Så er det gått to dager siden jeg sist skrev! Må bare si at det ikke er noe
hvilehjem vi er på! Det skjer noe hele tiden, men nå valgte jeg å bli i
båten for å skrive videre på bloggen. Har barrikadert meg med tepper rundt
cockpiten for å stoppe sola fra å skinne inn på meg. Det er tilsynelatende
alltid altfor mye arbeid å henge opp solskyggen vi kjøpte i Shelter Bay, så
da blir det altså tepper! Jeg foreslo forsiktig å ta opp skyggen da vi
ankret opp i Fawn Harbour etter om lag fem timers seilas den 21. midt på
dagen, for lufta stod stille. Rita og Marcel plumpet uti med en gang, og
etter en stund hoppet vi også uti. Terje tok skrubben fatt, og feide over
den ene skutesida. Litt senere kom Shamal's og lurte på om vi ville være med
og snorkle. Det sa vi selvsagt ja til, men vi måtte først få opp
solskjermingen.
Vi dro bort til ei lita, øde øy, og snorklet rundt der omkring. Det var ikke
så mye å se, så vi dro raskt tilbake. Snakket forresten med to damer som var
ute i en liten båt og fisket. De viste oss ei halv bøtte med småfisk, mange
med vakre farger på. Vi lurte på om vi fikk lov å bruke den havna de gikk
inn på, noe de sa var helt greit.
Gjorde oss så klar for å gå i land, noe som viste seg å ikke være helt
enkelt. Vi fulgte leia damene gikk for å komme til land, det var gjennom
mangroveskog, og vi måtte hele tida se etter om der var korallrev under.
Innerst inne var det så mye sørpe, at ingen av oss så syn på å gå inn der.
Vi snudde og dro til en annen kant, men fant ut at der var det noen som eide
strandlinja. I mellomtida hadde det blåst opp – faktisk ganske kraftig. Vi
ble enige om å lage middag i Shamal sin båt, og vi stod for desserten. Det
blåste nå så kraftig, at vi ble redd for solskyggen. Dermed måtte den ned
igjen. Antar det var spikeren i kista for den!
Avtalen vår for neste dag, var å gå inn til land og se oss omkring. Det
skulle vi bruke to timer på, fra kl.08-10. Vi valgte å gå inn på en
tidligere resort drevet av ei amerikansk dame. Nå hadde den nye eiere, og de
leide bare ut småhyttene, og så måtte de lage maten sin selv, for der var
ikke restaurantdrift lenger. Det var en nydelig plass, så det var ikke det
det stod på. Vi gikk en liten stund på veien, så skolen med 90 elever, og
hadde tenkt å gå til landsbyen som etter sigende skulle være ti minutters
gange i den ene retningen. Vi traff en mann med en machete i hånden. Han
skulle til skolen for å arbeide der. Han sa landsbyen var 20 minutters gange
borte. Det avgjorde saken! Vi syntes ikke vi hadde så mye mer tid å gå på,
så vi snudde. I mellomtiden hadde vannet sunket ytterligere, så nå stod
begge dinghyene tørt. Dermed måtte vi bære og dra for å få dem uti igjen.
Neste seilas tok også ca. 5 timer. Da var vi kommet til Copra Shed. Her var
det fullt av yachter, inkludert noen av «våre» folk. Denne gangen skulle de
ikke dra helt med det samme! Fikk være med å feire dagen til Steven på
«Timshel». Vi ble en hel gjeng rundt bordet. Kjekt å treffe flere folk fra
ARC-flåten.
Natta ble ganske varm og fuktig. Som jeg fortalte tidligere, virker ikke
lenger airconditioningen, og vi måtte ha takluka oppe. Det er bare det, at
om nettene har det en tendens til å regne her. Jeg måtte åpne og lukke
takluka flere ganger, og i tillegg ha på ei vifte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar