Har nå ligget to netter i Rodney Bay, St. Lucia. De har samlet oss ytterst, på pir E. Her ligger alle båtene som er påmeldt ARC-world. 7.januar seiler vi videre mot Columbia. Vi skal være framme innen 13.januar.
På styrbord side, med en båt imellom, ligger “Far”. Til babord har vi to finske seilbåter, den ene med TV-team ombord. De holder på å lage reiseprogram a la Silje og Sigurd. De har hatt det travelt hele formiddagen med filming av diverse scener. Terje hadde en prat med en freelancer-fotograf ombord. Han ville dele erfaringer med ham om droneføring og sånn. Dronen har flydd ivrig rundt oss nesten hele dagen. Kokken ombord har også vært her borte ved båten vår. Han er kjent TV-kokk i Finland, og tidligere restaurant-eier. Nå har han kjøpt seg vingård i Italia. Han spurte hvor i Norge vi kommer fra, og sa at han hadde vært kokk på Hidle ved Stavanger en gang.
Seilbåten de bor i er litt større enn vår, 57 fot. I den bor det 13 mennesker, masse profesjonelt foto/filmutstyr, og helt sikkert en god del mat.
I dag her vi vært borte på chandleriet og handlet inn endel utstyr til båten. Jeg har bakt brød og vasket klær. Nå må jeg nok snart gå i gang med noe rengjøring i båten. Har kjøpt noe jeg kan rense skinn og vinyl med. Forkjølelsen er i ferd med å gi seg. Hoster ikke så veldig mye lenger. Håper jeg er frisk til nyttår.
fredag 30. desember 2016
tirsdag 27. desember 2016
26.desember, og dagen for avskjed!
Sonja er nå fem år, og vi synes hun er blitt stor! Til høsten begynner hun i første klasse. Det måtte feires med besøk i dyreparken. Dyreparken er lagt i en bydel av St.Pierre, midt i ruinene fra vulkanutbruddet. Den var vakker, men tilbød liten plass til dyrene. Vi forstår hvorfor vertinnen vår ikke var begeistret for denne typen dyrehage. Hun mente dyra ikke hadde det godt der. Noen mennesker gjør som kjent alt for å tjene penger (går over lik).
Etter å ha inntatt en enkel lunsj, dro besteforeldrene tilbake til huset for å forberede avskjedsmiddagen. Barn og barnebarn ville ha seg et bad på stranda i nærheten. Skal ikke gå i detaljer om middagen og hva vi spiste, men alt ble fortært! ;)
Så kom den tunge avskjeden! Nesten litt tårevåt avskjed med vertinnen! Først kjørte vi Pål og Lisa til flyplassen. De skulle fly via Paris. Deretter pakket vi våre saker, og det var ikke lite! Fikk nesten ikke plass til alle våre innkjøp i den lille leiebilen vår. Så litt tårer igjen da vi tok avskjed med resten av flokken.
Det dere nå skal få høre, er morsommere for oss enn for dere. Vi fikk en liten “déjà vu”, eller hva det nå heter! Med bager og poser rundt bilen i marinaen, og “hvor er nå båtnøkkelen?” Min bedre halvdel fikk vite at det var han som hadde pakket den, så nå fikk han værsågod finne den fram! Han lette og svettet, og så seg til slutt nødt til å ringe eldstedatteren for å få henne til å lete i huset. De skulle sove der til morgenen, og så skulle vertinnen følge dem til flyplassen. Mens han snakket, begynte jeg oppgitt å lete etter nøkkelen i min egen ryggsekk. O skrekk og gru, der var den! Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: “Dette (båt)livet er ikke for gamle folk!” Har ikke vi opplevd noe lignende før? Det er til og med ikke så lenge siden! Ganske nøyaktig da vi skulle i land fra samme marina. Da hadde vi også en stor nøkkeldiskusjon. Vi byttet nøkler! Terje fikk bilnøkkelen, jeg båtnøkkelen! Da vi skulle kjøre derfra, var bilnøkkelen forsvunnet! Intens leting og svetting! Til slutt dukket den opp, og vi har ennå ikke blitt enige om hvem som var synderen. Med til historien er også at jeg klarte å miste magneten/adgangsbrikka til marinaen idet jeg skulle kaste bosset! Det førte til at han ikke gir seg når det gjelder skylda for første nøkkelbytte! Han fant nemlig magneten nedenfor bosskonteineren!
Vi husker/glemmer omtrent annenhver gang! Han påstod da jeg sa at jeg håpet at der var trillebårer i marinaen, at det var det! Jeg sa at det hadde jeg bestemt ikke sett! Da vi skulle få med oss lasset til båten, var der ingen trillebårer! Det er fordi de sikkert låser dem inn når marinakontoret har stengt, var konklusjonen! Så kom en ansatt ved marinaen og fastslo at vi nok måtte belage oss på å bære! Jeg kan fortelle dere at nettopp det måtte vi! Da var det bare å gjøre akkurat det! (Her var det mange utropstegn!)
Etter å ha inntatt en enkel lunsj, dro besteforeldrene tilbake til huset for å forberede avskjedsmiddagen. Barn og barnebarn ville ha seg et bad på stranda i nærheten. Skal ikke gå i detaljer om middagen og hva vi spiste, men alt ble fortært! ;)
Så kom den tunge avskjeden! Nesten litt tårevåt avskjed med vertinnen! Først kjørte vi Pål og Lisa til flyplassen. De skulle fly via Paris. Deretter pakket vi våre saker, og det var ikke lite! Fikk nesten ikke plass til alle våre innkjøp i den lille leiebilen vår. Så litt tårer igjen da vi tok avskjed med resten av flokken.
Det dere nå skal få høre, er morsommere for oss enn for dere. Vi fikk en liten “déjà vu”, eller hva det nå heter! Med bager og poser rundt bilen i marinaen, og “hvor er nå båtnøkkelen?” Min bedre halvdel fikk vite at det var han som hadde pakket den, så nå fikk han værsågod finne den fram! Han lette og svettet, og så seg til slutt nødt til å ringe eldstedatteren for å få henne til å lete i huset. De skulle sove der til morgenen, og så skulle vertinnen følge dem til flyplassen. Mens han snakket, begynte jeg oppgitt å lete etter nøkkelen i min egen ryggsekk. O skrekk og gru, der var den! Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: “Dette (båt)livet er ikke for gamle folk!” Har ikke vi opplevd noe lignende før? Det er til og med ikke så lenge siden! Ganske nøyaktig da vi skulle i land fra samme marina. Da hadde vi også en stor nøkkeldiskusjon. Vi byttet nøkler! Terje fikk bilnøkkelen, jeg båtnøkkelen! Da vi skulle kjøre derfra, var bilnøkkelen forsvunnet! Intens leting og svetting! Til slutt dukket den opp, og vi har ennå ikke blitt enige om hvem som var synderen. Med til historien er også at jeg klarte å miste magneten/adgangsbrikka til marinaen idet jeg skulle kaste bosset! Det førte til at han ikke gir seg når det gjelder skylda for første nøkkelbytte! Han fant nemlig magneten nedenfor bosskonteineren!
Vi husker/glemmer omtrent annenhver gang! Han påstod da jeg sa at jeg håpet at der var trillebårer i marinaen, at det var det! Jeg sa at det hadde jeg bestemt ikke sett! Da vi skulle få med oss lasset til båten, var der ingen trillebårer! Det er fordi de sikkert låser dem inn når marinakontoret har stengt, var konklusjonen! Så kom en ansatt ved marinaen og fastslo at vi nok måtte belage oss på å bære! Jeg kan fortelle dere at nettopp det måtte vi! Da var det bare å gjøre akkurat det! (Her var det mange utropstegn!)
Julen 2016 Martinique 19.-25.desember
Vi fikk et stort, helt ok hus å bo i. Det beste var vertinnen, ei sprek og flott dame på 54 år. Hun er eieren av huset, og vet ikke det beste hun kan gjøre for oss: “..because I like you!” sier hun. Der er sengeplasser med moskitonett til 16 stk, 4 store bad, badebasseng, wi-fi, tv og massevis av spill og bøker (på fransk). Vi har spisestue både inne og ute, samt et ganske velutstyrt kjøkken. Vi får til å bruke det viktigste, som oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel og to kjøleskap med frysere i. Litt verre med brødbakemaskinen, mikrobølgeovnen og riskokeren. Alle bruksanvisninger er på fransk, og vi kunne nok fått hjelp av henne, men foretrekker å koke ris og bake brød på gamlemåten.
Vertinnen er på besøk nesten hver dag. Hun ordner og fikser opp i det meste via arbeidsfolk. I tillegg kjører hun oss rundt til hva det skal være. Vi har leid tre biler, så Pål og Lisa må hoppe på hos de det passer best - alt etter hva de skal. Noe gjør vi felles, slik som båttur og andre opplevelser, som f.eks. Bananmuseet. Julaften feiret vi ute i patioen med et lite juletre på bordet, og helstekt kalkun med grønnsaker og salat. Skikkelig julestemning, med nydusjete og julepyntede familiemedlemmer, og riskrem med rørte bringebær til dessert, og selvfølgelig med mandel. Sonja fikk den, og så spiste hun den like godt opp!
Etter pakkeutdelingen, hadde vi frisørsalong i stua. Da skulle alle “jentehodene” krølles med mormors nyinnkjøpte krølltang. Det var leggetid før midnatt, men mormor sov ikke mer enn høyst tre timer. Hun hadde fått forkjølelse i julegave, og i tillegg visste hun at hun skulle gå på Montagne Pelee (øyas vulkan som hadde siste utbrudd i 1902). Det var vertinnen som hadde tilbudt seg å ta oss dit. Vi fylte opp bilen hennes ved 8-tida om morgenen. Det var de to eldste barna mine, svigerdatteren og jeg som tok utfordringen. Vertinnen hadde regnet med at turen ville ta 3-4 timer med gange. Vi gjorde den unna på 2 timer og 10 min. Det var nokså rett opp, 1200m, og vi hadde regn, vind og tåke - riktig utrivelig kaldt i begynnelsen, men det kom seg da vi satte oss i bevegelse. Vi måtte drikke mye vann, sa vertinnen, og vi fikk ikke gå akkurat som vi selv ville. Hun var en god guide, og jeg kom meg ned uten vonde knær. Etterpå besøkte vi byen som ble begravd i grus og aske i 1902. Det var en mann som hadde overlevd, og han satt i fengsel! Vi fikk også se ruinene av teateret. Temperaturforskjellen fra vulkanen til byen nedenfor var enorm.
Da vi kom hjem, var vertinnen og guiden vår SÅ sulten. Vi hadde med både vann, frukt og matpakke, men likevel…. Vi tilbød henne mat. Hun hadde ikke handlet før jul, for hun hadde vært så opptatt av oss. Det beste av alt, var at da vi rundet hushjørnet, ble vi møtt av den nydelige duften av nybakte kanelsnurrer. Terje hadde tilbrakt dagen i huset, opptatt av baking og dronen som Stig hadde tatt med til oss. Hun fikk boller og frukt, og var kjempehappy.
Litt senere kom resten av gjengen fra stranda. Så laget vi til grillparty i hagen. Resten av kvelden hadde vi hviskeleken og kortspill. I morgen er Sonja 5 år, så da blir det ny feiring.
Vertinnen er vi blitt litt nærmere kjent med. Hun er ei hardtarbeidende dame, med rikelig med penger, selv om hun ikke viser det. Hun kjører i en enkel, lånt liten bil. Hun er opptatt av å spise sunt og trene regelmessig...for å holde seg ung og slank, innrømmer hun. I tillegg til å være autorisert guide for Martinique, er hun også lærer innen sport og fysisk fordring. Hun har en motebutikk i La Galeria, og i den forbindelse reiser hun i alle fall en gang i måneden til Paris, og til Stockholm. Hun er skilt, og eksmannen hennes bor på eiendommen ved siden av dette huset. De har to døtre i tyveårene.
Vertinnen er opprinnelig indisk, født på Mauritius som nummer ti i en barneflokk på elleve. Foreldrene hennes hadde nok en betydelig formue, for hun eier hus og leiligheter flere steder i verden.
Hun har klare meninger om folk og dyr, og opptatt av å redde verden, derfor driver hun et fond for å hjelpe fattige her på Martinique. Ei herlig dame er hun i alle fall! Hun ordner opp både for seg selv og oss, og passer på at vi ikke blir lurt av leiebilfirmaene og andre uærlige folk.
Vertinnen er på besøk nesten hver dag. Hun ordner og fikser opp i det meste via arbeidsfolk. I tillegg kjører hun oss rundt til hva det skal være. Vi har leid tre biler, så Pål og Lisa må hoppe på hos de det passer best - alt etter hva de skal. Noe gjør vi felles, slik som båttur og andre opplevelser, som f.eks. Bananmuseet. Julaften feiret vi ute i patioen med et lite juletre på bordet, og helstekt kalkun med grønnsaker og salat. Skikkelig julestemning, med nydusjete og julepyntede familiemedlemmer, og riskrem med rørte bringebær til dessert, og selvfølgelig med mandel. Sonja fikk den, og så spiste hun den like godt opp!
Etter pakkeutdelingen, hadde vi frisørsalong i stua. Da skulle alle “jentehodene” krølles med mormors nyinnkjøpte krølltang. Det var leggetid før midnatt, men mormor sov ikke mer enn høyst tre timer. Hun hadde fått forkjølelse i julegave, og i tillegg visste hun at hun skulle gå på Montagne Pelee (øyas vulkan som hadde siste utbrudd i 1902). Det var vertinnen som hadde tilbudt seg å ta oss dit. Vi fylte opp bilen hennes ved 8-tida om morgenen. Det var de to eldste barna mine, svigerdatteren og jeg som tok utfordringen. Vertinnen hadde regnet med at turen ville ta 3-4 timer med gange. Vi gjorde den unna på 2 timer og 10 min. Det var nokså rett opp, 1200m, og vi hadde regn, vind og tåke - riktig utrivelig kaldt i begynnelsen, men det kom seg da vi satte oss i bevegelse. Vi måtte drikke mye vann, sa vertinnen, og vi fikk ikke gå akkurat som vi selv ville. Hun var en god guide, og jeg kom meg ned uten vonde knær. Etterpå besøkte vi byen som ble begravd i grus og aske i 1902. Det var en mann som hadde overlevd, og han satt i fengsel! Vi fikk også se ruinene av teateret. Temperaturforskjellen fra vulkanen til byen nedenfor var enorm.
Da vi kom hjem, var vertinnen og guiden vår SÅ sulten. Vi hadde med både vann, frukt og matpakke, men likevel…. Vi tilbød henne mat. Hun hadde ikke handlet før jul, for hun hadde vært så opptatt av oss. Det beste av alt, var at da vi rundet hushjørnet, ble vi møtt av den nydelige duften av nybakte kanelsnurrer. Terje hadde tilbrakt dagen i huset, opptatt av baking og dronen som Stig hadde tatt med til oss. Hun fikk boller og frukt, og var kjempehappy.
Litt senere kom resten av gjengen fra stranda. Så laget vi til grillparty i hagen. Resten av kvelden hadde vi hviskeleken og kortspill. I morgen er Sonja 5 år, så da blir det ny feiring.
Vertinnen er vi blitt litt nærmere kjent med. Hun er ei hardtarbeidende dame, med rikelig med penger, selv om hun ikke viser det. Hun kjører i en enkel, lånt liten bil. Hun er opptatt av å spise sunt og trene regelmessig...for å holde seg ung og slank, innrømmer hun. I tillegg til å være autorisert guide for Martinique, er hun også lærer innen sport og fysisk fordring. Hun har en motebutikk i La Galeria, og i den forbindelse reiser hun i alle fall en gang i måneden til Paris, og til Stockholm. Hun er skilt, og eksmannen hennes bor på eiendommen ved siden av dette huset. De har to døtre i tyveårene.
Vertinnen er opprinnelig indisk, født på Mauritius som nummer ti i en barneflokk på elleve. Foreldrene hennes hadde nok en betydelig formue, for hun eier hus og leiligheter flere steder i verden.
Hun har klare meninger om folk og dyr, og opptatt av å redde verden, derfor driver hun et fond for å hjelpe fattige her på Martinique. Ei herlig dame er hun i alle fall! Hun ordner opp både for seg selv og oss, og passer på at vi ikke blir lurt av leiebilfirmaene og andre uærlige folk.
mandag 19. desember 2016
Martinique, 19.desember 2016
Ser av
datoen at det nærmer seg jul, men her er det lite som tyder på akkurat det. Vi
ligger nå i en helt ny marina, med mangroveskog på den ene siden. Vi hadde en
heftig seilas over fra Saint Lucia og hit. Flere seilbåter fra ARC lå i
kjølvannet vårt, bl.a en norsk. Idet vi la til, hørte vi hyl og hvin fra tre
lyshårete barn. Det var barnebarna som gjenkjente besteforeldrene sine. De
hadde fulgt oss på marine traffic og funnet ut hvor og når. Etter hvert, kom
også det fjerde barnebarnet. Hennes hyl var ikke akkurat gjensynsglede! Hun ser
mormor og morfar altfor sjelden, dessverre. Vi laget til kveldsmat i båten, og
etterpå dro de til huset vi skal feire jul i. Vi hadde en del ting vi måtte
ordne først, derfor drar vi ikke dit før i kveld.
fredag 16. desember 2016
Bilder fra Alanterhavskryssingen
Opptog i Las Palmas før avgang
Aurora Polaris sitt mannskap for ARC 2016,
Svein, Tone, Pia og Terje
Tone og Pia nyter en av de første dagene fremme på baugen
En av mange fantastiske solnedganger
Her er en av 8 fisker vi fikk under overfarten. Det var fire forskjellige typer fisk.
Fisken tilberedt av Tone i ovnen på en seng av grønnsaker, et fantastisk måltid.
Vi hadde middag og dessert nesten hver dag under hele overfarten.
Vi avtalte fotoseanse med flere båter som vi var blitt kjent med i Las Palmas midt i Atlanteren. Dette bilde ble tatt av Beltana II 6. desember, Pias bursdag, under medvind på ca 15 knop. Vi seilte med to forseil på spredebommer foran og tok hovedseilet mer eller mindre ut for å stabilisere båten for sideslingring.
Det var ikke bare vi som følte turen over Atlanteren ble lang.
To fugler som egentlig ikke hører med på havet fulgte båten og en av dem satte
seg for å få litt hvile, lenge nok til at vi fikk tatt noen bilder.
Her er et bilde som er tatt fra S/Y Far.
Da vi var i nærheten av dem hadde vi ca 20-25 knops vind
og bølger som var ca 4 meter
Alle bildene fra S/Y Far ble tatt 9 desember
onsdag 14. desember 2016
23. og 24. døgn 11-12.. desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Må skynde meg å skrive, for nå er det mange som tror vi stadig flyter der
ute i bølgene. Vi kom oss til land i går, tidlig om morgenen. Kapteinen og
kaptinnen overtok det siste strekket inn mot land – i måneskinn, og med
squaller på flere kanter. Det blåste godt i det vi satte kursen mot innsiden
av Saint Lucia. Da var det ordentlig seiling, på skrå med fokken, og 9-10
knops hastighet – herlig! Krysset mållinjen 5.30 om morgenen lokal tid –
21,5 dager tok det! Gjett om vi var klar for landfall! I det vi tøffet
innover mot marinaen, grydde det av dag, og ytterst på pir C, plass 28, stod
Cecilie Hammersland fra Randaberg og tok imot oss. Vi fikk fruktkurv og
fruktpunsj, og diplom for gjennomført Atlanterhavskryssing.
Etterpå var det et mylder av kjente som kom på besøk. Utenom det var det en
del papirarbeid for immigrasjon. Kapteinen kastet oss rett på en guidet tur
med buss allerede kl.09.00 om morgenen. Da kvelden kom, var vi stuptrøtte
hele gjengen.
Dagen i dag gikk med til rengjøring av båten, både innvendig og utvendig. Da
vi var ferdige, gikk Tone og jeg på strøket for å se hva salgsbodene kunne
tilby. Vi prutet uten penger, og gikk tilbake og handlet.
Det skulle være en samling i kveld i anledning Saint Lucias nasjonale
helligdag. (Rart at den er sammenfallende med Santa Luciafeiringen i nord.
Det er jo ikke det samme!) Vi kledde oss til den, men i det vi skulle gå,
høljet regnet ned, så vi bestemte oss for samme italienske restaurant på
brygga som den vi var på i går.
Her slutter altså seilasen. Nå trenger vi noen private dager for oss selv.
Kanskje det blir noen bilder? Det ser dere i så fall
ute i bølgene. Vi kom oss til land i går, tidlig om morgenen. Kapteinen og
kaptinnen overtok det siste strekket inn mot land – i måneskinn, og med
squaller på flere kanter. Det blåste godt i det vi satte kursen mot innsiden
av Saint Lucia. Da var det ordentlig seiling, på skrå med fokken, og 9-10
knops hastighet – herlig! Krysset mållinjen 5.30 om morgenen lokal tid –
21,5 dager tok det! Gjett om vi var klar for landfall! I det vi tøffet
innover mot marinaen, grydde det av dag, og ytterst på pir C, plass 28, stod
Cecilie Hammersland fra Randaberg og tok imot oss. Vi fikk fruktkurv og
fruktpunsj, og diplom for gjennomført Atlanterhavskryssing.
Etterpå var det et mylder av kjente som kom på besøk. Utenom det var det en
del papirarbeid for immigrasjon. Kapteinen kastet oss rett på en guidet tur
med buss allerede kl.09.00 om morgenen. Da kvelden kom, var vi stuptrøtte
hele gjengen.
Dagen i dag gikk med til rengjøring av båten, både innvendig og utvendig. Da
vi var ferdige, gikk Tone og jeg på strøket for å se hva salgsbodene kunne
tilby. Vi prutet uten penger, og gikk tilbake og handlet.
Det skulle være en samling i kveld i anledning Saint Lucias nasjonale
helligdag. (Rart at den er sammenfallende med Santa Luciafeiringen i nord.
Det er jo ikke det samme!) Vi kledde oss til den, men i det vi skulle gå,
høljet regnet ned, så vi bestemte oss for samme italienske restaurant på
brygga som den vi var på i går.
Her slutter altså seilasen. Nå trenger vi noen private dager for oss selv.
Kanskje det blir noen bilder? Det ser dere i så fall
mandag 12. desember 2016
22. døgn 11.. desember 2016 Atlanterhavskrysssing
Nå er det ikke lenge til landfall! Vi så glansen i øynene til styrmannen i
dag. For øvrig har vi hatt en tilstand som kan minne om Skudefjorden i
sørvestlig kuling/storm. Bølgene kommer fra alle kanter, og det er umulig å
sette sjøbein. Vi skulle hatt entrecote til middag i dag, men i stedet ble
det MrLee. Kaptinnen var sikker på at vi var lurt i ei felle. Det kunne jo
ikke være så ille rett før Saint Lucia. Her har vi hatt rimelig grei
kryssing over Atlanteren, og idet vi skal avslutte seilasen, kan vi knapt
stå på beina! Nærmeste beskrivelse jeg kan komme på, er «heksegryte».
Det skal bli en sann fryd å komme seg i land. Ennå har vi en nattseilas
igjen, men i morgen en gang skjer det: Vi har krysset Atlanterhavet!
dag. For øvrig har vi hatt en tilstand som kan minne om Skudefjorden i
sørvestlig kuling/storm. Bølgene kommer fra alle kanter, og det er umulig å
sette sjøbein. Vi skulle hatt entrecote til middag i dag, men i stedet ble
det MrLee. Kaptinnen var sikker på at vi var lurt i ei felle. Det kunne jo
ikke være så ille rett før Saint Lucia. Her har vi hatt rimelig grei
kryssing over Atlanteren, og idet vi skal avslutte seilasen, kan vi knapt
stå på beina! Nærmeste beskrivelse jeg kan komme på, er «heksegryte».
Det skal bli en sann fryd å komme seg i land. Ennå har vi en nattseilas
igjen, men i morgen en gang skjer det: Vi har krysset Atlanterhavet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)