Mot Ascension Island

29. januar – 2.februar 2019

De siste dagene på St.Helena brukte vi til fotturer, utsjekk og innkjøp av ferskvarer til neste seilas. Vi seilte derfra kl.8 om morgenen torsdag 31.januar. «Smoke and Roses» stakk av gårde litt tidligere av frykt for å bli sist i flokken. Da måtte vi demonstrere at det faktisk går an å være sist – ta livet med knusende ro, nyte mat og tilværelse, og ha en behagelig seilas!

Døgnrytmen går som den pleier! Vi har frokost sammen, deretter sover Helen og Martin fram mot lunsjtid. Kapteinen og kaptinnen tar seg av radioforbindelsen med den lille flåten som nå bare består av fem båter. Lunsjen blir forberedt av kaptinnen (og av og til kapteinen), og oppvasken tar mannskapet. Så er det hviletid for kaptein og kaptinne, og radiotid tar mannskapet. Deretter er det ofte dem som lager middag, og når de går og legger seg, tar kaptinnen (og noen ganger kapteinen) oppvasken. Nattevakten fordeler vi litt forskjellig, men hvert lag har sine seks timer vakt når det er mørkt. Av og til har vi noen timer sammen og fordeler sovetid på hverandre, andre ganger har vi vakt sammen hele tiden. Det kommer litt an på formen. Akkurat nå er det en som sliter litt med helsa, og da får han litt ekstra hvile!

Ellers går tida med til å ordne ting som betalinger på nett. Det er jammen ikke like lett lenger, særlig når man har mistet telefonen med bankkodene på, og banken krever 400 kr ekstra pr betaling for å ordne det for kunden. De har jammen gjort det vanskelig for oss! Dersom det er snakk om flere slike regninger, ser det ut til at det nesten er billigere å fly hjem for å betale dem selv!

I tillegg har batteriene i båten takket for seg! De virker rett og slett ikke lenger, og aggregatet går kontinuerlig. Selvfølgelig har vi så sjeldne og gode batterier, at det nesten ikke går an å få tak i erstatning for dem. Det medfører at kaptein og mannskap kontakter alle dem de kan få tak i for å sjekke tilgang og leveringstid både i Sør-Amerika, Karibien, USA og Tyskland. Den korteste leveringstiden vi til nå har fått, er ti uker.

Vi holder likevel humøret oppe, og forbereder oss på neste eventyr på Ascension. Etter at vi har sjekket inn der, på tirsdag (har vi regnet ut), skal vi på tur på stranda for å overvære skilpaddenes egglegging. Den turen er kl.21 om kvelden, så jeg antar vi må ha med lykter. Onsdag skal vi på rundtur på øya, og fra torsdag til lørdag har vi tre leiebiler, slik at vi kan lage våre egne utflukter.

I dag, søndag, kom vi innenfor rekkevidde av en AIS, «Mad Monkey». Det var lenge siden sist, så vi tok straks kontakt med dem. Det viste seg at de holdt på med å skifte seil – til spinnaker, så da regnet vi med at det kom til å bli oss alene igjen. Ved ettermiddagstid var vi fortsatt innen rekkevidde, og da foreslo Martin at vi skulle lage til en quiz. Den var de straks med på! Akkurat da bet fisken, og alle mann ble naturligvis opptatt av det! Det var Martin som halte den om bord. Han fikk avlivet den, og kapteinen fileterte den akkurat passelige tunfisken. Da hadde vi bare ett spørsmål igjen å lage. Josh på «Mad Monkey» var kjempeklar! Han hadde 7 spørsmål ferdige til oss, og siden det var Aurora Polaris som hadde foreslått leken, var det vår tur til å fyre løs. Da «Mad Monkey» hadde fått avlevert sine spørsmål, gav vi hverandre 10 minutter til å besvare. Resultatet ble i første omgang 4,25 til «Aurora Polaris», og 3,5 til «Mad Monkey». Så kom bonusspørsmålet: Hva er den sammenlagte alderen på alle om bord i «Aurora Polaris» og i «Mad Monkey»? Der var «Mad Monkey» spot on! Vi bommet med 7 år (oioioi)! Dermed gikk de av med seieren!

Litt senere på kvelden, etter radiokontakten med de andre, stilnet vinden så pass av at vi satte motoren i gang! Nå er vi så godt i gang at vi ikke har lyst å slå den av, selv om det blåser såpass godt at vi kunne ha seilt. Det betyr liksom ikke så mye lenger når vi ikke er i konkurranse med resten av flåten. Vi har planlagt å komme fram på tirsdags formiddag, så vi får se hva vi gjør med motorseilingen vår!

3.-4.februar 2019

Motoren ble slått av på morgenkvisten. Vi hadde klart å ta igjen to av medseilerne våre, så nå ruslet vi sammen med dem mot målet. «Smoke and roses» ble også med på quiz, så vi hadde en trivelig seilas på mandag. Vi valgte å seile helt til sola gikk ned, men da falt vindstyrken såpass at vi startet motoren igjen. Denne gangen gikk den ikke så lenge. Mesteparten av natta seilte vi uten.

Tirsdag morgen våknet vi til solskinn og utsikt mot Ascension. Kapteinen hadde tatt oppgaven med å løse opp i alle knutene på fiskesnøret som hadde hengt ute hele natta og vast seg sammen i et virvar av knuter. Da han endelig var ferdig, kunne han innta frokosten sin – egg og baconsandwich, og iaktta øya vi nærmet oss. Plutselig nappet det i snøret, og mennene for opp for å se hva som hadde bitt seg fast i agnet. Martin dro opp en flott 6 kg fisk som lignet litt på tunfisk, men som ikke var det likevel. Vi måtte lete litt i fiskeleksikonet, og fant ut at det var en sort fisk som er vanlig utenfor Queensland i Australia. Fisken ble behørig renset og filetert og lagt i kjøleskapet. Heldigvis hadde kaptinnen tint og vasket det dagen i forveien, slik at det kjølte fisken effektivt ned.

På land åpenbarte det seg et militært område av dimensjoner! Vi fotograferte et stort fly som stod på rullebanen, og så langt øyet kunne se, var der antenner og måleinstrumenter i alle størrelser og fasonger. Vi ble henvist plass, og fikk komme i land for innsjekk.

Selv om «Cayuse» og «Influencer» ankom mandag kveld/natt, sjekket vi alle inn samtidig. Vi ble vel mottatt, fikk masse info og gikk etterpå rundt omkring i lille Georgetown. Der bor ikke flere enn rundt 800 mennesker her, men vi er fortsatt usikre på om de da har tatt med alle militære som befinner seg på øya. Der er både britisk og amerikansk base her, og BBC har en relay-stasjon. De sier at rullebanen her er verdens nest største. Hvordan den kan være det, begriper jeg ikke, for den ser ikke så stor ut. De har også hatt/har NASA her på øya. De har gjort undersøkelser ute i «verdensrommet» herfra, og vi har fått vite at selveste Charles Darwin også har vært her – akkurat som på Galapagos.

Vi undersøkte butikker, postkontor og turistbyrå, og fant ut at mattilgangen ikke var så aller verst. Vi fikk til og med kjøpt pink lady-epler! Resten av ettermiddagen tilbrakte vi på «The Saint’s bar». Der laget de i stand et måltid til oss, selv om de vanligvis ikke drev restaurantvirksomhet.

Planlegging lønner seg vanligvis, og også denne gangen. Likevel har vi måttet være fleksible, for det har vist seg gang på gang at ting kan forandre seg!