fredag 2. november 2018

Reunion, 26.okt.- 03.nov.


Aurora Polaris forlot Mauritius 25.oktober. Vi hadde lite vind til å begynne med, så vi måtte bruke motor for å komme skikkelig i gang. Men da kom vinden! Og den kom fra sørøst! Da fløy vi av gårde, og vi lå slik på skrå at jeg ikke klarte å lage mat i det hele tatt. Vi ble enige om å klare oss med enkel mat, eller «fastfood». Siden det var torsdag (nesten helg) ble det chips og nøtter og yoghurt og musli.  Varme drikker var farlig å lage til, så det gikk i vann og brus.

Vaktene ble arrangert slik at vi skulle ta 2,5 timer hver om kvelden, og 3 timer hver om natta, siden det bare var ei natt vi skulle seile. Vi seilte lenge i teten, men etter hvert var det noen som tok oss igjen. «Influencer», en australsk båt tok forbi oss på kloss hold og tok noen fine bilder av oss. 

Kapteinen om bord i den, har seilt i konkurranse mot vår norske konge, og har til og med snakket med ham. De lå bak oss omtrent halve strekningen. Av en eller annen grunn, mistet vi «tracket» vårt, og seilte plutselig på «auto-kurs». Etter at de hadde krysset foran oss, oppdaget vi at vi hadde feil kurs og måtte rette den opp. Vi klarte å ta dem igjen og lå ved siden av dem ganske lenge, men så klarte de å dra fra oss, fordi vi revet seilene da vinden ble kraftigere. Det gjorde ikke de, og dermed forsvant de. Da vi nærmet oss Reunion, løyet vinden igjen, og vi måtte til med motor. Vi er altfor tunge til å få fart når det er lite vind.

Vi kom inn som båt nr.2 av «monohullene». Det var bare en katamaran foran oss. Influencer stakk av med førsteprisen, og det var jo vel fortjent!

Nå ligger vi ved en høy betongkai, og det er vel en halv times gange til byen herfra. Det betyr at vi leier bil mens vi er her.

Første dagen dro vi rett nordover og tok for oss stedene vi var blitt anbefalt. Det er ei vakker øy, med aktiv vulkan, og høye fjell. Vi får assosiasjoner både til Alpene, Asorene og Norge. Det går motorvei rundt hele øya, og oppe i skråningene ligger det landsbyer. Vi fant til og med landsbyer nede i dalene inne på øya, og eneste adkomst dit var å gå de mange stiene som finnes der. Vi regner med at de har en del helikoptertransport, for der var ganske mange som fløy over oss. Det så vi kanskje mest den dagen vi hadde ARC-tur opp til vulkanen. Nede ved kysten er der 28-30 grader, og oppe i fjellene kan de ha ned mot 15 grader om natta.


Etter at vi hadde beundret utsikten, fikk vi gå en tur oppe på vulkanen. Det var vi ikke helt forberedt på, og mange av oss hadde sandaler eller «flip-flops», og det er ingen spøk å få de kvasse vulkanske steinene i skoene. Det ble i alle fall noen fine bilder av vegetasjonen der oppe – og karavanen av seilere som gikk tur.


De fleste dagene vi har vært her, har vi kjørt rundt. Vi har besøkt vaniljefarm og kaffeplantasje, og selv om vi har gjort det før, skader det ikke med en gang til. Noen av seilerne har vært på dykking, bading og snorkling. Det siste må de være forsiktige med her, for denne øya er det stedet i verden der det er flest haiangrep. Der er noen strender det går an å bade - innenfor korallrevene med hainett! Det skal visstnok være trygt. For vår del har vi holdt badedraktene tørre.

Nå skriver vi onsdag 31.oktober, og vi har måttet fylle drivstoff på båten med kanner. Vi ligger nokså tett i havna, og Blue Pearl er raftet opp mot oss. De valgte å fylle drivstoff på denne måten, og dermed måtte også vi gjøre det. I tillegg gikk nærmeste stasjon tom for drivstoff, og da de hadde fått påfyll, stengte de. I morgen er det offentlig fridag (helligdag), så da stenger alt. Dermed må kapteinen ta kanner i bilen og kjøre til nærmeste stasjon for å få nok til seilasen mot Sør-Afrika.

Den offisielle starten herfra er på lørdag. Da har vi foran oss en seilas på omtrent en og en halv uke til Richards Bay i Sør Afrika. Antakelig er det noen som drar før den tid, og når Aurora Polaris drar, får vi se. Nå begynner seilasene å handle mer om vær, vind og riktig tid, og ikke fullt så mye om konkurranse. Sikkerheten sitter i høysetet..

Enda en dag hadde vi på veien! Denne gangen var vi nok litt uenige. Kapteinen ville til fjells igjen, mens kaptinnen ville kjøre kystveien – den strekningen vi ikke hadde fått med oss. Kapteinen vant! Er det noen som er overrasket?

Vi kjørte oppover i hårnålssvinger. Det var en høyde med opp mot 3000 moh som fristet. Det skulle være mulighet for å gå til noen utsiktspunkter, og vi hadde begge pakket fjellskoene våre. Terrenget var vilt og vakkert, og rundt en sving ramlet vi rett over en sjarmerende restaurant. Da ble det lunsjtid med en gang! Maten var i og for seg helt ordinær; grillet kylling med salat og pommes frites – og oppskåret frukt til dessert. – Men det var noe med den atmosfæren….. Folkene som drev den, og sviskene de valgte som bakgrunnsmusikk – panfløyte med alle de kjente, kjære, gamle melodiene – Love story – og så videre. Vi kom i snakk med han som grillet kyllingene, og han fikk høre hele historien vår. Dermed vanket det noen ekstra kyllingvinger til jordomseilerne.



Bilen svingte seg videre oppover, og vi kom til en fjellandsby. Der delte veien seg, og vi måtte velge. Vi valgte begge veiene. Det medførte at vi måtte nedover igjen, helt til vi kom til landsbyen ved enden av den ene. Der måtte vi innse at vi ikke var noe høyere oppe enn vi hadde vært tidligere. Vi gikk innom et lokalt gardsutsalg for å få med oss litt av det som ble produsert på stedet.

På veien nedover fra fjellet, ble vi var noen rare lyder fra bilen. Jeg mente at vi hadde punktert, og ganske riktig – idet vi stoppet og gikk ut av bilen, ble vi klar over at vi bare måtte åpne bagasjerommet og sjekke om vi hadde reservedekk. Da var det først ut med alle drivstoffkannene vi kjørte rundt med. Vi hadde ikke våget å sette dem ved siden av eierens båt før vi kjørte avgårde, siden sånne kanner er ganske attraktive når ingen passer på dem, derfor fikk de være med på tur! På bildet ser dere hvem som måtte skifte dekk…


Etter skipper’s briefing og utsjekk i dag, hadde vi middag i restauranten på kaien. Lørdag morgen setter vi kurs mot Richard’s Bay i Sør-Afrika. Vi drar på forskjellig tid, og vi må visstnok gå med motor noen dager før vi treffer på vinden. Så gjenstår det å se hvor tøff den blir…..  

1 kommentar:

  1. We discover the historical past of LEGOs and how injection molding technology car radios turned an idea into an iconic toy. Complex features can name for advanced molds and further steps within the injection molding process. Therefore, eliminating unnecessary features results in a lower cost for injection molds. This process is just like insert molding, with the distinction that, as a substitute of a steel insert, both parts are created with plastic injection molding. The greatest way to get most value in your tooling finances is to think about|to contemplate} lifecycle costs, not up-front costs. One aspect of mildew design can not be|that cannot be|that can't be} missed is the easy removal of the ultimate product from the mildew, with no damage to the floor of the part.

    SvarSlett