Egentlig ikke så mye å si om Bowen, annet at vi ankret opp der etter en flott passasje der vi måtte regne ut om det var mulig for oss å passere med et draft på 2,4m og tidevann. Flere katamaraner valgte å slippe ankeret, men vi registrerte bare de flotte fargene, fotograferte litt og fortsatte mot Bowen. Vi visste at neste etappe ville bli lang, derfor la vi oss rett etter middagen og sov til kl.2 om natta. Da sto kapteinen opp, startet motoren og tok opp ankeret, mens mannskapet lå i senga og streiket.
Streikeren måtte motvillig innrømme at kapteinen hadde hatt rett. Turen til Magnetic Island tok hele 16 timer. Hadde vi sovet til morgengry, ville vi måttet seile 4 timer etter mørkets frambrudd.
Nå fikk vi imidlertid bestilt plass i marinaen, rett ved siden av ferjeleiet. Midt i smørøyet for å være nøyaktig. Vi kunne bare gå rett inn i restauranten og få oss en bedre middag.
Fantasien løp rent løpsk for oss idet vi la til, for vi så krokodiller over alt. Selvfølgelig var der ingen. Det var bare den snakkesalige kartdama i Townsville, byen som ligger på fastlandet overfor Magnetic Island som hadde skremt oss da vi kjørte dit for å kjøpe kartene vi manglet til seilasen nordover. Nå er det nå engang slik at det faktisk er krokodiller langs hele Queensland-kysten, så det er ikke uten grunn vi blir advart.
Morgenen etter ankomst, sjekket kapteinen inn på marinaen. Vel tilbake i AP, fikk kaptinnen fem minutter på seg til å bli klar til dagens eventyr! «Bussen går om ti minutter!» Da ble det hals over hode, og seilersko og fotoapparat og litt vann i ei flaske. Vel inne på bussen begynte kapteinen å forhandle. Han lurte på hvor mange ganger han måtte ta bussen for at det skulle svare seg med en dagsbillett. Sjåføren himlet med øynene og funderte tydeligvis på om vi var fra Skotland, det var jo en litt rar dialekt også. Til slutt kom de til en enighet, og vi kunne sette oss. Jeg ble litt overrasket over at kapteinen skulle av på et sted der det ble annonsert at der var noen kilometers gange involvert. Han hadde nok satt seg bedre inn i dette enn kaptinnen som måtte bli klar på fem minutt! Hun hadde seilersko på, og han hadde vandrerboots.
Vi skulle inn til et fort bygget rundt andre verdenskrig. I tillegg til det, viste det seg at dette området hadde verdens største bestand koala som lever av eukalyptustrærne som vokser her. Vi kom oss helt ut til fortet uten å se mye annet enn en rock-wallaby med en liten unge i pungen. Det var jo fint!
Tilbaketuren gav imidlertid flere resultater. Koalaene hadde tydeligvis middagshvil, og jeg så et menneske utenfor stien. Seilerskoene hadde litt problemer med å bevege seg utenfor stiene, for eieren var litt redd for alt som kunne lee på seg i buskaset. Dette er jo tross alt Australia! Likevel tok nysgjerrigheten overhånd, heldigvis! For der oppe, i et eukalyptus-tre, satt en søvnig koala med en kamerabevæpnet turist nedenfor. Slik ble vi vitner til ikke bare en, men hele tre koalaer i sitt eget miljø, og i vill tilstand. Vi fikk våre flotte bilder, og koalaene var så fotogene og uredde at det var en lyst!
Vi hadde gått ganske langt i varmen, men endelig var vi ved hovedveien. Der satt ei dame i busskuret med sin iPad. Hun hadde svingt beina bakover under skyggen for å unngå direkte sol. Vi kom i snakk med henne, og det viste seg at hun var opprinnelig engelsk, født og oppvokst i Viktoria, Australia. Hun var her på ferie, for det var så kaldt der sør hvor hun bodde. Hun var nettopp blitt enke, og dro på ferie alene i en alder av 82 år. Da hadde hun gått fra hovedstaden på øya og dit vi hadde tatt bussen. Hun gikk av samme sted som oss, og pekte på en sti vi burde gå etter at vi hadde tatt turen innom en liten «koalahage».
Vi fant fort ut at det var en stund til neste koalashow, så vi gikk ned til stranda på andre siden av øya. Der satte vi oss på en restaurant for å ta litt lunsj. Etter en stund, dukket den eldre damen opp i restauranten og lurte på om det var i orden at hun satte seg ved samme bord som oss. Det syntes vi jo var hyggelig, og dermed fikk vi en fin livshistorie. Idet vi tok farvel med henne, viste hun oss stien vi burde ta tilbake. Stien førte oss inn i en liten skog. Idet vi gikk inn i den, løftet det seg en skare på tusenvis av sommerfugler. Det var vanskelig å fotografere, for de satte seg nesten ikke ned, og da vi endelig hadde fått en i fokus, lettet den igjen.
Det neste som skal fortelles, skal være i bilder!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar