Etter nok en god natts søvn, med kjølig luft og behagelig duving, og
havregrøt til frokost, lettet vi anker, og denne gangen fusket ikke
ankervinsjen! Gutta hadde gjort en kjempegod jobb! Vi dro fra øya, med
seilet heist, og i et bedagelig tempo. Kapteinen hadde plukket ut ei hvit
sandstrand til mannskapet. Den var rundt på andre siden av øya. Vi så
hotellet, og et spisested, og ble informert av kapteinen at stedet var under
utbygging, og at det var eid av Canadiere. Det skulle bli en fin marina.
Foreløpig var det ei fin sandstrand der, med et hus i den ene enden. Vi
oppdaget at det huset nok måtte være en vaktpost. Vi ble litt skeptiske,
derfor dro gutta i land først. De kom tilbake med beskjed om at vi var
velkomne til land, men at vi måtte holde oss på stranda, og ikke forsøke å
klatre over gjerdet som var satt opp der. Vi laget raskt en salat, og pakket
alt i bager og vesker. Så dro vi inn på stranda, bredte et picnicteppe i
skyggen av palmene, og koste oss med lunsjpakken vi hadde tilberedt.
Bak oss var et morinda citrifolia-tre (noni), og jeg så en liten, grønn
kolibri i blomstene på treet. En av oss måtte straks bade på stranda, og
deretter var det soling. En valgte å sitte med boka si i skyggen, mens de to
siste gikk i hver sin retning på oppdagelsestur. Den ene fotograferte, den
andre var borte hos vaktposten. Det resulterte i at han returnerte med tre
kokosnøtter i armene, og forkynte at der var fire stykker til der han kom
fra. Vakten hadde hjulpet ham med å hente ned nøttene. I tillegg hadde han
forklart at der var noen farlige sjødyr vi måtte passe oss for, og så tegnet
han en sirkel i sanden, med en hale på. Da ble det ikke mer bading den
dagen!
Vi lettet anker igjen, og nå dro vi mot den største av perleøyene. Der
hadde vi blinket oss ut coco-bay på sørspissen. Vi ankret opp, og dekket
bordet, for nå skulle vi ha fiskesuppe til middag. Da så vi at noen militære
gikk om bord i en båt og kom imot oss. De var væpnet til tennene, hadde
skuddsikre vester, og fingeren på avtrekkeren. Øverstkommanderende om bord
gjorde det klart for oss at der kunne vi ikke bli. Vi lurte jo på hvorfor,
og fikk forklart at det var et fengsel der, og at det ikke var trygt for
oss. Han fikk komme om bord, og viste oss på kartet hvor vi kunne dra.
Deretter måtte han ha skipspapirer og kopier av ID-ene våre. Vi fikk spise
suppa, og imens hørte jeg at de fotograferte oss. Vi gikk da rett over bukta
og ankret opp – nesten i mørke. Etter hvert ble vi klar over at vi ikke var
alene. Kapteinen skrudde på det varmesøkende kameraet vi har i masta, og der
så vi en liten båt, midt mellom oss og stranda. Vi kunne ikke se noen med
det blotte øyet, men det var synlig på skjermen. I tillegg så vi lys som
beveget seg inne på stranda. Spekulasjonene gikk høylytt, og noen forlangte
å dra derfra med en gang! Kapteinen og fokkeslasken bare lo, og mente det
var nok å sette en stabel med gryter i trappa, slik at det ble et skikkelig
rabalder dersom noen prøvde å ta seg inn i båten ved natterstid. Omsider
hørte vi båten dra derfra, og det ble stille. Men da jobbet fantasien på
høygir, og det ble hørt både ugler, sirisser/gresshopper – og kanskje
iguaner???
Det har vært en fantastisk dag – igjen! Vinden blåser med 5-6 knops
hastighet, og vi regner med nok ei kjølig og behagelig natt. For
sikkerhetsskyld var det noen som plasserte gryter i trappa…..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar