Mot Grenada

16.mars fortsatte turen mot Grenada i Karibien. Vi hadde urolig vær til å begynne med, og hver gang det var seilskift måtte motoren startes, for batteriene klarer ikke lenger levere strøm til vinsjene og furlerne. Generatoren har vært i gang siden Namibia, men nå klarer ikke den heller å levere nok til forbruket vårt.

Dag to var en fantastisk seildag! Vi hadde jevn vind på tvers, og medstrøm. Gjennomsnittsfarten vår var på 8,2 knop, og vi var meget optimistiske.

Dag tre bød på litt mer turbulens. Da var det av og på med motoren igjen. I skrivende stund slo plutselig strømmen seg helt av, og alt måtte restartes. Vi vet ikke annet enn at batteriene sannsynligvis har sunget siste vers, og at vi heldigvis har en hel tank og to halve igjen med drivstoff – og at vi har tre dager igjen til målet. Nå ser det ut til at vi ikke lenger har noe valg, vi MÅ motorseile for å ha nok strøm til autopiloten vi kommer til Grenada.

Det merkes at vi nærmer oss Karibien. Husker mer og mer den urolige sjøen og alle squallene. Det er mer sytesomt å gå ned for å lage mat eller vaske opp, for vi dyttes i alle retninger. Kanskje det er som å seile i katamaran? Ikke vet jeg, men jeg gleder meg ikke til kjøkkentjenesten.

Dette er siste «konkurranselegg» på world ARC. Vi er ute av konkurransen for lengst, til det har vi brukt alt for mye motor. Når vi til slutt kommer til St. Lucia i april, har vi offisielt seilt jorden rundt. Da har Aurora Polaris seilt både nord og sør-Atlanteren, og når vi kommer til Europa igjen, har vi krysset Atlanteren tre ganger!