Denne natta var det særdeles stille, men ikke for varmt. Klarte å sove uten
vifte, og mygg og knott fantes ikke. Til og med fluene her er høflige. De
kryper ikke i ansiktet og kiler oss på morgenkvisten, og de holder seg unna
maten vår. Da havregrøten og kaffedrikkingen var unnagjort, låret kapteinen
ned lettbåten. Vi hadde lest at lokalbefolkningen kom ut til båtene med både
fisk og perler, men nå orket vi ikke vente lenger. Kaptinnen hadde sett dem
ganske lenge allerede, men de kom liksom ikke nærmere. Et raskt blikk med
kikkerten avslørte at det ikke var båter, men to skjær i sjøen! Det
kvinnelige shoppingsinstinktet var nå på bristepunktet, og det hjalp lite at
kapteinen først skulle se seg om rundt på øyene.
Endelig skulle han sette full gass inn mot landsbyen, med det resultatet at
den nye påhengsen gravde seg lenger og lenger ned i vannet. Den hadde altfor
tung last – eller feil fordelt last. Vi måtte bare putre videre mot
landsbyen. Kapteinen kjørte dinghyen inn på sanden, og vi trådte uti vannet.
Plutselig hørte vi et plask, og da vi snudde oss, lå en av mannskapet på
rygg uti vannet, med den ene armen oppi lettbåten. Vedkommende utbrøt: «Jeg
berget i alle fall veska med pengene, kameraet og telefonen!» «…og håret,»
kom det fra en annen. Ingen våget å le med en gang, siden armen gjorde litt
vondt.
Vi gikk opp i landsbyen. Denne hadde litt finere murbygninger, med friske
pastellfarger og dekorasjoner, omtrent sånn som på St. Lucia. En liten
grisunge var bundet til et tre, og lå og slumret i skyggen. Ved bordet i
skyggen satt fire voksne menn og spilte noe som liknet domino. Det så veldig
alvorlig ut, for ingen av dem tok notis av de fire nyankomne som virret
rundt i hovedgata. Vi hilste på en mann i landsbyen og lurte på om vi kunne
få kjøpe frukt og grønnsaker. Han sa vi måtte spørre i husene. Da fant vi et
hus hvor de hadde ananas. Prisen var femti dollar, og vi bare så på dem. Da
gikk den raskt ned, og vi fikk den for 2 dollar (de skulle visst bare ha 1).
Hva med perler, da? Jo, da måtte vi gå rundt i privathusene og spørre. Ei
jente kom med ei svart perle, men den så både matt og verdiløs ut, og jeg
fikk forklart henne at jeg ville ha hvite perler. Da måtte vi gå rundt og
spørre. Det hadde vi ikke tid til, så vi gikk videre. Der fant vi en liten
butikk hvor de i alle fall hadde tørrmat – og kald brus. Vi kjøpte fire
flasker, gikk mot stranda og kom oss oppi båten, og kapteinen startet
motoren – som slett ikke ville starte! Da var det en av mannskapet som
meldte seg frivillig til å ro. Det syntes kapteinen godt om, og så rodde vi
utover. Plutselig var det en inne i landsbyen som hoiet på oss. Han hadde en
plastpose med tre «hoder» oppi. Ah, det var jo sikkert papayaen vi hadde
spurt etter! En av ungene som badet på stranda kom springende med den og
vasset uti. Det kostet fem dollar!
Så kunne vi ro videre. Det må ha vært et litt fornøyelig syn for
lokalbefolkningen, og vi snakket om hvor mange timer det ville ta å ro helt
tilbake, og hvordan arbeidsfordelingen måtte være. Da vi hadde rundet
hjørnet, og var ute av syne for landsbyen, startet plutselig motoren, og vi
kom oss fram i rimelig tid. Så mye mer om denne dagen er ikke å fortelle. Vi
kom oss av gårde og seilte nordover igjen. Vi skal være på isla Contadora
den 9.februar. Avreise til Galapagos er den 10. Før det mørknet helt, så vi
en hval!
torsdag 9. februar 2017
onsdag 8. februar 2017
7.. februar 2017 - World ARC 2017-2018
Vi våknet på samme sted, helt trygge og uthvilte. Ingenting hadde ramlet
ned fra trappa, og vi hadde ei fin og kjølig natt. Det skulle gjøres store
ting om bord, dvs polering av skroget, som har fått sin første skramme.
Ingen vet hvordan det har skjedd, men den er nå der, og kapteinen er fast
bestemt på at den skal bort! Dessverre var det tomt for poleringsmiddel, så
da ble det tur inn til stranda. Vi dro lettbåten opp på sanden og begav oss
i veg bort mot en paviljong vi hadde sett gjennom kikkerten. Vi (dvs. en av
oss) hadde sågar sett at det gikk vei langs stranda. Paviljongen lå ved
nærmere ettersyn ganske så for seg selv. Ingen hovedvei førte fram til den,
og den lå så å si halvvegs inn på sanden, slik at ytterste del av den hang
ut i lufta. Ingen av oss våget oss inn i den, og teorien går nå ut på at den
må ha kommet flytende dit.
Noen av mannskapet syntes vi var kommet til et paradis, med hvite sanddyner, og ei elv som hadde mangroveskog, og hvite hegrefugler, skarv, spove og pelikaner. Fiskene hoppet rundt oss på alle kanter, og pelikanene stupte som kamikazejegere. Skal vi ikke bade? Joda, selvfølgelig skal vi det! Og så badet vi! Etterpå var det noen som ville sole seg, mens et par andre gikk av gårde mot lettbåten som nå så ut som den fikk juling av bølgene. Ganske riktig! Den var full av vann. Da var det bare å trekke og dra for å få den på land, og det var ikke lett. Vi klarte omsider å få tømt den, og skubbet den uti, mens en av oss hoppet oppi. Da skjedde det! Ei stor bølge sørget for å vippe den letteste av oss, med armer og bein rett opp i lufta, samt fylle båten på nytt. Alt arbeid forgjeves! På an igjen!
En av mannskapet hadde sett tumultene, og lurte på hva som foregikk. Han begav seg i veg, og fikk hjulpet til med å få lettbåten trygt utpå. Dermed kunne den letteste bli hentet oppi i smulere vann. Det var da vi dro opp i mangroveskogen og så skaten som pilte fra den ene elvebredden til den andre. Vi krøp langsomt innover, helt til vi trodde vi var ved enden av elva. Da kom vi på at kanskje det var noen som var sultne. Full fart forover, og ut til stranda igjen! Vi signaliserte til solturistene at nå kunne de komme bort, så skulle vi dra ut til båten. Og hva hendte? Joda, de begynte å gå MOTSATT veg! Jaja, da hoppet vi likegodt i lettbåten og dro rett ut. Da kapteinen hadde fått seg litt å drikke, kunne han returnere og hente solslikkerne. Det viste seg at de allerede hadde badet 10 ganger. Da de omsider kom seg ut i Aurora polaris, var allerede spinatsuppa på kok.
Vi ankret opp utenfor isla Canas ved 16-tiden. Rett etterpå fikk kapteinen på seg dykkerutstyr for å inspisere båten under vannlinja. Den må være gullende ren til vi skal til Galapagos. Fikk besøk av Tulla Mhore idet vi skulle prøve den nyinnkjøpte solavskjermingen. Veldig koselig! Deretter ble kapteinen på kjøkkenet for å lage pizza til oss, og den var knallgod!
Noen av mannskapet syntes vi var kommet til et paradis, med hvite sanddyner, og ei elv som hadde mangroveskog, og hvite hegrefugler, skarv, spove og pelikaner. Fiskene hoppet rundt oss på alle kanter, og pelikanene stupte som kamikazejegere. Skal vi ikke bade? Joda, selvfølgelig skal vi det! Og så badet vi! Etterpå var det noen som ville sole seg, mens et par andre gikk av gårde mot lettbåten som nå så ut som den fikk juling av bølgene. Ganske riktig! Den var full av vann. Da var det bare å trekke og dra for å få den på land, og det var ikke lett. Vi klarte omsider å få tømt den, og skubbet den uti, mens en av oss hoppet oppi. Da skjedde det! Ei stor bølge sørget for å vippe den letteste av oss, med armer og bein rett opp i lufta, samt fylle båten på nytt. Alt arbeid forgjeves! På an igjen!
En av mannskapet hadde sett tumultene, og lurte på hva som foregikk. Han begav seg i veg, og fikk hjulpet til med å få lettbåten trygt utpå. Dermed kunne den letteste bli hentet oppi i smulere vann. Det var da vi dro opp i mangroveskogen og så skaten som pilte fra den ene elvebredden til den andre. Vi krøp langsomt innover, helt til vi trodde vi var ved enden av elva. Da kom vi på at kanskje det var noen som var sultne. Full fart forover, og ut til stranda igjen! Vi signaliserte til solturistene at nå kunne de komme bort, så skulle vi dra ut til båten. Og hva hendte? Joda, de begynte å gå MOTSATT veg! Jaja, da hoppet vi likegodt i lettbåten og dro rett ut. Da kapteinen hadde fått seg litt å drikke, kunne han returnere og hente solslikkerne. Det viste seg at de allerede hadde badet 10 ganger. Da de omsider kom seg ut i Aurora polaris, var allerede spinatsuppa på kok.
Vi ankret opp utenfor isla Canas ved 16-tiden. Rett etterpå fikk kapteinen på seg dykkerutstyr for å inspisere båten under vannlinja. Den må være gullende ren til vi skal til Galapagos. Fikk besøk av Tulla Mhore idet vi skulle prøve den nyinnkjøpte solavskjermingen. Veldig koselig! Deretter ble kapteinen på kjøkkenet for å lage pizza til oss, og den var knallgod!
6.. februar 2017 - World ARC 2017-2018
Etter nok en god natts søvn, med kjølig luft og behagelig duving, og
havregrøt til frokost, lettet vi anker, og denne gangen fusket ikke
ankervinsjen! Gutta hadde gjort en kjempegod jobb! Vi dro fra øya, med
seilet heist, og i et bedagelig tempo. Kapteinen hadde plukket ut ei hvit
sandstrand til mannskapet. Den var rundt på andre siden av øya. Vi så
hotellet, og et spisested, og ble informert av kapteinen at stedet var under
utbygging, og at det var eid av Canadiere. Det skulle bli en fin marina.
Foreløpig var det ei fin sandstrand der, med et hus i den ene enden. Vi
oppdaget at det huset nok måtte være en vaktpost. Vi ble litt skeptiske,
derfor dro gutta i land først. De kom tilbake med beskjed om at vi var
velkomne til land, men at vi måtte holde oss på stranda, og ikke forsøke å
klatre over gjerdet som var satt opp der. Vi laget raskt en salat, og pakket
alt i bager og vesker. Så dro vi inn på stranda, bredte et picnicteppe i
skyggen av palmene, og koste oss med lunsjpakken vi hadde tilberedt.
Bak oss var et morinda citrifolia-tre (noni), og jeg så en liten, grønn kolibri i blomstene på treet. En av oss måtte straks bade på stranda, og deretter var det soling. En valgte å sitte med boka si i skyggen, mens de to siste gikk i hver sin retning på oppdagelsestur. Den ene fotograferte, den andre var borte hos vaktposten. Det resulterte i at han returnerte med tre kokosnøtter i armene, og forkynte at der var fire stykker til der han kom fra. Vakten hadde hjulpet ham med å hente ned nøttene. I tillegg hadde han forklart at der var noen farlige sjødyr vi måtte passe oss for, og så tegnet han en sirkel i sanden, med en hale på. Da ble det ikke mer bading den dagen!
Vi lettet anker igjen, og nå dro vi mot den største av perleøyene. Der hadde vi blinket oss ut coco-bay på sørspissen. Vi ankret opp, og dekket bordet, for nå skulle vi ha fiskesuppe til middag. Da så vi at noen militære gikk om bord i en båt og kom imot oss. De var væpnet til tennene, hadde skuddsikre vester, og fingeren på avtrekkeren. Øverstkommanderende om bord gjorde det klart for oss at der kunne vi ikke bli. Vi lurte jo på hvorfor, og fikk forklart at det var et fengsel der, og at det ikke var trygt for oss. Han fikk komme om bord, og viste oss på kartet hvor vi kunne dra. Deretter måtte han ha skipspapirer og kopier av ID-ene våre. Vi fikk spise suppa, og imens hørte jeg at de fotograferte oss. Vi gikk da rett over bukta og ankret opp – nesten i mørke. Etter hvert ble vi klar over at vi ikke var alene. Kapteinen skrudde på det varmesøkende kameraet vi har i masta, og der så vi en liten båt, midt mellom oss og stranda. Vi kunne ikke se noen med det blotte øyet, men det var synlig på skjermen. I tillegg så vi lys som beveget seg inne på stranda. Spekulasjonene gikk høylytt, og noen forlangte å dra derfra med en gang! Kapteinen og fokkeslasken bare lo, og mente det var nok å sette en stabel med gryter i trappa, slik at det ble et skikkelig rabalder dersom noen prøvde å ta seg inn i båten ved natterstid. Omsider hørte vi båten dra derfra, og det ble stille. Men da jobbet fantasien på høygir, og det ble hørt både ugler, sirisser/gresshopper – og kanskje iguaner???
Det har vært en fantastisk dag – igjen! Vinden blåser med 5-6 knops hastighet, og vi regner med nok ei kjølig og behagelig natt. For sikkerhetsskyld var det noen som plasserte gryter i trappa…..
Bak oss var et morinda citrifolia-tre (noni), og jeg så en liten, grønn kolibri i blomstene på treet. En av oss måtte straks bade på stranda, og deretter var det soling. En valgte å sitte med boka si i skyggen, mens de to siste gikk i hver sin retning på oppdagelsestur. Den ene fotograferte, den andre var borte hos vaktposten. Det resulterte i at han returnerte med tre kokosnøtter i armene, og forkynte at der var fire stykker til der han kom fra. Vakten hadde hjulpet ham med å hente ned nøttene. I tillegg hadde han forklart at der var noen farlige sjødyr vi måtte passe oss for, og så tegnet han en sirkel i sanden, med en hale på. Da ble det ikke mer bading den dagen!
Vi lettet anker igjen, og nå dro vi mot den største av perleøyene. Der hadde vi blinket oss ut coco-bay på sørspissen. Vi ankret opp, og dekket bordet, for nå skulle vi ha fiskesuppe til middag. Da så vi at noen militære gikk om bord i en båt og kom imot oss. De var væpnet til tennene, hadde skuddsikre vester, og fingeren på avtrekkeren. Øverstkommanderende om bord gjorde det klart for oss at der kunne vi ikke bli. Vi lurte jo på hvorfor, og fikk forklart at det var et fengsel der, og at det ikke var trygt for oss. Han fikk komme om bord, og viste oss på kartet hvor vi kunne dra. Deretter måtte han ha skipspapirer og kopier av ID-ene våre. Vi fikk spise suppa, og imens hørte jeg at de fotograferte oss. Vi gikk da rett over bukta og ankret opp – nesten i mørke. Etter hvert ble vi klar over at vi ikke var alene. Kapteinen skrudde på det varmesøkende kameraet vi har i masta, og der så vi en liten båt, midt mellom oss og stranda. Vi kunne ikke se noen med det blotte øyet, men det var synlig på skjermen. I tillegg så vi lys som beveget seg inne på stranda. Spekulasjonene gikk høylytt, og noen forlangte å dra derfra med en gang! Kapteinen og fokkeslasken bare lo, og mente det var nok å sette en stabel med gryter i trappa, slik at det ble et skikkelig rabalder dersom noen prøvde å ta seg inn i båten ved natterstid. Omsider hørte vi båten dra derfra, og det ble stille. Men da jobbet fantasien på høygir, og det ble hørt både ugler, sirisser/gresshopper – og kanskje iguaner???
Det har vært en fantastisk dag – igjen! Vinden blåser med 5-6 knops hastighet, og vi regner med nok ei kjølig og behagelig natt. For sikkerhetsskyld var det noen som plasserte gryter i trappa…..
mandag 6. februar 2017
5.. februar 2017 - World ARC 2017-2018
Da vi stod opp og gikk ut, måtte jeg faktisk inn igjen og hente mer klær,
og dekket var fuktig av dogg – helt uten at vi hadde avkjølt noe maskinelt!
Vi tok det med ro, for det var søndag, og vi hadde ingenting å haste etter.
Hadde tenkt å gå videre for å finne oppankringsplass et annet sted sånn
rundt middagstider. I påvente av det, vinket fokkeslasken fornøyd til
forbipasserende båter, med det resultatet at de trodde vi ville handle.
Jaja, da måtte vi jo handle! Bananer var det de hadde mest av, men det hadde
vi også mest av! Heldigvis hadde de papaya, så da kjøpte vi det.
Vi lettet anker, i alle fall en liten stund…. Det kom en rar «slurelyd» og kaptinnen lurte på hva kapteinen holdt på med. «Her skjer jo ingen ting!» Da var det til å begynne å skru hele baugen fra hverandre for å finne ut hva som var galt. Alternativet var jo å dra tilbake til Panama city!
Nå har kapteinen og håndtlangeren jobbet hele dagen med ankervinsjen, og sola er akkurat gått ned. Kaptinnen har gått på tærne, og helst holdt seg langt unna baugen. Aud Elin har kvitret på kjøkkenet, og lagd på deilig mat. Hun sier jeg må få med at dette er «et eventyr fra A-Å» J Hver gang jeg prøver å jage henne ut i sola, eller sier at nå må hun ut og lese i boka si, sier hun at det er en glede for henne å både vaske opp og lage mat. (For kaptinnen er det jo litt vanskelig å forstå, for vi er jo ikke helt like der, da. Når det er sagt, liker også kaptinnen aller best når det foregår noe. Det blir altfor kjedelig å ikke gjøre noe!)
Vi lettet anker, i alle fall en liten stund…. Det kom en rar «slurelyd» og kaptinnen lurte på hva kapteinen holdt på med. «Her skjer jo ingen ting!» Da var det til å begynne å skru hele baugen fra hverandre for å finne ut hva som var galt. Alternativet var jo å dra tilbake til Panama city!
Nå har kapteinen og håndtlangeren jobbet hele dagen med ankervinsjen, og sola er akkurat gått ned. Kaptinnen har gått på tærne, og helst holdt seg langt unna baugen. Aud Elin har kvitret på kjøkkenet, og lagd på deilig mat. Hun sier jeg må få med at dette er «et eventyr fra A-Å» J Hver gang jeg prøver å jage henne ut i sola, eller sier at nå må hun ut og lese i boka si, sier hun at det er en glede for henne å både vaske opp og lage mat. (For kaptinnen er det jo litt vanskelig å forstå, for vi er jo ikke helt like der, da. Når det er sagt, liker også kaptinnen aller best når det foregår noe. Det blir altfor kjedelig å ikke gjøre noe!)
3. og 4.. februar 2017 - World ARC 2017-2018
Jeg fikk såpene mine igjen! Da jeg kom til toalettanlegget, var de der
ikke. Slukøret gikk jeg tilbake og fortalte det. Aud Elin mente jeg ikke
burde gi meg. «Det er da ingen som tar andre sine såper!» var hennes
konklusjon. Jeg gav så melding til Cecilie, noe hun sjekket raskt ut –
dessverre – ingen hadde funnet noe. Litt senere gikk jeg forbi bordet
ARC-administrasjonen satt, og der stod alle tre flaskene mine!
Resten av dagen brukte vi i gamlebyen sammen med Bengt. Han hadde fått levert bagasjen sin på hotellet, og så handlet vi panamahatter og spiste lunsj. Vi takker Bengt for tre fine uker med mange gode opplevelser og minner!
Morgenen etter var dagen for avreise til Las Perlas. Vi dro derfra, og trodde vi skulle få seilevind. Det fikk vi ikke! Vi gikk på motor helt til vi så land. Da begynte det å blåse litt fra tvers. Da hadde vi valget mellom å seile med en fart på 4-5 knop og bruke like mange timer på å komme fram, eller fortsette med motor, og komme fram ved 14-tida. Finn og Aud Elin valgte det siste! De ville til perleøyene så fort som mulig!
Perleøyene er fine, og svært ulike San Blas. Dette er ordentlig berggrunn, og de ser nesten litt vulkanske ut, men uten vulkan! Vegetasjonen er blandet, og her vi ligger, på Pedro Gonzales, er det innslag av palmer, og vi kan se bananplanter innimellom.
Pelikanene flyr først lavt over vannflaten for å rekognosere, deretter stuper de etter fisk, og vi kan se plaskene etter dem inne ved strandkanten. Noen andre fugler gjør fiskingen på en annen måte: de flyr litt høyere over vannflaten for å finne fisken, så flyr de lavt over vannflaten og dypper hodet nedi og plukker den opp.
Vi fikk badetappa opp og ut i en fart. Nå var det om å gjøre å komme seg uti Stillehavet! Jeg hørte et lite hyl fra kapteinen. Hva i all verden!? Det er kaldt! Da jeg kom meg uti som siste mann, kjente jeg også at det var ganske friskt. Vi målte temperaturen, og den viste 25,6 grader. Det var herlig å bli litt avkjølt!
Så var det ut med lettbåten for å prøve den nye Suzuki-motoren kapteinen kjøpte i Panama. Vi gikk i land på stranda ved en liten «pueblo» (landsby). Der snakket vi med noen militære som holdt vakt og lurte på om lettbåten vår lå trygt. Jada, vi kunne la den ligge 10-15 min for å se på landsbyen, men tidevannet var på vei oppover. Vi tok sjansen, og da vi returnerte hadde noen dradd den lenger opp på stranda. Vedkommende lot oss ikke være i tvil om at det var han som var velgjøreren, og lurte på om vi hadde noen penger til ham. Fruene rotet nedi veskene sine og fant fram et par dollar, og da var det gode greier.
Senere, og vel tilbake i båten, slappet fruene av på dekk, mens kapteinen og fenderslusken (han har mange hatter) dro på oppdagelsestur. De fant ut at der var både flyplass og utbygging av ny marina på øya.
Etter en god lørdagsmiddag, spilte vi en runde domino. Det økte på med både vind og bølger, og kaptinnen måtte i alle fall ha på seg litt mer klær. Vi brydde oss ikke engang med å ha på hverken airconditioning eller windscoop, men ankerkjettingen måtte avlastes med tau, for det smalt sånn i den at vi var redd mannskapet ikke ville få sove. Det ble ei sval og deilig natt. Nå sover vi helt uten noe oppå oss, men i morgentimene dro jeg lakenet litt over meg.
Resten av dagen brukte vi i gamlebyen sammen med Bengt. Han hadde fått levert bagasjen sin på hotellet, og så handlet vi panamahatter og spiste lunsj. Vi takker Bengt for tre fine uker med mange gode opplevelser og minner!
Morgenen etter var dagen for avreise til Las Perlas. Vi dro derfra, og trodde vi skulle få seilevind. Det fikk vi ikke! Vi gikk på motor helt til vi så land. Da begynte det å blåse litt fra tvers. Da hadde vi valget mellom å seile med en fart på 4-5 knop og bruke like mange timer på å komme fram, eller fortsette med motor, og komme fram ved 14-tida. Finn og Aud Elin valgte det siste! De ville til perleøyene så fort som mulig!
Perleøyene er fine, og svært ulike San Blas. Dette er ordentlig berggrunn, og de ser nesten litt vulkanske ut, men uten vulkan! Vegetasjonen er blandet, og her vi ligger, på Pedro Gonzales, er det innslag av palmer, og vi kan se bananplanter innimellom.
Pelikanene flyr først lavt over vannflaten for å rekognosere, deretter stuper de etter fisk, og vi kan se plaskene etter dem inne ved strandkanten. Noen andre fugler gjør fiskingen på en annen måte: de flyr litt høyere over vannflaten for å finne fisken, så flyr de lavt over vannflaten og dypper hodet nedi og plukker den opp.
Vi fikk badetappa opp og ut i en fart. Nå var det om å gjøre å komme seg uti Stillehavet! Jeg hørte et lite hyl fra kapteinen. Hva i all verden!? Det er kaldt! Da jeg kom meg uti som siste mann, kjente jeg også at det var ganske friskt. Vi målte temperaturen, og den viste 25,6 grader. Det var herlig å bli litt avkjølt!
Så var det ut med lettbåten for å prøve den nye Suzuki-motoren kapteinen kjøpte i Panama. Vi gikk i land på stranda ved en liten «pueblo» (landsby). Der snakket vi med noen militære som holdt vakt og lurte på om lettbåten vår lå trygt. Jada, vi kunne la den ligge 10-15 min for å se på landsbyen, men tidevannet var på vei oppover. Vi tok sjansen, og da vi returnerte hadde noen dradd den lenger opp på stranda. Vedkommende lot oss ikke være i tvil om at det var han som var velgjøreren, og lurte på om vi hadde noen penger til ham. Fruene rotet nedi veskene sine og fant fram et par dollar, og da var det gode greier.
Senere, og vel tilbake i båten, slappet fruene av på dekk, mens kapteinen og fenderslusken (han har mange hatter) dro på oppdagelsestur. De fant ut at der var både flyplass og utbygging av ny marina på øya.
Etter en god lørdagsmiddag, spilte vi en runde domino. Det økte på med både vind og bølger, og kaptinnen måtte i alle fall ha på seg litt mer klær. Vi brydde oss ikke engang med å ha på hverken airconditioning eller windscoop, men ankerkjettingen måtte avlastes med tau, for det smalt sånn i den at vi var redd mannskapet ikke ville få sove. Det ble ei sval og deilig natt. Nå sover vi helt uten noe oppå oss, men i morgentimene dro jeg lakenet litt over meg.
1-2. februar 2017 - World ARC 2017-2018
Jeg beklager virkelig at det ikke er tid nok til å blogge. Det går med et
ubegripelig tempo dette her! Vi hadde ikke før «landet» i Panama city, så
var det «happy hour» i baren. Jeg gikk for å ta meg en dusj, og etterpå
skulle vi altså treffe de andre i følget. Deretter bestemte vi oss for å
prøve en fin brasiliansk restaurant inne i byen. Den var det virkelig stil
over, og gutta hadde problemer med å stoppe og spise. Det foregår slik at vi
forsyner oss med tilbehør på en flott buffet. Deretter kom de med
forskjellige typer kjøtt (og fisk), og så lenge vi hadde grønt kort, betydde
det at vi ville ha mer. Noen av oss klarte ikke motstå fristelsene, så det
ble veldig mye grønt kort! Denne «noen», fikk så vondt i magen, at han måtte
gå rundt for at maten skulle synke ned. Han kunne sitte med pute bak i
ryggen, og han sovnet på drosjeturen tilbake til marinaen.
Her er en liten videsnutt der vi kommer som første båt inn i siste slusen mot stillehavet.
1.februar hadde vi betalt for en rundtur i Panama city. Kapteinen avstod, for han hadde så mye å gjøre med å få tak i spiler til hovedseilet, samt selge motoren til dinghyen og kjøpe en ny. Vi andre fikk sett oldtidspanamacity, høyhuspanamacity, red zone, gamle landsbygda, gamlebyen, kanalen fra ulike hold, den gamle veien før kanalen ble bygd – og vi fikk med oss masse historie.
Tilbake i båten igjen, fikk vi vite at Bengt hadde bursdag. Han disket opp med «cinnabons», og jeg laget kaffe, og så feiret vi ham. Deretter måtte vi skrive handleliste for 3-4 uker framover igjen. Endelig ferdig, sånn bortimot kl.21, gikk vi for å spise. Da var det fisk og stekte bananer (plantains) som stod på menyen.
2.februar etter frokost, ble det forhandlet med en taxi om timepris. Vi «leide en taxisjåfør» for 4 timer, og han kjørte oss til frukt og grønnsaksmarkedet. Kapteinen gikk fullstendig bananas. Han fløy hit og dit, og spurte etter alt de ikke hadde, og når taxisjåføren skulle vise ham det han spurte etter, var han plutselig forsvunnet et annet sted. Han snakket hele tiden om at han ville gå der de «bare hadde mango». Vi endte opp med å kjøpe så mye frukt og grønnsaker, at det var ganske fullt i bagasjerommet på taxien.
Deretter var det supermarkedet! Det var et bra supermarked, og det ble handlet slik at handlevogna ble full! Taxisjåføren kom etter hvert inn i butikken for å se etter oss, og han ble med for å hjelpe oss å finne forskjellige varer. Når så kapteinen til slutt ville kjøpe på kartongvis med appelsinjuice, syntes han det gikk for langt! Han syntes det fikk holde med 20kg sekken med appelsiner vi hadde kjøpt på markedet! Vi kunne jo presse mye bedre juice av dem! Han pekte på hodet sitt og ristet på det, og syntes nok vi var helt sprø. Jeg hadde (av erfaring) tatt med 7-10 handleposer, og vi pakket og pakket. Det var mange som lo av oss, og noen unge gutter hjalp oss å frakte posene ut i den allerede fulle taxien. Da vi hadde lesset den helt opp, satt bilen helt «bakpå»!
Heldigvis hadde de trillebårer og vogner i marinaen, men tidevannet var svært lavt, så vi måtte være en bak og en foran for å få vognene ned uten at posene ramlet av! Resten av dagen brukte jeg til å få alle varene på plass, og jeg er nå ved midnatt enda ikke helt ferdig. Må likevel gi meg, for hvile er også viktig! Vi laget middag i båten i kveld, for ingen av oss orket å gå ut. Da jeg skulle legge meg, oppdaget jeg til min forferdelse at jeg hadde glemt den nye dusjsåpa jeg hadde fått av Aud Elin da jeg gikk for å dusje den første ettermiddagen i marinaen. Det var fryktelig synd, for det var ei fin såpe med mandelolje i, og den ser jeg nok ikke mer igjen!
Her er en liten videsnutt der vi kommer som første båt inn i siste slusen mot stillehavet.
1.februar hadde vi betalt for en rundtur i Panama city. Kapteinen avstod, for han hadde så mye å gjøre med å få tak i spiler til hovedseilet, samt selge motoren til dinghyen og kjøpe en ny. Vi andre fikk sett oldtidspanamacity, høyhuspanamacity, red zone, gamle landsbygda, gamlebyen, kanalen fra ulike hold, den gamle veien før kanalen ble bygd – og vi fikk med oss masse historie.
Tilbake i båten igjen, fikk vi vite at Bengt hadde bursdag. Han disket opp med «cinnabons», og jeg laget kaffe, og så feiret vi ham. Deretter måtte vi skrive handleliste for 3-4 uker framover igjen. Endelig ferdig, sånn bortimot kl.21, gikk vi for å spise. Da var det fisk og stekte bananer (plantains) som stod på menyen.
2.februar etter frokost, ble det forhandlet med en taxi om timepris. Vi «leide en taxisjåfør» for 4 timer, og han kjørte oss til frukt og grønnsaksmarkedet. Kapteinen gikk fullstendig bananas. Han fløy hit og dit, og spurte etter alt de ikke hadde, og når taxisjåføren skulle vise ham det han spurte etter, var han plutselig forsvunnet et annet sted. Han snakket hele tiden om at han ville gå der de «bare hadde mango». Vi endte opp med å kjøpe så mye frukt og grønnsaker, at det var ganske fullt i bagasjerommet på taxien.
Deretter var det supermarkedet! Det var et bra supermarked, og det ble handlet slik at handlevogna ble full! Taxisjåføren kom etter hvert inn i butikken for å se etter oss, og han ble med for å hjelpe oss å finne forskjellige varer. Når så kapteinen til slutt ville kjøpe på kartongvis med appelsinjuice, syntes han det gikk for langt! Han syntes det fikk holde med 20kg sekken med appelsiner vi hadde kjøpt på markedet! Vi kunne jo presse mye bedre juice av dem! Han pekte på hodet sitt og ristet på det, og syntes nok vi var helt sprø. Jeg hadde (av erfaring) tatt med 7-10 handleposer, og vi pakket og pakket. Det var mange som lo av oss, og noen unge gutter hjalp oss å frakte posene ut i den allerede fulle taxien. Da vi hadde lesset den helt opp, satt bilen helt «bakpå»!
Heldigvis hadde de trillebårer og vogner i marinaen, men tidevannet var svært lavt, så vi måtte være en bak og en foran for å få vognene ned uten at posene ramlet av! Resten av dagen brukte jeg til å få alle varene på plass, og jeg er nå ved midnatt enda ikke helt ferdig. Må likevel gi meg, for hvile er også viktig! Vi laget middag i båten i kveld, for ingen av oss orket å gå ut. Da jeg skulle legge meg, oppdaget jeg til min forferdelse at jeg hadde glemt den nye dusjsåpa jeg hadde fått av Aud Elin da jeg gikk for å dusje den første ettermiddagen i marinaen. Det var fryktelig synd, for det var ei fin såpe med mandelolje i, og den ser jeg nok ikke mer igjen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)