tirsdag 4. desember 2018

Cape Town og omegn


30. november – 04. desember 2018

Så her ligger vi - godt inne i ei beskyttet havn, med fasjonable leiligheter rundt oss, og alle fasiliteter i nærheten. Vi har gangavstand til det meste, og kan vrake og velge i restauranter og butikker.

..ribbet for tekstiler (sprayhood og bimini)..
Her forleden hadde vi en tur på Table Mountain. Vi tok en Uber (for de som ikke vet det, så er det en taxitjeneste som bestilles og betales over internett – en som vanlige taxisjåfører ikke liker, fordi det blir betydelig konkurranse for dem). Kapteinen hadde nok planlagt litt på forhånd, for idet vi gikk av taxien, fikk vi vite at vi bare hadde å dra oss oppover stien mot table mountain. Han hadde ikke tenkt å gå, bare så vi visste det! Kaptinnen fikk ei vannflaske i hånda, og beskjed om å ta med seg det hun trengte. Det ble altså boblejakke og vann, telefon og solkrem! Resten av mannskapet hadde i alle fall klart å ta med seg litt å spise i tillegg til vann.









Vi gjør historien kort. To og en halv time senere, kom vi tre oss opp til platået. Da hadde kapteinen spist lunsj, fotografert og handlet seg ei lue. Etter nye fotoseanser, kom kaptinnens belønning for klatreturen; en Magnum og en kopp kaffe, og så gondoltur ned igjen.

Søndag dro vi til Robben Island med hurtigbåt. Utrolig nok, kan vi ikke kjøpe billetter her uten først å vise passene våre. I tillegg må vi gjennom sikkerhetskontroll, som på flyplassen. Båten hadde plass til rundt 300 passasjerer, og på øya var det i alle fall 10 busser som stod klar til å ta imot oss. Hver buss har sjåfør og guide, og vi ble kjørt rundt til de forskjellige stedene og fortalt historiene om hvor de spedalske hadde holdt til og hvor de var begravet. Fengselet fikk vi også besøke, og der gikk vi inn. Det var tidligere innsatte som guidet oss rundt, og vi aner bare hvor grusomt det må ha vært å sitte i fangenskap der. Nelson Mandela hadde sittet der i 18 år, og vi fikk fotografere cella hans.



Nå har vi leid bil for å kunne kjøre litt rundt og se oss om. Den er foreløpig bare blitt brukt til nødvendige ærend, så som kjøp av utstyr til båten. I dag tok vi av sprayhood og bimini for å få fikset noen hemper og glidelåser, samt skiftet ut plastikkvinduene som ikke lenger er gjennomsiktige.

Etter det, tok vi oss en busstur sammen med noen av de andre i flåten for å bli guidet rundt i de fine dalene rundt Cape Town. Vi så store, flotte vingårder, og mektige fjell som omkranset dem.

Her får geitekillingene litt å tygge på

Geitebukken kom også ut for å hilse på oss

Fra venstre: Helen og Martin, kapteinen og kaptinnen fra Aurora Polaris, Brita fra Blue Pearl, Rob fra Influencer, Peter og Anissa fra Callisto



onsdag 28. november 2018

Cape Town


23.-26. november 2018
Tidlig fredags morgen forlot vi Durban. Denne gangen tok noen av oss litt sjøsyke-medisin, for vi visste at vi kanskje kunne komme ut i røffe forhold. Til vår gledelige overraskelse har vi hatt bare flotte værforhold så langt. Det betyr ganske lite vind, god medstrøm og motoren i gang hele tida.

Idet vi gikk ut fra havna, fikk vi alarm fra autopiloten. Vi slo den da av, og restartet. Den fortsatte å gå hele neste døgn, men så kom alarmene tilbake igjen. Vaktene våre er slik at vi deler fortsatt de mørke timene i to, og vi er to på vakt hele tiden. Dermed kan vi gi hverandre hviletid når det behøves. Vårt nye crew har timene etter midnatt  (fra ett til sju), og når vi har hatt frokost, går de og legger seg og sover til lunsj. Etter lunsj er det kaptein og kaptinne som sover, for de skal på vakt kl.19-01.00.

Den andre natta vi seilte, takket autopiloten for seg, og det skjedde mens det nye crewet var på vakt. De hadde håndstyrt hele natta. Da måtte kaptinnen lage litt ekstra god frokost til dem. Mens de spiste, måtte det selvfølgelig håndstyres av noen av de andre om bord. Hvis noen lurer på hvem det var, så kan de bare fortsette å lure, for her røpes ingenting! – Men med slikt fantastisk crew, lyktes det dem å overtale kapteinen til å fikse autopiloten mens vi seilte. Ingen av oss hadde lyst til å måtte håndstyre helt til Cape Town. Gutta samarbeidet på elektromotoren til autopiloten. De erstattet den børsten fra en annen elektromotor med en annen fra samme motor. Det viste seg at disse børstene har kortere levetid enn de børstene som er originalt i Aurora Polaris. Vi regner med at vi klarer å komme oss helt fram med denne reparasjonen. Dernest håper vi at leveransen av ny elektromotor er i rute, slik at vi slipper å være bekymret for om den holder over Atlanteren igjen.


Helen og Martin ser ut til å trives om bord, og vi blir ganske bortskjemt. Før gjorde vi jo alt selv, og plutselig får vi både nok søvn, ferdige måltider og oppvask etterpå. Martin sørger for alle væroppdateringer, lager alternative ruter og trimmer seilene slik at farten blir god. I tillegg får vi lære nye skikker, ord og begreper, og utvekslet erfaringer og oppskrifter.

Når vi kommer til Cape Town, vil «Influencer» sende drone rundt oss og filme seilasen inn til havna. Det betyr at vi må holde følge for å bli med på filmingen. I tillegg vet vi at det ligger et område med kraftig vind som beveger seg litt raskere enn tidligere antatt. Vi kjører derfor motoren ganske hardt for om mulig å unngå å få den kraftige vinden fra siden. Å få vinden bakfra er mye mer behagelig, og passer Aurora Polaris ypperlig.

Vi rundet Capp det gode håp i dagslys, og ble vitne til hval som hoppet og blåste rundt oss. Selene lå i vannskorpa og vinket med luffene, og vi så hai – mye hai.

Da sola gikk ned, visste vi at dette var siste nattevakt på en stund, og da kan vi tåle en del. Med den farten vi hadde, regnet vi ut at vi kunne være i Cape Town i grålysningen. Et mørkt område rundt oss, varslet nedbør, og kanskje vind. Kapteinen og kaptinnen hadde første vakt, og mens han satte bolledeig for å ha ferske kanelsnurrer til ankomsten, hadde kaptinnen som oppgave å følge med på vindstyrken. Og ganske riktig, vinden kom som sluppet ut av en sekk. Vi tenkte at det sikkert bare var en squall, og at den snart ville være over, noe den aldeles ikke gjorde. Vindstyrken bare økte, og regnet plasket ned. Deigen måtte bare vente, for nå ble det viktigere å få ned seilene. Til slutt var der bare noen små kluter oppe, og vi raste videre med 9-10 knops fart. Bølgene økte i størrelse, vi var dyvåte, og kunne ingenting gjøre, bortsett fra å holde øye med instrumentene og holde alle luker skalket. Skjelvende av frost og (litt) frykt, kom jeg meg nedenunder og fikk i alle fall skiftet til tørt tøy og hentet klesskift til kapteinen. Det ble målt en vindstyrke på 38,1 knop, og holdt seg stadig på 30-tallet. Det varte og det rakk, og til slutt ble det vaktskifte.

Mannskapet vårt måtte gjøre det samme som vi hadde gjort – enten endre seilføring eller kurs. Det ble ikke mye soving denne natta, og mot morgenen stilnet det heldigvis litt av. Vi hadde nå klart å holde gruppa samlet, og «Influencer» hadde gitt oss et kartpunkt vi seilte mot, og så skulle de filme oss med dronen. Filmen ble ganske fin, med dramatisk bakgrunn av mørke skyer.

Det var godt å seile inn til havna, og vi så at Cape Town er en fin by.

Legger denne ut nå, så dere får lese. Kanskje vi poster filmen senere når jeg får hjelp av de som klarer å håndtere slike filer.


torsdag 22. november 2018

Durban

18.-22.november

Søndag ettermiddag hadde vi et værvindu. Da seilte vi nedover mot Durban. Vi hadde blitt enige med vårt reisefølge," Influencer", "Mad Monkey" og "Pinta", at vi skulle bare rusle nedover kysten, slik at vi kom fram tidlig om morgenen. Vi hadde ikke mye vind, så en stor del av reisen gikk med motor. Jeg hadde ikke tatt noe sjøsykemidler, for vanligvis klarer jeg meg ganske bra. Dette her, derimot, gav oss bevegelse fra alle kanter – skikkelig sjøsyke dønninger! Jeg var fullstendig slått ut ganske tidlig. De andre klarte seg mye bedre. – Og nå er tiden kommet for å røpe noe: vi har fått nytt mannskap om bord! Helen Doody og Martin Booth fra sørkysten av England! Vi kjente dem fra forrige seilas, allerede i St. Lucia i Karibien, så det var veldig hyggelig. De skal seile med oss resten av World ARC, dersom det ikke kommer noe i veien, da.

Martin og Helen


Helen følte seg litt utenfor hun også, på grunn av dønningene, men hun klarte seg mye bedre enn meg. Heldigvis varte seilasen bare ei natt, og vi ankom Durban i grålysningen.

Det var litt overraskende at byen så så bra ut, for vi hadde nesten bare hørt negative ting om den. Ved nærmere ettersyn, viste det seg at mange av høyhusene var svært medtatte. Vi ble hilst velkommen av en mann i marinaen som hjalp oss med fortøyningene. Han advarte oss mot å spasere i byen etter mørkets frambrudd. Ta taxi! var rådet.

Hele formiddagen gikk med til innsjekk. Det var litt av ei papirmølle å komme hit! I Sør Afrika holder det ikke med innsjekk en gang. Hver by vi besøker, forlanger pass, skipspapirer, seilingsplan, fortolling og så videre. Det holdt ikke at bare en person kom! Alle måtte vise ansikt!

Da vi endelig var ferdige med innsjekk, var vi så trøtte at vi måtte legge oss. Jeg våknet av at noen banket på skipssida. Det var en fra marinapersonalet som sa at vi måtte flytte båten. Det var jeg som hadde påpekt at vi ikke hadde noe å gå på da vi la til. Dybdemåleren viste 0,0. Heldigvis var det lavvann da, så da tidevannet kom, fløt vi godt.

Her vi ligger nå, har vi godt med vann under kjølen. Det er til gjengjeld langt å gå helt ut, men vi ligger trygt. Vi skal være her helt til fredag morgen i 3-4 tida. Da må vi gå, og vi håper på værvindu helt fram til Cape Town.

I ventetida har vi hatt det veldig kjekt sammen. Vi har meldt oss inn i to yachtklubber, og dermed kan vi velge hvilke restauranter og toalettfasiliteter vi vil bruke. Havna er svært godt bevoktet. Hver morgen og kveld er det omtrent 20 politimenn som bevokter området utenfor marinaen, og vi får eskorte nesten hver gang vi skal utenfor, gå i minibanken og slike ting. Selve inngangen til pontongene er også låst, så vi må enten låse opp selv, eller vakten åpner for oss.

Vi har vært på strandpromenaden. Da var vi fire damer som gikk tur. Etterpå avsluttet vi med smootie på kafeen der. Torsdag morgen dro kaptein og kaptinne på «Aurora Polaris» sammen med Sydney og Matt fra «Influencer» på strandpromenaden for å ha en time med segway. Det var gøy! Vi lærte fort å kontrollere den, og sammen med guiden vår dro vi av gårde. Han filmet og fotograferte oss, og vi ble etter hvert mer og mer avslappet og turte å gjøre flere ting.

Kapteinen, Sydney (Influencer), Kaptinnen, Matt (kaptein på Influencer)


Kaptinnen og instruktøren på segway


Nå forbereder mannskapet vårt mat til den videre seilasen. De har laget bolognese og chili con carne, så dersom det blir vanskelig å lage mat på grunn av bølgene langs afrikakysten, har vi ferdig mat å varme.

Selve innsjekken i Durban var lang og kronglete, men utsjekken var enda verre. Da måtte vi ha med alle papirene og pass fra innsjekk. Vi begynte på marinakontoret, deretter var det havnekontoret. Der måtte vi først gjennom security, sånn som de har på flyplassen. Så måtte vi skrive oss inn i besøksprotokoll (alle 4). Deretter tok vi heisen opp til kontoret for utsjekk av båter. Før vi fikk gå inn, måtte vi igjen skrive oss inn i en protokoll. Så måtte vi levere reiseplan som ble kontrollert og stemplet. Reiseplanen skulle så til immigrasjon og deretter til tollen. Til slutt skulle formularet tilbake til havnekontoret, og en kopi leveres til marinaen igjen. 



Richards Bay


12.-16.november 2018

Tidlig morgen, mandag 12.november, ankom vi Richards Bay. Da hadde vi «krabbet» nedover langs kysten med et par lommetørklær oppe for å redusere farten slik at vi ikke kom inn i mørket, men ved dagslys og høyvann.

Vel inne ved bryggene, fikk vi beskjed om aldri å ha mat liggende ute, og helst holde lukene lukket hver gang vi gikk fra båten. Og grunnen? Apekatter! Vi fikk vite at de kunne holde skikkelig fest dersom vi ikke passet på.

Tirsdag dro vi på safari. Vi så de velkjente afrikanske dyrene, som elefanter, sjiraffer, neshorn, antiloper, bøfler og noen flotte fugler.




Onsdag skulle vi ha en tilsvarende tur langs sjøen og se krokodiller og flodhester, men av en eller annen grunn ble det en kjøretur lignende dagen før, med innslag av besøk i en landsby. Der ble vi invitert inn til en spåmann som skulle fortelle oss at turen vår hittil hadde gått bra, og at vi ville seile trygt videre. Til slutt danset de for oss. Vi hadde også en lignende forestilling i marinaen, der de framførte zuludans, og vi spiste zulumat.

Vi har aldri før vært i Sør-Afrika, og det var ganske underlig å se hvordan de hvite landsbyene var inngjerdet med både murer, piggtråd og elektriske gjerder. Utenfor, på landsbygda, så vi den andre bebyggelsen. Det var ofte fargerike hus, med et lite, rundt hus i tillegg. Av besøket vi hadde gjort den dagen turen ble annerledes, forstår vi nå at det runde huset har en helt spesiell funksjon. Dette huset er dedikert forfedrene, og familien kan gå inn og ha kontakt med sine døde der. Ofte ligger de også begravd på eiendommen, men huset har en slags møte-/kontaktfunksjon.

søndag 11. november 2018

World ARC - Nesten fremme i Sør Afrika

10. november 2018

I kveld så jeg det! Det syregrønne flashet idet solen gikk ned. Nå har jeg studert utallige solnedganger, og var i ferd med å si at det bare er noe tull. Det er det ikke, for jeg har nå sett det med mine egne øyne!

Dette har vært en utrolig vakker dag! Vi har måttet gå med motor nesten hele dagen, men himmelen har vært blå, og nesten skyfri. Da solnedgangen nærmet seg, dukket det plutselig små skydotter opp rundt omkring horisonten. Solen gikk ned, og etterlot seg alle regnbuens farger, først i et lyst slør. Siden ble fargene klarere, og med mer kontrast. Jeg måtte sitte lenge og beundre fargespillet. Lurte på om jeg skulle fotografere, men tenkte etterpå hvorfor jeg skulle det? Nyt det her og nå! Det er ingen andre som behøver å se det!

Jeg sitter og ser på den vannrette horisonten. Enten jeg ligger, sitter eller står, er den alltid i øyehøyde. Til og med når jeg går opp på en fjelltopp, eller sitter i fly og ser ut av vinduet…. Horisonten er alltid i øyehøyde!

Oppe på himmelen er det en tynn månesigd. Etter hvert som himmelen blir mørkere, dukker stjernene opp. Noen stjernetegn gjenkjenner jeg. Nå kommer månen til å være litt på min nattevakt. Senere antar jeg den forsvinner i horisonten. Alle seileres glede, er å ha vakt ved fullmåne. Da blir det så lyst og fint – dersom det ikke er overskyet, da.

Det er i grunnen ganske greit å være i seilbåt, for da slipper vi som regel å måtte vike for annen trafikk – unntatt når det gjelder fiskefartøy, da. Det sies at mange av de bare setter på autopiloten, og spiller kort eller gjør andre ting, og glemmer å holde utkikk. De store fraktebåtene jeg treffer på, viker tidlig, tydelig og tilstrekkelig. Av og til tar vi kontakt med dem via VHF og spør dem om hvordan været er der de kommer fra. Vi har naturligvis GRIB-filer, men det er alltid interessant å vite litt om hva vi kan ha i vente – av bølgehøyde og vindstyrke, eller strømretning.

11. november 2018

Det var tungt å innse at vi ikke klarte å komme inn til Richards Bay i kveld. Ikke fordi været var dårlig, for det har det ikke vært. Vi har seilt i nydelig solskinn i hele dag, og kapteinen laget god middag og bakte skoleboller og kanelboller. Kaptinnen leste ferdig boka si om 20-årige Durita Holm fra Færøyene som seilte jorda rundt på egen skute. Det var ei tøff dame, det! Hun ligner ikke på meg i det hele tatt. Vi har to helt forskjellige ståsted, og forskjellige oppfatninger av mange ting. Likevel er det mye lettere å lese boka etter å selv ha opplevd mye av det samme. Om jeg hadde lest boka først, ville jeg sannsynligvis ikke forstått på samme måte som jeg gjør nå.

Mens vi seilte, fikk vi en mail fra ARC om å sette ned farten, for vi ville ikke klare å komme inn i bukta ved høyvann likevel dersom vi fortsatte med samme fart. Å komme inn i mørket, vil bli vanskelig på grunn av alle lysene som forvirrer de som ikke har vært der før. Dermed må vi ha nok en nattevakt og seile inn ved daggry – på høyvann. Når det er sagt, har vi vært veldig heldige med denne seilasen. Vi har ikke hatt noe uvær i det hele tatt, bare den ene squallen, og da hadde heldigvis ikke kapteinen lagt seg ennå.

Nå skal vi altså rusle forsiktig nedover Afrikas sørøstkyst mot åpningen i Richards Bay i natt. I morgen tidlig legger vi til i marinaen der inne, og da begynner rengjøringen av båten igjen. Så blir det vel en god middag på land, tenker jeg!

lørdag 10. november 2018

World ARC - Overfart Reunion til Richards Bay

4. november 2018

Har ikke begynt å lese noen bok ennå, så i mangel av gjøremål blir det blogg! Vi har nå den andre dagen mot Sør Afrika.

Det er en ensom foreteelse å forsere det indiske hav i en mann-og-konebåt. Når den ene er våken, sover den andre, unntatt når det er måltider. Nå har vi hatt vinden på nesen i nesten hele dag. Noen har vi akterutseilt, mens andre tar innpå. Målet vårt er å holde 7 knop eller over, samme hva det koster. En vi dro forbi tidligere i dag, setter nå etter oss med minst en knops hastighet mer enn det vi har, så han tar oss igjen innen en time. Håper bare vi ikke går på hverandre i løpet av natta, slik vi nesten gjorde med samme båt før Reunion.

Denne vindretningen og bølgene gjør oss sjøsyke. Kapteinen har allerede kastet opp i dag, mens kaptinnen bare var litt kvalm fra morgenen av. Får sørge for at vi har mat i magen, ellers blir det bare bråk! Håper vinden snur, slik at vi får den og bølgene mer bakfra. Ellers er det svært vanskelig å forutsi noe som helst i disse farvannene. Været kan skifte veldig fort, og vi kan få strømmer og bølger fra flere forskjellige retninger.

Den andre natten vi seilte, gikk vi inn i et forrykende tordenvær. Jeg startet som vanlig om kvelden, og ble vitne til det lyssshowet! Det lynte, tordnet og regnet rundt oss på alle kanter, men ingen av båtene i flåten fikk noe ødelagt.

6. og 7. november 2018
Den tredje natta var roligere, og den påfølgende dagen var fantastisk! Vi hadde fra 20-30 knops vind bakfra, og etter hvert kom bølgene også samme vei. Vi revet seilet før min vakt, og dermed gikk vi saktere. Vinden holdt samme styrke, men utover natta løyet den. Utpå morgenen måtte vi motorseile igjen, for vi fikk motstrøm. Er kommet klar av Madagaskar, og har det siste havstrekket mot Richards Bay. Vindretningen er i øyeblikket fra nordvest, men ventes å endre seg ganske mye i løpet av dagen. Vi er kommet halvvegs til målet!

I løpet av dagen snudde vinden, og vi fikk den på nesen. I tillegg hadde vi motstrøm, så motorkraft var helt avgjørende for framdrift. Med omdreininger på 1700 rpm, klarte vi å holde en fart på 2-3 knop SOG. Noen ganger så jeg bare 1,1 knop, så det var ikke oppløftende! Vi hadde brukt opp den ene tanken med drivstoff, og hadde nå den største tanken i bruk. Da vi begynte på strekningen med motstrøm, hadde vi allerede tømt ¼ av den. Nå håper vi på vindskifte, slik at vi kan begynne å seile. Værmeldingen sier vi skal få det utover natten.

08. november 2018
Kapteinen overtok som vanlig kl.1.00, og kaptinnen beklaget framdriften, og mente at han burde klare å få litt mer fart på skuta. Han var ikke sen om å endre seilføringen, gå litt ut av sporet vårt, og så seilte vi som bare det! Kaptinnen måtte ligge på tvers i senga (nesten opp i bokhylla). Klarte likevel å få noen timers søvn, og våknet i det det grydde av dag, det vil si mellom fem og seks. Da var tilværelsen temmelig skrå! Hun satte seg på sengekanten, og plutselig ble hun kastet over ende i senga. Det fikk tankene over på hvor viktig det er å være beredt og bevege seg forsiktig. Heldigvis var det madrassen som tok imot denne gangen. Frokosten ble veldig enkel; muslibarer og vann, for ingen hadde lyst å åpne kjøleskapdøra og få innholdet i fanget. Utover formiddagen og dagen, stilnet vinden, og vi fikk rolig vær og motstrøm igjen. Slik har vi ruslet gjennom denne dagen, og regnet ut at med denne farten kommer vi til Richards Bay på mandag!

I kveldingen går vi nå inn i en mørk squall. Forventer kraftig regn, og en vindøkning fra 5 til 20-25 knop. Har allerede tatt rev i seilene, så vi er godt forberedt. Vi seiler i nærheten av Blue Pearl, og har fått en del informasjon fra dem.

…og hvilken underdrivelse det var å gå inn i den squallen! Vinden ulte fra alle kanter! Tok tak i det vi hadde av seil, og filleristet det. Kapteinen hadde sin fulle hyre med å kontrollere bommen, samt ytterligere å redusere seilene, mens kaptinnen løste preventeren og gav mer gass på motoren. Regnet pisket ned og la bølgene flate, mens båten krenget under kraften fra vinden. Vi leste 33-34 knop på det meste, og minnene fra de mange squallene i Kroatia og Karibien dukket opp igjen. Etter hvert kom vi oss ut av den, og på den andre siden fikk vi vind! Først rundt 30 knop, men etter hvert stabiliserte den seg på ned mot 20-tallet. Da var det tid for klesskifte! Alt det våte måtte av, og regntøyet på. Vi ble enige om a vaktene kunne bli noe redusert i lengde på grunn av uværet, men nå ser det ut til at de kan gå som før. Vindstyrken er kraftig redusert, og vi rusler videre i motstrøm – som før, og med motoren i gang!

9. november 2018
Endelig har vi fått medstrøm! Har seilt hele dagen med god fart, og nesen mot Richards Bay. Våre beregninger er å være inne mandag morgen, men det kan godt være vi kommer inn både før eller etter, alt avhengig av strøm, vær og vind. I morgen skal vi visstnok få det ganske vindstille, så det gjenstår å se. Dere får følge med på trackingen