Først må svigermor og svigerfar gratulere sin første svigersønn, Stig André
Torkelsen, med dagen! Vi prøvde å få tak i ham via telefon, men lyktes ikke
å komme gjennom. Grunnen kan være at nå er her aldeles fullt med båter i
bukta, og alle slåss om nettet. Nå får han det på trykk i bloggen i stedet!
Vi leide bil i dag, og hadde med oss et skotsk ektepar. Kjørte rundt på øya,
først i østre kant. Her er klimaet svært tropisk og grønt, med mye regn. Vi
er nå i slutten av regntida, og luftfuktigheten er 100% og over. I dag har
det ikke vært så verst. Det har vært overskyet vær, og ei regnbyge, og
temperaturen har vært til å holde ut. Vi hadde formiddagskaffe med
krydderkake (kapteinens spesial) og grapefrukt og sjokolade i ei nydelig
lita bukt tilrettelagt for strandhugg. Damene dekorerte seg med blomst i
håret, og ble fotografert av sine menn.
Turen gikk videre til neste bukt, som om mulig var enda finere. Der var det
litt bebyggelse, ei fin kirke som vi var inni og fotograferte, sandstrand
med badende hester (ikke gjester, det er ikke trykkfeil), og øyas eneste
restaurant utenom de som er i den bukta vi er oppankret i. De buktene vi
snakker om, er egentlig alle sammen vulkankratere. Så vi ligger «laglig til»
for å si det sånn. Oppå en av de flotte tindene som er laget av vulkanen, er
det plassert ei statue av jomfru Maria. De er katolikker, men det er lite
som tyder på det, bortsett fra en og annen statue. Vi kjøpte oss en deilig
lunsj, damene hvit fisk, og mennene kjøtt. Porsjonene var så svære, at vi
sloss for å få det i oss. Vi spiste i alle fall fisken og kjøttet, og måtte
etterlate en del yuka (ei rot som brukes istedenfor poteter) og brødfrukt.
Servitrisen blunket ikke engang da hun hentet restene. I stedet spurte hun
oss om vi hadde lyst å se ålene, noe vi selvfølgelig hadde. Vi fulgte med
henne til en liten bekk som rant forbi restauranten, og der kastet hun
matrestene våre uti. Straks kom der opp en mengde med feite ål som kastet
seg over maten. Vi fikk da fornøyelsen av å fotografere, samt døyvet vår
dårlige samvittighet over ikke å ha spist all maten vår.
Vi kunne fortsatt videre fra denne bukta og helt til flyplassen, men vi
hadde lovet han vi leide bilen av at vi ikke skulle kjøre på den dårlige
veien, så vi kjørte tilbake og tok fjellveien over til flyplassen. Det var
nesten som å komme opp i alpene. Vegetasjonen ble mer sparsom, og vi så
kveget som gikk der og beitet. Der var sågar furutrær, og de hadde noen
digre nåler! Nede i den nordvestre enden av øya, ble terrenget flatt, og vi
så kontrolltårnet. Vi parkerte utenfor terminalen, og oppdaget til vår
overraskelse at den var åpen, og ikke et menneske var å se. Vi gikk inn i
bygningen, kikket på kafeen, bagasjetrallene, billettlukene og toalettene.
Det var så uskyldig der at det var en lyst!
Da vi returnerte til bukta vår, fikk vi undervegs beundre solnedgangen, og
etterhvert dukket nymånen opp. Når vi kommer til Tuamotu atollene, kommer vi
til å få se fullmånen. Det blir fint!
fredag 31. mars 2017
29. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
… og pricegiving for Leg 4. Vi kommer nok ikke i betraktning for noen pris.
Til det hadde vi altfor mange motortimer. Men vi skal delta i landsbyens
festiviteter til ære for oss, kikke litt på håndverket deres, eventuelt
kjøpe noe. Så skal vi på Skipper's briefing, og deretter blir det
prisutdeling og middag + underholdning av dansegruppe, omtrent sånn som på
Hiva Oa.
Nå, i etterkant, kan jeg bare stadfeste at omtrent slik ble det. Vi ble mottatt med perlekjeder laget av frø i svart, hvitt og rødt, og vi fikk grønne blader lagt om skuldrene. I tillegg hadde de laget mat til oss, oppskåret frukt, chips av brødfrukt, kaker laget av kokos, og ei frukt vi ikke kjente til. Det smakte virkelig godt. I tillegg hadde de grillet/stekt brødfrukt som de laget en deig av og la i kokosmelk etterpå. Det var nesten som komla, men smakte litt brent, akkurat som når vi pakker poteter i folie og kaster dem i bålet. Vi fikk forsyne oss med hendene, litt uvant for oss – ikke å bruke skje eller gaffel.
Skipper's briefing var også en opplevelse, selv om det var varmt og vi måtte sitte en og en halv time. Den handlet om Tuamotu-øyene som vi snart skal seile til. De flotte øyene, med korallrev og palmer, og alt vi måtte passe på så vi ikke skulle gå på grunn. Vi ble fortalt hvordan vi måtte forholde oss når vi skulle entre lagunene. Da er det utkikk, polariserte briller, solposisjon og strømforhold som gjelder. Heldigvis hadde vi litt erfaring fra San Blas, så vi visste litt hva han snakket om.
Middagen var også en opplevelse. Først sang de bønnesang før maten, for det gjør de i Fransk Polynesia, akkurat som vi, eller mange hjemme i Norge gjør. Så gikk vi og forsynte oss av buffeten. Der var rå tunfisksalat og tunfisk marinert i hvitløk, villgeitkjøtt, villsvinkjøtt og gule og røde, stekte bananer, panerte bananer, og liknende de klumpene vi hadde tidligere på dagen, men disse smakte litt søtt. De hadde også noen andre klumper, litt geleaktige, men de var lilla på farge, og var enda søtere. Det var annerledes enn maten vi vanligvis spiser, men det var godt.
Før vi dro tilbake til båten, hadde ei gruppe danseoppvisning og sang fra sin gamle kultur. Her tok de også fram noen damer som skulle læres opp å danse «fugledans». Etterpå var det mennenes tur, og denne gangen måtte «kapteinen» fram. Han ble ikke filmet, men kaptinnen tok noen bilder som vurderes publisert.
Nå, i etterkant, kan jeg bare stadfeste at omtrent slik ble det. Vi ble mottatt med perlekjeder laget av frø i svart, hvitt og rødt, og vi fikk grønne blader lagt om skuldrene. I tillegg hadde de laget mat til oss, oppskåret frukt, chips av brødfrukt, kaker laget av kokos, og ei frukt vi ikke kjente til. Det smakte virkelig godt. I tillegg hadde de grillet/stekt brødfrukt som de laget en deig av og la i kokosmelk etterpå. Det var nesten som komla, men smakte litt brent, akkurat som når vi pakker poteter i folie og kaster dem i bålet. Vi fikk forsyne oss med hendene, litt uvant for oss – ikke å bruke skje eller gaffel.
Skipper's briefing var også en opplevelse, selv om det var varmt og vi måtte sitte en og en halv time. Den handlet om Tuamotu-øyene som vi snart skal seile til. De flotte øyene, med korallrev og palmer, og alt vi måtte passe på så vi ikke skulle gå på grunn. Vi ble fortalt hvordan vi måtte forholde oss når vi skulle entre lagunene. Da er det utkikk, polariserte briller, solposisjon og strømforhold som gjelder. Heldigvis hadde vi litt erfaring fra San Blas, så vi visste litt hva han snakket om.
Middagen var også en opplevelse. Først sang de bønnesang før maten, for det gjør de i Fransk Polynesia, akkurat som vi, eller mange hjemme i Norge gjør. Så gikk vi og forsynte oss av buffeten. Der var rå tunfisksalat og tunfisk marinert i hvitløk, villgeitkjøtt, villsvinkjøtt og gule og røde, stekte bananer, panerte bananer, og liknende de klumpene vi hadde tidligere på dagen, men disse smakte litt søtt. De hadde også noen andre klumper, litt geleaktige, men de var lilla på farge, og var enda søtere. Det var annerledes enn maten vi vanligvis spiser, men det var godt.
Før vi dro tilbake til båten, hadde ei gruppe danseoppvisning og sang fra sin gamle kultur. Her tok de også fram noen damer som skulle læres opp å danse «fugledans». Etterpå var det mennenes tur, og denne gangen måtte «kapteinen» fram. Han ble ikke filmet, men kaptinnen tok noen bilder som vurderes publisert.
28. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
I morgen tidlig, ……….. ble i båten til kl.14.00. Fruen måtte finne ut
hvordan hun nå kunne fotografere, uten iPhone. Den ene etter den andre i
reisefølget vårt dukket opp. Vi har flyttet litt på oss, så nå ligger vi
omtrent midt i bukta, i håp om at der er mindre dønninger her.
Vi dro inn til Taiohae for å se oss litt om. Det var et lite sted som minnet litt om Tau i størrelse. Matbutikken hadde ikke så bra utvalg som de har på Tau, det må jo poengteres. Jeg trengte litt mer plaster for alle småskadene jeg får om bord, men det var tydelig at de ikke klattet med slike småting. Her var det store, sterile kompresser og tape.
På turistinformasjonen bestilte vi leiebil til den 30.mars, og så dro vi opp på hotellet sammen med våre tyske og sveitsiske venner. Det pøsregnet på den tida, så det var ikke så fristende å være ute. Vi ble sittende der til kvelds, og da bestilte vi oss middag før vi dro tilbake til båten.
Vi dro inn til Taiohae for å se oss litt om. Det var et lite sted som minnet litt om Tau i størrelse. Matbutikken hadde ikke så bra utvalg som de har på Tau, det må jo poengteres. Jeg trengte litt mer plaster for alle småskadene jeg får om bord, men det var tydelig at de ikke klattet med slike småting. Her var det store, sterile kompresser og tape.
På turistinformasjonen bestilte vi leiebil til den 30.mars, og så dro vi opp på hotellet sammen med våre tyske og sveitsiske venner. Det pøsregnet på den tida, så det var ikke så fristende å være ute. Vi ble sittende der til kvelds, og da bestilte vi oss middag før vi dro tilbake til båten.
onsdag 29. mars 2017
25. 26. og 27. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Når det blir slike hopp i bloggen vår, er det fordi lite har skjedd, eller
så er det fordi vi har hatt det så travelt at vi ikke har hatt hverken tid
eller anledning å forfatte noe. Denne gangen var det det siste.
Vi gikk i land etter frokost, og Daniel kom inn samtidig med oss og hjalp oss å dra opp dinghyen. Vi må ha den langt opp på land på grunn av tidevannet. Han tilbød seg å introdusere oss til befolkningen og vise oss stedet til fots, så vi gikk sammen. Vi utforsket ikke Hane, som vi ligger i, men gikk rett til den østre landsbyen. Tok mange fine bilder undervegs.
I landsbyen vi kom til, gikk vi inn i butikken. Der fikk vi kontakt med noen som kunne være vår sjåfør og guide fra kl.14 og utover dagen. Vi ble først guidet til en håndverksbutikk, og beundret alt det fine håndarbeidet de lager på øya. Det blir laget mye fint av kokosnøtter, men også flott arbeid i treutskjæring. Som en gest til de som hadde åpnet butikken, kjøpte jeg meg ei hårspenne av kokosnøttskall, og Terje valgte seg ei «mantaray», ei rokke utskåret i et flott brunt tre. Hun pakket inn i reklameark, og teipet igjen. Jeg sa ingenting, bare lot henne gjøre det. Antar hun syntes det var stas!
Senere gikk vi langs landeveien og fant enda en butikk. Da ble det brus og is, og en prat med kunder og ansatte i butikken. De syntes det var kjekt med besøk, og de spurte naturligvis om hvor vi kom fra, og hvor lenge vi skulle bli. Ei av damene kunne tenkt seg å ha meg som lærer i spansk, for hun skulle reise til Latin-Amerika, og da hadde hun bruk for språket.
Vi hadde litt tid å bruke før vi skulle ha sjåfør, så vi satte oss på en utsiktsplass hvor de hadde bygget fem utleiehytter. Der var det «swimming-pool» nedenfor på «stranda» som bestod av svart vulkanstein med noen fordypninger med vann å bade i. Avhengig av tidevannet, kunne altså disse badekulpene brukes til et deilig bad for befolkning og gjester. Noen bord og benker var plassert der, slik at folk kunne ha med mat og kose seg ved havet.
Klokka nærmet seg 14, og vi returnerte til butikken hvor vi hadde en avtale. Da var planen snudd litt, og kona til borgermesteren skulle kjøre oss en runde på øya i stedet for butikkinnehaveren. Men først ville butikken på stedet forære oss en bærepose med sitroner, 20-30 bananer og ei svær grapefrukt! Kona til borgermesteren forlangte at Terje skulle sitte bak, og fruen foran. I tillegg hadde hun med seg to jenter, barnebarn, som også satt bak. Det var en fin og velutstyrt bil. Vi ble først tatt med til arkeologisk museum. Der var det en landsby som viste hvordan de tidligere marqueserne bodde. Inni en fin bygning, var det utstilt redskaper til landbruk, kjøkken, jakt –fiske og gravskikker. Det var spesielt å se de stokkene de hadde hatt til å knuse skallen på mennesker. Hun mente de trodde litt på de gamle gudene sine ennå, til tross for at de er katolikker og hadde to hvite kors ved innseilingen til Hane. De har ikke mindre enn tre kirker på øya, og det var en opplevelse å være tilstede på gudstjenesten deres. Da måtte jeg jo minne henne på hvor bra det er at de ikke spiser folk, for da hadde ikke vi kunnet komme til øya deres. Vi ble enige om at tross alt var det bedre med kristendommen, for så lenge de hadde den, var det fred på øya.
Hun tok oss videre til vestre del, og så langt som veien gikk. Vi var innom et lite gjestgiveri, butikken og kirka, samt kikket på og fotograferte en aldeles nydelig liten eiendom på stedet. Da vi var kommet så langt, måtte vi returnere, for det ville bli mørkt. Men før hun slapp oss av, måtte vi være med henne hjem og hilse på mannen og familien. Vi ble tilbudt plass ved et steinhagebord med steiner til krakker. Mannen kom ut til oss med deilig, kaldt sitronvann. Han hadde fyrt opp grillen, og skulle lage til bursdagsselskap for barnebarnet som var 13 år. Imens forlangte kona at han skulle vise Terje hvordan man åpner kokosnøtter. Ta bilde, sa hun til meg, og jeg filmet det hele. Etterpå fikk vi med oss to kokosnøtter som Terje hadde fjernet hampen på.
Idet vi kom tilbake til bukta, hadde to båter fra følget vårt lagt seg på anker. Vi traff dem før Katrina, som hun het, svingte inn til huset sitt. Da gjorde de en avtale med henne om neste dag, slik at de også kunne ha et program. Vi hadde avtale med henne om å gå i botanisk hage påfølgende dag. Da vi returnerte til båten vår, ble vi invitert om bord til «s/y Shamal» - veldig koselig.
Neste dag var søndag, og vi hadde bestemt oss for å gå i kirken. De andre i følget vårt hadde også sagt at de ville det, men trakk seg da de hørte at det var kl.8 om morgenen. Vi gikk i land alene, men Daniel, som hadde dratt inn en stund før, ble igjen for å hjelpe oss med dinghyen. Han skulle også til kirken viste det seg, og rett etterpå kom det ene paret av våre følgesvenner likevel, og vi hjalp de i land med deres dinghy.
Det var en gudstjeneste i kirken, ikke ulik den vi er vant med hjemmefra. Det som var forskjellig, var at alle kunne ritualene/sangen utenat, og at de sang flerstemt – fantastisk. Borgermesteren var der, og vi hørte med ham etterpå om fruen var klar for å ta oss til botanisk hage. Vi fikk beskjed om å gå hjem til ham, og der ble vi invitert inn og servert kaldt sitronvann og lychees. Etter hvert kom de andre to parene på utkikk etter oss. De er tyskere og sveitsere, og vant til klokkeslett. Det fungerer ikke helt slik her! Vi ble sittende en stund å prate, før fruen fant ut at nå var det på tide å gå. Vi skulle kjøre med henne, og de andre skulle kjøre med en nevø av henne.
I den botaniske hagen, var det lite som minnet om det. Det var inngjerdete firkantlapper med trær, og ingen info. Vi gikk inn i sitrusavdelingen, og gikk sånn litt på måfå. Dama fulgte etter oss og plukket litt frukt innimellom, lot oss få smake, og fortalte hva de kunne brukes til. I mangoavdelingen var fruktsesongen over, men vi fant et tre ved utgangen som hadde noen. Guttene som var med, tok ned noen til oss, og så plukket de avokado til oss. Du kan si det slik at det var mer av en innhøstingstur enn en opplysningstur.
Da de to nye parene hadde dradd videre, og vi trodde Katrina skulle ta oss tilbake, forlangte hun at gutten som var med oss skulle ta ned ei palmegrein. Deretter begynt hun å spikke på den, og sa at nå skulle vi lære å flette kurv. Hun satte oss i sving, viste først hva vi skulle gjøre, og så måtte vi gjøre etter. Til slutt hadde vi i samarbeid flettet ei, skal vi si «fin» palmekorg. Selvgjort er velgjort, vet dere. Vi samlet noe av frukten i den, og så ble vi kjørt tilbake. Mannen hennes og sønnen jobber også som brannmenn på flyplassen, og denne dagen skulle der lande to fly. Jeg hadde lyst å se når det landet, men akkurat da fikk vi en squall (regnbyge), så da ville det bli en stund å vente. Vi kjørte tilbake til huset hennes, for hun hadde glemt å gi oss bananer, sa hun. Vi fikk både bananstokk, (klase), grapefrukt, guava, soursop, og var så fullastet at vi begynte å bekymre oss for dinghyturen ut til båten. Det viste seg å være en god grunn til det.
For det første var vi inngjerdet av de to andre sine dinghyer. Vi måtte lirke og lempe, men til slutt fikk vi den løs. Så lastet vi opp bagasjen, fikk hjelp av ei lokal jente til å være med å dra oss uti på sandstranda. Vi var så opptatt av å komme oss ut, at vi ikke la merke til hvordan bølgene brøt, og plutselig kom ei bølge og veltet hele lasset, med den følgen at alt badet i sjøvann. Telefonen min, utbrøt jeg, lette den fram fra den våte veska, og la den oppi Terje sin vanntette sekk. Omsider klarte vi å padle oss gjennom brenningene, fikk startet motoren og kom oss til båten. Dinghyen var full av vann! – Og det var vi også!
Vi fikk stablet oss opp i båten, øste vann ut av dinghyen, og konstaterte at to telefoner hadde takket for seg. Passene våre lå i vanntett lomme, og de var også dyvåte, det samme var lommebøkene. Vi var så slukøret at ingenting var kjekt! Alle bildene og videoene mine fra turen – borte vekk! Ikke nevn iCloud! Jeg hadde sluttet å sikkerhetskopiere, for lageret var fullt, og jeg hadde ikke tenkt å bade med telefonen og så videre! Backup hadde jeg ikke, så alt er tapt! Ikke kom med etterpåklokskap nå! Kjenner dere noen som kan redde bilder fra druknet telefon, har dere lov å si noe! Ellers får dere bare tie stille!
Dagen etter lettet vi anker, men før det, kom Daniel bort og tok avskjed med oss. Han skulle seile tirsdag, og da skulle han til Ua Pou. Vi satte kursen for Nuku Hiva og seilte sammen med Shamal. Ashia dro en halv time før oss. Vi ankom øya ved 15-tida, og bestemte oss for å fylle drivstoff før vi ankret opp. Vi la oss på anker ved 16-tida, og drar inn på øya i morg
Vi gikk i land etter frokost, og Daniel kom inn samtidig med oss og hjalp oss å dra opp dinghyen. Vi må ha den langt opp på land på grunn av tidevannet. Han tilbød seg å introdusere oss til befolkningen og vise oss stedet til fots, så vi gikk sammen. Vi utforsket ikke Hane, som vi ligger i, men gikk rett til den østre landsbyen. Tok mange fine bilder undervegs.
I landsbyen vi kom til, gikk vi inn i butikken. Der fikk vi kontakt med noen som kunne være vår sjåfør og guide fra kl.14 og utover dagen. Vi ble først guidet til en håndverksbutikk, og beundret alt det fine håndarbeidet de lager på øya. Det blir laget mye fint av kokosnøtter, men også flott arbeid i treutskjæring. Som en gest til de som hadde åpnet butikken, kjøpte jeg meg ei hårspenne av kokosnøttskall, og Terje valgte seg ei «mantaray», ei rokke utskåret i et flott brunt tre. Hun pakket inn i reklameark, og teipet igjen. Jeg sa ingenting, bare lot henne gjøre det. Antar hun syntes det var stas!
Senere gikk vi langs landeveien og fant enda en butikk. Da ble det brus og is, og en prat med kunder og ansatte i butikken. De syntes det var kjekt med besøk, og de spurte naturligvis om hvor vi kom fra, og hvor lenge vi skulle bli. Ei av damene kunne tenkt seg å ha meg som lærer i spansk, for hun skulle reise til Latin-Amerika, og da hadde hun bruk for språket.
Vi hadde litt tid å bruke før vi skulle ha sjåfør, så vi satte oss på en utsiktsplass hvor de hadde bygget fem utleiehytter. Der var det «swimming-pool» nedenfor på «stranda» som bestod av svart vulkanstein med noen fordypninger med vann å bade i. Avhengig av tidevannet, kunne altså disse badekulpene brukes til et deilig bad for befolkning og gjester. Noen bord og benker var plassert der, slik at folk kunne ha med mat og kose seg ved havet.
Klokka nærmet seg 14, og vi returnerte til butikken hvor vi hadde en avtale. Da var planen snudd litt, og kona til borgermesteren skulle kjøre oss en runde på øya i stedet for butikkinnehaveren. Men først ville butikken på stedet forære oss en bærepose med sitroner, 20-30 bananer og ei svær grapefrukt! Kona til borgermesteren forlangte at Terje skulle sitte bak, og fruen foran. I tillegg hadde hun med seg to jenter, barnebarn, som også satt bak. Det var en fin og velutstyrt bil. Vi ble først tatt med til arkeologisk museum. Der var det en landsby som viste hvordan de tidligere marqueserne bodde. Inni en fin bygning, var det utstilt redskaper til landbruk, kjøkken, jakt –fiske og gravskikker. Det var spesielt å se de stokkene de hadde hatt til å knuse skallen på mennesker. Hun mente de trodde litt på de gamle gudene sine ennå, til tross for at de er katolikker og hadde to hvite kors ved innseilingen til Hane. De har ikke mindre enn tre kirker på øya, og det var en opplevelse å være tilstede på gudstjenesten deres. Da måtte jeg jo minne henne på hvor bra det er at de ikke spiser folk, for da hadde ikke vi kunnet komme til øya deres. Vi ble enige om at tross alt var det bedre med kristendommen, for så lenge de hadde den, var det fred på øya.
Hun tok oss videre til vestre del, og så langt som veien gikk. Vi var innom et lite gjestgiveri, butikken og kirka, samt kikket på og fotograferte en aldeles nydelig liten eiendom på stedet. Da vi var kommet så langt, måtte vi returnere, for det ville bli mørkt. Men før hun slapp oss av, måtte vi være med henne hjem og hilse på mannen og familien. Vi ble tilbudt plass ved et steinhagebord med steiner til krakker. Mannen kom ut til oss med deilig, kaldt sitronvann. Han hadde fyrt opp grillen, og skulle lage til bursdagsselskap for barnebarnet som var 13 år. Imens forlangte kona at han skulle vise Terje hvordan man åpner kokosnøtter. Ta bilde, sa hun til meg, og jeg filmet det hele. Etterpå fikk vi med oss to kokosnøtter som Terje hadde fjernet hampen på.
Idet vi kom tilbake til bukta, hadde to båter fra følget vårt lagt seg på anker. Vi traff dem før Katrina, som hun het, svingte inn til huset sitt. Da gjorde de en avtale med henne om neste dag, slik at de også kunne ha et program. Vi hadde avtale med henne om å gå i botanisk hage påfølgende dag. Da vi returnerte til båten vår, ble vi invitert om bord til «s/y Shamal» - veldig koselig.
Neste dag var søndag, og vi hadde bestemt oss for å gå i kirken. De andre i følget vårt hadde også sagt at de ville det, men trakk seg da de hørte at det var kl.8 om morgenen. Vi gikk i land alene, men Daniel, som hadde dratt inn en stund før, ble igjen for å hjelpe oss med dinghyen. Han skulle også til kirken viste det seg, og rett etterpå kom det ene paret av våre følgesvenner likevel, og vi hjalp de i land med deres dinghy.
Det var en gudstjeneste i kirken, ikke ulik den vi er vant med hjemmefra. Det som var forskjellig, var at alle kunne ritualene/sangen utenat, og at de sang flerstemt – fantastisk. Borgermesteren var der, og vi hørte med ham etterpå om fruen var klar for å ta oss til botanisk hage. Vi fikk beskjed om å gå hjem til ham, og der ble vi invitert inn og servert kaldt sitronvann og lychees. Etter hvert kom de andre to parene på utkikk etter oss. De er tyskere og sveitsere, og vant til klokkeslett. Det fungerer ikke helt slik her! Vi ble sittende en stund å prate, før fruen fant ut at nå var det på tide å gå. Vi skulle kjøre med henne, og de andre skulle kjøre med en nevø av henne.
I den botaniske hagen, var det lite som minnet om det. Det var inngjerdete firkantlapper med trær, og ingen info. Vi gikk inn i sitrusavdelingen, og gikk sånn litt på måfå. Dama fulgte etter oss og plukket litt frukt innimellom, lot oss få smake, og fortalte hva de kunne brukes til. I mangoavdelingen var fruktsesongen over, men vi fant et tre ved utgangen som hadde noen. Guttene som var med, tok ned noen til oss, og så plukket de avokado til oss. Du kan si det slik at det var mer av en innhøstingstur enn en opplysningstur.
Da de to nye parene hadde dradd videre, og vi trodde Katrina skulle ta oss tilbake, forlangte hun at gutten som var med oss skulle ta ned ei palmegrein. Deretter begynt hun å spikke på den, og sa at nå skulle vi lære å flette kurv. Hun satte oss i sving, viste først hva vi skulle gjøre, og så måtte vi gjøre etter. Til slutt hadde vi i samarbeid flettet ei, skal vi si «fin» palmekorg. Selvgjort er velgjort, vet dere. Vi samlet noe av frukten i den, og så ble vi kjørt tilbake. Mannen hennes og sønnen jobber også som brannmenn på flyplassen, og denne dagen skulle der lande to fly. Jeg hadde lyst å se når det landet, men akkurat da fikk vi en squall (regnbyge), så da ville det bli en stund å vente. Vi kjørte tilbake til huset hennes, for hun hadde glemt å gi oss bananer, sa hun. Vi fikk både bananstokk, (klase), grapefrukt, guava, soursop, og var så fullastet at vi begynte å bekymre oss for dinghyturen ut til båten. Det viste seg å være en god grunn til det.
For det første var vi inngjerdet av de to andre sine dinghyer. Vi måtte lirke og lempe, men til slutt fikk vi den løs. Så lastet vi opp bagasjen, fikk hjelp av ei lokal jente til å være med å dra oss uti på sandstranda. Vi var så opptatt av å komme oss ut, at vi ikke la merke til hvordan bølgene brøt, og plutselig kom ei bølge og veltet hele lasset, med den følgen at alt badet i sjøvann. Telefonen min, utbrøt jeg, lette den fram fra den våte veska, og la den oppi Terje sin vanntette sekk. Omsider klarte vi å padle oss gjennom brenningene, fikk startet motoren og kom oss til båten. Dinghyen var full av vann! – Og det var vi også!
Vi fikk stablet oss opp i båten, øste vann ut av dinghyen, og konstaterte at to telefoner hadde takket for seg. Passene våre lå i vanntett lomme, og de var også dyvåte, det samme var lommebøkene. Vi var så slukøret at ingenting var kjekt! Alle bildene og videoene mine fra turen – borte vekk! Ikke nevn iCloud! Jeg hadde sluttet å sikkerhetskopiere, for lageret var fullt, og jeg hadde ikke tenkt å bade med telefonen og så videre! Backup hadde jeg ikke, så alt er tapt! Ikke kom med etterpåklokskap nå! Kjenner dere noen som kan redde bilder fra druknet telefon, har dere lov å si noe! Ellers får dere bare tie stille!
Dagen etter lettet vi anker, men før det, kom Daniel bort og tok avskjed med oss. Han skulle seile tirsdag, og da skulle han til Ua Pou. Vi satte kursen for Nuku Hiva og seilte sammen med Shamal. Ashia dro en halv time før oss. Vi ankom øya ved 15-tida, og bestemte oss for å fylle drivstoff før vi ankret opp. Vi la oss på anker ved 16-tida, og drar inn på øya i morg
lørdag 25. mars 2017
24.. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Nå måtte jeg virkelig finne fram datamaskinen for å holde meg våken! Vi
hadde nettopp inntatt en lapskaus av rester for å tømme kjøleskapet, og vi
er på vei mot Ua Huka, ei naboøy til Nuku Hiva. På Nuku Hiva skal vi være om
kvelden den 29. mars for å ta midlertidig avskjed med flåten vår. Deretter
skal vi ha fri seiling i seks uker i Fransk Polynesia. Det betyr at vi
nesten fra nå av bestemmer fart, tid og sted, og vi behøver ikke lenger
rapportere om hvor vi er.
Vi har altså satt kursen mot ei lita øy som heter Ua Huku. Mellom Hiva Oa og Tahuata, hadde vi delfinflokken helt for oss selv. De var rundt båten vår ganske lenge. Rundt på «baksiden» av Hiva Oa var det vindstille, og vi ble litt skuffet, for da måtte vi kanskje gå på motor helt til Ua Huka. Heldigvis tok vinden seg opp etter hvert som vi kom klar av øya, og ikke lenge etter suste vi av gårde med opp mot 7-8 knop.
På Ua Huka skal det være flere forskjellige museer, og et arboret. Vi håper nå å få svar på hvilke trær som vokser på disse øyene. Vi vet også at de har en samling med sitrusfrukttrær, noen importert fra Korsika. I tillegg til museene, har de noen hoteller. Da snakker vi familiehotell, over 1500 ville hester, og geiter (de er vel kanskje husdyr)
Kapteinen sloknet etter lunsjen. Det er en slik sovetemning om bord at jeg måtte ta affære for ikke å sovne selv. Da ville jo ingen være på vakt lenger. Vi skal gå 71 sjømil før vi er framme. I Stillehavet snakker vi rett og slett avstander.
Nå ligger vi i Hane-bukta og snur oss rundt og rundt. En franskmann ligger oppankret rett ved siden av oss. Vi snakket med ham en times tid før vi laget oss litt mat. Han hadde ligget oppankret her i 4 måneder, og skulle forlate øya neste uke. Da skulle han til Asia. Vi ser en del «flyktninger» på denne reisen vår. De ønsker seg kontakt med andre mennesker, og når det blir for «tett», stikker de av igjen. Han var en hyggelig mann, og skrøt av befolkningen her på øya. Det var derfor han hadde stoppet her så lenge, sa han. I morgen går vi i land for å utforske stedet. Det blir kjekt å ha et sted «for oss selv».
Vi har altså satt kursen mot ei lita øy som heter Ua Huku. Mellom Hiva Oa og Tahuata, hadde vi delfinflokken helt for oss selv. De var rundt båten vår ganske lenge. Rundt på «baksiden» av Hiva Oa var det vindstille, og vi ble litt skuffet, for da måtte vi kanskje gå på motor helt til Ua Huka. Heldigvis tok vinden seg opp etter hvert som vi kom klar av øya, og ikke lenge etter suste vi av gårde med opp mot 7-8 knop.
På Ua Huka skal det være flere forskjellige museer, og et arboret. Vi håper nå å få svar på hvilke trær som vokser på disse øyene. Vi vet også at de har en samling med sitrusfrukttrær, noen importert fra Korsika. I tillegg til museene, har de noen hoteller. Da snakker vi familiehotell, over 1500 ville hester, og geiter (de er vel kanskje husdyr)
Kapteinen sloknet etter lunsjen. Det er en slik sovetemning om bord at jeg måtte ta affære for ikke å sovne selv. Da ville jo ingen være på vakt lenger. Vi skal gå 71 sjømil før vi er framme. I Stillehavet snakker vi rett og slett avstander.
Nå ligger vi i Hane-bukta og snur oss rundt og rundt. En franskmann ligger oppankret rett ved siden av oss. Vi snakket med ham en times tid før vi laget oss litt mat. Han hadde ligget oppankret her i 4 måneder, og skulle forlate øya neste uke. Da skulle han til Asia. Vi ser en del «flyktninger» på denne reisen vår. De ønsker seg kontakt med andre mennesker, og når det blir for «tett», stikker de av igjen. Han var en hyggelig mann, og skrøt av befolkningen her på øya. Det var derfor han hadde stoppet her så lenge, sa han. I morgen går vi i land for å utforske stedet. Det blir kjekt å ha et sted «for oss selv».
fredag 24. mars 2017
21.-22.. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Vi fortsatte å følge North helt inn til Hiva Oa. Jeg hadde før uttalt at
Marquesas har jeg ingen forventninger til, så alt kan bare gå i positiv
retning. Jeg visste det var høye, vulkanske øyer, fuktig og med mye
vegetasjon og alt som følger med. I tillegg visste jeg at de har en del
fluer som biter, og mygg selvfølgelig. At det var Hiva Oa som var det siste
stedet det var kannibalisme, bekymret ikke så veldig. Vi oppdaget øygruppen
ganske tidlig, siden de rager betydelig over vannflaten. Ettersom vi nærmet
oss, registrerte vi også tegn på liv. Fugletettheten var det første vi så,
og etter hvert la vi merke til aktiviteten i havflaten. Jeg oppdaget noen
fine måkefugler med spisst, lyseblått nebb. Noen andre, brune suler forsøkte
å lande på båten vår. Terje klarte å fotografere en av dem.
I mellom de første øyene, begynte squall-aktiviteten. Vi fikk en god del vind, og begynte straks å reve. Det tok oss et par timer å gå langs Hiva Oa, før vi kom til bukta vi skulle ligge på svai. Terje gikk helt inn i bukta, og mente det var beste stedet å være. Vi hadde hørt at det er en god del dønninger her. Det var tett med båter, for det var nok flere som tenkte som oss. De som lå der inne, hadde anker både framme og bak. Da måtte naturligvis vi gjøre det samme. Akterankeret hang ikke så veldig godt, derfor tok Terje lettbåten uti og flyttet på det. Så strammet vi opp, og syntes vi hadde fått det bra til.
Det er ikke alltid slik at vi får lov å gå i land med en gang, men det fikk vi her. Vi ble kjørt i en morsom taxi oppover noen svært bratte bakker, og der fikk vi gå inn i et flott hotell med en fantastisk utsikt utover i bukta. Vi ble mottatt av stedets representanter for ARC i Fransk Polynesia, og de hadde en times informasjon om øygruppen og tips til oss om hvor vi bør dra. Etterpå tok vi med oss et skotsk par tilbake i båten for å lage middag til dem (og oss). De var for øvrig de første som inviterte oss om bord da vi var på San Blas-øyene. Utpå natta våknet Terje av et eller annet, han visste ikke hva det var, men da han kikket ut, så han at båten hadde snudd 180 grader – med akteranker. Klokka var da mellom 3 og 4 om natta, så da hadde han dratt opp akterankeret. Litt senere vekket han meg og ba meg hjelpe til med å flytte båten. Vi gikk da ut av «havnebassenget» og la oss utenfor moloen. Nå ligger vi altså bare med ett anker.
Den påfølgende dagen gikk med til innsjekking og rekognosering på stedet. Internett var faktisk det første vi tenkte på, og gikk straks i posten for å kjøpe tilgang. Deretter hadde vi lunsj på tettstedets beste (og eneste) restaurant, før vi sjekket opp hva og hvor de beste provianteringsbutikkene var. Overraskende nok var der bra utvalg, og slett ikke så «på landet» som vi hadde forestilt oss. Her bor 2-3000 mennesker, og der er mange biler, og få og dårlige veier, er vi blitt fortalt. Vi har ikke kjørt utenom tettstedet denne gangen, og ble heller ikke anbefalt å gjøre det av noen andre i gruppa som hadde hatt en tur på tirsdag. Det er til tider tungt regnvær, med lyn og torden, og veiene er naturligvis deretter.
Om kvelden, på tirsdag, hadde vi middag på det fintbeliggende hotellet. Da ble det servert tradisjonelle og typiske retter fra øya, i tillegg til at ei dansegruppe med menn og kvinner underholdt oss etter middagen. De gjorde også det geniale trikset, som virker hver gang – å hente fram først kvinner, så menn fra publikum, for å undervise dem i enkle dansetrinn. Det var veldig vellykket, og vi lo og koste oss!
Dinghydocken er et kapittel for seg! For det første er den så liten, at lettbåtene nesten ligger oppå hverandre. For det andre, er det to (2) steder hvor man kan fortøye de, og da blir det et virvar med tau å nøste opp i når vi skal hente dinghyen. For det tredje, må vi kravle oppi hverandres dinghyer for å i det hele tatt få tak i vår egen, og for det fjerde, så har det regnet sånn i hele dag (onsdag), at båtene blir fulle av vann, pluss sørpe fra skoene våre, og vi selv er drivvåte. For det femte, er det ikke alle som har kalkulert med tidevannet (noen vi kjenner godt iberegnet), så dinghyen henger av og til med baugen opp, og motoren godt nedi sjøen.
Apropos dinghyer, så reddet jeg i dag en liten lettbåt på avveie fra et tysk par. Terje styrte båten vår rett imot den, og jeg klarte å ta tak i den med båtshaken, og da var eieren så lykkelig at hun anropte meg over VHF-en og takket og takket. :)
I dag fikk vi kjøre inn til sentrum med skolebussen! Den er en lastebil med hjemmesnekrete benker og tak på. Det var en opplevelse! Inne i sentrum strenet vi straks til den lokale internettkafeen. Vi har ikke klart å få til noen god internettforbindelse enda, så nå skulle vi forsøke der. Dessverre var alle ungdommene «våre» allerede godt i gang, så da vi gamlinger kom for å betale regninger på nettbank, satt de unge på skype eller facetime for å fortelle kjærester og venner hvor de var i verden. Resultatet var jo naturligvis at hele nettforbindelsen «knelte», og gamlingene måtte bruke et par timer for i det hele tatt å komme gjennom. Redningen var kanskje at en av ungdommene tok en liten pause i aktivitetene.
Vi fikk i alle fall innsjekkingsdokumentene våre, og deretter kjøpte vi frukt og ble fraktet tilbake til dinghydocken av ei dame som sa at hun var halvt europeer. Hun hadde forfedre fra Tsjekkoslovakia og Østerrike, og hun ønsket å reise også til Norge en gang. Hun het Christina, og var veldig elskverdig. På grunn av regnværet, var det nesten ingen dinghyer i dinghydocken, så vi kom oss relativt raskt ut til båten. Her laget vi middag, og ble værende resten av kvelden, selv om det skulle være en koselig happening på land.
Vårt inntrykk av øya, før vi drar herfra i morgen tidlig, er at det er ei nydelig, grønn og frodig øy. Vi har visst havnet midt i regntida, for her er rikelig med vann. Blomsterduften er intens, og nesten alle damene går med en frisk blomst bakom høyre eller venstre øre. De som har den på høyre side er opptatt eller gift. I velkomstpakken vår, fikk vi også hvert vårt velduftende blomsterkjede. Det ble litt for intens duft for min kjære, så han hengte sitt om min hals, slik at jeg ble dobbeltduftende.
Ellers er det massevis av frukttrær, både ville og dyrkede i hager. Hønsene springer rundt i gatene med kyllingene etter seg, og hanene galer hele natten. Jeg lurer på når de sover?
I mellom de første øyene, begynte squall-aktiviteten. Vi fikk en god del vind, og begynte straks å reve. Det tok oss et par timer å gå langs Hiva Oa, før vi kom til bukta vi skulle ligge på svai. Terje gikk helt inn i bukta, og mente det var beste stedet å være. Vi hadde hørt at det er en god del dønninger her. Det var tett med båter, for det var nok flere som tenkte som oss. De som lå der inne, hadde anker både framme og bak. Da måtte naturligvis vi gjøre det samme. Akterankeret hang ikke så veldig godt, derfor tok Terje lettbåten uti og flyttet på det. Så strammet vi opp, og syntes vi hadde fått det bra til.
Det er ikke alltid slik at vi får lov å gå i land med en gang, men det fikk vi her. Vi ble kjørt i en morsom taxi oppover noen svært bratte bakker, og der fikk vi gå inn i et flott hotell med en fantastisk utsikt utover i bukta. Vi ble mottatt av stedets representanter for ARC i Fransk Polynesia, og de hadde en times informasjon om øygruppen og tips til oss om hvor vi bør dra. Etterpå tok vi med oss et skotsk par tilbake i båten for å lage middag til dem (og oss). De var for øvrig de første som inviterte oss om bord da vi var på San Blas-øyene. Utpå natta våknet Terje av et eller annet, han visste ikke hva det var, men da han kikket ut, så han at båten hadde snudd 180 grader – med akteranker. Klokka var da mellom 3 og 4 om natta, så da hadde han dratt opp akterankeret. Litt senere vekket han meg og ba meg hjelpe til med å flytte båten. Vi gikk da ut av «havnebassenget» og la oss utenfor moloen. Nå ligger vi altså bare med ett anker.
Den påfølgende dagen gikk med til innsjekking og rekognosering på stedet. Internett var faktisk det første vi tenkte på, og gikk straks i posten for å kjøpe tilgang. Deretter hadde vi lunsj på tettstedets beste (og eneste) restaurant, før vi sjekket opp hva og hvor de beste provianteringsbutikkene var. Overraskende nok var der bra utvalg, og slett ikke så «på landet» som vi hadde forestilt oss. Her bor 2-3000 mennesker, og der er mange biler, og få og dårlige veier, er vi blitt fortalt. Vi har ikke kjørt utenom tettstedet denne gangen, og ble heller ikke anbefalt å gjøre det av noen andre i gruppa som hadde hatt en tur på tirsdag. Det er til tider tungt regnvær, med lyn og torden, og veiene er naturligvis deretter.
Om kvelden, på tirsdag, hadde vi middag på det fintbeliggende hotellet. Da ble det servert tradisjonelle og typiske retter fra øya, i tillegg til at ei dansegruppe med menn og kvinner underholdt oss etter middagen. De gjorde også det geniale trikset, som virker hver gang – å hente fram først kvinner, så menn fra publikum, for å undervise dem i enkle dansetrinn. Det var veldig vellykket, og vi lo og koste oss!
Dinghydocken er et kapittel for seg! For det første er den så liten, at lettbåtene nesten ligger oppå hverandre. For det andre, er det to (2) steder hvor man kan fortøye de, og da blir det et virvar med tau å nøste opp i når vi skal hente dinghyen. For det tredje, må vi kravle oppi hverandres dinghyer for å i det hele tatt få tak i vår egen, og for det fjerde, så har det regnet sånn i hele dag (onsdag), at båtene blir fulle av vann, pluss sørpe fra skoene våre, og vi selv er drivvåte. For det femte, er det ikke alle som har kalkulert med tidevannet (noen vi kjenner godt iberegnet), så dinghyen henger av og til med baugen opp, og motoren godt nedi sjøen.
Apropos dinghyer, så reddet jeg i dag en liten lettbåt på avveie fra et tysk par. Terje styrte båten vår rett imot den, og jeg klarte å ta tak i den med båtshaken, og da var eieren så lykkelig at hun anropte meg over VHF-en og takket og takket. :)
I dag fikk vi kjøre inn til sentrum med skolebussen! Den er en lastebil med hjemmesnekrete benker og tak på. Det var en opplevelse! Inne i sentrum strenet vi straks til den lokale internettkafeen. Vi har ikke klart å få til noen god internettforbindelse enda, så nå skulle vi forsøke der. Dessverre var alle ungdommene «våre» allerede godt i gang, så da vi gamlinger kom for å betale regninger på nettbank, satt de unge på skype eller facetime for å fortelle kjærester og venner hvor de var i verden. Resultatet var jo naturligvis at hele nettforbindelsen «knelte», og gamlingene måtte bruke et par timer for i det hele tatt å komme gjennom. Redningen var kanskje at en av ungdommene tok en liten pause i aktivitetene.
Vi fikk i alle fall innsjekkingsdokumentene våre, og deretter kjøpte vi frukt og ble fraktet tilbake til dinghydocken av ei dame som sa at hun var halvt europeer. Hun hadde forfedre fra Tsjekkoslovakia og Østerrike, og hun ønsket å reise også til Norge en gang. Hun het Christina, og var veldig elskverdig. På grunn av regnværet, var det nesten ingen dinghyer i dinghydocken, så vi kom oss relativt raskt ut til båten. Her laget vi middag, og ble værende resten av kvelden, selv om det skulle være en koselig happening på land.
Vårt inntrykk av øya, før vi drar herfra i morgen tidlig, er at det er ei nydelig, grønn og frodig øy. Vi har visst havnet midt i regntida, for her er rikelig med vann. Blomsterduften er intens, og nesten alle damene går med en frisk blomst bakom høyre eller venstre øre. De som har den på høyre side er opptatt eller gift. I velkomstpakken vår, fikk vi også hvert vårt velduftende blomsterkjede. Det ble litt for intens duft for min kjære, så han hengte sitt om min hals, slik at jeg ble dobbeltduftende.
Ellers er det massevis av frukttrær, både ville og dyrkede i hager. Hønsene springer rundt i gatene med kyllingene etter seg, og hanene galer hele natten. Jeg lurer på når de sover?
tirsdag 21. mars 2017
20. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Og så ble det stille! Jeg våknet rundt kl.6 av at motoren ble startet. Det
var fremdeles mørkt, så jeg la meg til å sove videre. Hadde tross alt lov å
sove til kl.9, noe jeg også gjorde. «North», som gikk forbi oss på min
nattevakt, var laaangt foran oss. Terje hadde snakket med dem på VHF-en, og
de fortalte at de motorseilte. For en lettelse! Men da jeg fikk høre
grunnen: generatoren feilet, og de hadde bare 9 liter drikkevann igjen, og
fortsatt over 300 nm til Hiva Oa! Da forstod jeg! Å mangle vann i denne
varmen er faktisk ganske farlig. Terje hadde foreslått at vi kunne gi dem
vann, men de mente de hadde nok. Vi «køla på» for å innhente dem, og lyktes
det utpå ettermiddagen. Nå går vi side ved side, slik at de bare kan rope på
oss hvis de trenger noe. Vi vet hva det er å ha lite vann, men ikke såå
lite.
Terje hadde vært busy hele natta. I tillegg til å utprøve forskjellige seilføringer, for så å kapitulere, hadde han bakt boller og laget yoghurt. Jeg får jammen alt rett opp i hendene!
Terje hadde vært busy hele natta. I tillegg til å utprøve forskjellige seilføringer, for så å kapitulere, hadde han bakt boller og laget yoghurt. Jeg får jammen alt rett opp i hendene!
mandag 20. mars 2017
18.-19. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Lørdag den 18. holdt på å gå inn i rekken av helt vanlige dager, da den
plutselig ikke var helt vanlig likevel. Terje hadde lovet meg å ta inn
fiskesnøret for kvelden, «.. for jeg er IKKE interessert i å dra opp noen
ting på min vakt, særlig ikke om natta!» Jeg vet ikke om han reiste seg for
å gjøre det, eller om det var aktiviteten bak på hekken hvor fiskestanga
står som fikk han til å reise seg, men plutselig var det full «fyr». Det var
«på med beltet», og han måtte sitte ned, fordi det var nok ingen liten
fangst! Jeg fløy rundt ham og tilbød all mulig assistanse som jeg kunne gå
god for. Sånn som, skal jeg lyse med lyskasteren? Skal jeg hente fjøl og
kniv? Vil du ha vann? Sånn holdt jeg på, og jeg skal fortelle dere at det
tok tid! Fisken bet på kl 21. Kl. 22.30 klarte han å få den opp i båten. Jeg
fant vekta, og tunfisken veide 10,5 kg. Da måtte jeg fotografere, og siden
holde lykta mens han skar av hodet og fjernet innvoller, samt vasket vekk
blod. Terje forsøkte å partere fisken bak på dekket, men den var så stor, at
jeg foreslo at det ble gjort inne på kjøkkenet. Han laget flotte fileter av
kjøttet, som var like rødt som storfekjøtt. Han ville også vakuumpakke det,
men jeg puttet det i plastposer og la det i kjøleskapet. «Det får vi gjøre i
morgen! Nå må du sove!» Han hadde allerede brukt 3 timer av min vakt til
dette, så jeg sa at jeg kunne sitte vakt til kl.6 om morgenen.
Søndag morgen da jeg stod opp, holdt fiskeren på med pakking av tunfiskkjøtt. Da det var ferdig, måtte vi planlegge plassen i frysa, som jeg sa allerede var full! Ut med alt, og det var ikke lite! Sortering og ompakking og ny plassering. Det ble ikke frokost før kl.11 (Galapagostid) Resten av dagen ble brukt til avslapning, og fiskeren ønsket å legge seg en time tidligere i kveld, hvis det var OK for meg. Det fikk han lov til.
Det var en ting til i dag! Jeg våknet til opplysningen om at vi var innhentet av en av våre følgesvenner/konkurrenter. De hadde visst sett oss hele natta, og jeg må ha vært så trøtt at jeg trodde det var ei stjerne. De tok kontakt på VHF-en og fortalte at de hadde gått forbi «Aurora», og visstnok også fotografert de. De har for øvrig brukt hele dagen i dag på å forsøke å gå forbi oss, men har ennå ikke helt lykkes med det. Konkurranseinstinktet våkner hos oss begge når slike situasjoner oppstår. Da er det «opp med alle kluter og lommetørklær».
Mens jeg holdt på med denne bloggen, og skrev om fiskingen i går, hørte jeg en rar og uvant lyd bak på hekken. Jeg hoppet over på dekket og kikket der lyden kom fra, og jammen meg hang der på en ny tunfisk på den kroken som bare så vidt hang nedi vannflaten! Hva tror dere jeg gjorde? Vekket fiskeren, selvfølgelig! Denne gangen fikk han lov å hive fisken uti igjen, for nå har vi nok tunfisk for resten av turen.
Søndag morgen da jeg stod opp, holdt fiskeren på med pakking av tunfiskkjøtt. Da det var ferdig, måtte vi planlegge plassen i frysa, som jeg sa allerede var full! Ut med alt, og det var ikke lite! Sortering og ompakking og ny plassering. Det ble ikke frokost før kl.11 (Galapagostid) Resten av dagen ble brukt til avslapning, og fiskeren ønsket å legge seg en time tidligere i kveld, hvis det var OK for meg. Det fikk han lov til.
Det var en ting til i dag! Jeg våknet til opplysningen om at vi var innhentet av en av våre følgesvenner/konkurrenter. De hadde visst sett oss hele natta, og jeg må ha vært så trøtt at jeg trodde det var ei stjerne. De tok kontakt på VHF-en og fortalte at de hadde gått forbi «Aurora», og visstnok også fotografert de. De har for øvrig brukt hele dagen i dag på å forsøke å gå forbi oss, men har ennå ikke helt lykkes med det. Konkurranseinstinktet våkner hos oss begge når slike situasjoner oppstår. Da er det «opp med alle kluter og lommetørklær».
Mens jeg holdt på med denne bloggen, og skrev om fiskingen i går, hørte jeg en rar og uvant lyd bak på hekken. Jeg hoppet over på dekket og kikket der lyden kom fra, og jammen meg hang der på en ny tunfisk på den kroken som bare så vidt hang nedi vannflaten! Hva tror dere jeg gjorde? Vekket fiskeren, selvfølgelig! Denne gangen fikk han lov å hive fisken uti igjen, for nå har vi nok tunfisk for resten av turen.
lørdag 18. mars 2017
17. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Hva er en god blogg? Ikke vet jeg, for jeg leser ingen andre enn vår egen.
Det er det mange grunner til, og den viktigste er at vi ikke har internett
på samme måten som vi har det hjemme. Ellers har det med prioriteringer å
gjøre. For meg er det viktig å få informert våre nærmeste om at vi har det
bra, og at de ikke trenger å bekymre seg. Utenom det har jeg vanligvis mange
andre gjøremål.
Denne nattevakten begynte også litt travlere enn de foregående. I tillegg til å skrive blogg, må jeg altså justere litt mer segl enn tidligere, for vi har noen flere squaller rundt oss nå. Det kan bety at de inneholder noe mer vind enn vi har ellers, og siden radaren bare viser om de inneholder regn, må jeg anta at seglføringen må reduseres før vi går inn i dem. Sånne oppdrag gjør det egentlig bare lettere å holde seg våken enn ellers.
Ellers i dag, ble fredagsmiddagen reddet ved at vi fikk en flott tunfisk på kroken! Jeg har vel sagt det før, men jeg er veldig glad når vi får fisk, for nå inneholder frysen nesten bare kjøtt. Jeg skyndte meg å finne skjærefjøl til fiskeren, og håpet at jeg kunne holde meg på avstand denne gangen også! Men den gang ei! Tror dere ikke at han forlangte at jeg enten måtte holde den sprellende fisken, eller ta opp ei bøtte vann fra sjøen, slik at han kunne få vasket dekket. Jeg trodde vannbøtta var det enkleste, og valgte det. Det er bare det, at det ikke er så enkelt som det ser ut å slenge ei bøtte uti sjøen og så dra den opp igjen full av vann. Jeg holdt på å forsvinne uti Stillehavet sammen med bøtta. Den var riktignok bundet fast i tau i rekka på båten, men jeg hang i tauet, og ei bøtte som er full av vann er tung å dra opp! I stedet for å la bøtta gå, filte jeg huden av hendene mine, samtidig som jeg skrek av smerte. Det ble slett ikke bedre at fiskeren flirte! «Du kommer jammen til å få arbeidshender!» var kommentaren, mens jeg skalv av smerte, og svetten drev av meg. Ergerlig, altså! Nå hadde jeg nettopp plukket av den siste skorpa av brannsåret jeg fikk da jeg skulle ta bollene til bakeren ut av ovnen. Så er det på an igjen! Det endte med at jeg måtte holde fisken – etter halen ved hjelp av ei klessnor, mens fiskeren vasket blod av dekket, og jeg ble mer og mer kvalm. Etterpå måtte jeg både drikke kaldt vann, og legge meg nedpå for å komme meg litt igjen. Men det er nå sånn det blir blogg av!
Fisken ble renset, filetert og skåret i stekestykker, samt fordelt i porsjonspakker, alt utført av fiskeren selv. For oss to, utgjorde det fire fiskemiddager, hvorav den ene ble tilberedt i dag! Ja, jeg vet jeg er heldig som får det slik opp i hendene (bortsett fra brannsårene, da), men jammen må jeg tåle å få det gnidd inn etterpå!
En seilblogg er altså mer enn bare seiling. Den vil nødvendigvis også ha med andre deler av hverdagen.
Denne nattevakten begynte også litt travlere enn de foregående. I tillegg til å skrive blogg, må jeg altså justere litt mer segl enn tidligere, for vi har noen flere squaller rundt oss nå. Det kan bety at de inneholder noe mer vind enn vi har ellers, og siden radaren bare viser om de inneholder regn, må jeg anta at seglføringen må reduseres før vi går inn i dem. Sånne oppdrag gjør det egentlig bare lettere å holde seg våken enn ellers.
Ellers i dag, ble fredagsmiddagen reddet ved at vi fikk en flott tunfisk på kroken! Jeg har vel sagt det før, men jeg er veldig glad når vi får fisk, for nå inneholder frysen nesten bare kjøtt. Jeg skyndte meg å finne skjærefjøl til fiskeren, og håpet at jeg kunne holde meg på avstand denne gangen også! Men den gang ei! Tror dere ikke at han forlangte at jeg enten måtte holde den sprellende fisken, eller ta opp ei bøtte vann fra sjøen, slik at han kunne få vasket dekket. Jeg trodde vannbøtta var det enkleste, og valgte det. Det er bare det, at det ikke er så enkelt som det ser ut å slenge ei bøtte uti sjøen og så dra den opp igjen full av vann. Jeg holdt på å forsvinne uti Stillehavet sammen med bøtta. Den var riktignok bundet fast i tau i rekka på båten, men jeg hang i tauet, og ei bøtte som er full av vann er tung å dra opp! I stedet for å la bøtta gå, filte jeg huden av hendene mine, samtidig som jeg skrek av smerte. Det ble slett ikke bedre at fiskeren flirte! «Du kommer jammen til å få arbeidshender!» var kommentaren, mens jeg skalv av smerte, og svetten drev av meg. Ergerlig, altså! Nå hadde jeg nettopp plukket av den siste skorpa av brannsåret jeg fikk da jeg skulle ta bollene til bakeren ut av ovnen. Så er det på an igjen! Det endte med at jeg måtte holde fisken – etter halen ved hjelp av ei klessnor, mens fiskeren vasket blod av dekket, og jeg ble mer og mer kvalm. Etterpå måtte jeg både drikke kaldt vann, og legge meg nedpå for å komme meg litt igjen. Men det er nå sånn det blir blogg av!
Fisken ble renset, filetert og skåret i stekestykker, samt fordelt i porsjonspakker, alt utført av fiskeren selv. For oss to, utgjorde det fire fiskemiddager, hvorav den ene ble tilberedt i dag! Ja, jeg vet jeg er heldig som får det slik opp i hendene (bortsett fra brannsårene, da), men jammen må jeg tåle å få det gnidd inn etterpå!
En seilblogg er altså mer enn bare seiling. Den vil nødvendigvis også ha med andre deler av hverdagen.
fredag 17. mars 2017
16. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
En god dag sett fra en seilersynsvinkel. Vi har tilbakelagt ca 96nm på 12
timer (måling fra ARC), dvs. at vi har gått med en gjennomsnittsfart på
8,1kn. Det er vi veldig fornøyd med.
På nattevakten min, som begynte kl.21.00, oppdaget jeg at vi ble innhentet av et skip som gikk med 17+knops hastighet. Det hadde retning rett mot oss, og jeg var så tidlig ute med oppdagelsen, at navnet og type båt ikke hadde kommet opp på AIS-en ennå. Ut fra farten den gikk med, antok jeg det var en lastebåt, noe som senere skulle stemme bra. Med en gang navnet kom opp, påkalte jeg dem over VHF-en på kanal 16 og lurte på om de hadde sett oss, noe de ikke hadde. De fikk posisjonen vår, og ønsket oss en trygg seilas videre. I skrivende stund holder de på å krysse kursen vår foran oss. Vi har fått beskjed om ikke å anta at andre skip ser oss, selv om vi har AIS og riktig lysføring. Vanligvis er det svært lite trafikk her, så på en måte var det jo ganske koselig å se annet liv enn bare oss!
Ved en tidligere anledning, hadde jeg en fra vår egen flåte som krysset foran vår kurs på min nattevakt. Det var litt rart, for vi går vestover, mens han gikk nordover. Neste dag, da vi fikk hans posisjon, viste det seg at han lå langt bak oss. Jaja, hver med sitt! Vi viker ikke fra kursen, og fortsatt har vi god bør. Da lasteskipet holdt på med sin passering, hadde vi et tempo mellom 8 og 9 kn. Det er ikke feil! J
På nattevakten min, som begynte kl.21.00, oppdaget jeg at vi ble innhentet av et skip som gikk med 17+knops hastighet. Det hadde retning rett mot oss, og jeg var så tidlig ute med oppdagelsen, at navnet og type båt ikke hadde kommet opp på AIS-en ennå. Ut fra farten den gikk med, antok jeg det var en lastebåt, noe som senere skulle stemme bra. Med en gang navnet kom opp, påkalte jeg dem over VHF-en på kanal 16 og lurte på om de hadde sett oss, noe de ikke hadde. De fikk posisjonen vår, og ønsket oss en trygg seilas videre. I skrivende stund holder de på å krysse kursen vår foran oss. Vi har fått beskjed om ikke å anta at andre skip ser oss, selv om vi har AIS og riktig lysføring. Vanligvis er det svært lite trafikk her, så på en måte var det jo ganske koselig å se annet liv enn bare oss!
Ved en tidligere anledning, hadde jeg en fra vår egen flåte som krysset foran vår kurs på min nattevakt. Det var litt rart, for vi går vestover, mens han gikk nordover. Neste dag, da vi fikk hans posisjon, viste det seg at han lå langt bak oss. Jaja, hver med sitt! Vi viker ikke fra kursen, og fortsatt har vi god bør. Da lasteskipet holdt på med sin passering, hadde vi et tempo mellom 8 og 9 kn. Det er ikke feil! J
torsdag 16. mars 2017
14. - 15. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Vi har nå endret kursen igjen, og går direkte mot målet. Værmeldingen sier
at det blir stille rundt Marquesas uansett når vi nærmer oss, så vi hadde
visst lite å tape på det. Dagen i dag har vært forholdsvis stille, så det er
lite å berette. Morgendagen skal visstnok varte opp med litt mer vind…
…og det gjorde den. Det økte jevnt utover dagen, og ettermiddag/kveld, lå vi på rundt 8 knop SOG og over. Vi har sett over 9 flere ganger. Det liker vi! Vindstyrken er fra 18-23 knop fra øst-sørøst.
I dag har vi vasket klær, laget yoghurt og bakt brød i tillegg til de vanlige gjøremålene vi har om bord. Nå er vaktordningen forskjøvet en time, fra kl. 21 – 9 om morgenen. Det er nå de mørke timene våre. Vi skal sette lokal tid på klokka når vi kommer fram til Marquesas. Foreløpig går vi etter Galapagos-tid, og det gjør også «roll-callen» vår. Roll-call er den daglige kontakten vi har over SSB-radio med World-ARC-flåten. VHF-en nytter det ikke å bruke. Den kan vi bare benytte når vi har visuell kontakt med en av de andre båtene.
…og det gjorde den. Det økte jevnt utover dagen, og ettermiddag/kveld, lå vi på rundt 8 knop SOG og over. Vi har sett over 9 flere ganger. Det liker vi! Vindstyrken er fra 18-23 knop fra øst-sørøst.
I dag har vi vasket klær, laget yoghurt og bakt brød i tillegg til de vanlige gjøremålene vi har om bord. Nå er vaktordningen forskjøvet en time, fra kl. 21 – 9 om morgenen. Det er nå de mørke timene våre. Vi skal sette lokal tid på klokka når vi kommer fram til Marquesas. Foreløpig går vi etter Galapagos-tid, og det gjør også «roll-callen» vår. Roll-call er den daglige kontakten vi har over SSB-radio med World-ARC-flåten. VHF-en nytter det ikke å bruke. Den kan vi bare benytte når vi har visuell kontakt med en av de andre båtene.
tirsdag 14. mars 2017
13. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Det er ikke sikkert situasjonen for oss og regattaen er så helsvart som jeg
av og til gir uttrykk for. Det skal bare så lite til for å vippe meg over på
minussiden. Nå har det seg slik at vi faktisk seiler ganske godt likevel.
Det er bare prioriteringene våre som er litt avslappede. Jeg har nevnt før
at det er autopiloten som styrer, og vi gjør andre ting. I dag, f.eks, satt
vi på dekk i skyggen av seilene og leste/slappet av. Så begynte vi å snakke
om hva vi skulle ha til middag. Jeg holder på tradisjonen at vi har fisk
annenhver dag, og mandag er det alltid fisk. Begge to var skråsikre på at vi
hadde brukt all fisken vi hadde i frysen, og måtte enten få en fisk på
kroken, eller finne noen pølser i frysa. Vi reiste oss og gikk tilbake til
akterenden av båten. Terje trakk litt mer ut av snøret som allerede hang bak
båten, og jeg var på vei ned til kjøkkenet. Plutselig raste snøret ut, og
jeg trev ei skjærefjøl og en kniv og styrtet ut med det. Terje var i full
gang med å snurre inn snøret. Det var tungt, og han sa at vi nok har fått en
skikkelig sværing på kroken. Jeg måtte springe og finne et magebrett for
avlastning av trykket fra fiskestanga, og fikk beskjed om at dette kunne ta
tid. Fisken måtte trøttes ut! Vi kunne begge se at den hoppet og «spratlet»
skikkelig. Jeg stod i åndeløs spenning, på god avstand, og med telefonen
klar. «Dette må du filme! Det er en Blue Marlin! Kongen av alle fisker i
Karibien og Stillehavet!» Jeg så på vidunderet. Det var en stor fisk, så mye
kunne jeg se, og den hadde en vidunderlig, turkisblå farge! Jeg hadde stilt
inn kameraet på telefonen, støttet meg på dingyen og var helt klar til
opptak, da et skuffet utrop kom: «Å, nei! Senen røk!» Da hadde han strevd i
mer enn en halv time!
Vi hadde fisk til middag likevel. Jeg åpnet frysa og lette etter pølsepakker da jeg plutselig fant noen fine, hvite fiskefileter. Som plaster på såret, fikk fiskeren hjemmelaget bringebæriskrem til dessert. Mandagen var reddet!
Nå seiler vi med ganske god fart. Kapteinen har lagt seg, og båten gjør opp i 7 knops fart. Håper vi greier å holde den farten til han våkner igjen klokka to i natt. Da blir han så fornøyd!
Vi hadde fisk til middag likevel. Jeg åpnet frysa og lette etter pølsepakker da jeg plutselig fant noen fine, hvite fiskefileter. Som plaster på såret, fikk fiskeren hjemmelaget bringebæriskrem til dessert. Mandagen var reddet!
Nå seiler vi med ganske god fart. Kapteinen har lagt seg, og båten gjør opp i 7 knops fart. Håper vi greier å holde den farten til han våkner igjen klokka to i natt. Da blir han så fornøyd!
12. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Vi opplever nesten hver dag, om morgenen, at noen har gått forbi oss. Det
har seg slik at vi går lengst nord, der vinden er svakest, og strømmen i
mindre favør. Det betyr at vi får behagelig seilas, der vi kan få gjort ting
vi liker å gjøre. Jeg putler i vei med blomsterhekling når jeg ikke vasker
opp eller lager mat. Terje baker boller og deltar i matlaging på lik linje
med meg. Så hører vi på musikk og leser, eller bare nyter freden på havet.
Vi styrer aldri! Det er det autopiloten som tar seg av. Han forlanger bare
litt strøm, og det gis ham hver dag av aggregatet.
De som går litt lenger sør enn oss, klager over at de har det «humpete» på sjøen. Til gjengjeld har de bedre fremdrift enn oss nå.
De som går litt lenger sør enn oss, klager over at de har det «humpete» på sjøen. Til gjengjeld har de bedre fremdrift enn oss nå.
søndag 12. mars 2017
11. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Det han ikke nevnte, var at vi har hatt motstrøm det meste av tiden vi har
gått uten motor. På kartet vårt står det at der vi seiler skal vi egentlig
ha medstrøm. Når det ikke skjer, lurer vi på om det er fordi hele
stillebeltet har flyttet seg sørover, og dermed også strømmen??? Hvem vet?
Kapteinen kan jo her fortelle litt om vår ørlille kursendring:
I går, 11. tok vi ut en ny langtidsværmelding hvor vi ser at vinden ville løye av i et område på 8°S, på den breddegrad vi hadde valgt å seile vestover på. Det vindstille område vil skje så langt sør som 9°S og i område 115-125°V, hvor vi forventet å seile gjennom de neste 4-6 dagene. På grunn av dette endret vi kursen litt sørover slik at vi når 10°S, 120°V innen 2-3 dager. Stemmer værmeldingen vil vi da opprettholde en øst-sørøstlig tradevind på ca. 15kn. Vi vil da opprettholde en fremdrift på 160-170nm i døgnet (ca 7kn). Blir vinden vedvarende(??) vil vi være fremme om ca 9-10 dager, men på så lange avstander skal der ikke mye endring på vindhastighet og retning før det gir store utslag på seilingstiden.
Kapteinen kan jo her fortelle litt om vår ørlille kursendring:
I går, 11. tok vi ut en ny langtidsværmelding hvor vi ser at vinden ville løye av i et område på 8°S, på den breddegrad vi hadde valgt å seile vestover på. Det vindstille område vil skje så langt sør som 9°S og i område 115-125°V, hvor vi forventet å seile gjennom de neste 4-6 dagene. På grunn av dette endret vi kursen litt sørover slik at vi når 10°S, 120°V innen 2-3 dager. Stemmer værmeldingen vil vi da opprettholde en øst-sørøstlig tradevind på ca. 15kn. Vi vil da opprettholde en fremdrift på 160-170nm i døgnet (ca 7kn). Blir vinden vedvarende(??) vil vi være fremme om ca 9-10 dager, men på så lange avstander skal der ikke mye endring på vindhastighet og retning før det gir store utslag på seilingstiden.
lørdag 11. mars 2017
10. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Egentlig ikke så mye å fortelle for meg, så jeg får overlate til kapteinen å
fylle inn med data og konstanter og realfaggreier som dere gutta liker så
godt å lese! Da blir dere så opplyste at dere ikke lenger behøver lommelykt!
Gjennom Panama kanalen kom der med fire nye båter, en av dem skulle bare være med til Las Perlas øyene som ligger ca. ett døgn seiling sør av Panama City. De andre tre båtene er nå med oss videre. Der var en båt, Atla, eid av et Svensk par som ble liggende igjen i Shelter Bay Marina, innløpet til Panama kanalen, grunnet nødvendig reparasjon av mast. Under seilasen mellom Colombia og San Blas øyene i Panama oppdaget de en sprekke rundt masten som strekte seg ca 75% av omkretsen. Sprekken var helt nede ved dekksnivå og det var bare helt utrolig at masten stod da vinden i område var ca 30 knopp og bølger mellom 3-4 meter. Når de oppdaget dette gikk de direkte til Shelter Bay for å ta ned masten og komme til enighet med forsikringsselskapet hva som skulle gjøres. Etter et par uker ble det bestemt at masten kunne og dermed skulle repareres. Arbeidet ble ferdigstilt for ca to uker siden og de seilte da videre direkte til Galapagos øyene. De er nå på vei fra Galapagos til Marquesas. Båten deres er over 60 fot lang og seiler mye raskere enn de minste(fleste) båtene i gruppen. Vi tror derfor ikke at de blir de siste til Marquesas og at de blir med gruppen videre fra der.
Cesarina, en 46 år gammel «dame» av en båt som ble bygget av Swan i sin tid, ble også liggende igjen i Shelter Bay. Grunnen for at de ikke seilte videre var en oppstått familie situasjon og det ble bestemte at de avsluttet jordomseilingen i denne omgang.
Korteste avstand mellom Galapagos og Marquesas er rett under 3000nm. I dag, 10 Mars har vi seilt mer enn 1340nm fra Galapagos. Vi tror vi kommer til å ha mer stabil vind og strøm og seiler direkte mot målet for resten av leggen. Galapagos øyene som vi forlot ligger på ekvator, mens Marquesas øyene ligger på ca 8° sør. For å finne vind gikk alle båtene sørover, noen så langt som ca 13° sør, mens mange dreide vestover når de passerte 10-11° sør. De som gikk lengst sør meldte om veldig ustabile vindforhold med variasjoner mellom 2kn til 32kn i går og i dag. Vindretningen ble også for mye sørlig slik at de ikke fikk brukt sine fargede seil (Code0, Gennaker, Asymetrisk Spinnaker, Spinnaker og Paraseil). Flere av disse båtene går nå nordvestover for å få mer stabile vindforhold i rett retning slik at de kan bruke sine fargede seil. Vi dreide vest på ca 8° og har hatt svært stabile vind forhold fra øst-sørøst med vindstyrke mellom 12-20kn de siste to døgn. Etter at vi dreide vestover har vi stort sett seilt med to sprede bommer, en på hver side. Disse to forseila gir oss ca 130m2 seilareal.
Vi har brukt mindre enn 25% av vår diesel så langt og regner kun med å bruke diesel på generatoren for produksjon av vann, koking og ladning av batteriene. Mange av båtene har eksterne lademuligheter med eksempelvis vindmølle, solpanel og vannpropell. Vi lader batteriene enten med generatoren eller med hovedmotoren, og har ikke andre former for strømkilde om bord. Nå når vi seiler disse lange strekkene ser vi at en vannpropell kunne vært bra. Denne ville gitt oss den nødvendige effekten vi trenger for instrumenter, autopilot, radar etc slik at generatoren bare ble brukt under selve kokingen og vannproduksjonen.
Gjennom Panama kanalen kom der med fire nye båter, en av dem skulle bare være med til Las Perlas øyene som ligger ca. ett døgn seiling sør av Panama City. De andre tre båtene er nå med oss videre. Der var en båt, Atla, eid av et Svensk par som ble liggende igjen i Shelter Bay Marina, innløpet til Panama kanalen, grunnet nødvendig reparasjon av mast. Under seilasen mellom Colombia og San Blas øyene i Panama oppdaget de en sprekke rundt masten som strekte seg ca 75% av omkretsen. Sprekken var helt nede ved dekksnivå og det var bare helt utrolig at masten stod da vinden i område var ca 30 knopp og bølger mellom 3-4 meter. Når de oppdaget dette gikk de direkte til Shelter Bay for å ta ned masten og komme til enighet med forsikringsselskapet hva som skulle gjøres. Etter et par uker ble det bestemt at masten kunne og dermed skulle repareres. Arbeidet ble ferdigstilt for ca to uker siden og de seilte da videre direkte til Galapagos øyene. De er nå på vei fra Galapagos til Marquesas. Båten deres er over 60 fot lang og seiler mye raskere enn de minste(fleste) båtene i gruppen. Vi tror derfor ikke at de blir de siste til Marquesas og at de blir med gruppen videre fra der.
Cesarina, en 46 år gammel «dame» av en båt som ble bygget av Swan i sin tid, ble også liggende igjen i Shelter Bay. Grunnen for at de ikke seilte videre var en oppstått familie situasjon og det ble bestemte at de avsluttet jordomseilingen i denne omgang.
Korteste avstand mellom Galapagos og Marquesas er rett under 3000nm. I dag, 10 Mars har vi seilt mer enn 1340nm fra Galapagos. Vi tror vi kommer til å ha mer stabil vind og strøm og seiler direkte mot målet for resten av leggen. Galapagos øyene som vi forlot ligger på ekvator, mens Marquesas øyene ligger på ca 8° sør. For å finne vind gikk alle båtene sørover, noen så langt som ca 13° sør, mens mange dreide vestover når de passerte 10-11° sør. De som gikk lengst sør meldte om veldig ustabile vindforhold med variasjoner mellom 2kn til 32kn i går og i dag. Vindretningen ble også for mye sørlig slik at de ikke fikk brukt sine fargede seil (Code0, Gennaker, Asymetrisk Spinnaker, Spinnaker og Paraseil). Flere av disse båtene går nå nordvestover for å få mer stabile vindforhold i rett retning slik at de kan bruke sine fargede seil. Vi dreide vest på ca 8° og har hatt svært stabile vind forhold fra øst-sørøst med vindstyrke mellom 12-20kn de siste to døgn. Etter at vi dreide vestover har vi stort sett seilt med to sprede bommer, en på hver side. Disse to forseila gir oss ca 130m2 seilareal.
Vi har brukt mindre enn 25% av vår diesel så langt og regner kun med å bruke diesel på generatoren for produksjon av vann, koking og ladning av batteriene. Mange av båtene har eksterne lademuligheter med eksempelvis vindmølle, solpanel og vannpropell. Vi lader batteriene enten med generatoren eller med hovedmotoren, og har ikke andre former for strømkilde om bord. Nå når vi seiler disse lange strekkene ser vi at en vannpropell kunne vært bra. Denne ville gitt oss den nødvendige effekten vi trenger for instrumenter, autopilot, radar etc slik at generatoren bare ble brukt under selve kokingen og vannproduksjonen.
fredag 10. mars 2017
8-9. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Vooolare, o-oh, Cantare, o-o-o-oh… Nå flyr vi med vinden! Ble nesten litt
redd, for den er kraftig, særlig om nettene når jeg har vakt alene. Da jeg
ble vant til den, var det ikke så ille, for den er jevn og fin. I går hadde
vi litt rotete sjø, så vi ble lengt litt rundt omkring, men det har rettet
på seg. Nå går vi med jevnt over 7 knop. De andre vi sammenligner oss med,
tok oss kraftig igjen forrige natt. Da hadde jeg «pyset» litt ut, og ville
vi skulle redusere seilføringen. Var redd for squallene som pleier å komme
om natta. Nå guffer vi litt på igjen. Tvilsomt om vi klarer å ta igjen
forspranget de andre fikk, men vi havner i alle fall ikke lenger bak.
Livet om bord går sin gang. Vi spiser, vasker opp, sover, er med på radiorunden med de andre i følget vårt, leser litt, og nå er jeg begynt å hekle «Klompelompeblomster» som skal være gaver til småjentene vi kommer til å treffe på rundt på øyene i Fransk Polynesia. ARC og guidebøkene våre anbefaler at vi har med små gaver, som blyanter, farger og tegneblokker. Det hadde vi glemt å kjøpe, derfor lager jeg altså litt dollepynt til småjenter. Håper de andre i følget har tenkt på guttene!
Ved 16-17 tida i dag, fikk vi endelig fint besøk igjen. Det er lenge siden nå, men til gjengjeld var flokken STOR (Det må ha vært bort i hundre stykker!). De hoppet rundt båten vår, og Terje ropte til meg at jeg måtte finne telefonen og filme. Jeg ropte tilbake at jeg heller ville nyte synet selv, dessuten visste jeg ikke hvor telefonen var. Til slutt måtte jeg springe inn og finne den, og var redd delfinene var borte da jeg endelig kom ut igjen. Heldigvis var der noen igjen, og jeg filmet de som lekte seg rundt baugen.
Livet om bord går sin gang. Vi spiser, vasker opp, sover, er med på radiorunden med de andre i følget vårt, leser litt, og nå er jeg begynt å hekle «Klompelompeblomster» som skal være gaver til småjentene vi kommer til å treffe på rundt på øyene i Fransk Polynesia. ARC og guidebøkene våre anbefaler at vi har med små gaver, som blyanter, farger og tegneblokker. Det hadde vi glemt å kjøpe, derfor lager jeg altså litt dollepynt til småjenter. Håper de andre i følget har tenkt på guttene!
Ved 16-17 tida i dag, fikk vi endelig fint besøk igjen. Det er lenge siden nå, men til gjengjeld var flokken STOR (Det må ha vært bort i hundre stykker!). De hoppet rundt båten vår, og Terje ropte til meg at jeg måtte finne telefonen og filme. Jeg ropte tilbake at jeg heller ville nyte synet selv, dessuten visste jeg ikke hvor telefonen var. Til slutt måtte jeg springe inn og finne den, og var redd delfinene var borte da jeg endelig kom ut igjen. Heldigvis var der noen igjen, og jeg filmet de som lekte seg rundt baugen.
onsdag 8. mars 2017
7. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Jeg husker ikke om jeg har nevnt det før, og jeg orker heller ikke å sjekke
det, men nå har vi fordelt vaktene slik at vi i «mørketiden» har 6 timer på
vakt, og 6 timer av. Det er primært mitt ønske. Jeg behøver å sove
sammenhengende, og kjenner at døgnrytmen styres av lyset i mye sterkere grad
her hvor dag og natt er like lange, og vi ikke kan kjøre full belysning når
vi skal ha nattevakt. Dere som er vant med sjølivet, forstår sikkert hva jeg
mener. Vi opererer med røde lykter for ikke å miste nattsynet, og
kartplotteren og eventuelle andre skjermer stilles til mørkeste nivå. Noen
mener at vi kan sove akkurat når på døgnet vi vil, men det er ikke så lett
her i varmen. Jeg sov midt på dagen i dag, og da måtte jeg åpne alle
luftekanaler tilgjengelig, og stenge takluken for solen. Da jeg våknet i
14.30-tida, hadde jeg sånn skallebank, at første tanken var: jegmåhakaffi!!!
Min bedre halvdel var misfornøyd med ordningen. Det at vi skifter på vaktene annenhver dag, fører til lang våkentid for den ene av oss. Dermed måtte jeg gå med på en hel uke med samme vakt, og så kunne vi bytte den siste uken, slik at det skulle bli «rettferdig». Det betyr at jeg fra nå av skal være våken f.o.m kl.20 om kvelden til kl.02 om natta. Så kan jeg sove til kl.08 om morgenen, hvis jeg klarer det. Erfaringsmessig våkner jeg vanligvis når det blir lyst, og det er ved 06-tida. Men det går seg vel kanskje til!
Når det gjelder soving, gir jeg vanligvis klar beskjed. Har også gitt uttrykk for at jeg liker best å sove i land, fordi jeg ikke liker å tukle med døgnrytmen. Det går jo ikke når man skal krysse et verdenshav!
Nå ligger vi på 8 grader sør av ekvator, og vi tror vi har funnet tradevinden. I alle fall gikk kapteinen med på å sette opp bommene i dagslys. Han hadde da studert vindretningen noen timer, og funnet ut at nå var den stabil nok sørøst til at han kunne legge kursen vestover. I skrivende stund har vi nå en vindstyrke på mellom 13 og 15 knop, og vi seiler butterfly, eller platt lens. Markøren vår står på Hiva Oa, Marquesas, og kapteinen sover forhåpentligvis.
Jeg hørte han leste noen reaksjoner på bloggen vår, om vaktfordeling og den slags, og nå håper jeg dere har fått svar. Når det gjelder kannibaløyene vi er på vei til, driver vi med «hardslanking», slik at vi ikke blir de første de får lyst på.
Kapteinen hadde seg en tur inni frysen i dag, og da måtte han medgi at vi visstnok ser ut til å ha mat for en måned framover – minst! Det er jammen godt han så det selv. Jeg har fått beskjed om å ikke holde frysedøra oppe så lenge om gangen, for da dannes det så mye is inni. Jeg har vært veldig lydig. Først kaster jeg ut alt det jeg ikke skal ha, og finner det jeg leter etter. Så hiver jeg alt inn igjen så raskt at det ikke faller ut. Neste gang døra åpnes, kommer det deisende ut igjen. (Så slipper jeg i alle fall å dra det ut! ;)
Min bedre halvdel var misfornøyd med ordningen. Det at vi skifter på vaktene annenhver dag, fører til lang våkentid for den ene av oss. Dermed måtte jeg gå med på en hel uke med samme vakt, og så kunne vi bytte den siste uken, slik at det skulle bli «rettferdig». Det betyr at jeg fra nå av skal være våken f.o.m kl.20 om kvelden til kl.02 om natta. Så kan jeg sove til kl.08 om morgenen, hvis jeg klarer det. Erfaringsmessig våkner jeg vanligvis når det blir lyst, og det er ved 06-tida. Men det går seg vel kanskje til!
Når det gjelder soving, gir jeg vanligvis klar beskjed. Har også gitt uttrykk for at jeg liker best å sove i land, fordi jeg ikke liker å tukle med døgnrytmen. Det går jo ikke når man skal krysse et verdenshav!
Nå ligger vi på 8 grader sør av ekvator, og vi tror vi har funnet tradevinden. I alle fall gikk kapteinen med på å sette opp bommene i dagslys. Han hadde da studert vindretningen noen timer, og funnet ut at nå var den stabil nok sørøst til at han kunne legge kursen vestover. I skrivende stund har vi nå en vindstyrke på mellom 13 og 15 knop, og vi seiler butterfly, eller platt lens. Markøren vår står på Hiva Oa, Marquesas, og kapteinen sover forhåpentligvis.
Jeg hørte han leste noen reaksjoner på bloggen vår, om vaktfordeling og den slags, og nå håper jeg dere har fått svar. Når det gjelder kannibaløyene vi er på vei til, driver vi med «hardslanking», slik at vi ikke blir de første de får lyst på.
Kapteinen hadde seg en tur inni frysen i dag, og da måtte han medgi at vi visstnok ser ut til å ha mat for en måned framover – minst! Det er jammen godt han så det selv. Jeg har fått beskjed om å ikke holde frysedøra oppe så lenge om gangen, for da dannes det så mye is inni. Jeg har vært veldig lydig. Først kaster jeg ut alt det jeg ikke skal ha, og finner det jeg leter etter. Så hiver jeg alt inn igjen så raskt at det ikke faller ut. Neste gang døra åpnes, kommer det deisende ut igjen. (Så slipper jeg i alle fall å dra det ut! ;)
tirsdag 7. mars 2017
6. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Hadde ikke før nevnt det – om været, før jeg får meg en smekk på fingrene.
Fra kl.23 og fram til ca.11-12 i dag, har det regnet som bare det! Nå har vi
i alle fall fått vasket saltet av båten, tauverket og seglene! Kapteinen har
laget en oversikt for oss om hvor i flåten vi befinner oss. Vi kan ikke se
en eneste båt, men de er her likevel. Resten av dagen har vært overskyet, og
jeg kan jo bare si – heldigvis! Det har vært heftig mye sol i det siste, så
det var en nice avveksling.
Dagen i dag er brukt til testing av radiofrekvenser, rope på de i flåten vi ikke har fått kontakt med, samt lage denne oversikten. Mens alt dette pågikk, fikk vi selvfølgelig en fisk på kroken. Alt har en tendens til å skje samtidig. Den ble hengende så lenge, at kapteinen hadde et svare strev med å få inn senen, og da fisken skulle dras oppi båten, glapp den. Det var en fin størrelse tunfisk, ikke for stor. Hadde kanskje klart å få den inni frysa hvis vi hadde stuet litt klokt.
Kaptinnen har bakt rundstykker og reparert hattebåndet på panamahatten sin. På Galapagos fikk vi vite at det ikke er panamahatt, men hatt fra Equador! Panama har bestilt hatter fra Equador, fordi de har hatt flest turister å selge dem til. Dermed har den fått navnet sitt derfra. Så vet vi det!
Ellers er det utrolig hvor mye vi får utrettet på en seilas. Kapteinen har stadig aktiviteter på gang, og jeg holder nesten pusten og håper at alle duppedingser og deler fungerer som de skal. Det er ikke enkelt om noe går i stykker når vi er så langt fra folkeskikken som vi er nå!
Dagen i dag er brukt til testing av radiofrekvenser, rope på de i flåten vi ikke har fått kontakt med, samt lage denne oversikten. Mens alt dette pågikk, fikk vi selvfølgelig en fisk på kroken. Alt har en tendens til å skje samtidig. Den ble hengende så lenge, at kapteinen hadde et svare strev med å få inn senen, og da fisken skulle dras oppi båten, glapp den. Det var en fin størrelse tunfisk, ikke for stor. Hadde kanskje klart å få den inni frysa hvis vi hadde stuet litt klokt.
Kaptinnen har bakt rundstykker og reparert hattebåndet på panamahatten sin. På Galapagos fikk vi vite at det ikke er panamahatt, men hatt fra Equador! Panama har bestilt hatter fra Equador, fordi de har hatt flest turister å selge dem til. Dermed har den fått navnet sitt derfra. Så vet vi det!
Ellers er det utrolig hvor mye vi får utrettet på en seilas. Kapteinen har stadig aktiviteter på gang, og jeg holder nesten pusten og håper at alle duppedingser og deler fungerer som de skal. Det er ikke enkelt om noe går i stykker når vi er så langt fra folkeskikken som vi er nå!
mandag 6. mars 2017
5. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Terje var «busy» på flere områder på sin nattevakt, og min oppgave ble å
steke bollene han har laget. Jeg hadde en rolig nattevakt. Vi har gått med
motor hele tiden, selv om vinden har vært oppe i 10 knop. Da Terje hadde
vakt, hadde vi ei regnbyge med 22 knops vind. Disse bygene går fort over, så
kapteinen ser ikke noen vits i å seile. Han har bestemt seg for at vi ikke
seiler før vi er nede i tradevinden, fordi vi åpenbart har nok av drivstoff.
Da nytter det ikke å si noe annet, for han er jo kapteinen!
Søndag er ofte tiden for satelittelefonen, og foreldrene våre. Det er da vi legger merke til hvor opptatt nordmenn er av været, for spørsmålet kommer hver eneste gang. Vi må le litt etterpå, for slik vi lever nå – i nærheten av ekvator, er været stort sett det samme hele tiden. Ingen av oss er bekymret for brunfargen. Det viktigste er skyggen, og hvor vi kan finne den. Regndråpene er stort sett velkomne, for da får vi litt avkjøling.
Denne søndagen er spesiell! Ikke på grunn av været, men på grunn av at for 30 år siden ble vår yngste datter født, og vi kan ikke feire dagen sammen med henne. Da måtte far bake kanelboller, og så ringte vi henne og gratulerte, og etterpå spiste vi boller og drakk kaffe. Vi fikk vite at nå skulle den lille familien sannsynligvis flytte til Texas, fordi svigersønnen vår er tilbudt en jobb der. Det blir jo spesielt for oss, for når jeg tenker 30 år tilbake i tid, januar-februar gikk jeg på et stort handlesenter i Texas. Da leide jeg en fireåring og en treåring i hver hånd, og bar yngstebarnet i magen. Hun ble født bare en måned etter at vi kom tilbake til Norge.
Ellers har vi hatt en særdeles varm dag. Vind bakfra, men ikke nok til at den drev oss framover, og det føltes vindstille. Vi pøsdrikker avsaltet sjøvann. Watermakeren vår lager 120 liter vann i timen, så vi har nok til alt vi trenger.
Vi hørte på SSB-sendingen i kveld, at noen i ARC-flåten hadde hatt regn hele dagen, og andre hadde hatt regnbyger. Typisk for «vårt» vær, er steikende sol hele dagen, og enkelte regnbyger utover natta. Nå håper vi bare at vi snart treffer på tradevinden, slik at vi kan få av den motoren. Den lager jo varme den også, så det blir mye kjøligere når vi får seile.
Søndag er ofte tiden for satelittelefonen, og foreldrene våre. Det er da vi legger merke til hvor opptatt nordmenn er av været, for spørsmålet kommer hver eneste gang. Vi må le litt etterpå, for slik vi lever nå – i nærheten av ekvator, er været stort sett det samme hele tiden. Ingen av oss er bekymret for brunfargen. Det viktigste er skyggen, og hvor vi kan finne den. Regndråpene er stort sett velkomne, for da får vi litt avkjøling.
Denne søndagen er spesiell! Ikke på grunn av været, men på grunn av at for 30 år siden ble vår yngste datter født, og vi kan ikke feire dagen sammen med henne. Da måtte far bake kanelboller, og så ringte vi henne og gratulerte, og etterpå spiste vi boller og drakk kaffe. Vi fikk vite at nå skulle den lille familien sannsynligvis flytte til Texas, fordi svigersønnen vår er tilbudt en jobb der. Det blir jo spesielt for oss, for når jeg tenker 30 år tilbake i tid, januar-februar gikk jeg på et stort handlesenter i Texas. Da leide jeg en fireåring og en treåring i hver hånd, og bar yngstebarnet i magen. Hun ble født bare en måned etter at vi kom tilbake til Norge.
Ellers har vi hatt en særdeles varm dag. Vind bakfra, men ikke nok til at den drev oss framover, og det føltes vindstille. Vi pøsdrikker avsaltet sjøvann. Watermakeren vår lager 120 liter vann i timen, så vi har nok til alt vi trenger.
Vi hørte på SSB-sendingen i kveld, at noen i ARC-flåten hadde hatt regn hele dagen, og andre hadde hatt regnbyger. Typisk for «vårt» vær, er steikende sol hele dagen, og enkelte regnbyger utover natta. Nå håper vi bare at vi snart treffer på tradevinden, slik at vi kan få av den motoren. Den lager jo varme den også, så det blir mye kjøligere når vi får seile.
søndag 5. mars 2017
4. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Det er et høydepunkt på dagen kl. 9 om morgenen, og kl.18 om kvelden, når vi hører stemmene til de andre i flåten. Først opplyser vi om vår posisjon og vindstyrke. Når alle har fått oppgitt det, har vi en runde med spørsmål om emner som opptar oss. Det kan f.eks være om det marine livet, månen, stjernene og planetene, eller dersom det er medisinske emner – noen trenger hjelp osv. Været er som alltid et aktuelt tema, og i dag er det drivstoff som er det heteste temaet. Meteorologen blant oss, anbefaler å bruke sekstanten for å finne posisjonen dersom det er slutt på drivstoff til å holde liv i navigasjonsutstyret.
Dagen ellers har vært svært varm, med litt vind, 3-4 knop bakfra, og motstrøm. Umulig å seile, og lite skygge på dekk i dag. Rett før kl.18, ropte jeg på Terje at han måtte komme ut og se det som fløt forbi oss. Vi ble enige om at det så ut som en flåte. Fargen var helt svart, og kunne enten ligge opp-ned, eller være en gammeldags liten sak som var svart av elde. Kveldsrapporteringen var litt problematisk å gjennomføre for den som skulle ha «rollcall». Sendeforholdene var slik at en annen måtte overta for at alle skulle bli hørt. Det ble ropt på lederbåten fra flere hold, men han var dessverre utenfor rekkevidde. Mens hørerunden pågikk, fikk vi fisk på kroken. De ferdigrensede filetene veide 500 gram, og ble stekt under en halv time etter fangsten. Fisken går under navnet «dorada», og er hvit i kjøttet. Fastheten ligger et sted mellom tunfisk og torsk, slik at vi blir mettere enn når vi spiser samme mengde torsk og sei.
Vi delte natten i to denne gangen, og det er fordi jeg savner de lange soveperiodene. Det medfører også lengre nattevakter, noe jeg klarer bra så lenge vi bruker autopilot og det er så stille som det er nå. Det kan kanskje endre seg noe når vi kommer ned i tradevinden.
lørdag 4. mars 2017
2. og 3. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Går fortsatt på motor, for nå er vi i stillebeltet «The Doldrums», som de
kaller det. Mange av de andre i flåten har sett både delfiner og svære
hvaler, mens vi måtte nøye oss med å se tusenvis av små maneter i alle slags
fasonger. Vi har det stille og fredelig, lager mat og vasker opp, reparerer
klær og leser, og i dag, 3.mars, kan vi rapportere ei svær skilpadde som
svømte rett ved siden av båten! Ikke verst!
Vi har hatt høytlesning på dekk i skyggen av fokken i ettermiddag. Det var herlig! Forbereder oss på øyriket som nå ligger foran oss. Ser ut som vi har mye spennende i vente, både vulkanske øyer og korallrev.
Etter mørkets frambrudd, en tur fram i baugen. Sitter og stirrer utover Stillehavet, som i sannhet lever opp til navnet sitt akkurat nå. Månen er en smilemunn, og lyser sterkt. Ser godt konturene av himmel som møter hav, og til og med dønningene som lager den søvnige bevegelsen. Venus gikk akkurat ned under horisonten, og i melkeveibeltet ligger sydkorset. Beina mine blir opplyst av navigasjonslyset på babord side, og jeg kjenner den varme lufta fare forbi meg, mens Aurora Polaris pløyer elegant framover både med seil og maskin. Kjenner av og til hvordan det rykker til når vinden tar tak.
Der tror jeg jammen filosofen snek seg inn! Slik kan det gå når det er begrenset med aktiviteter, og det helst skal være mørkt for ikke å forstyrre nattesynet. Om ikke lenge skal det settes et brød i ovnen, og da blir det vaktskifte. Skal bli deilig å sove noen timer mens det er mørkt!
Vi har hatt høytlesning på dekk i skyggen av fokken i ettermiddag. Det var herlig! Forbereder oss på øyriket som nå ligger foran oss. Ser ut som vi har mye spennende i vente, både vulkanske øyer og korallrev.
Etter mørkets frambrudd, en tur fram i baugen. Sitter og stirrer utover Stillehavet, som i sannhet lever opp til navnet sitt akkurat nå. Månen er en smilemunn, og lyser sterkt. Ser godt konturene av himmel som møter hav, og til og med dønningene som lager den søvnige bevegelsen. Venus gikk akkurat ned under horisonten, og i melkeveibeltet ligger sydkorset. Beina mine blir opplyst av navigasjonslyset på babord side, og jeg kjenner den varme lufta fare forbi meg, mens Aurora Polaris pløyer elegant framover både med seil og maskin. Kjenner av og til hvordan det rykker til når vinden tar tak.
Der tror jeg jammen filosofen snek seg inn! Slik kan det gå når det er begrenset med aktiviteter, og det helst skal være mørkt for ikke å forstyrre nattesynet. Om ikke lenge skal det settes et brød i ovnen, og da blir det vaktskifte. Skal bli deilig å sove noen timer mens det er mørkt!
torsdag 2. mars 2017
1. Mars 2017 - World ARC 2017-2018
Vi brukte om lag tre timer i dag bare på utsjekk fra Equador! Vi var ganske
tidlige ute, syntes vi, men der er alltid noen som er foran! Vi ble stående
utenfor kontoret halvannen time, før vi endelig kom innenfor døra. Innenfor
døra tok det en time før vi endelig ble ekspedert.
Etterpå skilte vi lag. Jeg gikk for å handle mat, Terje for å få tak i noe
til kompressoren. Jeg brukte alle pengene jeg hadde, og måtte sette meg på
kaien og vente til han endelig dukket opp. Da hadde han ikke fått utrettet
noe som helst, og klokka var 11, og vi skulle seile klokka 12. Da ble det
«hurrameghei» og full fart for å bli ferdige til seilasen.
Igjen var vi sist over startstreken. Det begynner å bli en vane nå!
Heldigvis er ikke Aurora Polaris akkurat ei «sinke», så hun tok raskt innpå
de siste i følget. Etter hvert som dagen skred fram, minket vinden
betraktelig, og ved 17-tida, startet vi motoren. Vi vet at det skal være
vindstille de tre neste dagene, så vi skynder oss ned i tradevinden – på
skrå, slik at vi kan seile!
tidlige ute, syntes vi, men der er alltid noen som er foran! Vi ble stående
utenfor kontoret halvannen time, før vi endelig kom innenfor døra. Innenfor
døra tok det en time før vi endelig ble ekspedert.
Etterpå skilte vi lag. Jeg gikk for å handle mat, Terje for å få tak i noe
til kompressoren. Jeg brukte alle pengene jeg hadde, og måtte sette meg på
kaien og vente til han endelig dukket opp. Da hadde han ikke fått utrettet
noe som helst, og klokka var 11, og vi skulle seile klokka 12. Da ble det
«hurrameghei» og full fart for å bli ferdige til seilasen.
Igjen var vi sist over startstreken. Det begynner å bli en vane nå!
Heldigvis er ikke Aurora Polaris akkurat ei «sinke», så hun tok raskt innpå
de siste i følget. Etter hvert som dagen skred fram, minket vinden
betraktelig, og ved 17-tida, startet vi motoren. Vi vet at det skal være
vindstille de tre neste dagene, så vi skynder oss ned i tradevinden – på
skrå, slik at vi kan seile!
28. februar 2017 - World ARC 2017-2018
Nå går det litt i ett for meg, men vi brukte dagen til innkjøp, og jeg
kjenner stresset rett før avreise. Dette er ikke det kjekkeste jeg vet, men
jeg vet det må til. Vet også at vi har mat nok – og vel så det, hvis frys og
kjøl holder, vel å merke. Vi er ikke garantert noen ting, såpass har jeg i
alle fall fått med meg. Det skjer stadig noe, om ikke akkurat hos oss, så i
alle fall i resten av flåten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)