Vi hadde planlagt å ha bil i tre dager. Dette var den andre dagen. Tok det med ro fra morgen av. Vi hadde ingen ting å haste avgårde for. Jeg vasket sengetøy og håndklær. Der var god klestørk, både med og uten vind. Laget til en enkel lunsj i båten, før vi tok med oss det viktigste for å kjøre en liten tur i dag også.
Kystveien på østsiden stakk av med seieren. Denne gangen skal også bilder få tale litt.
Vi hadde sett et kupert område på kartet. Der var massevis av hårnålssvinger. På begge sidene av veien, vokste der oleander i nyanser fra hvitt til dyp rød. Småbyene klorte seg fast i bratte skråninger og fjellsider. Over alt var det noen som dyrket noe.
I det vi nærmet oss nedstigningen, spurte Terje meg om det var skyer eller røyk vi så. Jeg var nokså sikker på at det var røyk, for himmelen har vært helt skyfri etter stormen. Ettersom vi kjørte så det
skumlere og skumlere ut.
Kan vi kjøre på denne veien? Selvfølgelig! Vi ville sikkert få vite noe dersom der var risiko for noe farlig. Ikke lenge etterpå, møtte vi på en vegsperring. En politibil med blålys stoppet oss. Konstablene, en mann og ei dame, nektet oss å kjøre videre. På spørsmål om de hadde kontroll, benektet de det. Den kvinnelige politien var ei myndig dame, og hun snakket kun italiensk og fransk. Jo mer spørrende vi så ut, jo høyere gapte hun. (På italiensk, og jeg kjenner noen som gjør/har gjort akkurat likt!) Over oss kretset småfly og slapp vann over flammene, og rett over bilen vår fløy et helikopter med en stor pose vann. Jeg håpet at det ikke slapp vannet i hodet på oss, men Terje mente det ikke hadde gjort SÅ farlig. Det var tross alt 36 grader. En liten avkjøling kunne ikke skade!
Politidama gav seg ikke. Hun ropte og gestikulerte, og til slutt kom det noen ungdommer (hvorfra vet jeg ikke, men de kom den veien vi ikke fikk kjøre). De måtte love dama å geleide oss rundt brannen. Vi kjørte lydig etter, helt til Terje mente at nå fikk det holde. Da tutet ungdommene voldsomt, og gestikulerte ut vinduene. Vi måtte bare se å følge etter dem helt til vi var på riktig spor! Da slapp de oss!
Vi kom til den byen som hadde fornminner fra romertida. Der kjørte vi inn til fortauet. Vi gikk ut av bilen for å se hva som nå skjedde. Der kom en svær saueflokk inn i bygatene.
Gjeteren kjørte bak. Sauene skulle inn den samme veien som oss.
Undervegs tok de seg en jafs av naboenes hekker. Vi hengte oss bakpå gjeteren, og klarte til slutt å komme fram. Der mistet vi sporet. Vi kunne ikke se hvor vi skulle, så vi gav opp hele forsøket.
Bilen var som sagt leid for tre dager, men vi syntes at nå var vi klare for en forflytning. Vi ble enige om å levere den i dag, og seile videre i morgen tidlig. Det var lettere sagt enn gjort. De kunne nemlig ikke tilbakebetale den ene dagen. (Vi hadde forhåndsbetalt) Først surmulte vi litt, og sa at da ville vi ha bilen likevel, men etter å ha tenkt oss om, bet vi i det sure eplet og aksepterte situasjonen. Nå planlegger vi å dra videre i morgen tidlig!
Her, ca 4 timer at vi beskuet brannen kan en se røyken som ligger som en sky over Villasminius ca 2 timer kjøring fra brannområde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar