Vi forlot Christmas Island samtidig med Madrigal – de vi lå sammen med på
bøye i bukta. Vi skiltes likevel på startlinja. Madrigal valgte å gå rett
vest, og vi litt lengre sør. Det skulle vise seg å være litt uklokt av oss.
Ikke bare gikk vi litt tregere, men vi kom også senere i mål, og måtte gå
litt nordover igjen før sluttlinja. I tillegg begynte kaptinnen med
magesjau – og den varte i tre dager, like lang som overfarten til Cocos
Keeling. Som om ikke det var nok, begynte det å skje saker og ting
undervegs. Først fikk vi noen underlige alarmer – på kaptinnens vakt.
Meldingen på skjermen var: vil du gå på pilot, track eller standby?
Kaptinnen ville selvfølgelig fortsette på track (slik vi pleier å gå),
derfor valgte hun den opsjonen. Da snudde Aurora Polaris 180 grader og
begynte å gå i motsatt retning. Da ble det panikk om bord! Kaptinnen grep
rattet, rettet båten opp og trykket «auto», men Aurora Polaris ville ikke
lystre. Hun fortsatte å snurre rundt, og beskyldningene haglet rundt henne.
Omsider fikk kapteinen tøylet skuta, og da syntes han det var naturlig å
sende kaptinnen til sengs. Det var en litt trykket stemning om bord, men
kaptinnen gikk og la seg, og sov noen timer – helt til hun ble vekket av et
rop om hjelp. Hun styrtet naturligvis opp, og fikk beskjed om å holde rattet
og styre mot månen. I kaoset fikk hun beskjed om at nå virket ikke
autopiloten, og at kapteinen hadde håndstyrt en times tid, og at han trengte
hjelp slik at han kunne få autopiloten opp å gå igjen.
Omsider fikk han den til å virke, og kaptinnen fikk legge seg igjen – med
den forklaringen at det sikkert var det samme hun hadde opplevd på sin vakt.
Hun hadde akkurat fått lukket øynene igjen – så kom alarmen på nytt. Hun
måtte bare se å komme seg opp igjen! Nå skulle det håndstyres – og vaktene
endres. Først hadde hun hatt vakt fra 19-24 + (vanligvis til ett om natta).
Så måtte hun opp igjen og være med på håndstyring – en time på, og en time
av – fra omtrent i fire-fem tida om natta. Da begynte det for så vidt å
lysne litt – sånn i halv sekstida. Det er alltid litt lettere å styre når
man ser ordentlig. Heretter var det ikke snakk om å gå ned i senga og sove.
Det skulle soves i cockpiten, slik at begge to kunne være tilgjengelige om
noe skjedde.
Hele dagen gikk slik, mellom styring og soving. Kaptinnen måtte lære å styre
både med kompass og på vindvinkel, og etter hvert gikk det ganske greit. Men
da natta falt på igjen, ble det for mye for henne. Da fikk hun ikke lenger
lov å styre slik hun hadde gjort om dagen. Nå skulle det styres ved hjelp av
kartplotter! Magen verket, nakke og skuldre verket, og tårene presset på.
Det ble mange toalettbesøk, for maten rant rett igjennom uten å bli opptatt
i kroppen. Likevel visste hun at der var ingen vei utenom, og at hun bare
måtte bite tennene sammen og fullføre sin del av jobben. Nå var det to timer
på, og to timer av. Nå må det også sies at vi hadde fullmåne, og da månen
begynte å komme foran båten – sånn utover natta, kunne vi styre mot den og
faktisk bruke den som ei fyrlykt. Det samme kunne vi gjøre med solnedgangen!
Etter hvert fikk jeg til styringen, og kartplotteren viste framdrift til
tross for at baugen fløy i mange retninger. Av og til tok vinden kraftig tak
i seilene og dreide oss rundt, og da måtte rattet holdes hardt for ikke å
miste retningen. På ett tidspunkt, ville Madrigal avse en person for å
hjelpe oss, noe som høflig ble avvist av kapteinen. Han mente at dette måtte
vi klare! Og det gjorde vi! Det siste stykket mot Cocos Keeling, styrte
kaptinnen hele tre timer mens kapteinen snorksov. Han overtok da vi skulle
gå inn i korallrevet, og da var det mørkt. Klokka viste 22.50 idet vi
passerte sluttlinja, og vi gikk inn med motor og ankret opp og fikk endelig
sove i senga.
Vi våknet til en nydelig, vakker morgen, med utsikt til kokospalmer, hvit
strand og turkis vann, og fikk på nytt se svarttipphaien svømme nysgjerrig
rundt båten. Det var faktisk veldig koselig! Den har vi ikke sett siden
stillehavsøyene! Etter australsk innsjekk på stranda, ble det en masse
jobbing om bord for å finne ut hva som feilte autopiloten. Kaptinnen fikk
seg en halvdagsjobb med å rengjøre golvluker på kjøkkenet. De hadde fått seg
et egg-bad en gang kjøleskapsdøra fløy opp under en av de mange krengningene
vi vanligvis har på seilasene.
«Sundowneren» tok vi på den nydelige stranda. Da hadde noen av oss tatt med
grillmat og drikke, og kapteinen på Aurora Polaris tok med kjedesaga for å
skaffe ved til grillen der. Misto hadde vært så heldig å fange en wahoo som
var større enn det de kunne spise. Dermed ble den grillet sammen med noen
stykker tunfisk fra Aurora Polaris.
Den andre dagen hadde vi bestemt oss for å gå over til Home Island med
dinghy. Vi kledde oss i regntøy, for vi hadde hørt det kunne bli en våt
opplevelse å gå mot bølgene. Det ble det ikke! Vi var like tørre da vi kom
fram, og regntøyet kunne vi legge fra oss i baugluka. Ikke engang
solbrillene hadde fått sjøsprøyt på seg. Home Island er ei muslimsk øy, og
vi (damene) kledde oss slik at skuldre og knær var tildekket. Det var et
lite øysamfunn, hvor alle kjenner alle. Etter hvert begynte de å kjenne oss
også, for vikingene lar seg ikke gå ubemerket hen. Oppdraget vårt var å
betale for drivstoff, gå på hotspoten for å få litt internett, og betale
oppankring på Direction Island. Etterpå gikk vi på kafe og hadde
lunsj/middag, og til slutt gjorde vi litt matinnkjøp for neste passasje, som
blir ca.14 dager.
Problemet vårt på Cocos Keeling, er at vi ikke har mobilnett i det hele
tatt. Dermed får vi ikke betalt regninger med koder fra banken. Vi kan klare
internett og oppdateringer, men pc-en blir stort sett liggende i båten, og
der ligger alle kladdene og bildene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar