19.februar -17 World ARC 2017-2018

Denne dagen var avreise fra San Cristobal til Isabela, men først skulle vi på sykkeltur på øya. En pick-up tok syklene våre og oss opp til vulkanen på øya. Før vi syklet derfra, gikk vi opp på vulkanen og kikket på øyas eneste innsjø, som ikke var kildevann. De mener det er regnvann, og i tidligere tider var det folk som dyrket jorda her, og det eldste appelsintreet står ennå som et monument fra den tiden – helt dødt og svart. Så skulle vi sykle nedover, og etter sigende skulle veien være 90% unnabakke! Det passet bra i varmen. Vi tok inn på en grusvei, og guiden lærte oss om vegetasjonen og dyr og fugler i området. Det viste seg at de som tidligere dyrket jorda, nå hadde sluttet med det, for turisme var mer lettjente penger. Dermed ligger kaffeplantasjer og andre dyrkingsområder nå brakk. Ingen vil ha det, og jord selges bort for nærmest gibortpris.

Vi var fem stykker, seks med guiden, og sju med sjåføren. Han kjørte sent bakerst – med all bagasjen vi ikke ville dra på. Grusveien hadde tidvis ganske bratte bakker, og en av dem var veldig bratt – med mye løs grus. Og så skjedde det vi helst ikke vil skal skje når vi har bare armer og bein; hjulet skled sidesvis, og jeg ble liggende så lang jeg var – men ikke lenge! Det viktigste var selvfølgelig at ingen så det. Jeg spratt opp igjen, sjekket knapt hvordan jeg så ut, og trødde videre til jeg tok igjen de andre. Jeg sa ingenting, men da de så meg, var det ikke måte på medlidenhet. Marcel, en i følget vårt, syklet straks tilbake for å få tak i bilen, og eventuelt førstehjelpsskrin. Omsider kom både han og bilen tilbake. I bilen satt Aud Elin. Hun hadde også veltet med sykkelen, antakelig på samme sted. Hun var enda mer skadet enn jeg var, og blødde fra et kutt i kneet. Ingen hadde førstehjelpsutstyr, så vi måtte stoppe i en liten landsby for å skrubbe vekk grusen fra sårene under springen. Etter en liten pause der, og litt vanninntak, fortsatte turen, men nå hadde vi asfalt. Neste stopp var skilpaddepark, hvor vi fikk se alt fra nyfødte skilpadder, til de mer tilårskomne. De levde i sitt naturlige område, men med stier slik at vi kunne få gå og kikke på dem. Aud Elin og Finn fant ut at de ville returnere for å få legehjelp, for kneet til Aud Elin ville ikke slutte å blø.    

Vi andre fortsatte ned mot havet, parkerte syklene og gikk ned mot ei fin strand der vi kunne bade. Siden Aud Elin ikke var med lenger, ble det ikke noe bading. Vi tok noen fine bilder, og returnerte til parkeringsplassen. Da var klokka så mye at vi ba om å bli kjørt helt tilbake til havna. Vi skulle seile videre kl.17, var planen.

Det viste seg at kneet til Aud Elin måtte både sys og plastres, mens jeg måtte nøye meg med kapteinens bandasjering av ankel og albue – og omsorg.

Det ble nattseilas mot Isabela, og vi var i fint følge med ni andre seilbåter. Undervegs så vi tunfisk i stim, med både pelikaner som stupte for å ta dem, og hai som også jaktet på dem. 

Februar 2017 - Bilder fra Galapagos

Her kan en se noen av inntrykkene Galapagos har gitt oss. Det er vanskelig å
sette ord på alle inntrykkene, men her er et yrende liv i sjøen og i luften.
Der er ikke så mye pattedyr på landjorden, men reptiler finnes i
forskjellige utgaver.....

18.februar -17 World ARC 2017-2018

Alle turopplegg begynner tidlig på dagen, så også dette. Vi møtte opp på kaien i Galapagos’ nest største by, og fikk litt av en mottakelse! Der var militæret, politiet, bevæpnete, uniformskledde menn. De skulle lempe esker med et eller annet innhold i over på en båt på taxibrygga. Vi fikk til slutt vite at det hadde med valget i Equador å gjøre, muligens stemmesedler. Det hele så i alle fall veldig alvorlig ut.         

Da det ble vår tur, gikk vi oppi en katamaran som skulle ta oss til «Kicker rock». Vi var 11 stykker fra tre forskjellige båter. Alle av oss var utstyrt med snorkelmasker og svømmeføtter, og mer eller mindre forventningsfulle til det som skulle skje. Vi gikk innom flere forskjellige steder for å se på sjøfugl, og fikk fotografert et par som hadde blå føtter, og litt blått rundt øynene. En staselig pelikan, med rødbrun hals ble også tatt bilder av.  

Omtrent 2/3 av strekningen ut mot klippen, stanset vi ved ei fin sandstrand. Der fikk vi gå i land hvis vi ville, men de anbefalte oss å hoppe uti fra båten og snorkle derfra, noe vi også gjorde. Aud Elin hadde i utgangspunktet ikke så lyst til dette her. Hun prøvde på flere måter å slippe unna, men vi hadde en veldig flink guide, og han tok seg rolig og omsorgsfullt av henne. Til slutt klarte han å få henne helt med, og så snorklet hun, først inne på grunna, og senere på dypere vann. Da vi omsider kom oss opp i båten igjen, var hun så lykkelig at hun strålte om kapp med sola! Ikke fordi snorklingen var over, men fordi hun hadde kommet seg ut av komfortsonen og erobret en ny skanse. Nå var hun kjempeklar for snorkling på brådypt vann! – Og det i et farvann med hai! Det må vel kunne sies å ha vunnet i et mesterskap?  

Selve snorklingen ved «Kicker rock» var en virkelig flott opplevelse! Vi svømte etter hverandre, og guiden hadde med to redningsbøyer, slik at vi kunne få hvile oss litt dersom vi trengte det. Jeg ba om bøyen da jeg hadde snorklet litt motstrøms. Jeg er ikke vant til dette, så jeg ble litt engstelig da jeg plutselig ble alene. Da var det godt å signalisere at jeg trengte litt omsorg. Det var virkelig vakkert langs de stupbratte fjellsidene. Massevis av flotte farger, både på vegetasjon og fisk. Vi fikk også se 4-5 haier, men ikke hammerhaien. Den er litt sky av seg, så den er visstnok litt vanskeligere å få øye på. Noen hadde også svømt med ei kjempeskilpadde, og flesteparten av oss svømte med sjøløver.

Sjøløvene er virkelig ikke sjenerte, de er vel heller litt frekke! De liker å leke, og noen av hannene kan være truende, særlig på grunna og på land. Da vi kom tilbake, hadde tre sjøløver slått seg til på hekken av Aurora Polaris. Da ble kapteinen helt vill av raseri, og jaget dem uti. Alle fenderne våre er bundet bak for å hindre dem i å komme oppi båten. Likevel klarte de å få det til. De prøver seg hele tiden. Første kvelden vi hadde lagt oss, var det en som stakk hele snuten sin inn vinduet til oss i captains cabin. Da fikk han skikkelig «fyken»! Kapteinen brølte som en tåkelur, og etterpå kom det ikke flere tilnærmelser den natta.

17.februar -17 World ARC 2017-2018

Dagen begynte ved seks tida. Kapteinen var først på beina. Han begynte å lage frokost, og deretter fortsatte arbeidet med algefjerning. De oppi båten fortsatte oppdragelsen, fant fram utstyr som de som lå utenfor båten forlangte. Etter en times tid, kom kapteinen opp av vannet. Da måtte han kaste opp hele frokosten, men han gikk uti igjen, og denne gangen hadde han dykkerutstyret på. Vi så at han jobbet hardt, og vi hadde bundet ham fast til båten denne gangen også! Vi hadde jo litt fart – faktisk 1-2 knop mens de var uti og jobbet.

På tilbaketuren var det minst to som måtte sove. En av dem kunne ikke drikke kaffe, og har ennå ikke gjort det (kl.14.00). Denne gangen ventet inspektørene på oss, og vi ble endelig klarert. Da fløy det gule flagget fluksens ned, og vi gjorde oss i stand til å gå i land for første gang på Galapagos.

(Kan fortsatt bli redigert! Dagen er ikke over!) :) 

16.februar -17 World ARC 2017-2018

Dagen for inspeksjon, både skroget og i båten. Vi hadde ni inspektører om bord. Alt gikk som smurt, men så hadde vi også kvittet oss med alt ulovlig av matvarer om bord! Vi hadde ikke lov å ha med frukt som hadde frø i seg, så Aud Elin og jeg hadde presset juice av alle appelsinene, og vi hadde laget fruktsalat av all den ulovlige frukten. Ferskosten og yoghurten hadde vi også fortært, med unntak av et par spiseskjeer vi hadde på et lite glass med skrulokk. Det fikk vi lov å beholde slik at vi kunne lage mer når vi forlater Galapagos. Tonen var munter, og vi fikk lov å fotografere alle de 9 som satt i cockpiten. Idet inspektørene forlot båten, sa «sjefen» at vi kom til å få besøk av Stefano, en av våre ARC-arrangører, for skroginspeksjonen hadde ikke gått så godt! De som hadde inspisert skroget, fortalte oss at de hadde funnet småkrabber langs vannlinja, og inni fenderbeskytterne. Ellers var alt greit, fikk kapteinen vite. Vi hadde slappet litt mer av, for senere fikk vi vite at de hadde funnet småkrabber på enda et skrog, så da måtte det jo være OK. Men nyhetene fra Stefano og han som ledet an i inspeksjonen, var dessverre dårlige. De hadde funnet både alger og andre ting som ikke skulle være der. Resultatet ble at vi måtte gå 40 nautiske mil ut fra øyene for å rengjøre båten, og så komme tilbake for å få en ny inspeksjon.

Jeg tror det er unødvendig å si at vi var skuffet! Vi hadde betalt for rengjøring av skroget i Panama. I tillegg hadde kapteinen dykket under på Las Perlas for å gjøre rent, og da hadde han fjernet skjell som hadde festet seg under båten, og sjekket at alt var i orden. Nå var meldingen at de hadde funnet alger på kjølen og skjell i noen av skroggjennomføringene. Vi kunne ikke protestere, men måtte pent og pyntelig ut på dypere vann, noe som ville ta oss 5 timer en vei. I tillegg ville rengjøringen ta minst en times tid, og Terje må gjøre det alene, for vi andre har ikke hverken dykkerutstyr eller sertifikat til å gjøre det. Vi ble med for moralsk støtte. Vi valgte å gå ut uten profesjonell hjelp, for da ville vi miste enda en dag. Nå håper vi på at vi ikke må dra ut flere ganger, men at rengjøringen må være vellykket.

Vi stoppet litt før sola gikk ned, og både kapteinen og "fokkeslasken" gikk uti for å fjerne urenhetene. De var overrasket over hvor mye alger der var, og at ikke flere av båtene hadde slikt belegg. De jobbet på spreng, og kaptinnen og hennes «mate» bistod fra rekka med ulike oppdragelsestilrop, som «Har du husket…..? Du må ikke….. Hva var det jeg sa?» De som jobbet under vannlinja var temmelig utkjørte, og ble minnet om at de ikke akkurat var ungokser lenger. De måtte rett og slett gi seg, og vi ble enige om å overnatte ute på havet for å fjerne resten av uhumskhetene i morgenlyset.

14-15 februar 2017 - World ARC 2017-2018

Det går ikke alltid som planlagt! Vi var nok for langt borte til å komme oss
over ekvator den 14, men 15.februar gikk reveljen i 6.30-tida. Det var Aud
Elin og Terje som var på vakt. Et fryktelig spetakkel vekte Finn og Pia som
hadde vært på vakt til klokka tre om natta. Det var kapteinen som brukte
luren, og da hadde vi krysset ekvator! Motoren hadde gått i noen timer, for
det er som kjent stille rundt ekvator. Kapteinen valgte å gå for maskin
resten av dagen, for da ville vi komme fram til Galapagos i dagslys. Vi
brydde oss ikke om vi fikk trekk for seilingen, for det var viktigere for
oss å få se landskapet.

Da vi hadde ankret opp ved 14.25-tiden, fikk vi vite at vi ikke kunne få
immigrasjon, tollvesen, havnekontoret og inspektørene om bord før neste dag.
Det betydde at vi måtte være om bord til vi var klarert. Vi så at det kom 7
stykker om bord i Shamal, en av våre kompisbåter. Vi fikk besøk av ei ung
dame som hadde med seg skjema vi skulle fylle ut til i morgen. Det var for
at alt skulle gå raskere.

Etter mørkets frambrudd, tente vi lyset under båten. Da samlet livet seg
rundt, kan dere tro! Tidligere fikk vi besøk av en skøyer som forsøkte å ta
seg om bord på hekken. Jeg ropte til Aud Elin at hun måtte finne fram
fotoapparatet, men før hun fikk trykket på «knappen» var selen borte. I
lyset fra undervannslyktene, fikk vi likevel se flere av dem leke seg under
båten. Dette lover godt!

9-13 februar 2017 - World ARC 2017-2018

Det som har skjedd, er at vi fikk proviantert på Isla Contadora – i et
vinglete golf-cart-lignende kjøretøy, deltok på grill-aften på stranda, og
dro videre dagen derpå, kort fortalt! La ut noen videoer av starten på leg 3
på facebook.

Vi hadde god bør. Fikk medvind, rundt 30 knop, med opp mot 40 i kastene.
Aurora Polaris satte av gårde, og hadde en forholdsvis god plassering. Noen
av mannskapet ble sjøsyke til tross for scopoderm bak øret, og vi måtte
satse på lettvintmat.

Så skjedde det som ikke måtte skje, og som er vår største svakhet:
aggregatet sviktet! Det betyr i praksis – watermakeren kunne ikke kjøres, ei
heller vaskemaskin og komfyr. Vi har måttet redusere vannbruk, og kan bruke
den minste kokeplata på komfyren – hvis motoren er i gang – og da må den gå
ganske lenge etterpå for å kompensere for strømbruken.

Dagen i dag har gått med til for kapteinen å forsøke å få tak i deler til
generatoren, og forhøre seg om muligheter til å få dem levert til Galapagos
innen vi drar videre derfra. Det ser ut til å bli nærmest umulig. Kapteinen
har sett for seg at han kanskje må dra til USA selv for å hente delene. Og
da vil han gå glipp av det han har gledet seg mest til på hele turen!

Heldigvis har vi en meget hjelpsom flåte rundt oss, og de har i kveld
skissert flere mulige løsninger. Vi nærmer oss nå Galapagosøyene, og vil
antakelig nå 40 milsgrensen for stenging av black-tank, og kast av organisk
avfall i havet utpå ettermiddagen i morgen, 14. februar. Vi vil antakelig
krysse ekvator om kvelden, og ankomme Galapagos om natta.