19. juni 2017 - World ARC 2017-2018

Hvilke opplevelser! Vi gir oss ende over! Klokka er 21.15, og vi er i seng! Dagen begynte på Qavea, og vi hadde avtalt med Shamal å gå derfra kl.08. Shamal er et riktig fartsfantom, og vi hadde nok med å holde følge med dem. De kom først til Taveuni, selv om vi motorseilte, og mot slutten hadde vi til og med 9,5 knop innover mot bukta vi nå ligger i. Det lå en 4-5 båter oppankret her fra før, så vi tenkte det var gode grunner til å være her.

Vi hviler aldri lenge, så vi var i land allerede 10.30. Da stod vi utenfor en resort (et hotell) og lurte på om vi kunne ha lunsj der. Det kunne vi ikke! Det var kun for hotellets gjester. Vi ville gjerne dra på coastal-walk, den med alle fossefallene. Noen damer utenfor hotellet sa det skulle komme en buss vi kunne ta dit, men vi (Aurora Polaris-crewet) hadde ikke pakket ferdig til den turen, så vi begynte å lete etter alternativer med en gang. Det ble en masse fram og tilbake med taxitur-buss-leiebil, og vi endte med å bestille en taxi. Da taxibussen kom, begynte forhandlingene. For de som kjenner kapteinen på Aurora Polaris, behøver jeg ikke fortelle at vi hadde en god deal med en gang. Vi fikk taxi både i dag og i morgen for mindre enn det en leiebil koster, og i tillegg har vi sjåføren som kjentmann! Han kjørte oss til Somosomo, hovedstedet på øya. Der fikk vi tatt ut penger, lokale fijidollar, slik at vi fikk oss lunsj. Etterpå kjøpte jeg meg ei second-hand bukse, slik at jeg følte meg litt mer anstendig kledt. De forsikret meg om at jeg kunne bruke shortsen jeg hadde på meg, men det var ingen andre jeg kunne se som viste knærne slik jeg gjorde. Det er nemlig slik at vi på Fiji (på landsbygda), særlig damene, må tildekke knær og skuldre. I tillegg får vi ikke lov å ha noe på hodet, heller ikke solbrillene. Hvis vi skal oppbevare solbrillene et annet sted enn på nesen, må vi ha dem hengende fra kragekanten eller liggende i veska (eventuelt i etui). Det er fornærmende å bruke dem som hårbøyle. (Jeg glemmer det stadig vekk, og må ha støtt flere allerede!)

Etter å ha handlet frukt og grønt, kjørte taxisjåføren oss til datolinja, 180 grader! Der fikk vi stå med en fot «i går» og en fot «i dag», altså akkurat der hvor vi bytter dato og ligger en dag foran dere. Før Tonga lå vi en dag bak dere. Av praktiske årsaker har Tonga samme dato som Fiji, men det er her datolinja er! Etterpå kjørte han oss til fengselet, hvor tyvene bor. Det heter forbedringsanstalt! Tyvene har stjålet kava og en kostbar frukt fra bøndene her. Det er de alvorligste forbrytelsene! Derfra tok han oss til vannskliene. Det er en bekk hvor han som ung, badet og skled sammen med kameratene sine, og hvor han nå tar ungene sine. Etter dette, kjørte han tilbake til stranda hvor dinghyen lå. Han sa at vi kunne spise middag på en restaurant rett i nærheten av der vi hadde lettbåten på stranda, og vi bad han om å bestille et bord til oss der kl.18, noe han lovte å gjøre.

Klokka ble 17.30, og vi måtte gjøre oss klar til å dra i land igjen. De viste seg å være lettere sagt enn gjort. Det var begynt å bli lavvann, og plutselig stod dinghyen på korallene! Vi var langt fra stranda, og måtte ta årene fatt for å komme oss løs igjen. Et stykke fra land måtte vi gå uti og dra dinghyen inn. Vi var redde for at det kunne flø igjen, derfor dro vi lettbåten laaaangt inn på stranda og fortøyde den godt. Før vi hadde dradd fra Aurora Polaris, syntes vi det så merkelig stengt ut på restauranten, men så oppdaget Terje at der var lys der likevel, så vi tenkte at de nok åpnet kl.18. Da vi begynte å gå mot veien, så vi plutselig taxisjåføren vår stå på stranda. Han beklaget seg at han hadde glemt at det var mandag, og at restauranten hadde stengt, derfor var han der for å få oss til en annen restaurant! Vi var overveldet av servicen han gav oss, og inviterte ham med oss slik at han også kunne få spise med oss. Det var en riktig trivelig restaurant/hotell. Vi bestilte en lokal rett, fisk i kokosmelk med kassava og grønne blader, mens taxisjåføren foretrakk fish&chips. Der var også dekket til kava-seremoni, og vi var invitert. Sjåføren ville svært gjerne være med på den, og da vi hadde spist, gikk han og satte seg på golvet oppå palmemattene for å delta. Der satt en gjeng med menn, to med gitar, den ene med kavabollen foran seg. Hver gang han hadde sunget/spilt en sang, rørte ham i kavabollen med skallet av ei halv kokosnøtt, fylte det med kava og rakte det til en av de som satt i sirkelen. Da skulle den som tok imot, klappe en gang, si «bulla» og drikke opp alt innholdet, levere kokosnøttskallet tilbake og klappe tre ganger. De ville at jeg også skulle sette meg ned, og da det ble min tur, fylte de skallet bare halvt og rakte meg det. Jeg drakk i alt to halve skall, før jeg takket for meg og gikk tilbake til bordet.

Da vi spurte sjåføren om når han vanligvis gikk til sengs, sa han at det var omkring kl.20. Vi gav ham dobbelt av det han ville ha for å kjøre oss, sa godnatt og gikk til dinghyen for å komme oss ut til båten. Men hvilket syn! Bukta var omtrent tørrlagt, og dinghyen lå nesten oppe på veien! Heldigvis hadde vi to lykter. Terje og Rita lyste rundt omkring for å finne letteste vei tilbake. De gikk utover på korallene, og korallene var så kvasse at de gikk gjennom skoene til Rita. Til slutt snakket vi oss til en løsning, tok dinghyen mellom oss og begynte å dra den ut der vi trodde det var best. Da den fløt, satte vi oss oppi. Så tok vi årene fatt, mens to andre lyste og viste vei. Til slutt innså vi at vi ikke kom noen vei. Vi måtte ut av båten og dra den over til kanten av korallene. Da vi var av revet, begynte vi å lure på hvordan det skulle gå i morgen, nå når vi var så opprevet av koraller. Nå har vi plastret føttene, i alle fall jeg, så får vi ta det som det kommer!