25.-29. June 2017 - World ARC 2017-2018

Bilturen vi hadde på øya, er billedgjort på facebook under Aurora Polaris, den offentlige og gruppesida vår. Den offentlige kan alle som vil bare «like», og deretter vil den være i nyhetsoppdateringene.

Utenom bildene, kan jeg fortelle litt nærmere om en opplevelse vi hadde. Vi så en kirke ved veien. Den var veldig liten og unnselig, men Rita hadde lyst å stoppe for å se nærmere på den. Da vi hadde parkert utenfor, kom først en flokk med jenter bort. Vi hilste på dem, og deretter kom de voksne. Vi ble hilst hjertelig velkomne. De gav tydelig uttrykk for at de satte pris på besøket, for vi ble straks invitert hjem til den ene familien på te og pannekaker (vi ville heller sagt «lapper» på norsk).

Det var ikke rare greiene av et hus de bodde i, men alle tok av skoene før de gikk inn. Bord og stoler fantes ikke, men de dekket på ei palmematte, og hadde duk under. Koppene var fulle av krakeleringer og skår, men vi drakk teen vi fikk servert. Den smakte annerledes enn noe av det jeg har drukket før. De lo litt da jeg ikke ville ha sukker i den. Lappene smakte veldig godt, og vi var forundret over at de tok seg tid til dette, enda møtet i kirken skulle starte bare 45 minutter etterpå.

Vi fikk vite at dette var en pinsemenighet, og at de ikke drakk kava her. Da måtte vi prøve å finne andre gaver til dem. Jeg hadde pakket en stor ananas og fire små appelsiner, samt en pakke mandler. Det var noe av nisten vår for dagen. De tok imot med takk. Vi sa de kanskje hadde alt dette fra før, men de sa at ananassesongen ikke var begynt ennå, og jeg sa at appelsinene var importert fra Australia, slik at de i alle fall var annerledes enn de lokale. Jeg ville fotografere dem, og fikk lov til det, men mor i huset, ba om at hun fikk fikse seg litt først, noe vi damer av og til kan forstå!

Vi ble med på møtet i kirken etterpå, men sa at vi ikke kunne bli der lenge, for vi hadde lang vei å kjøre. Kirken var pyntet med blondeduker og tekstiler i flotte farger. Framme hadde de lagt et palmeteppe som de minste skulle sitte på. De eldste fikk stoler (og gjestene var blant dem).

Før møtet hadde musikkansvarlig satt i gang aggregatet som leverte strøm til keybordet. Det var plassert et stykke fra kirken for ikke å forstyrre. De startet med flott sang; «All that you need is Jesus», og jeg filmet litt rundt omkring. Vi ble ikke lenger enn innledningen, men fikk med oss da «mor» kom pyntet inn i kirken med det lille barnebarnet i armene. Barnet var bare to uker gammelt, og i kirken for første gang. Da fikk jeg lov å fotografere.

Det ble middag i marinaen denne kvelden, for vi hadde kjørt så langt at det ble mørkt den siste timen av veien. Dagen etter, gjorde vi forskjellige innkjøp til neste stoppested. Vanuatu har gitt oss ei ønskeliste over ting de trenger, så vi kjøpte litt i henhold til den. Vi fikk også hentet delene som «Shamal» ventet på, og etterpå hjalp Terje Marcel med installasjon av sjøvannspumpa til watermakeren, så nå lager de vann selv.

Tidligere på morgenen, kom «Nora Simrad», en norsk båt inn i havna vi lå. De ropte over VHF-en, men ingen fra marinaen svarte. Da fikk Terje geleidet dem inn, og de la seg på bøye ved siden av oss i påvente av innsjekk. Vi snakket med dem senere, og fikk i alle fall bekreftet at vi hadde felles kjente. J

Så kom kvelden, og vi spiste nok en gang middag på Coprashed marina. Der hadde også «Nora Simrads» besetning spist, og morgenen etter var jeg syk. Det var også noen av de andre. De hadde til og med vært hos lege. Jeg bare lot naturen gå sin gang, og vi dro fra marinaen rundt middagstider. Jeg lå og sov når jeg ikke kastet opp, og om kvelden la vi oss til utenfor øya Namenalala, et naturreservat. Der var det massevis av fugler, og Terje var fast bestemt på å gå i land morgenen etter. Jeg la meg klokka sju, mens Terje insisterte på å sitte oppe lenger, for han var redd for å våkne midt på natta og ikke få sove igjen.

Før vi dro derfra, gikk Terje og Marcel i land. Han fotograferte noen fugler, men tror ikke de ble så bra, siden bildene ble tatt nedenfra. Det som var rart, sa han, var at fuglene hekker nå, midt på vinteren her – akkurat på samme tid som fuglene hjemme.

Vi kom forholdsvis tidlig til neste bestemmelsessted, Naigani island. Jeg hadde sovet store deler av denne turen også, så nå begynte livet å vende tilbake. Vi kledde oss for snorkling, og fant en virkelig fin plass å snorkle på. Terje klarte nesten å fange en hummer, hadde det ikke vært for den ødelagte ringfingeren på venstre hånd. Han klarer ikke å bøye fingeren 90 grader ennå. Ellers så vi flotte, fargerike koraller og ditto fisk. Marcel fant koraller som skiftet farge, så da måtte vi alle bort dit og se og dytte borti for å få korallen til å skifte farge fra brunt til hvitt.

Før alt dette, hadde vi snakket med noen fiskere som også lå oppankret der vi var. De gav oss råd om hvor vi burde ankre, og da vi lå fast, kom de bort til båten for å prate. De fortalte at de var fra øya, og at de hadde jobbet på resorten på den andre siden. Nå livnærte de seg av å harpunere fisk til seg selv, og for salg etter den forferdelige syklonen som hadde ødelagt for hotellet og for mange av øyas innbyggere. Terje lurte på hvor mye de ville få for fisken på markedet, og om fisken var spiselig når den kom fra revet. De bekreftet av deres fisk var helt ok å spise, og ville gi oss en. Vi ville ikke ta imot uten at vi fikk betale for den. Til slutt gikk de med på å få penger, og vi fikk en nydelig, turkis og oransje fisk som vi stekte som forrett til oss og «Shamal» samme kveld. Skjellene på den fisken, var så store og harde, at de lignet plast. De renset den for oss, men vi har ett skjell igjen som minne.

Den 29.juni dro vi videre etter frokost, med kurs for moon-reef. På satelittbildet av revet, ser det ut akkurat som månen, og ingen øy stikker opp derfra. Det er kun et rev, og vi hadde tenkt å snorkle der. Da vi kom dit, blåste det så veldig, at ingen av oss så syn på det eventyret.

Vi dro videre langs land på den største øya i Fiji, Viti Levu. Ennå, et og et halvt år etter Winstons herjinger, kan vi se ødeleggelsene av landskapet. Den har skrelt vegetasjon av fjellene, og ødelagt hele eller deler av landsbyene. Noen steder har de fått bygget opp skoler og sykehus, andre steder venter de ennå, og lurer på om de noensinne får midler til å bygge opp igjen.

Vi har funnet oss ei bukt som ser ut til å være godt skjermet mot havdønninger i alle fall. Nå i kveld, blåser vinden med om lag 23 knop i kastene, men båten ligger stille. I morgen tar vi trolig avskjed med «Shamal», som har tenkt å bli her på Fiji og omegn til neste år når ARC kommer med nye seilbåter igjen.

Vi fortsetter til Musket Cove, eller Denerau, for å få fikset kjøleskapet vårt. Slik det er nå, er det bare en kjøleboks med elementer i. Det virker altså fortsatt ikke, så nå gir vi oss ikke før det er i orden.

For så vidt er det ikke så varmt ute lenger. I dag har jeg småfrosset i 26-27 varmegrader. Som jeg sa tidligere, er det vinter her, men temperaturen blir visst ikke så mye lavere enn dette (heldigvis), for nå er vi godt vant!