, og det er da ikke feil!

17. mai 2019
Stort sett sol hele dagen, men vi hadde også kald nordavind slik som vi har hatt de siste dagene. Vi seiler meget godt, assistert av motoren. Det ser også ut til at vi har klart å tette igjen de fleste lekkasjene fra dekket. Vi har til fulle fått prøve det i dag, siden vi har hatt en del sjøsprøyt over hele båten. Da var det godt å kunne sitte tørt og noenlunde varmt i cockpiten.

Da mannskapet vårt kom opp til lunsj, hadde vi pyntet med flagg både inne og ute. De fikk seg hver sin 17.maisløyfe, og kaptinnen hadde skrevet nasjonalsangen og Norge i rødt, hvitt og blått slik at de kunne være litt med. «Ja vi elsker» ble spilt på anlegget vårt, og de fulgte med på teksten så godt de kunne. Etterpå fikk de en oversettelse, og så måtte vi synge den en gang til.

Lunsjen var tradisjonell pølse, hamburger, is og brus. Kaptinnen hadde kvelden før blitt jult opp av bølgene nede i «byssa» mens hun laget is og kakefyll. Det var ingen enkel affære, men ganske vellykket resultat til slutt.

God, hjemmelaget iskrem

..og det var bare tilsynelatende oss tilstede...
Mens kaptein og kaptinne tok seg en lur etter lunsjen, hadde mannskapet laget en quiz med tre spørsmål til oss. Vi klarte oss ganske godt på spørsmålene som var: Hvilket årstall vant king Harold av England over den norske kongen, og hvor mange innbyggere har Bjørnøya, og til slutt: Hvilket årstall ble verdens største bål bygget i Norge? For dere som har internett skulle det være en smal sak, men for oss som måtte svare innen minutter, syntes vi det var ganske godt gjort i alle fall å klare riktige århundrer. På Bjørnøya bommet vi med en innbygger!

- Og nå stormer vi videre i måneskinn, og vi nærmer oss den Engelske kysten. Vi har i skrivende stund 262 nm igjen til Scilly. Om vi går inn der vet vi ennå ikke. Vi må uansett inn ett sted på ferden for å fylle mer drivstoff.

18.05.19
Vi har bestemt oss for Scilly-øyene. Nå har vi snart seilt ei hel uke, og synes at vi, tradisjonen tro, fortjener ei ny øy! Vi har diskutert oss fram til dette ved å ta i betraktning den gode værmeldingen vi fortsatt har. Det ville vært helt greit å fortsette langs sørkysten av England, men stemningen er altså for å stoppe en dag.

Denne dagen har vært helt grei. Noe grått vær, men helt ok. Vi krysset kontinentalsokkelen i dag, og må hele tiden være på utkikk etter fiskere. Vi regner med at de som går såpass langt ut har AIS. Det kan nok kanskje bli litt annerledes å gå inntil kysten, for da er det ikke helt sikkert om alle er like synlige.

I dag fikk vi en liten «revansj» på mannskapet i quiz-leken. De fikk spørsmål om navnet på den norske øya som ligger i nærheten av Island. Deretter måtte de svare på høyden av Norges høyeste fjell, samt si navnet på Norges største innsjø. Vi visste at vi hadde snakket om dette før, men det er jo noe annet å måtte gjenta slike ting når de ikke har prøvd å lære dem. Vel, vel – vi fikk litt «lått å løye» - noe som jo er hovedpoenget med disse quizene.

Nå sitter jeg og skriver i en måneløs natt, vel vitende om at der egentlig er fullmåne. Litt ergerlig, for det er så deilig å seile når månen lyser kaldt over havet. Nå har vi 81,3 nm å gå, og vi vil være inne om ca tolv timer. Det vil si omtrent til lunsj i morgen. Da skal vi finne oss en engelsk pub og spise der.

19.05.19
Våknet til tåke og regn, men ikke så høye bølger lenger. Ettersom vi nærmet oss øyene, ble sjøen flatere og vinden løyet. Det asoriske flagget ble erstattet med et britisk, og sprederbommene ble tatt bort. Vi valgte å gå en smalere kanal og hadde St.Agnes til styrbord. Gikk inn i bukta til St.Mary og plukket opp en mooring. Deretter tok vi med oss alt vi trengte for resten av dagen, slo på ankerlyset og dro til land med dinghy. De hadde flytende dinghydock, noe som passet oss veldig bra. Vi hadde lagt til mens det var lavvann, og fant oss straks en bar for å spise lunsj. Det var kanskje den koseligste baren vi noen gang hadde vært på, og ut fra vinduet kunne vi se hele bukta der båtene lå på land og ventet på tidevannet.

Ensom strand på St Mary's, Scilly-island

Flotte steinskulpturer

...fra forskjellige vinkler...

...og her oppå stod vi...
Etterpå gikk vi tur i den lille byen, over til neste bukt, en sti som buktet seg langs strandlinjen. Rundt hver sving en ny åpenbaring, ei gammel steinkirke med kirkegård, og til gamlebyen. Vi så folk som padlet, badet, solte seg, gikk tur i kortbukse og singlet, og vi var kledt omtrent for Nordpolen. Vi måtte le litt da vi sammenlignet oss med de andre turistene. Vi er grundig bortskjemt med varme!
Etter en lang vandring, fant vi tilbake til samme bar vi hadde lunsj i. Alle andre restauranter var fullbooket. Men til i morgen kveld, har vi reservert et bord til kl.18.15 på en Beach restaurant.

20.05.19
Laaang morgen i senga! Var ikke klare før kl 11 på formiddagen, og det ble litt rusling rundt om i landsbyen, både for å prøve lokal mat og se hva de hadde å kjøpe i butikkene. Omsider klarte vi å komme oss ut av bebyggelsen og ut i landsbygda. Der var det pottemakerverksted, gallerier, gin-produksjon, og nord på øya en telt-camp, akkurat som Martin husker det fra sin barndom da han var sammen med en kamerat på leir her.

Vi avsluttet på Beach restauranten, med litt tradisjonell mat før vi gikk tilbake til dinghydocken. Det var kaldt som bare det, og vi hutret og frøs, selv om det hadde vært en fin og solrik dag. I det vi seilte ut fra St Marys, fikk vi med oss en vakker, rød solnedgang. Omtrent klokka 22 kom månen opp, og den var blodrød.

21.05.19
Nå har vi seilt hele natta, og det har gått unna så det suser. Nydelig vær hele natta og dagen, og flat sjø. Kaptinne og kaptein overtok vakta om morgenen, mens mannskapet fikk legge seg og sove noen timer. Kapteinen var opptatt med litt av hvert, bl.a oljing av teakbordet, og reparasjon av kroken vi bruker når vi skal plukke opp mooring. Det ble kaptinnen sin jobb å holde øye med hva som forgeikk rundt omkring.

Vi hadde hørt over VHF-en at der skulle være militærøvelse, og hadde fått noen koordinater. I tillegg hadde vi en regatta som kom imot oss, og de vek ikke en tomme for en nordmann som kom imot. Det var litt av hvert å følge med på, og ettersom timene gikk, åpenbarte det seg krigsskip i horisonten. For det første hadde de ikke AIS. For det andre kunne vi ikke se dem på radar, og for det tredje var det vanskelig å høre opplysningene over VHF-en, for der var forstyrrelser. Det hadde de visst informert om. De skulle ta vekk AIS, og GPS i området, men vi kunne da se noen fiskebåter og de siste seilbåtene som passerte.

Til slutt var vi alene, bare en fiskebåt var til stede i området, og krigsskipene begynte å bevege på seg. Først prøvde kaptinnen å legge kursen sør av skipene. Da gikk de også sørover. Så rettet hun opp kursen, men da kom et annet skip og avskar oss. Deretter snudde det og kom tilbake, gikk rett foran og helt rundt oss. Så kom plutselig et jagerfly rett over oss, og deretter ett til. Da ble det litt for mye for kaptinnen! Hun liker ikke militæret – enten det heter alliert eller al-qaida. Nå fikk kapteinen vær så god overta ansvaret!

Så begynte de å snakke på VHF-en, men ikke til oss, og straks vi var passert, begynte skytinga. Det var spennende, men ikke så kjekt! Godt å komme seg vekk fra dramaet!

Etterpå landet ei ny due på Aurora Polaris. Denne var en tammere sort, og var tydelig vant med folk. Den spiste solsikkefrø rett av hånda til kapteinen, og så vidt jeg vet, sitter den her ennå. Den har toalettet sitt i akterenden av Aurora Polaris, og kapteinen har måttet love å vaske vekk all skitten som kompensasjon for å holde kjæledyr om bord. Dua har merker på begge føttene sine, så hun/han er antakelig på vei hjem, hvor nå «hjem» er. Det ene merket er en liten radiosender, og kapteinen fikk til og med klappe dua.

Ved midnatt kom månen opp, og den var rød denne natta også. Det snakkes så mye om blodmåner, men her har vi altså hatt to blodmåner på rad. Den blir deretter oransje, og så blir den hvit. Har sett oransje måner mange ganger, men ikke røde som vi har sett her.

Nå er vi på vei mellom det engelske fastland og Isle of Wight. Vi har bestilt plass på en marina i Portsmouth, og blir der til fredag. Har kontaktet flere av de vi kjenner fra tidligere seilas, og vi skal møte noen av dem. Det gleder vi oss til!

22.05.19
Vi la til kai nokså rundt kl 7 om morgenen. Da ble det et hurlumhei med rengjøring for alle som skulle komme på besøk. Det viste seg at det ikke skulle bli så veldig mange. Andrew fra «Laura Dawn» stakk innom rett etter frokost, som var omtrent i 11-tida. Det var fantastisk å se ham igjen. Han har hjulpet oss med å skaffe batterier til Aurora Polaris, og nå var han helt klar til å ta oss med rundt på chandlerier (skipsutstyrsbutikker). Det ble en guttetur.

Kaptinnen valgte å være igjen for å vente på Helen Tibbs. Helen og Chris bor på Isle of Wight som vi seilte forbi på vei inn til Portsmouth. Litt senere dukket gutta opp igjen, heldigvis før Helen Tibbs hadde dradd. – Og ikke nok med det! Mens alle vi som hadde seilt sammen i 2017 satt der, kom jammen enda en som også hadde vært sammen med oss. Båten hans, Cesarina, lå i nabohavna, og han nådde akkurat å være med oss for å spise kapteinens nybakte kanelboller og drikke kaffe til. Det ble en aldri så liten mimrestund!

Senere på dagen tok kaptein og kaptinne en liten bytur, mens Helen og Martin pakket saker de ikke trengte å ta med videre på ferden. De ventet vennebesøk, og vennene deres skulle ta med seg bagasjen, slik at det ville bli lettere når de skulle dra tilbake fra Tyskland til England. Vi fikk også hilse på vennene deres da vi kom tilbake til båten.

- Og her ender denne delen av turen! Endelig får dere vite litt mer fordi vi har bra internett og tid til å poste!

søndag 12. mai 2019

Hjemreise, 20.april - 11. mai 2019

Skyelark of London
Lørdag morgen, 20.april 2019 ble vårt farvel med Karibien. Nå visste vi at det kom til å bli i alle fall tre ganske røffe dager på havet. Helen hadde laget 12 middager og puttet i frysen, og jeg ble anbefalt å vente med mine middagsforberedelser til vinden la seg igjen.

Første dag ble som forventet. Vi seilte mot vær og vind, og gikk så nært opp mot den som vi kunne. Skyelark klarer å gå noe spissere opp mot vinden enn vi gjør, dermed dro de litt ifra oss. Vi var nok litt uvel de første dagene. Vi basket oss gjennom bølgene, og kjørte gjennom dem slik at hele båten var dekket av sjøvann. Det begynte å lekke inn gjennom det ene vinduet på styrbord side, og lekkasjen førte til at det ble vått inne i lagerrommet (køysengene). Der hadde Helen og Martin ryddet ut av den nederste køysenga slik at Helen kunne ligge noe mer komfortabelt. Martin foretrekker fortsatt forpiggen, og han har bufret veggene med madrass, slik at han ligger stødigere. De har også testet ut sofaen, og funnet at den er veldig god i dårlig vær.

For meg var andre dag verst – helt til jeg kom på at jeg kunne drikke ingefærvann. Da gav det seg. Mandag, 2.påskedag, startet på skrå som de første dagene, men utover dagen la vinden seg, og vi måtte starte motoren. Det betydde dager med normalt liv igjen – flatt golv! Kapteinen har vært opptatt med å finne lekkasjen, og har renset opp og tettet med Sikaflex. Kaptinnen har laget bakalao, brød og kake. Kaka var for å feire kaptinnens mammas, Gurie Holmgards 85-årsdag. Vi forsøkte å få kontakt med henne på satelittelefon, og vi hørte henne snakke, og forstod at hun ikke kunne høre oss.
Vi hadde flatt golv helt til natt til torsdag. Onsdags kveld var fantastisk, med lysshow (lynglimt) rundt hele horisonten, og vi forstod det var værforandring på gang. I dag skriver vi altså torsdag, 25.april, og vi har god vind fra babord side. Også i dag går vi ca 30 grader opp mot vinden, men havet er roligere, slik at vi ikke har så mye sjøsprøyt. Vi går nordvestover, og holder stadig værkontakt med meteorolog og andre «forståsegpåere». Det er ganske annerledes å seile østover enn det er å seile vest.

26. april,
og fortsatt rolige værforhold. Vi har medstrøm og litt vind fra babord side. Tidvis har vi kunnet seile, og faktisk kunnet holde nesten samme fart som vindhastigheten – takket være medstrømmen. 

Kapteinen har bakt brød, og han og mannskapet har tatt ned en brukket spile i hovedseilet. Martin ble heist opp i masta – under fart, og klarte til slutt å lirke ut den siste biten av spilen. Dermed fikk kapteinen reparert den, og vi kan ha den tilbake igjen når den trengs mest.

Samme dag, på min nattevakt, ble jeg vitne til noe jeg sent kommer til å glemme. Kl. 22.43/44, ble himmelen opplyst av et lysende objekt som kom farende mot oss, over båten og inn i ei sky bak oss, hvor det så døde hen og forsvant. Det hele skjedde så fort at jeg fikk nesten ikke summet meg før det var over. Det så nesten ut som et stjerneskudd – rakett – missil – jeg aner ikke! Helt lydløst kom det, og jeg syntes jeg så et lite ekstra lys ved siden av det, og det hadde en lang hale etter seg. Morgenen etter, fortalte han som hadde hatt nattevakt på Skyelark at han hadde sett nøyaktig det samme som meg, så jeg har vitne på at det ikke var noen fantasi! Jeg måtte riktig zoome inn på kartplotteren for å se hvor vi var, og ganske riktig – vi nærmet oss Bermuda. Da begynte jo spekulasjonene… Når det er sagt, er vi ennå ikke kommet til Bermuda, og nå er det dagen derpå!

27. april
våknet vi til motordur. I dag har det vært så stille at den har vært i gang hele dagen. Det har gitt mulighet til soling på dekk, reparasjon av dekksluker, taufletting og andre fredelige sysler. Vi bestemte oss for å ha biff på grillen, siden det var lørdag og fint vær. Startet tidlig, med tining av kjøttet, koking i Suvi, og deretter på grillen. Da vi skulle spise, syntes vi kjøttet hadde en noe underlig farge. Det var liksom så rødt. Det skulle jo hatt en ordentlig stekeoverflate, noe det egentlig ikke hadde. Vi satte tennene i kjøttet – og hvilken overraskelse! Det var aldeles ramsalt! Vi måtte legge kjøttet tilbake, og koke det i flere vann, og så ble det grønnsaker med soppstuing i stedet, for vi har middag rett før leggetid for Martin og Helen. Slik kan det gå når vi handler mat i fransktalende land og ikke forstår hva som står på emballasjen!

Som dere forstår, kan vi ha forskjellige ting å drive på med. Alt kommer jo an på været, selvfølgelig. I går, for eksempel, la kaptinnen merke til noe som fløt i sjøen. Martin grep tak i rattet og snudde båten, slik at vi kom helt bort til gjenstanden. Vi snurret rundt den flere runder, før det lyktes Helen å fiske den om bord. Det var en liten oppblåst plastelefant, og hadde ingen verdi for oss, men vi tok den med, siden vi nå engang hadde gått borttil. Kapteinen syntes ikke det var vår oppgave å renske Atlanterhavet, så nå må kaptinnen passe seg så vi ikke påtar oss renovasjonsoppgaver vi egentlig ikke har tid til. Vi skal jo hjem! Likevel holdt vi nesten på å fiske med oss en ballong det stod 30 – et eller annet på i dag. Vi opplevde også under quizen vår i går, vi har en daglig quiz med Skyelark kl 18.30, at to store skip hadde kollisjonskurs med oss to seilbåter samtidig. Den ene gikk foran oss, og den andre gikk mellom oss. Kapteinen tok kontakt med Nordic Baltic og takket for at de tok hensyn til oss, og fikk til gjensvar: «God bless you», på litt gebrokkent engelsk. I morgen, søndag 28. april, planlegger vi en svømmetur i Atlanterhavet sammen med Skyelark. Da må kaptinnen ha seg en runde rundt båten for å forsikre seg om at der ikke er noen portugisiske krigsskip i nærheten før hun går uti. Vi har sett flere i det siste, og har ingen planer om å stifte bekjentskap med noen av dem! (Portugisiske krigsskip er svimaneter, en ekstra «sint» sort.)

28. april
opprant. Samme fine, stille vær, og motoren i gang! Det er herlig å seile sammen med Skyelark. Vi seilte sammen med dem på World ARC 2017, men vi reiste hjem fra Australia, og Skyelark fortsatte løpet ut. De har vært både i Europa og Karibien, og skulle altså til Acorene nå for å legge båten på Terceira fram mot august. Deretter skal de til Madeira og Kanari-øyene. Em og Dan er et fantastisk par. Hun er like god å seile som han, og hun har praksisskole for andre som vil ta seilersertifikat. I tillegg har de båten sin som charter-båt. Akkurat nå er det fire mennesker om bord, en fra Irland, et par fra England, og en fra USA – i tillegg til Em og Dan.

Vi avtalte med dem at vi skulle stoppe klokka 15 for å ta et felles bad. I tillegg skulle de levere oss en pakke engelsk te, for det holdt på å bli krise om bord da Helen oppdaget at vi hadde glemt å handle te! Martin fungerer veldig dårlig uten (har vi hørt), derfor ble strakstiltak satt i gang, med unnaluring av teposer slik at han skulle ha nok til vi kom til Acorene. Vi andre måtte nøye oss med sånn te som engelskmenn ikke drikker, og de var det nok av!


Kaptinnen satte i gang jakten på Skyelark, mens kaptein og crew lå på dekk for å tette en lekkasje i en ventil. Discovery har gjort en altfor dårlig jobb i forhold til det, for vi har hatt lekkasje i den lugaren siden AP var ny. Vi kom oss bort til Skyelark og stoppet motoren. Hovedseilene var fortsatt oppe, for der var nesten ikke et vindpust. Først hoppet Richard fra Skyelark uti, med leveransene i en vanntett bag. Deretter fulgte den ene etter den andre. Vi måtte naturligvis passe på at der alltid var en av oss om bord i tilfelle båtene stakk av.
Skyelark

Richard kommer med forsyningene

Plasket fra amerikaneren

så stille, så stille

Godt med sikkerhetsutstyr, kaptein - særlig på havet


Kaptinnen hadde tatt fram sin «stingersuit» fra Australia for sikkerhetsskyld. Hun hadde nemlig iakttatt badeforholdene hele dagen med tanke på dette. Da hun så at de andre ikke brydde seg, lot hun også være med sikkerhetsutstyret, og badet i badedrakt da det ble hennes tur – midt i en armada av portugisiske krigsskip! Kapteinen og Martin fotograferte krigsskipene, både fra båten og mens de svømte rundt dem. Kaptinnen holdt seg på avstand, men kan med stolthet erklære at hun nå har svømt med: skilpadder, delfiner, hai og portugisiske krigsskip – og er fortsatt i live!

Dette portugisiske krigsskipet dro rett forbi sikkerhetslina vår, den gule nederst til venstre i bildet


Leveransene fullført!

The happy owners of PG-tea and proper English bacon

Ingenting å skrike for! 26,5 grader i havet....


Badeseansen ble avsluttet med at Martin svømte over til Skyelark med Helens nydelige, nybakte formkake som takk for teen og pakken med engelsk bacon som de hadde lagt med.
Etter middag hadde vi den sedvanlige quizen, med spørsmål om alt fra presidenter til tunneler og rekorder og jeg vet ikke hva. Vi får oss mye god latter undervegs, for Martin er en ener når det gjelder slik underholdning!

Vi satt stille og bare nøt solnedgangen og alle de flotte fargene, før Helen og Martin brøt opp og gikk for å legge seg. Kaptinnen blogger akkompagnert av snorking fra kapteinen. Han får ta de siste timene før vaktskifte!

29. april 2019
Enda en stille dag til sjøs, men litt mer krusninger på havflaten. Stort sett har vi gått på motor. Dagen vår begynte med å ringe vår eldste datter, Ingrid Torkelsen i anledning hennes bursdag. Det var godt å høre stemmen hennes, men vi fikk en del lydavbrudd i samtalen. Satelittelefonen vår er den vi er minst begeistret for. Den virker «annenhver gang», og vi har mange avbrudd i samtalene. Begriper ikke at de ikke klarer å levere bedre varer i vår IT- verden!

Senere på dagen var vi på hvaljakt! Kaptinnen ved rattet, kapteinen og Helen på utkikk på dekk, og Martin klar bakpå hekken, bevæpnet til tennene med snorkleutstyr og fotoapparat. Det lyktes ham å se hvalen, men bildene under vann ble noe uklare. Da var kapteinen heldigere med sine skudd. Vi ble enige om at vi måtte fortsette kursen vår, og at vi kunne være heldige senere også.

Det varte ikke lenge før Helen grep rattet og for av gårde etter en ny hval. Denne gangen fikk Martin filmet hele scenen fra dekket. Hvalen var svær, og den lå ganske nær båten vår og sendte stråler/fontener av vann og luft opp i lufta. Til slutt løftet den halen over vannflaten og forsvant i dypet, og vi satt igjen, aldeles i ekstase over alt det vi hadde fått se.

Her ligger hvalen og spruter vann og luft

..så forsvant den i dypet.
Middagen i dag var fisk som kapteinen dro opp utenfor Ascension Island. Den ble servert sammen med potet, søtpotet og gresskar, samt en salat av kål og sukkererter. Quizen vår var umiddelbart etterpå, med spørsmål fra Skyelark til nordmennene om de kunne navngi 5 ulike torskefisker på engelsk! Det var jammen ikke lett. Vi klarte å få til noen, og de to siste på norsk ble likevel godkjent!

30. april 2019
Våknet opp til noe mer skyer, og kjøligere luft enn tidligere. Nå har vi allerede skjøvet på to timer over Atlanteren, og enda har vi to timer til å rette på når vi kommer til Acorene. Vi kler på oss mer og mer tøy, men kunne likevel nyte en times tid i sola på dekk i dag også.

Dagen i dag har vært rolig, og Martin har puslet inni dusjen og plukket vekk gammel fugemasse på golvet. Terje fylte så på med ny, hvit masse, så nå ser det bra ut. Hver eneste dag blir det gjort ting på jobbelista, slik at vi kan ha mer tid på land når vi kommer fram.

1. mai
Vi skriver onsdag, og det er fiskedag. Ikke selvfisket fisk, men tørket, lokal fisk fra Antigua, tilberedt som Bacalao – med indiske papadums til, i stedet for flatbrød. Ennå er der alt for mye flytende tare til at vi kan fiske selv. Vi har mistet noen kroker allerede, og vil ikke spandere flere.

Utover ettermiddagen økte vinden på, og vi seilte godt, med vinden i ryggen. Vi leser stadig værmeldinger og laster ned gribfiler. Kjøpte tyske Sebastians værtjenester, og han sender oppdateringer via e-post. De viser et lavtrykk som er på vei mot Azorene, og det har vindstyrker opp mot 40-50 knop. Det vil vi helst ikke ha, derfor leder Sebastian oss utenom – så godt han kan.

2. mai
Været er veldig turbulent, og der er mye å ta hensyn til. Vi skifter seil stadig vekk, og har mistet Skylark av syne. De seiler raskere enn oss på lettere vinder, men Aurora Polaris viser muskler med en gang vinden øker på. Da viser hun hva hun er god for.

På nattevakten vår, valgte vi å seile med motor på. Vinden varierer alt fra 8-32 knop, derfor gjør vi som vi gjør, og ingen spør etter hvor mange motortimer vi har. For oss er det viktigste nå å komme oss lengst mulig fram, selv om vi vet at vi har tid til å seile rundt på havet til stormen har lagt seg.
I dag spiste vi biff stroganoff med ris og kokte grønnsaker til. I morgen, dersom været tillater det, skal jeg ovnsbake utvannet torsk, og servere den med poteter og surret løk til. Vi prøver å bruke de ferdilagde middagene på de dagene som har mest ruskevær.

3. mai
Motorseilte store deler av dagen og natta, og tok igjen Skyelark.

4. mai
Natta var helt «crazy». Vanskelig å sove, for støttedukene var litt forkjært montert og holdt bare kapteinen på plass, mens kaptinnen fløy rundt i senga av alle bevegelsene i båten. Da vi stod opp, hadde Helen og Martin kjempet med 39.9 knop i kastene, og ganske mange ting hadde ommøblert seg. Dagen fortsatte med høy vind, og vi kunne slå av motoren. Værmannen vår anbefalte oss å holde 7 knop i gjennomsnitt for å komme fortest mulig fram til Horta før uværet braket løs for alvor. Denne dagen ble vi forbigått av et lasteskip fullastet med containere. Terje tok kontakt med dem for å høre hvor mange konteinere de hadde om bord. Han forklarte at vi hadde en daglig quiz med Skyelark, og trengte spørsmål til den. De fikk tilbud om å delta i quizen dersom de var innenfor hørevidde, noe de naturligvis ikke var. De gikk forbi med 20 knop, og vi har ligget rundt 8-10 i dag.

Nå begynner det å bli kaldt om bord. Strikkegensere, langbukser og vindtette vester, samt sokker er kommet på. Dynene er tilbake inni dynetrekkene, og ullteppene er kommet fram igjen. Aurora Polaris’ kaptein ser ut som en mullah i halvmørket, med hvit kalott og hvitt skjegg. Kaptinnen måtte riktig finne noe å gjøre på, så hun både kunne komme seg vekk fra speedometeret og uenighetene om farten. Det er vanskelig å avgjøre hva vi skal gjøre, for i mørket er det ikke lett å se uværsskyene, og de kommer ikke alltid opp på radaren, med mindre de inneholder regn. Noen ganger har vi lusne 3,8 – 4,5 – 6,3 i lange tider, og når kapteinen blir gjort oppmerksom på hvor seint vi går, fyker plutselig knopene opp i 7 og over, og han lurer på hvor alle de lave tallene kommer fra. Nå mens jeg har sittet med pc-en, har jeg hatt vanskelig for å holde meg på plass. Bølgene kaster oss rundt omkring selv om vi bare har 20-25 knops vind og et lommetørkle av et seil oppe. Det har blåst så pass lenge nå, at bølgene begynner å bli ganske høye. Bilder eller film av dette klarer ikke å beskrive hvordan det føles. Vi som er om bord i Aurora Polaris er i alle fall tørre, for vi har teltvegger vi ruller ned rundt oss, mens Skyelark virkelig får føle været, vinden og regnet. Akkurat nå, kl 22.13, startet kapteinen motoren igjen. Tror han har fått nok av alle bevegelsene i båten, og ser nødvendigheten av å holde jevn fart!

Etter at lasteskipet hadde passert, ble vi forbigått av et «sjørøverskip». Det lignet i alle fall på det, men det var nok et klassisk bygget, nytt skip som hadde deltatt på racet i Antigua og nå var på vei til Horta, som oss. De vil nok også komme fram før stormen braker løs, og de forsvant nokså raskt ifra oss.

5. mai
Denne dagen måtte vi ta noen avgjørelser! Vi innså at værmeldingene ikke gav oss gode odds, og at vi ville få vind mellom 28 – 38 knop, med både 40 og 50 i kastene. Det som talte til vår fordel, var at vi ville ha medvind. Vi kalkulerte og fant ut at dersom vi gikk med en fart på 7 knop og over i gjennomsnitt, ville vi klare å komme inn til Horta før den hardeste vinden slo til. Seilene ble tatt inn, motoren slått på og satt i revers for å få full uttelling på gori-propellen, slik at den kom i «overdrive». Så sette vi seilene ut igjen, og motorseilte full fart mot målet vårt. Skyelark var ute av rekkevidde. Til slutt kunne vi ikke engang se dem på radaren, ei heller snakke med dem på VHF. Nå var det SSB-radioen som måtte brukes. Vi rådslo med dem, og fant ut at vi ville prøve å komme oss fortest mulig, og direkte mot målet vårt.

Før nattevakten, ble ny værmelding lastet ned. Den viste noe lettere vær, og at vi ville ha bedre forhold enn vi hadde regnet med. Vi slo ikke ned på farten av den grunn, men fortsatte i samme tempo. I skrivende stund viser skjermen at vi har omtrent 97 nm igjen å gå. Det betyr at vi kommer inn i morgen.

6.mai
Fortsatt mye vind, og mellom Pico og Faial var det sterk strøm. Vi ankom i vindstyrker mellom 30-40 knop. Hadde to forsøk på å legge til i marinaen for innsjekk, og lyktes på den tredje. Etterpå måtte vi flytte oss til en betongkai. Det var svært stressende, i alle fall for kaptinnen. I nesten storms styrke, måtte vi komme oss inn en trang åpning, snu båten og la vinden ta oss inn til betongkaien. Det gikk bedre enn vi fryktet. Selv om vi hadde alle fenderne på babord side, fikk vi et dunk «helt inn til beinet». Det betyr at vi må få tak i mørk blå «gelcoat» for å reparere skaden. Det lot seg ikke gjøre her på Asorene, så vi må nok vente til «fastlandet».
Horta

Nærbilde av Horta

7.mai
Første dag leide vi bil, og kaptein og kaptinne, tradisjonen tro, dro på oppdagelsestur rundt øya. Bebyggelsen er ryddig og pen, og de har lov å male husene i hvitt, grønt, rødt og oransje – muligens også blått. De fleste er likevel hvite, og kirkene har i tillegg svarte lister og pynt i en eller annen mørk farge. Kapteinen hadde en pizzaplass i sikte, og det innebar halvvegs tur rundt øya. Vegetasjonen her er slik vi husker fra 2003 på Sao Miguel. Det vokser hvit kala akkurat som vi har liljekonvall hjemme. I tillegg er det en del bregner, noe som indikerer en viss luftfuktighet. Hele øya er grønn og fin, og vegkantene er velstelte og beplantet. Folk dyrker stort sett det de trenger, og får forsyninger av resten fra Portugal.
Take-away pizzabu

Kala

Vakre, ville blomster

8.mai
Regntung dag. Vi valgte å være rundt sentrum, Horta. Om kvelden tok vi med oss Helen og Martin til en restaurant på landsbygda, ikke langt fra der vi kjøpte pizza dagen før. Kapteinen hadde på forhånd gått noen runder med seg selv før vi bestilte bord. Grunnen til det var at det ikke ville bli servert hverken kjøtt eller fisk, men bare vegetarisk mat.

Det viste seg å bli litt av en opplevelse. Alle av oss fikk en god klem av eieren. Deretter serverte han oss to forretter med nypesaft og vann å drikke til. Hovedretten var kun grønnsaker med deilig saus på, og desserten var stekt banan med kastanjepuré. Der var ingen animalske produkter i maten, og han kunne ikke servere kaffe til desserten. Derimot fikk vi velge en urtete til slutt. Tre av oss hadde mintte, og han var ute i hagen sin og plukket bladene. Den fjerde tesorten var en slags blomst. Vi hadde forresten også blomster i maten vår – og ingen ble syke i etterkant!

9.mai
Tok første ferje til Pico, og nådde den med et nødskrik. Ferjene her er ikke som vi er vant til. Terminalen ser ut som en flyterminal, med unntak av gjennomlysingen. Vi skulle vært der minst en halv time før avgang, og billettene måtte kjøpes på land. Ingen fikk sitte i kjøretøyet, bortsett fra sjåføren, da.
Pico med vingård i forgrunnen

Vingård med Faial i bakgrunnen

Selve overfarten tok ca 30 minutter, og vi red på den sterke strømmen mellom øyene. Denne øya er kjent for sin høye vulkan. Den er det høyeste punktet i øygruppen bestående av ni øyer. Jordsmonnet er svært fruktbart, og de har mange vingårder her. Jordene er rutet opp med små labyrinter av vulkanstein, og så har de to-tre planter i hver innhegning.
Pico med uværshatt

Naturlige badebasseng

Vinmuseum
Vilt og vakkert i lavabuene

Gate i gamlebyen
Kaptinnen fikk seg en liten venn

Ellers har de hvalstasjon med museum, massevis av plass og gras til kveget, osteproduksjon og de har pottemakerverksted. Ellers kunne vi ha besøkt lavatunnelene og mye, mye mer. Vi innså at der var ikke nok tid til å se det vi ville se, så vi måtte gjøre et lite utvalg.

Lunsjen tok vi i en ny restaurant, Magma, på nordsiden. Der hadde vi blekksprutgryte og biff med søtpotet, slik at vi fikk lagret opp litt proteiner igjen etter gårsdagen.
Osten vi ville smake og kjøpe – på sørsiden av øya, var ikke mulig å få tak i. Vi fikk tatt noen bilder av ysteriet, og kjøpte selve osten i Madalena hvor ferja gikk fra.

Amerikanske ender - ifølge kapteinen

Her kommer skyene innover dammen


10.mai
Tidlig morgen måtte vi ut av kaien for å gjøre plass til Skyelark. Nå er vi bundet fast til dem, for de skal reise hjem til England for noen måneder. Vi drar kanskje søndag morgen.

Vi holdt oss ved båten resten av dagen, for nå har vi ikke bil lenger. Kaptinnen hadde en liten bytur for å se seg om til fots. Da klarte hun å oppspore noen gode kaker som de er så kjent for i Portugal. De ble godt mottatt!

11.mai
Denne dagen reiser Dan og Em tilbake til England. Det blåser like sterkt som den dagen vi ankom, og værmannen vår i Tyskland anbefaler at vi drar videre i morgen. Det betyr en og en halv uke til havs igjen. Vi er enda ikke sikre på hvor neste landingssted er, alt avhenger av været.

Helen har allerede begynt å lage ferdigretter til oss, og det dufter deilig i hele båten. Kaptinnen jobber på spreng for å klare å poste noen blogger, så vi får se hvordan det går. Vi har ikke akkurat vært bortskjemt med internett her, men vi kan i alle fall bruke våre europeiske telefonkort. Vi som er norske, har i tillegg norske priser på alle tjenester.