fredag 29. mars 2019

Grenada

Aurora Polaris seilte inn i George’s town, Grenada ved firetiden om morgenen den 20.mars. Vi fikk plass der superyachtene vanligvis legger til, og ble flyttet til ei brygge for mindre båter etter innsjekk. Her har vi ganske luksuriøse toalettanlegg, restauranter, wi-fi og tilgang til det meste av det vi trenger. Her skal vi bli liggende til slutten av mars. De nye batteriene våre ble lastet av en båt som lå vis a vis den brygga vi lå ved, men vi venter ennå på tollklarering av dem. Imens nyter vi godt av det å ha landstrøm. Vi vasker klærne våre selv, har klimaanlegget på og gjør andre nødvendige ting – som det å blogge.

De første dagene, torsdag og fredag gikk med til å bære 12 tunge, (50kg) batterier, glatte og uten håndtak fra pontongen til styreposisjonen i Aurora Polaris. Fredag kom det 3 karer som bar ut de gamle, utbrente batteriene. De hjalp også til med å plassere de nye batteriene. Nå har vi strøm igjen, og slipper å gjøre alt manuelt.
Martin og Werner velger et nytt batteri for å bære ombord

Alle batteriene er ombord

Helen var også med på ombordbæringen

Batteriene plassert i golvet

Lørdag dro vi på en liten utflukt til et vannfall. Vi hadde badetøy med, men siden det var første stopp, var det ikke så mange som badet. Vi benyttet anledningen til å kjøpe krydder og sjokolade istedenfor. Grenada er kjent for muskat. De har den til og med i flagget sitt. Flagget deres, som er rødt, gult og grønt, er rikelig representert med malte steiner i veikantene. I tillegg har enkelte stappet inn rastaflettene sine inn i strikkede eller heklede luer med flaggfargene.

Veikantdekorasjon i flaggfargene

Vannfallet

Bebyggelsen er trehus eller murbygninger i strålende farger og fargekombinasjoner. Det er til å bli i godt humør av! Veikvaliteten er så som så, og hornet er flittig brukt. Bussjåføren hadde massevis av kunnskap, og han snakket hele tiden. Det ble snakket såpass mye at enkelte sovnet. Vi stoppet ved noen bygninger som så helt forlatte, forfalne, gråe og triste ut. Jeg lurte fælt på hvorfor vi stoppet her, men fikk snart se at der var en viss aktivitet. Kakaobønnene lå ute til tørk i sola i skuffer som kunne skyves inn under bygningen. Inne fikk vi undervisning i kakaoproduksjon og kjenne og lukte på krydder. Etterpå kjøpte vi ceylonkanel, ingefærpulver, gurkemeie og laurbærblad. Sjokolade og muskat hadde vi allerede kjøpt på det andre stedet.
Fine husfarger

Avslutningsvis stoppet vi i nasjonalparken, på toppen. Der satt det apekatter ved salgsbodene, og de fikk bananer å spise, slik at vi fikk fotografert dem. Utsikten derfra var en fin, rund liten innsjø. En bygning på toppen inneholdt informasjon om parken.
En som er glad i bananer


Om kvelden tok vi dinghyen over til yachtklubben. Vi hadde hentet leiebil på flyplassen, men lot den stå siden det var enklere å dra over med lettbåt. I yachtklubben hadde vi middagsbuffet. Det var en herlig og avslappet atmosfære der, og de begynte ikke med musikk før vi hadde forlatt stedet. Vi var rimelig trøtte og ønsket å legge oss tidlig.

Vi hoppet oppi dingyen, og en av oss hoppet såpass lettsindig at vedkommende mistet balansen og falt på hodet uti – med telefonen og det hele! Det var litt av et syn! De tre andre hadde litt problemer med å holde seg alvorlige, men av hensyn til den ulykksalige, passet de på å ikke le altfor høyt. Telefonen avgikk dessverre ved døden, men ble erstattet noen dager senere. Heldigvis var bildeinnholdet stort sett kopiert (backup).

Søndagen hadde kaptein og kaptinne ute på landeveien i leid bil. Mannskapet valgte en rolig dag i båten, noe de sårt trengte etter alt arbeidet med batterier og opprensking i lagringsrommet vårt (sidelugaren). Der er en lekkasje som vi ikke har klart å finne utav, og nå er madrasser og alt ute for lufting/tørk.
La Sagesse badestrand

Mandag skjedde alt på en gang. Da kom han som skulle ta service på motoren og generatoren. I tillegg kom de som skulle rengjøre og polere Aurora Polaris. Kaptinnen visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg, så hun flyktet unna med brettet sitt for å prøve å skrive litt på bloggen. Det gikk ikke så godt, så hun returnerte til båten og ble heller med på innkjøpstur sammen med kaptein og en av mannskapet. På ettermiddagen/kvelden kom han som skulle pusse ned og lakkere trappa i Aurora Polaris. Han tok likegodt trappa med seg, så nå må vi karre oss opp og gå ned uten trapp!

I dag, tirsdag, kom i tillegg riggeren for å justere og yte service på riggen/masta vår. Nå jobbes det på flere hold, og kaptinnen sitter midt i rotet og skriver. Under båten har vi en dykker som driver og rengjør skroget under vannflaten. Vi har hatt et visst misforhold mellom båthastighet og fart over grunn (SOG), derfor må den lille propellen som måler båtfarten rengjøres slik at den måler riktig. Riggeren klarte ikke å få til å skru på masta det lille metallstykket som skal til for å forbedre festet for seilene våre, så nå er Martin oppe i masta for å prøve å gjøre jobben for ham.

Slik gikk dagene! Nå er vi kommet til fredag morgen, og alle dagene her er stort sett gått med til båtjobbing. I går kveld var vi på et luksushotell og hadde middag. Klokka åtte i dag, skal vi fylle drivstoff. Etterpå skal vi til George’s for å se litt på byen, deretter snorkle i en kunstpark før vi drar herfra på «ferie».

torsdag 21. mars 2019

Mot Grenada


16.mars fortsatte turen mot Grenada i Karibien. Vi hadde urolig vær til å begynne med, og hver gang det var seilskift måtte motoren startes, for batteriene klarer ikke lenger levere strøm til vinsjene og furlerne. Generatoren har vært i gang siden Namibia, men nå klarer ikke den heller å levere nok til forbruket vårt.


Dag to var en fantastisk seildag! Vi hadde jevn vind på tvers, og medstrøm. Gjennomsnittsfarten vår var på 8,2 knop, og vi var meget optimistiske.

Dag tre bød på litt mer turbulens. Da var det av og på med motoren igjen. I skrivende stund slo plutselig strømmen seg helt av, og alt måtte restartes. Vi vet ikke annet enn at batteriene sannsynligvis har sunget siste vers, og at vi heldigvis har en hel tank og to halve igjen med drivstoff – og at vi har tre dager igjen til målet. Nå ser det ut til at vi ikke lenger har noe valg, vi MÅ motorseile for å ha nok strøm til autopiloten vi kommer til Grenada.

Det merkes at vi nærmer oss Karibien. Husker mer og mer den urolige sjøen og alle squallene. Det er mer sytesomt å gå ned for å lage mat eller vaske opp, for vi dyttes i alle retninger. Kanskje det er som å seile i katamaran? Ikke vet jeg, men jeg gleder meg ikke til kjøkkentjenesten.

Dette er siste «konkurranselegg» på world ARC. Vi er ute av konkurransen for lengst, til det har vi brukt alt for mye motor. Når vi til slutt kommer til St. Lucia i april, har vi offisielt seilt jorden rundt. Da har Aurora Polaris seilt både nord og sør-Atlanteren, og når vi kommer til Europa igjen, har vi krysset Atlanteren tre ganger!

Devil’s Island,(French Guiana)15.mars 2019



..består av en øygruppe med tre små, palmebekledte øyer. Selve Devil’s island fikk vi ikke besøke. Den var ikke utstyrt slik at båter kunne legge til. Vi så et lite hus der ute. Det var visst der Dreyfus bodde/var fengslet. Må lese meg litt opp på dette.
Den lille øygruppa på tre øyer
Dreyfus' utilgjengelige øy i bakgrunnen, badeplass i forgrunnen

Vi kastet anker utenfor Royale Islet om morgenen 15.mars. Der var det brygger og bygninger, for det meste militært. På toppen var der restaurant og bar, og et lite utsalg av souvenirer. Det var deilig å kunne gå i land etter ei uke på sjøen. Øya hadde sti rundt, og det var ikke lange veien å gå. Vi så haleløse, store rottelignende dyr, små aper og påfugler, og langs kaien pilte noen irrgrønne gekkoer inn i steinene idet vi kom gående. Vi hadde bestilt middag på restauranten om kvelden, og planla å se oss om på den tredje øya. Der måtte vi fortøye lettbåten etter å ha avlevert passasjerene på kaien. Deretter måtte den som hadde fortøyd svømme i land. På land var det skilter om svømming forbudt, så det var litt selvmotsigende. De sa også at der var en del hai mellom øyene, men det så ikke ut som om noen brydde seg om det.
Rotta tok for seg av kapteinens peanøtter

Kvakk kvakk


Fra turen vår rundt Islet Royale, oppankringsplassen i bakgrunnen

Denne øya hadde også et fengsel. Det vil si at alle tre øyene var fengselsøyer. Denne, derimot, må ha vært ei forferdelig øy å være på. Selve landskapet var paradisisk og vakkert, og sto i sterk kontrast til hva som engang har foregått av djevelskap her. Her var det ei bittelita strand, og på oppsiden en kirkegård, med store og små graver, noen med støtter på. De fleste uten navn. Stien gikk rundt denne øya også, og ved trappeoppgangen til fengselet hadde de laget til en badeplass. Kaptinnen hadde seg en liten svømmetur før fengselsbesøket.
Den lille, grønne gekkoen

Gravene ved stranda
Badeplassen før fengselsbesøket
Jungelen er i ferd med å ta over, men det er ennå synlig hva dette har vært.

En av de mange fengselscellene

Det var en deilig stopp på turen mot Grenada. Allerede neste morgen dro vi av gårde igjen. Da hadde vi vært der 24 timer.

Seilasen mot Devil’s island

Ingenting er helt ukomplisert, selv om det kan se slik ut!
7. mars, ved 17-tida, frigjorde vi oss fra fortøyningen og dro av gårde utover elva og mot kysten av Brasil igjen. Denne gangen gikk kursen først litt nord/nordøst, for så å runde nordvestover. Allerede på første nattevakt, gikk alarmen. Kapteinen hadde limt autopiloten med metallim. Det var den autopiloten vi hadde kjøpt ny og installert i Cape Town. Han skulle fikse en liten «slark» som gjorde at autopiloten slo seg av. Denne gangen var der ingen panikk! Vi visste vi hadde backup, og ventet til mannskapet skulle ta over etter midnatt. Helen tok over styringen etter kaptinnen, og Martin gikk i gang med autopiloten. Vi begynner å bli rutinerte på både det ene og det andre!

Batteriene våre begynner nå å gå ned for telling. Vi har ikke lenger nok strøm til å holde liv i alt utstyret om bord. En av motorene må alltid være i gang. Vi valgte hovedmotoren denne gangen, og lot den gå i 17 timer. Deretter overtok generatoren, for vi fikk ganske godt med vind til å seile. Vaktene er krevende, for vi har stor bygeaktivitet, og vindretningen kan snu på ganske kort tid. Vi bruker vinsjene manuelt, for av og til slår de ut annet elektronisk utstyr, og så må vi gjenstarte alt utstyret i tillegg til å håndstyre. Det vil vi unngå, derfor er vi heller litt «føre var». Nå håper vi at de nye batteriene våre ankommer Grenada den 20.mars, slik som lovet.

Denne dagen leser vi 13.mars. 11.mars, mellom 18 og 19, krysset vi ekvator igjen. Nå er vi på den nordlige delen av jorden. Vi laget ikke mye styr utav det. Det ble tatt noen bilder av skjermen, og ropt et lite hurrarop. Vi har fått bekreftet at batteriene er om bord i fraktebåten, og er ventet til Grenada 20.mars. Bygeaktiviteten er betydelig, og vi har hatt mye regn i dag. Faktisk har vi ikke sett solen i det hele tatt. Det har ført til at det ikke er fullt så varmt i båten, og vi ser fram til ei natt med god og kjølig søvn.


Avskjed med Brasil

Så var det avgårde - igjen....

Tilbake i Cabedelo hadde vi en dag med opptining av kjøleskap og fryser før neste matinnkjøp. Kapteinen og Martin holdt på med telleverket på ankerkjettingen. Det hadde sluttet å virke på veien til Sør-Afrika, og nå ville de se om de fikk det til å virke igjen. Vi var så opptatt med arbeidet, at vi fikk mindre enn en time å gjøre oss klar til middagsinvitasjonen vi hadde fått fra «Influencer».
Tirsdag ble telleverket fikset, og det ble skiftet olje på generatoren – igjen. Det ble nemlig oppdaget at vi hadde fylt på gammel olje – med vann i, dermed måtte både olje og filter skiftes. I denne varmen var det ikke det kjekkeste, men likevel var det bedre å oppdage det nå mens vi var i havn. Det er bare dager igjen til neste lange seilas.

Som alltid er de siste dagene svært travle. Det skal bunkres opp med drivstoff og mat, og båten må klargjøres for å gå på sjøen igjen. Vi hadde hjelp til matinnkjøp, og frukt/grønt skulle handles inn siste dag av kaptein/kaptinne. Siste rest av drivstoff ble fylt på mens vi var på «skipper’s briefing». Det var en meget dårlig løsning. Da vi kom tilbake, slo diesellukta mot oss. Opp med lukene, og ganske riktig; lekkasje i styrbord tank! – Og de som hadde fylt opp, hadde gitt oss skikkelig på kjøpet! Dermed ble det noen timer med opprensking, start av hovedmotor for å bruke opp/pumpe over drivstoff til babord tank.

Marinaen serverte avskjedsmiddag som bestod av en lekker forrett med sushi-fisk, agurksalat og reker, svineribbe med ris og spaghetti som hovedrett, og til dessert en mousse. Aurora Polaris besetning gikk før desserten. Musikken de hadde sørget for, var fin, men vi har forskjellig terskel for hvor høy den bør være, særlig når vi ønsker å føre en samtale med våre medseilere.


Karneval i Olinda og Recife, 1.-3.mars 2019

1.mars var starten på karnevalet. Vi hadde bestilt hotel i Recife sammen med en del av de andre i flåten. Det var et gammelt og ærverdig hotel, malt rosa og med hvite karmer. Heisen hadde heisoperatør, og så lenge han var tilgjengelig, var det ikke snakk om å gå i noen trapper. Døra til trappene hadde heller ikke håndtak på utsiden, så vi måtte lirke og dra i dørlistene for å få den opp. Rommet vårt var enkelt, tre feltsenger, et skrivebord uten stol, et lite nattbord med telefon på. Luksusen var et lite TV-apparat og klimaanlegg som de hadde puttet inn i et vindu. Vi hadde ett trappetrinn opp til badet, og der var det dusj, en vask og et WC. Alt var rent og ordentlig, men svært enkelt.
Vårt rosa hotell i Recife

Olinda var første by på programmet. Vi tok en Uber(taxi) dit. Byen var pyntet med farget plast over det hele. Det hang frynser på girlander, og noen steder dannet de mønstre over gata. Selve byen virket koselig, med pastellfargede hus og karnevalkledde mennesker i gatene. Der var satt opp en scene nær kirken, og der var det musikkinnslag. Det sies om denne delen av Brasil at alt er mer autentisk, og at det er musikken som vektlegges. Den er inspirert av tidlig afrikansk og indiansk opprinnelse. Folk kan tekster og melodier, og de synger og danser med. Her er alle invitert til å delta, og det minner mye om vår 17.mai med gatefest der alle spiser ute. Det som er forskjellig, er folkemengden, maten og kostymene – og selvfølgelig musikktypen. Vi var der til kvelden, og returnerte til hotellet etter en trivelig middag på restaurant i Olinda.

På vei opp gata for å få utsikt over Olinda


Alt som kunne dekoreres var dekorert


Dukker i "toget"


Vi fikk god frokost, med stekt egg, brødmat, varm buffet og masse frukt. Avsluttet med et par gode kopper kaffe. Det kan de her i Brasil!

Denne dagen skulle vi være i Recife. Vi gikk til fots til den gata hvor «roosteren» skulle starte. Det er en parade med kjøretøy fulle av mennesker i kostymer, svært mange menn i dameklær. Vi hadde også på oss litt pynt. Kapteinen og kaptinnen hadde slitte dongeryshorts og flekkete, hvite t-skjorter. 
Kaptinnen hadde rosa paljetthatt og oransje fjærhalsbånd. Helen hadde på seg et nydelig fiskenett i friske farger over klærne. Rundt livet hadde hun gult fjærbelte og en liten karnevalshatt hun fikk av ei dame på hotellet. Martin hadde karnevalsskjorte fra Olinda. Den hadde Helen fått av en mann da hun spurte om hun kunne få kjøpe ei lik skjorte (ikke likskjorte) som han hadde. Det kunne hun ikke, men han vrengte av seg sin egen og gav den til henne.
Klar for karneval

Vi hadde tatt av oss alt av verdi, men hadde telefoner med, selv om vi var anbefalt å ikke ha dem med. Jeg hadde også med bankkort, og alt var plassert forskjellige steder på meg.
Her pinnholdes veskene :-D

En i følget vårt hadde glemt å ta av seg gullkjedet han hadde fått av kona si i bryllupsgave. Det fikk han sårt angre på. Mens vi beveget oss bortover gata som prosesjonen skulle gå, så vi at han sprang etter en mann og grep tak i ham. Etterpå fikk vi vite at mannen hadde revet gullkjedet rett av halsen hans. Han fikk det aldri igjen, og satt igjen med bitter anger over å ha vært med på karneval i det hele tatt. Da var kapteinen glad at kaptinnen hadde konfiskert klokka hans før vi dro til Recife! Vi hadde sagt nei til å betale for å komme inn på VIP-tribunen. Det hadde kanskje gjort at vi hadde unngått bråket, trengselen og følelsen av å bli klemt sammen i en folkemengde. Samtidig hadde vi ikke fått føle på kroppen hva karneval virkelig er! 

Ettersom «roosteren» gled forbi oss, valgte noen av oss å stikke fingene i ørene. Da ble bråket litt lettere å holde ut. De svære høyttalerne hadde så kraftig bass, at den dunket oss rett i brystet. Jeg hadde tenkt å ha med ørepropper, men de lå igjen i båten. En av våre følgesvenner som var vant med karneval, hadde tatt med serviett som han rev av til oss slik at vi kunne stappe de inn i ørene. Det hjalp litt. Kostymene og oppførselen til de som deltok i prosesjonen, var hverken uventet eller fremmed. Dette hadde vi sett før – på TV, men nå var vi en del av det! 

Det som var mer uventet, var at der faktisk var flere organisasjoner som deltok – kristne forsamlinger, med faner, sang og bevegelser til. Det blir ikke vist på TV i den grad, og det minner litt om vår 17.mai-feiring. Det syntes jeg var litt kjekt. Synd at flere av dere som så på FB-siden ikke vågde å like det…

Vi kom oss omsider tilbake til hotellet. Det var da det føltes vanskelig å være en del av karnevalet. Måtte følge strømmen i elva av folk, og av og til presse litt på for å komme fram. Da var det godt å ha en bred kaptein som «gjorde vei i vellinga».

Resten av lørdagen valgte kaptein og kaptinne å slappe av på hotellet. Middagen tok vi på brasiliansk grillrestaurant der de serverer kjøtt fra sverd – så mye vi orker å spise.

Søndag morgen etter frokost, dro vi til gamlebyen i Recife. Der så vi folk sovende ute i gatene etter karnevalet. Renovasjonsvesenet var ute for å rydde etter kaoset kvelden før. Der er ikke så mange som bruker søppeldunkene som er satt ut.
Gatebilde fra gamlebyen Recife

Vi tok en skyssbåt ut til den naturlige moloen som omkranser Recife. Der fotograferte vi kunsten som pryder innseilingen til byen, før vi returnerte til hotellet. Vi skulle ta buss kl.12 tilbake til Cabedelo, men de var forsinket, slik at vi kom oss ikke av gårde før kl.14.
Martin og Helen

Kaptein og mannskap foran den kunstbekledde moloen

Utsikt fra den naturlige moloen utenfor Recife

De fleste ser ut som om de liker karneval, og kanskje særlig alle de som er vokst opp med det. Jeg synes det er greit å ha opplevd det, og har ikke noe ønske om å gå tilbake. Det karnevalet vi nå har opplevd, er verdens største – større enn det i Rio. I Rio de Janeiro er der mer samba og dans enn her, men dette som foregår i Recife og Olinda regnes som det mest opprinnelige.


Cabedelo


Idet vi nærmet oss innseilingen til Cabedelo, så vi Madrigal inne i en squall rett sør av oss. De hadde forlatt San Salvador for å komme hit og ligge klar til neste konkurranseleg(g) – akkurat som oss. Vi liker vanligvis best å være sammen! I tillegg så vi at «Gobow-fleeten», økenavnet vi har gitt oss selv som er blitt gitt gråfarge av ARC-organisasjonen fordi vi har valgt å gå våre egne veier, nå var samlet i Cabedelo. Nå er de fleste på vei hit fra San Salvador.

Det var en fryktelig varm dag, den første i Cabedelo, delvis fordi der VAR varmt, og delvis fordi vi ikke lenger hadde klimaanlegget på. Nå er vi koblet til strøm, og den klarer ikke å levere nok til det bruket. Dersom vi skal ha det levelig inne i båten, må vi bruke generatoren i tillegg.

Kapteinen og matrosen hadde dagen ute for å få tak i deler til reparasjon. Fokkeslasken hjalp til med å heise medseilere opp i masta for å reparere konkurranseutstyret som blir presset til det ytterste bare for ikke å bli sistemann i mål. Resten av tida ble brukt til å finpusse på tauverk. Helen er bare nummer en til slikt arbeid!
Saksofonisten i marinaens nabolag

Slik så det ut i nærheten av marinaen

Saksofonisten i aksjon ved solnedgang. Dette har han gjort hver dag i mange, mange år - en legende i området!

Kveldens restaurantbesøk ble en opplevelse! Gobow-flåten var samlet, pluss et annet par vi hadde truffet i et par havner tidligere. Vi bestilte mat, og den ene svære retten etter den andre dukket opp på bordet. Kapteinen og kaptinnen godtet seg over å ha bestilt en rett sammen, slik at vi slapp å spise så mye, men så begynte kapteinen å mase, for vi hadde ikke fått noe mat. Dermed kom det inn en svær rett som først ble plassert foran oss, for så å bli flyttet til et annet par. Dette så ut til å stemme i henhold til det vi hadde ordret, så det ble flyttet tilbake til oss igjen. Full forvirring! Det amerikanske paret hadde nemlig bestilt det samme som oss, så nå foreslo kaptinnen at denne retten deler vi! Det ville passe helt utmerket! Vi var godt i gang med å spise, men så kom det plutselig inn enda en rett av samme slaget! Hva gjorde vi nå? Det ble rett og slett litt mye mat, så vi gikk derfra med to fulle bæreposer «takeaway».