Karibien – ferie, 29. mars – 20.april 2019

Grenada.
Aurora Polaris er den lille, mørke streken foran den store, hvite motorbåten.

Avskjed Grenada

Etter en liten rundtur i St. George’s, gjennom Sendalltunnelen bygd av slaver i 1894. Den gangen hadde de ikke annet enn hender og kanskje slegger å hjelpe seg med. Vi fikk med oss fortet og byen med alle butikkene skapt for alle cruisebåtene som kommer hit. Avsluttet med et besøk i en sjokoladebutikk.

Om kvelden dro vi til et luksushotell og hadde en bedre middag. Kapteinen hadde en passiar med eieren, og fulgte alle rådene hans angående meny – noe som viste seg å være vellykket.

Neste morgen dro vi fra havna, ankret opp noen få nm, og snorklet i en «kunstpark». Statuene viste at de hadde vært utsatt for en del ødeleggelser, men en ring var i alle fall fortsatt uskadet. Kanskje var der også noen statuer som skulle ligge der med hensikt. Vi kom i alle fall tidlig dit, og da vi dro derfra, kom turistbåtene fullastet med mennesker som skulle snorkle i parken.

En av de få skulpturene som fortsatt var intakt

Sandy Island

Det var ikke langt til Sandy Island, ei lita «øde» øy med bare palmer, sand og korallrev. Et lite eldorado for badegjester! På øya i skyggen av palmene var en liten, enkel bar og restaurant. Vi bestilte grillet hummer der til lunsj, og måltidet var overraskende godt.

Kapteinen på Sandy Island.
Legg merke til den rosa sanden

Kapteinen med hummermiddag - litt igjen på tallerkenen.

Tyrrel Bay

Allerede dagen etter dro vi til Tyrrel bay for utsjekk. Kapteinen og kaptinnen tok seg en tur langs bebyggelsen. Det viste seg å være ganske enkle forhold, men ett nytt supermarked var kommet til siden Helen og Martin sist var der. Der fikk vi handlet inn litt mer av både det vi trengte og det vi ikke trengte….

Morgenen etter, da kaptinnen stod opp og åpnet luka til cockpiten, fikk hun seg litt av et sjokk! I løpet av natta hadde Aurora Polaris’ fine, norske flagg blitt forvandlet til et Amerikansk flagg! Sjokket la seg imidlertid litt da hun plutselig husket hvilken dag det var, og hun bestemte seg for å tie stille for å se hvor lang tid det tok før de andre om bord reagerte. Må innrømme at det var vanskelig å vente, for kapteinen trengte ganske lang tid på å reagere. Da hun hadde ledd fra seg og forklart hva hun trodde hadde skjedd, ble de enige om at det sikkert måtte være «Airpower», den amerikanske naboen som tullet med dem – siden det var 1.april!!!

Etter hvert begynte de andre følgesvennene våre også å reagere. De tok kontakt via VHF-en og spurte oss ut, og vi sa vi trodde noen tøyset med oss. Vi tok ikke umiddelbart kontakt med mistenkte, og da vi endelig gjorde det, var de ikke tilstede i båten. Enden på det ble at vi tok ned det amerikanske flagget og erstattet det med et gammelt, engelsk-lagd norsk flagg – totalt ute av proporsjoner. Deretter lettet vi anker og dro utover bukta. Idet vi passerte en av de siste båtene, oppdaget jeg flagget vårt på en annen båt! Vi så av navnet dens at det umulig kunne være en norsk båt, derfor valgte vi å gå bort til den for å gjøre dem oppmerksomme på at de hadde vårt flagg! Mannen ombord forstod ingen ting. Vi hadde jo et flagg som var norsk. Da vi viste ham det amerikanske flagget, trodde han at vi hadde tatt flagget hans. Vi måtte forklare at vi hadde våknet opp med det amerikanske flagget, og da sa han at han hadde våknet opp med det norske. Så ble vi enige om at noen hadde spilt oss et lite puss, og kastet flaggene tilbake til hverandre.

Petite Martinique

Nå hadde vi 24 timer på oss til å komme oss ut av Grenada, dermed valgte vi å gå over til Petite Martinique som tilhører Grenada. Vi fikk med oss noen lyse timer der. Det var bare kaptein og kaptinne som gikk i land. Det er ikke så mye mer å fortelle om dette stedet, for neste morgen dro vi videre.

Clifton, Union Island

Her sjekket vi inn i St. Vincent. Clifton var ei koselig lita havn, med velorganisert dinghydock og ditto butikker. Det virket forholdsvis ryddig og rent, og politi patruljerte gatene. Som ellers i Karibien fant vi fargerike og dekorerte bygninger, og vi spiste lunsj i annen etasje i en restaurant som var eid av ei fransk dame.

Her fikk vi også kjøpt oss internettkort som skulle vare i 5-7 dager.

Rastamannen

Tobago Cays

Etterpå gikk vi direkte til Tobago Cays, noen små, ubebodde øyer omkranset av korallrev. Vi fikk tildelt en flott plass ganske nær korallrevet. Vi avtalte med han som viste oss plassen at vi skulle komme til restauranten han representerte for å spise lunsj dagen etter. Det var ganske vindfullt der ute, så han skulle komme og hente oss i båten sin.

Fra båtplassen vi hadde, snorklet vi rundt med skilpadder og red snappers (en rosa fisk). Det var helt «magisk», for å bruke et populært uttrykk.

De rosa fiskene fikk vi dessverre ikke tatt bilde av

Før lunsj dro vi med dinghy ut til korallrevet for å snorkle. Det er synd å si, men vi er nok litt bortskjemt hva korallrev angår, for det var ikke så mye fint å se, bortsett fra fisk, da. Vi hadde blitt fortalt at vi burde gå innenfor et avgrenset område for å snorkle sammen med skilpadder, hvilket vi deretter gjorde. Det var en ren skuffelse! Bare uklart vann – og ingen skilpadder. Derimot fant Martin på at vi burde følge med ham opp på toppen av øya. Det var veldig bra, for da fikk vi en kjempefin utsikt over korallrevene, pluss at vi fikk fotografere iguanaer/øgler som lusket rundt i buskene.

Bradley, han som hadde gitt oss bøyen, kom og hentet oss til lunsj og satte oss av på stranda. Deretter gikk vi over fjellet og fikk en fin tur før lunsj. Han hadde valgt ut et bord i skyggen av noen trær, og tre av oss hadde svineribbe, og en hadde rød snapper. Vi ble gode og mette!

Oppe på toppen av ei øy i Tobago Cays

Terje og Martin i Bradleys båt

Kaptinnen på vei til restauranten

Utsikten fra toppen før vi gikk ned til restauranten

Her venter vi på maten

Mayreau, Saline Bay

Tilbake i båten løste vi fortøyningene og dro av gårde mot Mayreau. Vi sjekket først ut Saltwhistle Bay I nord. Der var det altfor trangt, så vi fortsatte sørover til Saline Bay. Der ble vi med en gang invitert over til noen av våre gode seilvenner fra ARC. Vi valgte å gå i land for å se Mayreau. Vi er her bare en gang i livet, så det ble viktigere for oss.

Denne gangen gikk vi over på den andre siden av øya, til en helt ny bar/restaurant som Martin hadde fått visittkortet til. Veien dit var kronglete og smal, og vi lurte mange ganger på om vi var på ville veier, og om vi noen gang kom til å finne restauranten. Omsider fikk vi øye på et skilt som sa «This is the right way».

Stedet lå nydelig, men værhardt til ut mot østkysten av øya. Vi kunne se rett over til Tobago Cays der noen av våre venner lå fortøyd. Vi bestilte suppe og dessert, og måtte vente en times tid på at det skulle bli ferdig. De måtte hente både det ene og det andre, og vi var de eneste gjestene!

Det er så vindhardt som det ser ut! Vi kan se over til Tobago Cays herfra.

Canouan, Sandy Lane Yacht Club

Vi visste at her var en marina under utbygging, ellers var det fint lite å finne på nettet. Kapteinen hadde bestemt seg for å prøve den ut likevel, så kursen ble satt rett mot søre enden av Canouan. Det var litt av en åpenbaring vi fikk idet vi gled inn i marinaen. Her lå det to-tre store motorbåter, en liten seilbåt, og drivstoffstasjon, butikker, restauranter, toalettanlegg, strand, svømmebasseng og det meste en kan ønske seg. De tok imot oss nesten som om vi var kongelige. Det var håndhilsing, de kom inn med kaldt vann til oss, de informerte om anlegget og øya for øvrig. Vi fikk god internettilgang og det var ikke måte på! Der var plass til 120 båter der inne, og der var kun 2 seilbåter foruten eierens egne, store båter. Vi fikk med oss at de snart skulle ut på markedet for å annonsere for herlighetene, så vi var på en måte prøvekluter.

Kaptinnen foran kaianlegget

Lunsjen ble inntatt på strandrestauranten. Nedenfor var det ei nydelig, ren og velholdt strand. Svømmebassenget var rett i nærheten av stranda og restauranten. Etter lunsj dro vi tilbake for å hente badetøy, slik at vi kunne nyte oppholdet når vi først var her.

Selvfølgelig måtte vi også se denne øya, og bestilte taxi. Drosjesjåføren fortalte oss om hvordan øya var delt mellom en italiener i nord, en ire i sør (han som eide marinaen) og lokalbefolkningen i midten. Han selv hadde vært arrestert 60 ganger for å ha protestert mot disse imperialistene som overtok øya deres. De har sperret av store områder som lokalbefolkningen ikke lenger kan bruke. Denne mannen har imidlertid uredd gått i bresjen for lokalbefolkningen, og er blitt saksøkt flere ganger og vunnet sakene. Som en del av betalingen, fikk han gjennom at han kunne ta med turister inn i de avstengte områdene.

Han kjørte oss til toppen av øya, hvor det var bygget et svært kasino. Det lå nå brakk, og vi lirket opp et vindu og gikk inn. Dermed må det ha gått en alarm, for plutselig var det en vakt der. Vi snakket litt med ham, og han forstod at vi ikke hadde gjort noe «galt», og vi kunne fortsette turen sammen med taxisjåføren. Han tok oss til den nordre enden, og viste oss en fantastisk beliggende strandeiendom, med restaurant. Eieren av denne (italieneren), stengte av hele eiendommen når han selv var tilstede, og jaget bort alle seilbåtturister som ønsket å ankre opp utenfor. Han skulle ha alt sammen for seg selv!

Kasinoet på toppen

Det ser forlatt ut, men har nok vært flott engang.

Utsikt fra kasinoets balkong

Italienerens strand (den han stenger av når han er på øya).

Til historien hører det med at taxisjåføren selv nok driver sitt eget lille monopol på taxiturer for turister på øya. Turen var ikke billig, og han forlangte betaling i amerikanske dollar, akkurat som marinaen vi lå i.

Middagen om kvelden var god, men den stod ikke i forhold til prisen. Vi har spist flottere mat mange flere steder i verden, så denne var i våre øyne overpriset. Vi valgte derfor å fortsette morgenen etter, og da ble det Bequia.

Bequia

Ifølge Martin og Helen, var denne øya den som hadde endret seg minst. Da vi gikk i land, lå restaurantene på rekke og rad, og det som kunne kalles strandpromenade ganske turistifisert. I havna lå gamle, norske ferjer på rekke og rad. De hadde fått rød og hvit farge, og lå så tett at det ikke var plass til fendere mellom dem.

En av de mange, flotte modellbåtene

Vi bestemte oss for å dra til St.Vincent neste dag, og valgte å dra med ei av ferjene. Mange i ARC-følget vårt var kommet, og de skulle ha middag på en pizzarestaurant, mens vi (les JEG) hadde bestemt en annen. På den lokale restauranten jeg hadde valgt meg, fikk vi raskt kontakt med innehaveren, Sheryl. Hun var et fyrverkeri av ei dame, og kjente Martin og Helen fra tidligere besøk. Vi innvidde henne i planene våre, og hun gav seg straks i gang med informasjon om hva vi måtte se og gjøre i St.Vincent. Det var hennes fødested, og hun kjente øya veldig godt. Vi sa vi hadde bestilt taxisjåfør, og hun ville vite hvem det var. Hun kjente ham ikke, men ringte til ham for å finne ut hvor mye han skulle ha for å kjøre oss rundt. Undersøkelsene hennes førte til at vi begynte å lure på hva hun hadde fore neste dag, og om hun kanskje kunne være med oss. Vi avtalte å møte henne på kaien kl. 6 neste morgen.

Kapteinen og Sheryl

Bildegalleriet forteller en voldsom historie

Badet for de lepra-smittede menneskene på St. Vincent

Botanisk hage

Vannliljer

..også fra botanisk hage.

St.Vincent

Vi var der som avtalt. Klokka ble både seks og halv sju, og vi var om bord, og Sheryl glimret med sitt fravær. Vi kom fram til at hun nok var opptatt med en hendelse vi hadde vært vitne til kvelden før på restauranten hennes, og at det kanskje var grunnen til at hun ikke kom.

Overfarten til St. Vincent var en ren fornøyelse, og tok omtrent en time. Vi satt oppe på dekket. Det hadde blitt endret til litt sydligere utseende, med noe mer solskjerming og flere sitteplasser. Ellers var det fortsatt informasjon på norsk. Ferja hadde tidligere traffikert Narvik, og hadde båret samme navn.

På kaien I St. Vincent, stod taxisjåføren, en 40 år gammel mann og tok imot oss. Hans yrke var skredder og sjåfør. Han meddelte at Sheryl hadde ringt, og at hun var på vei med hurtigbåt. Da hun ankom, fikk vi vite at hun hadde forsovet seg, og at hun hadde betalt i størrelsesorden 800-1000 kr for å være med oss til St. Vincent.

Hun gav seg straks i gang med å organisere. Først skulle det handles inn litt vann og frukt, og dernest skulle vi til botanisk hage.

Østkysten av St. Vincent var ruten vi kjørte. Det var utrolig grønt, frodig og vakkert der. Vi kjørte nesten så langt det går an å kjøre, før vi snudde tilbake igjen. Da hadde vi fått se «boulders» fra vulkanen i nord. Det er elveleier som plutselig kan fylles med vann, helt uten forvarsel, og vannet drar ofte med seg det meste, og ødelegger deler av eller hele veien, slik at de må til med reparasjoner.

Lunsjen inntok vi på en lokal restaurant, og kaptein og kaptinne hadde geitekjøtt i saus. Der var mye bein i den geita, men det smakte ganske godt!

Lunsjrestauranten

Dernest tok hun oss til en tunnel ved havet, bygd av slaver for å frakte sukker til båter som har lagt til der. Hvordan de har fått til å gå inn der med skip, er en gåte for alle. Havet bruser, og der er så mange brenninger der, at ingen moderne kaptein ville gått inntil om byttet var aldri så gjevt! Sheryl plukket mandler til oss fra noen svære trær, og knuste dem med steiner. De så ut som mandler, bare litt smalere, og smakte som mandler.

Bebyggelsen på øya var som ellers i Karibien, fargerik og brokete, fine hus, fattige hus, mest små, men også noen store. Det ble dyrket peanøtter, arrowroot, ananas, kokosnøtter, mango, marihuana, og sikkert mye mer jeg ikke kan huske. Øya er preget av mindre turisme enn f.eks. Bequia. Sheryl handlet litt inn til restauranten sin i Bequia, og vi avsluttet turen ved en kilde der det kom «farrisvann» rett ut av fjellet. Vi satte vannflaskene våre under røret, og det smakte boblevann! Dermed fylte vi alt vi hadde av flasker med boblevann, før vi ble fraktet tilbake til ferja. Da hadde Sheryl sovet opp til flere ganger under turen. Når hun var våken, sang hun dinge – dinge – ding (vi hadde presentert Ylvis’ «What does the fox say» til henne) – og dermed satt den som klistret på henne!

Her er Taylor, sjåføren vår

Sheryl ombord på tidligere "Narvik"

Bequia

Etter St.Vincent tok vi rundtur sammen med «Mad Monkey» i åpen taxi på Bequia. Det var sønn av en modellbåtbygger som var taxisjåfør, og han viste oss den fine øya de bor på. Den har et noe tørrere klima enn St Vincent, og bærer preg av turisme. Vi avsluttet turen på hvalfangerstasjonen, og fikk forklaring på hvordan fangstmetodene var, og sett båtene de brukte. Veldig interressant! Kapteinen prøvde å få kjøpt hvalkjøtt, men det viste seg å være nærmest umulig. Dersom de hadde noe, ville de ikke røpe det. Det var nemlig fest hver eneste gang de klarte å fange en hval, og kjøttet og fettet var svært ettertraktet.

En resort på Bequias sørside

Hvalstasjonen

De fargerike båtene

St. Lucia, Souffriere

Nedenfor Pitons, klarte vi å få tak i den siste bøyen inne ved stranda. Vi avtalte med han som viste oss bøyen, at han skulle hente oss og ta oss inn til immigrasjon og toll, og deretter på en taxitur til de varme kildene. Toll og immigrasjon gikk fort unna, og dernest bar det til gjørmebad ved vulkanen. Helen fikk litt av en assistanse fra guiden vår, og til slutt måtte hun be ham om å slutte å smøre gjørme på henne. Det ble litt for mye av det gode (he, he). Vi andre tok det vel heller som en bonus å få litt oppmerksomhet!

Pitons, St. Lucia

Gjørmebad

Gjørmeparty

Kaptein og kaptinne i botanisk hage

Mye fint å se

Sid i den varme dusjen

Avslapning i varmt vann fra Pitons

Neste bad var de varme kildene! Det var å stå under en varm foss for å spyle resten av gjørma av oss, for så å gå oppi et termisk badebasseng og bare nyte det deilige vannet.

Avslutningsvis gikk vi til botanisk hage, hvor de også hadde termisk bad og ditto fossefall, men da var vi så gjennombadet at vi hoppet over den behandlingen. Det ble heller noen bilder av de mange, fine blomstene og buskene der.

St. Lucia, Marigot Bay

Fin bukt med restauranter og hoteller rundt. Vi lå rett utenfor hotellet, og hadde tilgang til badebassengene, solsenger, håndklær wi-fi og bar. Rett og slett noen dager med litt luksus!

St. Lucia, Rodney Bay

13. April 2019, og prosesjon mot Rodney Bay! Alle båtene kledt i signalflagg og nye ARC-flagg dro på rekke mot havna der jordomseilingen begynte. Idet vi kom inn til «finishing line», så vi en seilbåt med norsk flagg rett imot oss. Da det gikk opp for oss hvem det var, måtte vi vinke og tute med hornet! Det var nemlig svigerforeldrene til vår datter, Lillian, som nettopp hadde kommet til Rodney Bay fra Martinique. De hadde seilt i 7 timer, og kom fram samtidig som vi krysset linja. De tok dette bildet av oss.

Kvelden var festbuffet på et fint hotell ved stranda. Vi var tilstede til middag og taler og utdeling av priser var unnagjort.

Neste dag traff vi Eli og Øystein Nordheim på Kafe Ole, og tilbragte i alle fall en halv dag sammen med dem.

Eli og Øystein

Martinique

Etter avskjed med Mischief og Blue Pearl – og noen andre vi traff senere, dro vi av gårde mot Martinique. Overfarten var ikke så verst, og vi fikk plass i Marine marina helt sør på øya. Har ikke så mye å fortelle om denne, for tida der ble bare brukt til forberedelse til Atlanterhavsseilas. I løpet av en planleggingsmiddag, ble det nemlig klart for tre av oss at vi nå var kommet til slutten av vår seilas. At vi skulle ha noen flere stopp på turen vår mot Antigua, ble til slutt en umulighet. Vi måtte fram og være der helst den 19.april. Det innebar at vi måtte seile om nettene. Stemningen var noe trykket da det gikk opp for oss!

Vi hadde tilbrakt to netter på Martinique, og tok avskjed med Mad Monkey og Influencer. Mot kvelden 17. april, avtalte vi med Smoke and Roses å legge til i nord, under vulkanen på Martiniqe for å ta en middag på land sammen med Cayuse og Smoke and Roses før vi seilte videre om natta. Vi benyttet også anledningen til å ta oss en svømmetur før middagen.

Ihle des Saintes

Neste dag la vi til på Ihle des Saintes. Dette er også ei lita øy, med mange turister. Vi fikk oss en fottur opp til fortet, lunsj på en liten, fin restaurant, og Helen og Martin fikk hvilt seg og svømt litt og tok seg en liten tur på land før vi dro videre.

En liten vegetarianer på Les Saintes

19.april

tok vi en bøye i Antigua, rett ved siden av Skyelark. De var grunnen til at vi måtte skynde oss, for de skulle dra over Atlanteren den 21.april, men så helst at det ble allerede dagen før. Kaptein og kaptinne dro til land og sjekket inn og ut samme dag. Det var litt av en «treat»! Vi måtte gå fra luke til luke flere ganger etter først å ha registrert oss online. Vi var såpass trøtte og sultne, at vi måtte ta lunsj umiddelbart etterpå. Proviantering ble neste post på programmet, og vi gikk ut fra matbutikken med fem-seks fulle bæreposer med mat. Kaptinnen ble hengende så langt etter kapteinen med lasten sin, at en av de lokale rastamennene forbarmet seg over henne, og bar et par av de tyngste posene for henne helt bort til brygga. Det fikk han naturligvis litt for, og så ble alle «happy»!

Siste post før avreise, var internett. Etter frokost dro vi på kafe for å gjøre de siste viktige oppdragene, og klokka 11 løste vi fortøyningen og dro ut med regattabåtene.

«Ferien» var over!

Grenada

Aurora Polaris seilte inn i George’s town, Grenada ved firetiden om morgenen den 20.mars. Vi fikk plass der superyachtene vanligvis legger til, og ble flyttet til ei brygge for mindre båter etter innsjekk. Her har vi ganske luksuriøse toalettanlegg, restauranter, wi-fi og tilgang til det meste av det vi trenger. Her skal vi bli liggende til slutten av mars. De nye batteriene våre ble lastet av en båt som lå vis a vis den brygga vi lå ved, men vi venter ennå på tollklarering av dem. Imens nyter vi godt av det å ha landstrøm. Vi vasker klærne våre selv, har klimaanlegget på og gjør andre nødvendige ting – som det å blogge.

De første dagene, torsdag og fredag gikk med til å bære 12 tunge, (50kg) batterier, glatte og uten håndtak fra pontongen til styreposisjonen i Aurora Polaris. Fredag kom det 3 karer som bar ut de gamle, utbrente batteriene. De hjalp også til med å plassere de nye batteriene. Nå har vi strøm igjen, og slipper å gjøre alt manuelt.

Martin og Werner velger et nytt batteri for å bære ombord

Alle batteriene er ombord

Helen var også med på ombordbæringen

Batteriene plassert i golvet

Lørdag dro vi på en liten utflukt til et vannfall. Vi hadde badetøy med, men siden det var første stopp, var det ikke så mange som badet. Vi benyttet anledningen til å kjøpe krydder og sjokolade istedenfor. Grenada er kjent for muskat. De har den til og med i flagget sitt. Flagget deres, som er rødt, gult og grønt, er rikelig representert med malte steiner i veikantene. I tillegg har enkelte stappet inn rastaflettene sine inn i strikkede eller heklede luer med flaggfargene.

Veikantdekorasjon i flaggfargene

Vannfallet

Bebyggelsen er trehus eller murbygninger i strålende farger og fargekombinasjoner. Det er til å bli i godt humør av! Veikvaliteten er så som så, og hornet er flittig brukt. Bussjåføren hadde massevis av kunnskap, og han snakket hele tiden. Det ble snakket såpass mye at enkelte sovnet. Vi stoppet ved noen bygninger som så helt forlatte, forfalne, gråe og triste ut. Jeg lurte fælt på hvorfor vi stoppet her, men fikk snart se at der var en viss aktivitet. Kakaobønnene lå ute til tørk i sola i skuffer som kunne skyves inn under bygningen. Inne fikk vi undervisning i kakaoproduksjon og kjenne og lukte på krydder. Etterpå kjøpte vi ceylonkanel, ingefærpulver, gurkemeie og laurbærblad. Sjokolade og muskat hadde vi allerede kjøpt på det andre stedet.

Fine husfarger

Avslutningsvis stoppet vi i nasjonalparken, på toppen. Der satt det apekatter ved salgsbodene, og de fikk bananer å spise, slik at vi fikk fotografert dem. Utsikten derfra var en fin, rund liten innsjø. En bygning på toppen inneholdt informasjon om parken.

En som er glad i bananer

Om kvelden tok vi dinghyen over til yachtklubben. Vi hadde hentet leiebil på flyplassen, men lot den stå siden det var enklere å dra over med lettbåt. I yachtklubben hadde vi middagsbuffet. Det var en herlig og avslappet atmosfære der, og de begynte ikke med musikk før vi hadde forlatt stedet. Vi var rimelig trøtte og ønsket å legge oss tidlig.

Vi hoppet oppi dingyen, og en av oss hoppet såpass lettsindig at vedkommende mistet balansen og falt på hodet uti – med telefonen og det hele! Det var litt av et syn! De tre andre hadde litt problemer med å holde seg alvorlige, men av hensyn til den ulykksalige, passet de på å ikke le altfor høyt. Telefonen avgikk dessverre ved døden, men ble erstattet noen dager senere. Heldigvis var bildeinnholdet stort sett kopiert (backup).

Søndagen hadde kaptein og kaptinne ute på landeveien i leid bil. Mannskapet valgte en rolig dag i båten, noe de sårt trengte etter alt arbeidet med batterier og opprensking i lagringsrommet vårt (sidelugaren). Der er en lekkasje som vi ikke har klart å finne utav, og nå er madrasser og alt ute for lufting/tørk.

La Sagesse badestrand

Mandag skjedde alt på en gang. Da kom han som skulle ta service på motoren og generatoren. I tillegg kom de som skulle rengjøre og polere Aurora Polaris. Kaptinnen visste ikke helt hvor hun skulle gjøre av seg, så hun flyktet unna med brettet sitt for å prøve å skrive litt på bloggen. Det gikk ikke så godt, så hun returnerte til båten og ble heller med på innkjøpstur sammen med kaptein og en av mannskapet. På ettermiddagen/kvelden kom han som skulle pusse ned og lakkere trappa i Aurora Polaris. Han tok likegodt trappa med seg, så nå må vi karre oss opp og gå ned uten trapp!

I dag, tirsdag, kom i tillegg riggeren for å justere og yte service på riggen/masta vår. Nå jobbes det på flere hold, og kaptinnen sitter midt i rotet og skriver. Under båten har vi en dykker som driver og rengjør skroget under vannflaten. Vi har hatt et visst misforhold mellom båthastighet og fart over grunn (SOG), derfor må den lille propellen som måler båtfarten rengjøres slik at den måler riktig. Riggeren klarte ikke å få til å skru på masta det lille metallstykket som skal til for å forbedre festet for seilene våre, så nå er Martin oppe i masta for å prøve å gjøre jobben for ham.

Slik gikk dagene! Nå er vi kommet til fredag morgen, og alle dagene her er stort sett gått med til båtjobbing. I går kveld var vi på et luksushotell og hadde middag. Klokka åtte i dag, skal vi fylle drivstoff. Etterpå skal vi til George’s for å se litt på byen, deretter snorkle i en kunstpark før vi drar herfra på «ferie».

Mot Grenada

16.mars fortsatte turen mot Grenada i Karibien. Vi hadde urolig vær til å begynne med, og hver gang det var seilskift måtte motoren startes, for batteriene klarer ikke lenger levere strøm til vinsjene og furlerne. Generatoren har vært i gang siden Namibia, men nå klarer ikke den heller å levere nok til forbruket vårt.

Dag to var en fantastisk seildag! Vi hadde jevn vind på tvers, og medstrøm. Gjennomsnittsfarten vår var på 8,2 knop, og vi var meget optimistiske.

Dag tre bød på litt mer turbulens. Da var det av og på med motoren igjen. I skrivende stund slo plutselig strømmen seg helt av, og alt måtte restartes. Vi vet ikke annet enn at batteriene sannsynligvis har sunget siste vers, og at vi heldigvis har en hel tank og to halve igjen med drivstoff – og at vi har tre dager igjen til målet. Nå ser det ut til at vi ikke lenger har noe valg, vi MÅ motorseile for å ha nok strøm til autopiloten vi kommer til Grenada.

Det merkes at vi nærmer oss Karibien. Husker mer og mer den urolige sjøen og alle squallene. Det er mer sytesomt å gå ned for å lage mat eller vaske opp, for vi dyttes i alle retninger. Kanskje det er som å seile i katamaran? Ikke vet jeg, men jeg gleder meg ikke til kjøkkentjenesten.

Dette er siste «konkurranselegg» på world ARC. Vi er ute av konkurransen for lengst, til det har vi brukt alt for mye motor. Når vi til slutt kommer til St. Lucia i april, har vi offisielt seilt jorden rundt. Da har Aurora Polaris seilt både nord og sør-Atlanteren, og når vi kommer til Europa igjen, har vi krysset Atlanteren tre ganger!

Devil’s Island,(French Guiana)15.mars 2019

..består av en øygruppe med tre små, palmebekledte øyer. Selve Devil’s island fikk vi ikke besøke. Den var ikke utstyrt slik at båter kunne legge til. Vi så et lite hus der ute. Det var visst der Dreyfus bodde/var fengslet. Må lese meg litt opp på dette.

Den lille øygruppa på tre øyer

Dreyfus' utilgjengelige øy i bakgrunnen, badeplass i forgrunnen

Vi kastet anker utenfor Royale Islet om morgenen 15.mars. Der var det brygger og bygninger, for det meste militært. På toppen var der restaurant og bar, og et lite utsalg av souvenirer. Det var deilig å kunne gå i land etter ei uke på sjøen. Øya hadde sti rundt, og det var ikke lange veien å gå. Vi så haleløse, store rottelignende dyr, små aper og påfugler, og langs kaien pilte noen irrgrønne gekkoer inn i steinene idet vi kom gående. Vi hadde bestilt middag på restauranten om kvelden, og planla å se oss om på den tredje øya. Der måtte vi fortøye lettbåten etter å ha avlevert passasjerene på kaien. Deretter måtte den som hadde fortøyd svømme i land. På land var det skilter om svømming forbudt, så det var litt selvmotsigende. De sa også at der var en del hai mellom øyene, men det så ikke ut som om noen brydde seg om det.

Rotta tok for seg av kapteinens peanøtter

Kvakk kvakk

Fra turen vår rundt Islet Royale, oppankringsplassen i bakgrunnen

Denne øya hadde også et fengsel. Det vil si at alle tre øyene var fengselsøyer. Denne, derimot, må ha vært ei forferdelig øy å være på. Selve landskapet var paradisisk og vakkert, og sto i sterk kontrast til hva som engang har foregått av djevelskap her. Her var det ei bittelita strand, og på oppsiden en kirkegård, med store og små graver, noen med støtter på. De fleste uten navn. Stien gikk rundt denne øya også, og ved trappeoppgangen til fengselet hadde de laget til en badeplass. Kaptinnen hadde seg en liten svømmetur før fengselsbesøket.

Den lille, grønne gekkoen

Gravene ved stranda

Badeplassen før fengselsbesøket

Jungelen er i ferd med å ta over, men det er ennå synlig hva dette har vært.

En av de mange fengselscellene

Det var en deilig stopp på turen mot Grenada. Allerede neste morgen dro vi av gårde igjen. Da hadde vi vært der 24 timer.