Denne dagen
var avreise fra San Cristobal til Isabela, men først skulle vi på sykkeltur på
øya. En pick-up tok syklene våre og oss opp til vulkanen på øya. Før vi syklet
derfra, gikk vi opp på vulkanen og kikket på øyas eneste innsjø, som ikke var
kildevann. De mener det er regnvann, og i tidligere tider var det folk som
dyrket jorda her, og det eldste appelsintreet står ennå som et monument fra den
tiden – helt dødt og svart. Så skulle vi sykle nedover, og etter sigende skulle
veien være 90% unnabakke! Det passet bra i varmen. Vi tok inn på en grusvei, og
guiden lærte oss om vegetasjonen og dyr og fugler i området. Det viste seg at
de som tidligere dyrket jorda, nå hadde sluttet med det, for turisme var mer
lettjente penger. Dermed ligger kaffeplantasjer og andre dyrkingsområder nå
brakk. Ingen vil ha det, og jord selges bort for nærmest gibortpris.
Vi var fem
stykker, seks med guiden, og sju med sjåføren. Han kjørte sent bakerst – med
all bagasjen vi ikke ville dra på. Grusveien hadde tidvis ganske bratte bakker,
og en av dem var veldig bratt – med mye løs grus. Og så skjedde det vi helst
ikke vil skal skje når vi har bare armer og bein; hjulet skled sidesvis, og jeg
ble liggende så lang jeg var – men ikke lenge! Det viktigste var selvfølgelig
at ingen så det. Jeg spratt opp igjen, sjekket knapt hvordan jeg så ut, og
trødde videre til jeg tok igjen de andre. Jeg sa ingenting, men da de så meg,
var det ikke måte på medlidenhet. Marcel, en i følget vårt, syklet straks
tilbake for å få tak i bilen, og eventuelt førstehjelpsskrin. Omsider kom både
han og bilen tilbake. I bilen satt Aud Elin. Hun hadde også veltet med
sykkelen, antakelig på samme sted. Hun var enda mer skadet enn jeg var, og
blødde fra et kutt i kneet. Ingen hadde førstehjelpsutstyr, så vi måtte stoppe
i en liten landsby for å skrubbe vekk grusen fra sårene under springen. Etter
en liten pause der, og litt vanninntak, fortsatte turen, men nå hadde vi
asfalt. Neste stopp var skilpaddepark, hvor vi fikk se alt fra nyfødte
skilpadder, til de mer tilårskomne. De levde i sitt naturlige område, men med
stier slik at vi kunne få gå og kikke på dem. Aud Elin og Finn fant ut at de
ville returnere for å få legehjelp, for kneet til Aud Elin ville ikke slutte å
blø.
Vi andre
fortsatte ned mot havet, parkerte syklene og gikk ned mot ei fin strand der vi
kunne bade. Siden Aud Elin ikke var med lenger, ble det ikke noe bading. Vi tok
noen fine bilder, og returnerte til parkeringsplassen. Da var klokka så mye at
vi ba om å bli kjørt helt tilbake til havna. Vi skulle seile videre kl.17, var
planen.
Det viste seg
at kneet til Aud Elin måtte både sys og plastres, mens jeg måtte nøye meg med
kapteinens bandasjering av ankel og albue – og omsorg.
Det ble
nattseilas mot Isabela, og vi var i fint følge med ni andre seilbåter.
Undervegs så vi tunfisk i stim, med både pelikaner som stupte for å ta dem, og
hai som også jaktet på dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar