Natal, 22.-25.februar 2019

Så hendte det som ikke skulle hende, autopiloten vi hadde fått ny i Cape Town sviktet. Det skjedde mens Martin og Helen hadde vakt. Kapteinen stod opp først, som vanlig litt før kl.7 om morgenen. Da hørte kaptinnen at noe var som det ikke skulle være, og ganske riktig: innholdet i nederste skap på kjøkkenet var fjernet. Det er vanligvis ikke noe godt tegn. Kaptinnen kom opp og fikk bekreftet mistanken; der stod Helen og håndstyrte. Den gode nyheten var at vi nå hadde reservedeler, mannskap og alt tilgjengelig for å fikse feilen. Kaptinnen tok styringen, mens kaptein og mannskap ordnet frokost og fikset autopiloten. Det hele tok bare en times tid. Likevel er vi meget forundret over at det er mulig å lage så dårlig utstyr at det ryker etter mindre enn to måneder! Lewmar – skjerpings!!

Idet vi nærmet oss Natal, så vi at dette ikke var noen småby. De hadde skyskrapere, og ei høy bro vi måtte seile under. Rett før broa var strømmen fryktelig stri, og kapteinen hadde undersøkt alle steder hvor høy broa var, uten noe resultat. Til slutt satset han på at det kanskje var et skilt som opplyste om høyden, men det var det ikke! Vi måtte bare satse på at der var nok høyde til at vi kunne gå under. Som vanlig var det veldig nærliggende å gi alt ansvaret til kaptinnen hvorvidt masta kom til å være hel etter passeringen. Heldigvis hadde hun vært ute for en lignende situasjon i Kroatia, men da visste vi hvor høyt det var under broa. Der var god klaring, og vi kom oss uskadet under. De svarte oss ikke på VHF-en idet vi gled inn til yacht-klubben, men de kom imot oss i båt og geleidet oss trygt inn, viste hvor vi kunne droppe ankeret og ønsket oss velkommen på portugisisk.

Vi hadde et fryktelig regnvær under innseilingen, så vi buret oss inn i cockpitteltet og hadde ingen planer om å gå ut før regnet var over. Innsjekken var for så vidt litt komplisert, for de snakket portugisisk, og vi snakket engelsk, norsk og litt spansk. Til slutt klarte vi å forstå at vi måtte betale for tida vi skulle være der – på forhånd, og at de ville ha kopier av pass og båtpapirer. Vi betalte for tre dager (og ble bare to). De ordnet med en Ubertaxi til kapteinen og kaptinnen, mens mannskapet fikk hvile etter nattevakten sin. Vi ble kjørt til Midway mall, og fikk ordnet med sim-kort og ny telefon til kapteinen. Deretter trålet kapteinen hele kjøpesenteret (med kaptinnen på slep) etter et vanntett cover til den nye telefonen (noe vi selvfølgelig ikke fant – og «hvavardetjegsa?-gnål fra kaptinnen).

Kvelden feiret vi med mannskapet og med massevis av sjømat på restauranten i marinaen. Det var så mye mat at vi måtte få resten som «takeaway».

Søndag forberedte vi oss på Randabergbesøk! Kapteinen bakte kanelboller til sin sekretær gjennom mange år. Reidun Bakke var på ferie sammen med mannen sin, Åge. De skulle bo i feriehuset til Marianne og Oddbjørn, og Helge Vistnes var sjåføren deres for besøket om bord hos oss. Det var veldig hyggelig å få besøk hjemmefra, og vi fikk overbrakt hilsener fra flere kjente.

Reidun O.  Bakke ser ut til å være født til dette ;)

Åge Bakke kan jo ikke være verre enn fruen ;)

Randaberggjengen samlet

Fra høyre: Marianne, Reidun, Oddbjørn

Helge Vistnes (Brasiliansk Randabergbu) og Oddbjørn (sesongbasert Brasilianer)

Egentlig var vi veldig klar for å fortsette til Cabedelo med en gang etter besøket, hvilket vi også gjorde. Det betydde nok en natts seilas for å komme fram i dagslys, men vi følte likevel at det var det vi ville.