Mot St.Helena

16.-23.januar 2019

Tidlig om morgenen, 16.januar, var vi på vei igjen – mot St.Helena. St. Helena er ei Britisk øy som ligger midt i Sør- Atlanteren. I de senere årene har de fått flyplass her, men forholdene er såpass vanskelige, at der er svært få flyselskap som ønsker å ha ruta dit. Med andre ord, er vi noen av de få som kommer hit – med båt.

Disse dagene har Aurora Polaris brukt til å komme seg etter all sykdommen som har gått sin seiersgang til alle om bord. Det er drukket utallige kopper ingefærvann med sitron og honning, og papirlommetørklene flakser stadig over bord. Helen er den som holder lengst ut! Hun pleier ikke bli syk før alle de andre er ferdige, og er klare til å gå i land igjen. Denne gangen har hun gjort det klart for alle at hun ikke akter å gå glipp av flere plasser, så vi fikk vær så god holde oss langt unna henne! Hun sier det med et smil, riktignok, men vi forstår henne veldig godt.

Vi har hatt medvind hele tiden, helt til mandag. Da begynte vi å kalkulere, for vinden falt plutselig nokså langt ned, og vi er skjønt enige om at vi ikke akter å tilbringe mer tid på havet enn nødvendig. Resultatet ble at vi etter å ha seilt med det røde seilet, erstattet det med vår sedvanlige butterfly-seilføring, og nå kjører motor på full guff for å komme til St.Helena onsdag formiddag i god tid før innsjekken stanser for dagen.

I skrivende stund holder kapteinen til på kjøkkenet. Han skal ha gulrotkake klar idet vi seiler inn i bukta. Han har gjort det slik nå, at alle forventer å få noe godt når vi kommer fram. Kaptinnen tenker bare på seg selv, og har strikket seg ei jakke, takket være at hun nå har mannskap og kan tillate seg å sitte mer nedpå. Dagen i dag har gått med til klesvask, fylling av vanntankene, samt at mannskapet vasker og støvsuger og gjør oss klar for landfall. Aurora Polaris kommer igjen til å framstå som et smykkeskrin!