Våknet til gråvær i dag. Temperaturen like god, kanskje enda bedre når sola
ikke steiker slik den pleier. Dro av gårde kl 9 med formålet å stoppe på
vaniljefarm og siden dra rundt Taha'a for å ankre opp på andre sida av øya.
Vi fant oss ei bøye, og etterpå dro vi inn med «Shamal» sin dinghy. Der,
utenfor barneskolen, stod ei dame med en gammel pickup for å hente oss. Hun
kjørte oss til hjemmet sitt, og vi fikk innføring i dyrking av vanilje.
Vaniljeplanten er en orkidé, og den vokser som en slyngplante på andre
trestammer, som gir planten den skyggen den trenger. Blomsten på den, må
bestøves manuelt, fordi fransk Polynesia har ikke den bien som kan gjøre
jobben for dem. Det betyr at de i blomstringstiden må gå hver eneste dag i
blomstringstida for å bestøve hver enkelt blomst, som blomstrer fra kl.6-13.
Gjøres ikke det innen de timene, faller blomsten av, og de mister muligheten
til å dyrke fram vanilje. De viste oss deretter bønnene som kom etter
bestøvningen, hvordan de ble behandlet, soltørket og pakket, samt hvilke
måter de utnyttet bønnene. De solgte dem enten som vaniljestenger,
vaniljepudder, vaniljepasta, vaniljeekstrakt, i oljer, såper og parfymer. I
tillegg fikk jeg svar på hvordan de brukte noen grønne plommer jeg har sett
vokser på trærne langs ekvator. I tillegg til å bruke dem som
«ping-pongballer», presset de ei olje av dem. Den olja hadde bedre
legeegenskaper enn aloe-vera, og kunne brukes til hudlidelser siden den var
antiflammatorisk.
Vi snakket en del med innehaverne, og fikk forståelsen av at dette ikke bare
var paradis. De måtte jobbe hardt for pengene, og kona felte noen tårer da
hun fortalte om hvordan noen av ungdommene kunne ty til uærlige metoder for
å gjøre lett-tjente penger. At det kunne bli dyrket narkotiske stoffer på
øya var ikke ukjent for dem, men her drev de kun med ærlig butikk. I tillegg
var driften 100% økologisk. Hun så «innfødt» ut, mens mannen hennes var
dansk. Han fortalte at de også solgte litt til Danmark.
Sønnen i huset kjørte oss tilbake, og vi ble enige om å fortsette rundt øya,
og ha middag på en restaurant der. Idet vi gikk utover i fjorden, fikk vi
melding over VHF-en at Shamal hadde problemer med motoren, og ville gå til
Raiatea. Da vi så nærmere etter, kom det svart røyk ut av eksosrøret. Vi
skjønte straks at dette var alvorlig, og vi ble enige med dem om å slepe dem
til Raiatea. Det ble intens jobbing med å feste fendere på skipssiden, og
Terje gikk inntil dem slik at vi kunne motta slepetau av dem. Jeg tok imot,
og han festet tauet forsvarlig. I tumultene har han på en eller annen måte
fått fingeren inn i tauet. Han har ikke mistet den, men den ble ganske
kvestet, med indre blødninger i hånda, og mye vondt. Vi får vel si;
heldigvis var det på venstre hånd …. For å gjøre en lang historie kort –
alle legene våre i følget har sett på hånda og kommet med forskjellige råd.
Det tenker jeg får holde!
Raiatea var ei fin og ryddig øy. Vi leide bil og kjørte rundt, og etter to
netter i havna der, dro vi videre mot Bora Bora. Vi hadde god bør, 20-25
knops vind bakfra, så det gikk relativt raskt å komme hit vi ligger nå.
Bora Bora er først og fremst bryllupsreisendes øy. På øyene rundt hovedøya,
inne i det omkringliggende korallrevet, ligger «Hilton og di» (det betyr
alle de store hotellkjedene) med bungalower med stråtak utover lange
brygger, der hotellgjestene kan gå rett uti og bade og snorkle fra balkongen
sin, samt gjøre alle de luksuriøse aktivitetene hotellene kan tilby. Over
alt er det perlebutikker, og restaurantene er dyre. Man betaler 40kr for en
kopp kaffe, for å gi et konkret eksempel. Når det er sagt, ser vi også at
det koster å frakte maten hit ut. De fleste jobber antakelig med turisme,
dermed blir lite dyrket her, selv om de har klima til det. Vi som nå har
sett litt, begynner nok å bli litt kresne. De som har leid bil og kjørt her,
sier at det er lite å se på selve hovedøya. Eiendommene ser fattige ut, og
der er få attraksjoner. Det er fine korallrev, så snorkling er virkelig noe
å satse på. Ellers trives vi nok best på de litt mindre besøkte stedene.
Her på Bora Bora trodde vi internett var en selvfølge. De mange
internettkortene vi hadde tenkt å bruke opp her, ser dermed ut til å være
bortkastede penger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar