lørdag 20. oktober 2018

Safari på Mauritius


Etter mye gnikking og gnukking på Aurora Polaris, var det godt å endelig komme seg ut av hovedstaden. Kaptinnen hadde pakket bagen (overnattingsbag), og ut av byen bar det. Vi kjørte målrettet mot dyrehagen, og etter at vi kom dit, fant vi ut at vi nok ikke hadde tenkt helt gjennom hva som skulle være med. Vi hadde med oss to utladete kamera, og telefoner som vi ladet i bilen. Skuffelsen var derfor enorm da vi oppdaget at vi ikke kunne fotografere alle de nydelige fuglene vi så der. Vi måtte rett og slett bruke telefonene våre!





Vi fikk noen fuglebilder på veien mot det viktigste; løvene! Kaptinnen var helt bestemt på at hun skulle inn til dem. Kanskje hadde hun også et lite håp om at kapteinen ville bli med inn – som en moralsk støtte. Det hadde han imidlertid ikke tenkt seg! Han tilbød så vidt å holde solbrillene og kameraet for henne, og der stod hun – bak lås og slå – med et underskriftsark hvor hun måtte erklære at hun gjorde dette på eget ansvar. I tillegg ble det gjort opprop på alle navnene til de som skulle inn til løvene, samt en opptelling, slik at de visste hvor mange ofre de hadde. Vi ble tildelt hver vår gjeterstav, og fikk beskjed om å holde oss i nærheten av en av vaktene som var med oss. Beskjeden var at vi for all del ikke måtte snu ryggen til løvene!




Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg gjorde i alle fall det jeg fikk beskjed om. I samlet flokk gikk vi mot løvene, og stoppet der vaktene ville vi skulle stoppe. Jeg kikket etter om de hadde våpen med seg, men de hadde ikke annet enn gjeterstaver de heller. Så her stod en flokk mennesker – en ti-tolv stykker – bevæpnet med gjeterstav inne i løveinnhegningen med 4-5 løver. (Jeg hadde spurt på forhånd om løvene hadde fått mat!) Så ble vi vinket fram mot ei løve som lå fredelig under et tre, damene først! En for en satte vi oss inntil løven, og så skulle vi klappe den! Ikke fint og forsiktig! Vi skulle klapse hardt på den, og gjerne klype litt. Jeg fikk til og med beskjed om å se ut som om jeg var på «honeymoon»!

Heldigvis var det ei dame i flokken som var så elskverdig å ta bilder av meg og løva med min mobiltelefon. Telefon eller kamera var eneste tillatte utstyr utenom gjeterstaven. Jeg må jo si det var litt av et adrenalinkick! Av og til måtte han som administrerte fotograferingen og rekkefølgen av oss, korrigere litt på løva, ettersom den rørte litt vel mye på seg. Ei av damene glemte seg ut og gikk tilbake med ryggen til løva. Da skal jeg si den reagerte! Mannen måtte ut med stokken og tappe på snuten til løva for å roe den ned. Skal innrømme det var betryggende å komme seg helskinnet ut igjen, uten å måtte telle fingrer, armer og bein! Selv om dette er trent på og nøye gjennomgått og overvåket, vet alle at det er rovdyr. Likevel – jeg synes det er stas å ha gjort det!

Neste sted var en flott foss, og 7-farget jord. De hadde rett og slett avkledt et område jordhauger som viste sju forskjellige farger. Sikkert litt av et arbeid å holde det rent for gras og andre vekster i disse flotte vekstforholdene.




Hadde fått i oppdrag å kjøpe et håndkle for ei dame i flåten vår, så da måtte vi innom en romprodusent. Der var vi bare til oppdraget var utført, og så kjørte vi til et nytt vannfall. Der var veien så humpete på slutten, og så regnet det slik at vi for alvor begynte å lure på om vi ville klare å kjøre tilbake igjen. Idet vi humpet oss ned den siste bakken, ble vi vinket på plass av en av de lokale folkene. De hadde rigget seg til i en liten buss, og laget et bord der de delte opp frukt og åpnet kokosnøtter. Jeg fikk plassert en diger nøtt opp i hendene, og så trakk de meg med. Jeg lurte jo på hvor vannfallene var, for der var ikke noe brøl av vannmasser, bare en liten bekk å komme seg over. Møysommelig klarte jeg å få med meg klikk-klakkene og kokosnøtta, med en lokal, hjelpende hånd. Og der nede i bekken stod fire personer til, like hjelpeløse som meg! Vi måtte le litt sammen! De var på hver sine to båter i samme flåte som oss, "Mischief" og "Smoke and Roses". Etter å ha blitt geleidet inn i buskaset på en sti, kom vi nedenfor den lille bekken vi hadde vasset over. Da forstod vi hvor flott den egentlig var! Det var slike 6-8-kantede steinsøyler i forskjellige høyder, som vannet laget et flott mønster over. Da vi var trygt plassert, og hadde fått fotografert oss med fossen i bakgrunnen, var det den lokale mannen sin tur! Han skulle hoppe uti fra der vi nettopp hadde vadet over! Vi filmet og fotograferte, og etterpå ville de ha betaling. Først sa de at vi kunne betale hva vi ville, men så begynte han å snakke om at han ville ha et beløp tilsvarende 500 kr for hoppingen, frukta og kokosnøttene. Da måtte det forhandlinger til! De fikk selvsagt litt betalt, men 500 kr syntes vi var litt vel drøyt.







Arbeidsdagen deres var over, og «folkevognbussen» kom seg av gårde. Vi måtte se til å karre oss opp, vi også, og med et nødskrik og litt svilukt kom vi oss til slutt opp steinura, som nå var ganske sleip etter regnet. – Og det var den lørdagen!

3 kommentarer:

  1. Har nå tatt igjen det forsømte. Veldig fornøyelig lesing.

    SvarSlett
  2. Enig med Martin. flott å lese om dere. Forstår hvorfor kapteinen ikke ble med inn til løvene :) Fint med ei reiserute. De navnene jeg finner på ARC finner jeg ikke på norske kart. Jeg begynner å bli gammel. Må ha det med tesje.

    SvarSlett
  3. Var litt rask. fant reiseruta selv, er ikke så gammel allikavell.

    SvarSlett